Fightervilje

Jeg er litt skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg føler jeg har falt litt tilbake. Ikke tilbake i negativ forstand, men tilbake i den mening at jeg står litt stille. Igjen. Jeg sa jeg skulle komme greit gjennom dette, men det var tydeligvis ikke bare bare. Lettere sagt enn gjort. At jeg gjør andre ting hjelper, men det er jo bare en del av bearbeidingsprosessen. Her er det nok tiden som vil spille inn. Ja, for det er jo greit nok at jeg har grått fra meg, men innvendig så er jeg fremdeles opprevet. Jeg har ofte ubehag, og jeg kjenner mye på svimmel- og uvelhet som følge av dødsfallet. Heldigvis noe mindre enn før. Plutselig er jeg her, og plutselig er jeg der. Plutselig er jeg til stede, og plutselig er jeg totalt fraværende. Tro kopi av en og samme person. På alle måter så vil jeg så virkelig. I slutten av Juni postet jeg en slags kunngjøring, og jeg var jo så godt i gang. Både tanker, følelser og handling – alt var på plass. Alt var tilrettelagt. Jeg var faktisk kommet inn i et mønster, og begynt å etablere vaner. Som jeg sa så har jeg ikke falt tilbake, men det å stagnere kan være minst like farlig. Hva jeg har gjennomgått har påvirket meg sterkt, og jeg merker at noe av fighterviljen min har dabbet av litt de siste ukene. Det kunne ikke passet seg dårligere. Misforstå meg rett. Jeg gjør jo mitt beste, og har selvsagt økt litt kalorimessig her og der. Bare ikke like fort, og like mye som ønsket. Det er en ærlig sak. Jeg føler meg rett og slett litt motløs, samtidig som jeg føler meg ganske desperat, men dog bestemt. Kanskje til og med litt motivert. Når livet er så skjørt, så vet en jo hvor viktig det er å ta vare på det. Jeg skal nemlig ikke la meg knekke. Ikke på noen måte. Jeg skal ikke la uforutsette hendelser ødelegge for meg. Fighterviljen må på plass igjen. Koste hva det koste vil. Det er den som er riktig for meg. Den som har drevet meg videre, og som sammen med staheten enda driver meg dit jeg vil.

 

Men en ting; jeg har på ingen måte satt livet på vent, selv om jeg har vært litt svimeslått i disse ukene. Hver eneste nedskrevne jobbvakt er fullført, cafeturer kan krysses av, innkjøp og gjøremål, også. Jeg har attpåtil kommet tilbake til mitt sosiale venneliv igjen. Det var virkelig noe som trengtes. Ikke bare for å prate ut, men også for å få litt nye impulser, tanker og innblikk. Jeg kan liksom ikke kverne ved det livet jeg har. Jeg trenger å se at andre lykkes. Jeg trenger å høre at det finnes et liv utenfor ”anoreksiens klør”, og en fremtid et sted der borte. Likeså trenger jeg å snakke om mine mål og ambisjoner. Som jeg sa; drivkraft. Depresjonen er liksom litt sånn ”borte” når jeg tenker på hva jeg kan fremfor hva jeg ikke kan. Mulighetene finnes ingen begrensning så lenge jeg vil det nok. Så ja. Dermed er det alltid noen positive kryss, tross de negative. Juni har vært tøff, men sånn er det. En får fokusere på det positive. Det går bedre og bedre med meg. Litt mindre tomhet, litt mer sosial og litt mer ihuga på å ta rotta på anoreksien. Fin kombinasjon!

 

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg