Da jeg var liten var jeg misunnelig på de som brakk armen, fordi jeg så gjerne ønsket gips. Fin gips med masse hyggelige ord og setninger på. Vel. Jeg brakk jo armen… Nå skal det sies at det egentlig ikke var så gøy. Overhodet ikke. Jeg er sjeleglad jeg slapp gips og den evige kløingen. Fatle ble på en måte litt mer som et klesplagg, men jeg skulle jo selvsagt ønske jeg slapp. Det har vært kjipt, fordi det har gitt meg så mye begrensninger i hverdagen. Uansett. 6 uker er gått siden fallet. 6 uker siden jeg fikk konstatert brudd i skulderen og overarmen. Tiden har gått fort. De første ukene var tøffe, men ellers har jeg kommet meg greit gjennom vil jeg si. Det har vært fremgang fra dag til dag, og jeg har klart mer og mer. Tålmodigheten har fått seg en real prøvelse. Noe som har gitt mestring og lykkefølelse. Selv om jeg også har kjent på håpløsheten og hvor tungt alt kan være. Tross det så har jeg reist meg gang på gang. Like sliten. Like lei. Like irritert. Aldri ferdig. Det var ikke noe alternativ å gi opp. Jeg gir meg aldri med noe. Jeg gjør mitt beste og fullfører. Det er bra nok! Maten har vært som så, og det får gå. Er hverken fornøyd eller misfornøyd. Jeg har mottatt assistansen som trengtes, og heller takket ja enn nei. Greit uvant. På skolen har jeg fått mye hjelp fra medelever, men også lærere. PC’en skal opp. PC’en skal ned. Laderen skal i. Laderen skal ut. Jakka skal av. Jakka skal på. Glidelåsen skal igjen. Hjemme har jeg fått hjelp fra familie. Det begynte med måltider og tannpuss og gikk til at jeg kun behøvde hjelp med dusjing. Det er godt å se at det nytter å ta tiden til hjelp, og det er vidunderlig å oppleve slik framgang. Jeg er sjeleglad armen er bra igjen og at jeg kan fungere i hverdagen, selv om det enda er et stykke til jeg greier å jobbe. Det krever litt mer av det fysiske kan man si. Det arbeides for tiden med. Jeg er i allefall klar for skolen 100% og kan i tillegg se fram mot deilige turer til fots og med bil. Jeg kan lage mat og spise normalt. Jeg kan også blogge oftere og skrivetempoet er noe mer realistisk. Jeg kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg er for at armen plutselig henger på plass. Nå er den der. Jeg kan bruke den! Etter endt fysioterapi vil det dessuten bli vesentlige gode endringer. Nå er jeg på alle måter en erfaring rikere. Jeg håper dette er siste gang! For jeg skal utvilsomt bevege meg forsiktig på glattisen heretter. Forfengelighet får bli litt nedprioritert, da. Aldri mer småsko på vinterføre!
Ja vi har vel alle en gang vert der når vi var små, at vi ønsket å brekke noe for å få gips.
Men i realiteten så er det nok ikke så stas som det ser ut igjennom et lite barns øye 🙂
Bra at armen er fungerbar nå 🙂
så bra det har grodd! Det et ikke noe gøy å brekke noe, jeg venter på at fingeren min skal gro, ikke så lenge igjen heldigvis:)
Så herlig at bruddet har grodd skikkelig! Jeg hadde selv mine runder med beinbrudd som ikke ville gro, og som så måtte opereres, så jeg skjønner godt hva du mener med at brudd og sånt er en tålmodighetsprøve! Stå på videre, nydelige Madelén!