Lengre unna tvangen

Snart tid for sommerferie. Det skal bli deilig! Forrige uke var en gladuke som bestod av sene kvelder og godt humør. For å komme opp med to nøyaktige beskrivelser. Jeg fikk bestilt meg solbriller, som er en gjenstand jeg ikke har brukt på tre år på grunn av mitt nedsatte syn. Det nytter ikke å myse når man kjører cab. Derfor fant jeg de fineste Ray Ban’ene og bestilte dem med rette styrken. På impuls, men da slipper jeg å skaffe nye hvert eneste år. Jeg er nemmelig et vanedyr. Et skikkelig vanedyr. Noe som har vært utfordrende i forhold til sykdommen, men som jeg nå har blitt bedre på å takle. Bare det å bytte på måltider og tidspunkter, spise annerledes mat, spise andre merker, gå andre turruter og lengder, gå på andre tidspunkter, stoppe underveis i gåingen, spontane aktiviteter og besøk, endre på rekkefølgen jeg steller meg, osv. Mange småvaner som fort utviklet seg til tvang. Dag inn og dag ut. 24 timer i døgnet. Vaner er vonde å vende, men så verdt det. Det er virkelig en befrielse at jeg ikke lenger er totalt låst fast i et så firkantet og stramt mønster. Det skjer jo ikke noe om jeg bryter disse teite tvangsmønstrene mine. Ingen kjefter på meg. Ingen burer meg inne. Ingen skader meg. Ingen andre enn underbevisstheten trår til, og den er jo overhodet ikke noe jeg skal være redd for. Så fornuftig og klok som jeg alltid har vært, og er. Mønstre er til for å brytes. Det blir bare en ond sirkel som fort går utover livskvaliteten da den dårlig samvittigheten kan slå inn. Når vi først er inne på dårlig samvittighet så er det faktisk noe jeg har fått mer på avstand og som jeg ofte klarer å snu til det positive. Positiv til utseende og antrekk. Positiv til måltidene og maten. Positiv til de rundt meg. Positiv til jobben min. Positiv til det som skal skje. Positiv til kroppen min. Noen ganger, i allefall. Med positive holdninger er det enklere å komme seg gjennom dagen, og jeg føler at hver dag er en ny givende sjanse. Jeg lever i nuet og er åpen for det meste. Som når det plutselig dumper en ostehøvel ned i postkassa mi. Da er jeg stolt. Det kunne ha vært hva som helst. Det eneste som teller er at jeg har vunnet! En ny mestring.

 

 

 

 

  

12 kommentarer
    1. Åh, du er såå søt! Tenk at å vinne en ostehøvel kan glede deg så mye. Stå på vidre, det virker som om det bare kan gå op fra der du startet. Du er så enormt inspirerende, og jeg er definitivt fast leser.

    2. stå på! jeg har troen på deg. du skriver så bra, og du er modig! stolt av deg

    3. Artig å lese at det går bedre med deg 🙂 Kjenner meg så igjen med faste og rigide anoreksi-mønstre og treings-mønstre. For meg var det (er det?)skremmendes og utrygt å bryte disse mønstrene fordi jeg får liksom ikke planlagt alt like nøye som før, men jeg har lært at alt i hverdagen ikke kan kontrolleres og planlegges….

    4. Leser bloggen din ofte. Kjenner meg igjen i mye fra den tiden jeg var syk. Dadde anoreksi fra jeg var 11-14 år. Nå er jeg voksen gift,mor til to barn. Fikk ikke mensen før jeg var 17 år og sluttet å vokse på grund av jeg spiste så utrolig lite. Er i dag normalvektig.Men sliter fortsatt litt . Må trene når jeg har overspist! Føler jeg har kontroll når jeg spiser sundt og trener. Men har ikke de tankene om å bli kjempetynn!
      Du virker som ei kjempekoselig jente! Ønsker deg alt godt og lykke til med livet og kjærligheten <3

Siste innlegg