Da vi fikk bekreftet sykdommen var det ekstreme mengder av frustrasjon, raseri og fortvilelse. Det tok ikke mange ukene før det var diverse behandling inni bildet. Jeg fikk også en kostliste, men den klarte jeg aldri klarte å følge. Istedenfor gav den meg motivasjon og tvang til å spise mindre. Mer og mer etter hva hjernen og synet tenkte var greit. Har ikke tall for hvor mange ganger jeg krøllet sammen den lista, eller hvor mange ganger jeg heiv den. Det ble satt kalorigrenser, som etterhvert ble krympet, noe som gjorde at matvarer måtte utelukkes. Jeg stod igjen med et ganske lite spekter å velge fra til slutt. I lengden fungerte det svært dårlig med knekkebrød, fiskekaker og gulrøtter. For hvem takler en så ensidig og fattig kost? Pappa kvier seg bare han hører de ordene. Det minner han på vonde, krevende og uutholdelige måneder. Sykdommen ble altfor sterk…. Ting ble dødelig. Kroppen var utslitt. Det føltes og det syntes altfor godt. For selv om maten er en utrykksform så ble det til at den tok all for stor plass av livssirkelen min. Først tok den meg fra det gode liv med venner, så mistet jeg all styrke til normal trening og skole, før jeg deretter måtte sykemeldes fra jobb. Familien ble også utelukket en del, men heldigvis ikke i en så stor grad som sykdommen ønsket. Enda er ferier, fritid og det sosiale liv en vrien greie, men det kommer seg. Livssirkelen i dag ligner mer på 1 enn på 2, og det er derfor mange forbedringer!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

                              frisk                                    vs                      syk