Som veldig mange vet fra tidligere lesing her på bloggen så er jeg motstander av nyttårsforsetter. Det handler ikke om at jeg mangler vilje eller ikke når målene mine, for det gjør jeg i aller høyeste grad. Det handler bare om at jeg ikke vil sette en tidsfrist for når målene skal realiseres. Det er mer stress enn det trenger å være. Noen mål vil jeg klare innen 2019. Kanskje lenge før. Noen i sommerferien. Noen helt på tampen. Og andre mål er ikke mulige å realisere i 2019. Derfor sier jeg som det foregående år at jeg vil fortsette i det samme sunne og fornuftige sporet jeg har gjort i 2018.
Skal jeg være ærlig så har ikke 2018 vært noe spesielt sånn egentlig. Jeg har gått videre med jusstudiene, fremdeles ikke fått noen kjæreste, vært ivrig selger på Elkjøp og brukt tid på venner og familie. I tillegg til å være flink med trening og kosthold. Samt ringe både mormor og bestefar. Jeg har også sikret et friskt år. Mitt første friske år siden 2008. Akkurat det er kanskje noe å juble for. For ikke å snakke om Paristuren. Det var jo en belønning for friskusen. Jo. Jeg har også blitt leder for Juristforbundet student bachelorutvalget – noe som gir meg et spekter av muligheter både nå, og senere. På skolen har jeg også prestert langt bedre enn jeg torde å håpe da jeg startet i August i fjor. Jeg har tydeligvis noe å være stolt av likevel, og kanskje er ikke 2018 så A4 som jeg først tenkte. Jeg har bare litt lett for å sammenligne mitt liv med vennene mine sitt. At de har kjøpt hus, blitt ferdig utdannet eller går med en bolle i ovnen. Bokstavelig talt. Men helt ærlig så blir det for fort fram for meg. Jeg føler meg enda for ung til å tenke i de baner. Jeg vil mye heller være takknemlig for alt jeg har, og som jeg tar med meg inn i 2019.
Det kommende året ble innviet med mamma, pappa, Aleks, tante og onkel med champagne i den nye hagestuen som gutta har bygget. En bedre start på 2019 kunne jeg neppe fått. For meg er det en sann glede å feire slike dager med familien, og jeg velger det lett fremfor store samlinger med andre. Etter alt vi har vært gjennom kjennes det på en måte mest naturlig at nyttårsaften tilbringes slik. Selv om jeg nå er 26 og helt klart burde takket ja til invitasjoner fra venner og bekjente. Men dit kommer jeg nok en vakker dag.
2019 innebærer studier og Budapest med JF. Ellers er det for meg egentlig bare en fortsettelse på det fine jeg har begynt på. En fortsettelse på jusstudiene, elkjøp-jobbingen, ledervervet, og ikke minst: rollen som datter, barnebarn, venninne, sparegris og almanakk. Haha. Jeg skal kun fortsette i det samme sporet. Det trengs ingen endringer slik ting er nå. Jeg har det så fint. Helsen går seg også sakte men sikkert til. Jeg hadde en periode der jeg følte at det å være frisk fra anoreksi ikke var å være frisk, nettopp fordi kroppen inni også må heles. Heldigvis greide jeg å snu fokuset mot det jeg egentlig har oppnådd. At jeg ikke lenger sliter psykisk. At jeg ikke har anoreksi. For som Aleks sier: Har jeg brukt 9 år på bryte ned kroppen, så er den ikke 110% etter 1 år. Det virker logisk.
Nå ser jeg egentlig bare frem mot rutiner igjen. Jo visst er det både koselig og deilig med ferie i familiehjemmet og jeg har kost meg glugg disse ukene, men jaggu blir en litt tappet for energi av det også. Selv om jeg prøver å fylle dagene så godt det lar seg gjøre, og uansett hvor glad jeg er i familien min. Det er noe med å komme hjem til studiehverdagen og heller kjenne på det savnet etter familien. Føle at ting går fremover. I livet. Ikke bare på tv-skjermen.
