Madelén (fra anorektiker til jusstudent)

Det å få lappen i seg selv er kanskje ikke så stort i dagens samfunn, men for Aleksander symboliserer lappen langt mer. Den symboliserer en selvrealisering, en livsendring og et håp. Et håp om at jeg en dag skulle bli frisk. Et håp om at han en dag skulle møte livet igjen. Lenge visste vi ikke om vi turte håpe. Ja, barndommen innebar mye biler, men lidenskapen hans forsvant. Da jeg ble syk. Da var ingenting moro lenger. Især ikke bilkjøring. Mye fordi øvelseskjøring begynte å handle om min kontroll over mamma og pappa i overdreven trass og trusler. Gjennom Majorstua, på E18 i verste rushet, parkering på Gardermoen, mm. Jeg skulle ALLTID kjøre. Også fikk jeg lappen, i en tilstand der lite tilsa det var mulig. Dessverre ble det ikke mindre tvang og trusler. Nå skulle jeg i tillegg kjøre i utlandet. På Autobahn, i storbyer, inn på Kielferja, mm.  Med en reaksjonssans lik 30% og en kropp fullstendig blottet for næring og fett. Det er ikke rart Aleksander tok avstand fra bilkjøring, både i redsel, men også protest. Og denne ”protesten” pågikk lenge. Alltid med begrunnelsen: ”Det er din feil”

Så klart var det tøft å høre hver bidige dag at det var min feil. Min feil at han ikke kunne utrette noe eller ha det gøy. Som om det ikke var tøft nok å være syk. Uten at jeg klandrer Aleksander for det i dag. Jeg tror det var viktig at han satte ned foten. Viste meg at det ikke er ok å holde på slik jeg gjorde. Fordi det ødelegger langt flere sin psyke. Fordi det griper inn i familien på en så uheldig måte at sykdommen til syvende og sist ikke er verdt det. Med Aleksander fikk jeg denne påminnelsen nesten daglig, og selv om jeg ikke tok den seriøst, så har den hele veien vært med i underbevisstheten. Det var nok noe av hans intensjon. 

Etterhvert som årene gikk og Aleksander ble eldre forsto jeg imidlertid at lappen ikke lenger styres av min daværende sykdom. Jeg så at han synes det var stress å be mamma kjøre han til og fra lysløypene, eller pappa være med på sykkelritt. Jeg så at han ikke lenger greide å skjule seg bak at sykkelen dekte behovet. Ja. Han kom seg fra A til B, men han kunne ikke sette fra seg sykkelen hvor som helst – ei heller transportere så mye mer enn litt skiftetøy. Også merket han vel at det var mer og mer normalt å ha lappen i en alder av 20+. Han bare sa det ikke. Han ville liksom ikke ”gi meg gleden” med at han skulle starte å kjøre. For ja. Det var minst en like stor glede for min del. 

Jeg tok en prat med Aleks, og vi ble enige om at 5 Mars var dagen, for da hadde jeg hatt lappen i 5 år. Aleks var noe motvillig, men gikk med på å prøve, selv om dette ikke var ”noe gøy”. Jeg så det som en tillitserklæring. 5 Mars, 5 års-dagen, ble med tankene – for her hadde ikke jusstudenten lest seg godt nok opp på lovgivningen. Pussig nok. Dermed forsvant muligheten bort i ex-phil-pensum, flytting og erstatningsrett. Aleks var inneforstått med at en busy søster tilsa at muligheten til å kjøre var nær sagt 0. Men. Det er Madelén vi snakker om. Hun som aldri gir opp. Hun som riktig nok ble sint på lovverket en gang, men som samtidig lovet Aleksander at hun skulle være med han hele veien. Og hun skulle være frisk nok til at han kunne føle seg trygg. Men frisk i ordets rettmessige forstand? Den så ingen av oss komme. Uten at jeg skal få dette til å handle om meg. 

Så ja. Høsten 2017 var anoreksien en historie, og 20 Desember 2017 kunne jeg lovlig ledsage Aleksander. Han fikk til og med gavekort på kjøretimer ved ”Madeléns kjøreskole”. Jeg hadde full jobbing tom 21 Desember, men bortsett fra det kom vi i gang til ganske avtalt tid. Derfra gikk det bare fremover. Første kjøretime var på kveldstid i mørket, snø/is på stranden. Andre kjøretime i boligstrøk, også kveldstid. Tredje kjøretime i 80 km i tåke, og fjerde kjøretime på E18. Ikke før femte kjøretime fikk han endelig teste hva det ville si å kjøre i lyset. Ehm. Jeg er tilhenger av ”learn by doing”, og jeg tror det å vise tillit til et menneske er alfa og omega. Uansett hvor risikofullt det virker. Jeg tror ingen risiko har vært større enn min sykdom, uansett. Hardt å si det. I teorien tror jeg egentlig ikke at det kan finnes noe som er større risiko enn det vi bega oss ut på der. Bare se på det her: 

Aleksander fikk sikkert langt mer tillit enn normalt, men det mente jeg han fortjente. ”Klar” kommer med erfaring. Den får du lite av på en parkeringsplass. Det gir kun demotivasjon. Jeg turte ikke gå den veien ettersom jeg visste at kjøringen var mitt initiativ. Trolig litt inspirert av den opplæring pappa og mamma gav meg. Uansett. Gutten lærte å kjøre bil på 2-3 måneder, og jeg bisto i ferier og noen hjemmehelger. Resten har bare vært mengdetrening, delegert til mamma og pappa de gangene jeg ikke har vært i Horten – som er ofte. Noe jeg fort fant ut ble litt vel mye av det samme, så også her tok jeg grep og kontaktet kjøreskole, kommanderte han på teoriprøven og ordnet med alt det obligatoriske. Mye unnagjort i sommerferien og noe i høstferien. Kanskje litt vel hastverk å skaffe lappen under ett år etter han satte seg i førersetet første gang, men det viser jo at gutten har en enorm ståpåvilje. Jeg er så ekstremt stolt. Enda mer glad gjør det meg at han nå liker bilkjøring. At han ikke lenger føler at det er anstrengende eller kjipt. Også har jeg nå en som kan holde liv i Oscar mens jeg studerer, og det er jo strålende. Pluss at jeg har en sjåfør som forhåpentligvis henter meg om noen uker. Jeg har bare ikke tiden og roen til å reise hjem før eksamen. Noe som er et smart valg. Jeg skal ikke sitte på eksamen å vite at jeg kunne lest bedre på noe. Da skal jeg være utlest, utlært og yte 110%. Sånn er det. Og nok om meg. Det at Aleks nå har lappen er helt topp! Herregud så gøy denne reisen har vært. Jeg kommer aldri til å glemme turene våre (og alt det nye jeg har fått se av Norges land), da vi sammen pugget til bilteori og ikke minst da du besto bilteorien. Som jeg skulle ønske jeg også var vitne til at du besto oppkjøringen. Istedenfor satt jeg i forelesning. Jeg blir helt skjelven av å skrive dette jeg, men en ting er sikkert: Det blir kake, gave og feiring en eller annen gang i fremtiden. Har alt klart!

Innlegget er skrevet på forhånd. Aleksander fikk lappen i går, men da satt jeg som nevnt i forelesning. Hadde heller ikke tid til å blogge noe etterpå, da jeg dro rett på seminar med Juristforbundet i Oslo. Det pågikk fram til 15 (og jeg ble seriøst valgt til å lede alle bachelorstedene – gleder meg vilt! Dette er mitt hjertebarn og alt jeg har drømt om. Dette vil ta mye tid, kreve mye reising og være så givende som det er mulig å få blitt!), men da var det rett på venninnetreff. Derfor har jeg verken hatt tid til å lese noe i dag (tidlig opp i morgen!), ei heller få ut dette innlegget. Jeg kom akkurat inn døren, og er enda helt skjelven!!! Men altså: Etter all den motgangen min familie har opplevd, så føler jeg det er vår tur til å skinne litt 🙂

Det er juni 2011. Kun noen få uker etter jeg ble utskrevet fra RASP. Hjemme er spenningen mye til å ta og føle på, og foreldrene mine er alltid like spente på om lillejenta deres spiser… nok. Det er ikke lenger hverdagskost med selvmordstrusler, hylgrining og raseriutbrudd, men de kommer – fra tid til annen. Likevel så er jenta forandret. Hun gikk riktig nok ned i vekt på RASP, men det til tross så er hun innstilt. Hun er innstilt på å kjempe. Innstilt på å trykke i seg 4-korn. Innstilt på å komme tilbake til skole og jobb. Den harde lærdommen har gitt henne mye. Positivt som negativt, med senskadene. Hun tar også imot utfordringene. Noen mer ubehagelige enn andre. Særlig er frykten for å gå på butikken stor. Av to grunner. 1. Fordi hun kan komme i tellefella, og 2. Fordi hun synes det er ubehagelig at kundene rundt henne ser at hun skal ha mat til seg selv. Denne Fredag er intet unntak. Hun har fått i oppdrag å handle sørlandschips til pappa. Noe hun ikke har rørt på flere år, og som hun ikke tenker røre i fremtiden. Overhodet. Tross skammen tar hun utfordringen og drar ned på MENY. Hun går flere runder i butikken. Ikke for å kikke eller lese på tall, men for å vente til det er færrest mulig kunder igjen. Én time senere går hun mot potetgullhylla. Følelsen av skam brer seg mot henne, og hun velger snu. Nesten 30 minutter senere er hun igjen på vei dit. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen, men legger den fra seg, og går tilbake mot fruktavdelingen. Der hun føler seg hjemme. Ytterligere 30 minutter senere går hun igjen mot potetgullet. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen og hiver den oppi kurven, mens hun drar av seg jakka og hiver den over. Det er egentlig for kaldt i butikken, men hun ofrer seg for ”kulden”. Likevel føles ikke dette bra. Hva tror folk rundt? Tror de at hun spiser mettet fett og karbohydrater? Tror de at hun trykker i seg en mengde kalorier? Dette vil hun ikke være med på, så hun setter fra seg kurven i et hjørne. Venter på at kysten er klar. Klokken er nå nærmere stengetid, og hun har allerede vært der i over to timer. To timer i ren fortvilelse. Hun holder på å ta til tårene. Dette er vondt, vanskelig og nesten uutholdelig. Men gir hun seg? Nei. Det har hun aldri gjort. Nå er det bare 10 minutter igjen før Meny stenger, og hun er kun en av tre kunder. Det skal hun takle. Denne gangen er det ikke småtripping, men marsjsteg mot kassen. Nå er hun lei. Lei av å fryse. Lei av å se all maten, og lei av at djevelen sitter og kommanderer på ryggen hennes. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Idet hun omsider kommer til kassa tar hun opp telefonen og later som hun har mamma på telefonen. ”Ja, jo. Jeg har kjøpt det der potetgullet FOR DERE. Jeg kommer snart hjem”. Likeledes presiserer hun overfor kassedamen at dette ikke er hennes, men at hun er på ærend for familien. Deretter betaler hun, ber om tre poser og kamuflerer chipsen på alle mulige måter før hun vel hjemme blir møtt av en familie som knasker potetgull. Det kan være forståelig at ikke alle gidder å vente 2-3 timer. 

Denne historien tenker jeg noen ganger på, og da ler jeg. Ikke fordi den har noen som helst virkelighetsnært ved seg den dag i dag, men fordi den har hatt det. Her var det tale om chips, men det har også vært ganger jeg måtte kjøpe Grandiosa, Norvegia, smøresmør, og det nesten har slått meg i bakken. Imidlertid er dette lenge siden. 5-6 år. Jeg har siden den gang stått for fulle ukeshandler og handlet inn usunnheter eller ”normale varer” her og der.  Uten at det har vært til meg. Den dag i dag er jeg riktig nok ingen usunnhet, men det hender jeg kjøper karveost, kjeks, industrielle middagsvarer, mm. Jeg har også smakt både potetgull og Grandiosa ved flere anledninger, uten at jeg kan si det er noe jeg higer etter. Poenget er uansett dagens situasjon vs. Juni 2011. Det er det jeg minnes når jeg tenker tilbake med et smil om munnen. Og jeg håper at jeg med dette har ufarliggjort noe for dere som kanskje føler det litt på samme måte. Vi skal tenke på oss selv. Hva vi vil og ønsker. Ikke hva andre rundt oss tenker. Og tror dere forresten at de rundt bryr seg noe overhodet? De er nok mer enn nok opptatt med hva de selv skal spise den kommende uken. Det kan jeg dokumentere etter å ha vært innom Meny tidligere denne Lørdagen. Var absolutt ingen som brydde seg da jeg prøvde å ta et bilde av sørlandschipsen!

Verdensdagen for psykisk helse på Onsdag, gikk litt forbi meg. Dels fordi jeg druknet i EØS-rett, og dels fordi jeg ikke lenger kjenner en tilknytning til det. Sistnevnte egentlig idiotisk, for jo mer jeg leste ”Vær raus”, desto mer forsto jeg at også denne rausheten handler om hvordan jeg behandler meg selv med respekt – og ikke alle andre. For selv om jeg ikke sliter psykisk den dag i dag, så har jeg mine stunder – som de aller fleste. Min psykiske helse er ikke alltid på topp. Den er situasjonsbestemt, noen ganger påvirket av stress, noen ganger av andre følelser. Noen ganger av ting som har skjedd, eller ikke har skjedd. Det blir for enkelt å se bort fra psykisk helse med et argument om at det ikke gjelder meg. For jo. Det gjør det. Det gjelder faktisk oss alle sammen. Alle har en psykisk helse, og den er det viktig å lytte til. Jeg tror at en god psykisk helse ikke kommer av seg selv, men at man som med mye annet i verden, må jobbe for den. Man må gå inn i utfordringene med et åpent sinn. Man må være positiv når det bikker mot. Man må engasjere seg der man egentlig har null interesse. Man må faktisk gi noe for å få noe tilbake. Det er for lett å skylde på at man har en dårlig dag eller sliter psykisk (og da mener jeg ikke de som faktisk gjør dette) Nettopp fordi det bor en drivkraft inni oss, og den er det kun vi som kan styre. Selvfølgelig kan enkelte ting forsvares, men jeg snakker om helheten. Ikke hvordan vi ønsker at Fredag skal være, men hvordan vi ønsker at hele livet skal være. Dag for dag, er en lærdom. En lærdom som er av betydning for hvordan resten av livet skal være. Jo tidligere vi griper fatt i denne lære, jo mer lærer vi om oss selv og den psykiske helse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har som nevnt ikke mine beste dager eller perioder (ref til bildet over, da jeg akkurat hadde fått melding fra legen), men da gjelder det å snu dem til det positive. Eksempelvis gir jeg ikke opp helsen selv om ting innvending enda må heles. Eksempelvis gir jeg ikke opp skole, selv om noen temaer føles håpløse. For noen (en del) ganger så frykter jeg faktisk å gå under C på eksamen, som jo for meg er det verdens undergang fordi det innebærer å ta den på ny. Samme var det med båtførerprøven i sommer. Samme er det med mål på jobben eller i andre situasjoner. Ting skal bestås etter hva jeg anser som bestått. Hvis ikke så er det ikke mitt beste. Da er jeg ikke ferdig. Kort og greit: Jeg gir meg ikke før jeg forstår. Før jeg vet at jeg har nedlagt nok innsats. Da er det ok. Jeg legger alltid en masse mål, og det vil jeg fortsette med, fordi det er gøy. MEN jeg mister meg selv noen ganger. Fokus forsvinner noen ganger når ting butter mot. Når jeg opplever at dette er utenfor min komfortsone og ”kunnskap”. Den tanke tenker jeg litt for ofte, dessverre. Men må det være sånn? Ved å låse meg til troen på at jeg ikke kan mestre, er det faktisk også mer sannsynlig at jeg ikke mestrer. Fordi jeg allerede er negativt ladet. Umotivert. Jeg kan ikke snakke om et håp om jeg ikke faktisk har et håp. Og er det så ille å feile egentlig? Livet består av feil. Feil som jeg kaller for lærdom. Ville vært rimelig kjedelig uten. Poenget er uansett det at jeg, og sikkert mange flere, lett trykker seg selv ned. Lett skaper denne ubalansen, og bidrar til at den psykiske helse ikke samsvarer med slik virkeligheten er og bør være. Så ja. Rett og relevant fokus er egentlig det jeg vil slå et slag for med dette innlegget… 

For husk: Veien blir til mens vi går, så vær rause mot dere selv på denne veien! (Jeg skal prøve)

Jeg har fått spørsmål om dette med kjæreste, og om jeg ikke snart bør vurdere det. Noen synes åpenbart jeg begynner å dra på årene. Haha. Men, fra spøk til alvor. Dette er et tema som jeg synes er kleint, og som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal skrive om, uten at jeg føler for å slette innlegget etterpå. Allikevel skal jeg forsøke å formulere et brukbart svar sånn midt mellom oppgaveskrivningen. For, sannheten er den at jeg var åpen for ”kjærligheten” da jeg flyttet i August i fjor, selv om jeg ikke aktivt var på utkikk. Nå derimot, er jeg mer uinteressert. Sorry å si det. Jeg føler at letingen og interessen samsvarer litt med tiden og kresenheten min, og den bittelille tid jeg har til rådighet vil jeg heller bruke på venner, familie og meg selv. Siste året har jeg erfart det. Derfor avviser jeg også lett. Det går på utseendet. Personlighet kommer etterpå. Sånn er det bare, og det innrømmer jeg uten frykt for kritikk. Derimot er jeg villig til å prate med gutter som jeg ikke øyeblikkelig får et øye til. Det skal sies. Men om det har oppstått noe romantikk her i gården? Neppe. Enten fordi jeg er blind. Eller fordi den rette aldri har dukket opp. Eller så er det jeg som har gitt opp for tidlig. Helt ærlig tror jeg på alternativ 3. Det henger litt sammen med hva jeg skrev sist, om at jeg er en person folk liker med en gang, men ikke etter de har måttet holde ut med meg en hel kveld. Samtidig er jeg ikke den som greier å ta initiativ til sånt. Det går bare ikke. Skulle det være det minste tegn til interesse fra min side, så lar jeg det bli med det. Jeg venter da heller på at den andre tar kontakt. I 2018, og i en alder av 25 år, er det ikke særlig egnet fremgangsmåte for å møte noen. Det vet jeg godt. Jo mer jeg reflekterer over egen usikkerhet og apatiske holdninger, jo mer forstår jeg. Men så tenker jeg det er greit. Jeg er tydeligvis ikke klar for noe som helst. I hvert fall ikke å date 3-4 stykker eller gå inn i flere kortere forhold. Da måtte jeg ha vært 10 år yngre, og det blir jeg ikke. 

Nå høres det ut som jeg avfeier alt og alle, men det er ikke helt rett. Jeg har masse kjærlighet å gi, men bare ikke nå. Jeg makter ikke å ”gå inn for det”, og jeg argumenterer stadig for grunnen til det. Det passet ikke for 10 år siden. Da var jeg ikke bra nok. Ingen fikk bry seg om meg. Det passet ikke for 4 år siden. Da var jeg i hvert fall ikke bra nok. Ingen fikk blande seg. Det passer heller ikke nå. Jeg aksepterer meg selv i den grad at jeg må det, men dette med ”bra nok” underskriver jeg ikke på – og det er greit nå som jeg ikke sliter psykisk lenger. Allerede der tror jeg at jeg har eliminert en god del, forresten. Så nei. En tid som passer er vrient. Jeg lurer på om den noensinne kommer. Er det som jeg selv sier, at utdanningen og inntekten må på plass? Eller vil jeg da skylde på at jeg er for opptatt da også? Eller er det fordi jeg nå bor i en liten by og omgås/går på skole med folk som er alt fra 99-96? Det er nok den mest nærliggende forklaring. Jeg har hele tiden sagt at jeg vil ha en gutt som er eldre, men jeg har de siste år godtatt å fire på kravet og da satt grensen på 6 Mars 95. En som er yngre enn min bror blir bare rart. I alle fall er det hva jeg tenker. Hva jeg derimot gjør, eller vil gjøre, er noe annet. Skjer ting, så skjer ting. Jeg tror det er slik det må være. Treffer jeg den rette og vedkommende viser initiativ, så vil jeg selvfølgelig også gjøre det, dersom det er gjensidig. Muligheter lar jeg ikke gå fra meg. Jeg er sikker på at jeg vil kunne plotte en kjæreste inn i hverdagen. Det handler bare om en evne til å tilpasse seg. En evne jeg per dags dato ikke kan forestille meg å ha, men som jeg samtidig vet at jeg vil finne frem til. Jeg har bare ikke stått i en kombinasjon av dating og et fast forhold før – derfor vet jeg ikke hvordan jeg eventuelt ville taklet det. Tanken skremmer meg nok mer enn realiteten vil tilsi. 

Samtidig så lever jeg bra i det livet jeg har nå. Jeg verken savner eller mangler noe. Alt jeg manglet da jeg var syk, har jeg fått. Det er jeg evig takknemlig for. Mer enn det, trenger jeg ikke. Riktig nok kan jeg ønske meg ting, men da får det være ting jeg jobber for. Kanskje er det også tilfellet på kjærestefronten? At jeg faktisk må dra ut på byen. At jeg faktisk må scrolle tinder. At jeg faktisk må fortsette praten med gutter. At jeg faktisk må sende meldinger fremfor å ignorere. Det er bare det at jeg også vil ha lyst til disse tingene. Nå er jeg mester på å presse meg til selv det kjedeligste, men i dette tilfellet blir det noe annet, føler jeg. Nettopp fordi resultatet er uvisst. Fordi jeg ikke vet hva jeg får om jeg satser. Fordi jeg er livredd for å prøve i den frykt at jeg er enda mer redd for å bli såret. Om jeg er sterk nok til motgang, er ikke et spørsmål. Om jeg gir opp, skjer sjelden. I det normale. På denne arenaen er bare alt så nytt, så uvant og så himla skremmende. Jeg lar derfor det bli litt med skrekken foreløpig, også satser jeg på at det går i min favør. Så til deg som spurte: Nei, jeg vurderer ikke en kjæreste nå. Jeg har det utmerket.

Etter at jeg har lest litt om hvor lite akseptert drikkepress har blitt, og hvor hjertens frivillig folk som unngår alkohol, føler jeg at dette innlegget kan publiseres. Fordi det ikke er flaut. Eller litt. Men da forteller jeg delvis grunnen slik at jeg har et forsvar. Riktig nok har jeg selv aldri vært utsatt for noe særlig press fra andre, men fra meg selv. Jeg har lenge hatt en oppfatning i eget hode om hva som er sosialt akseptert. At festligheter, vorsing, turer på byen inkluderer alkohol. Innenfor rimelighetens grenser. Så ja. Det er bare et problem her. Jeg nemlig har fått en midlertidig ufrivillig pause fra alkohol, begrunnet i en kropp som enda behøver tid til å lege seg. Bare vært edru siden Mai måned. Hei forbud fra legen. Selvfølgelig veldig kjedelig med begrensninger, men samtidig også helt ok når jeg ikke vet hva følgene av alkoholinntak kan bli. Nødvendige undersøkelser på sykehuset må jeg ta i høstferien, og eventuelt ultralyd. Derfra får vi se. Jeg håper så inderlig jeg får et svar snart. Hvorvidt jeg får drikke alkohol igjen, er ikke meg så himla nøye sammenlignet med helsen. Jeg vil bare ha kroppen på stell 100%. Dette har vært en greie i flere år, men først nå det har blitt et behov for å ta tak i. Rett og slett fordi alt annet er fint. Jeg vil ikke være frisk med noe som er halvveis. Det gir så lite mening. Uten at jeg vil utdype årsaken nærmere, rett og slett fordi det enda er så usikkert hva som feiler meg, eller om noe i det hele tatt feiler meg. Jeg har på en måte forberedt meg – og det helt sikkert uten grunn.

Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder) 

”Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen”, var en ting jeg sa den gang jeg var frisk. Det til tross så smilte jeg, og det til tross så smiler jeg enda bredere nå. Fordi sykdommen ikke var styrt av meg. Fordi jeg nå ikke styrer prosessen inni kroppen min. Ting tar tid etter 9 års nedbrytelse, og det har jeg akseptert, selv om jeg helst skulle hatt de frie tøylene som mine jevnaldrede har. Men; Helsen er viktig. Det er en god grunn til å følge legens råd. Samtidig en befrielse å slippe dagen derpå når man er jusstudent. Også er det jo en del andre ting jeg faktisk har blitt mer obs på når det kommer til Madelén med og uten noe i glasset. Jeg blir både mindre pratsom og mindre brysom uten at det legger noen demper på stemningen. Det bare begrenser hva slags ufornuftig pjatt som kommer ut av munnen min – og det er positivt. Jeg har helt klart en tendens til å ta mye (mer enn vanlig) plass, bable om alt jeg er god på, samt være veldig opptatt av rett og galt når jeg får i meg noen edle dråper. I den grad at det er irriterende for andre uten at det er noen slemme intensjoner der. Dette tror jeg er forklaringen på hvorfor folk liker meg godt idet vi hilser, men ikke ofrer så mye tid til meg etterpå. Jo. Også blir jeg veldig klengete. Sånn uten at jeg tenker over det, men på en måte som jeg hadde følt var særs kleint i edru tilstand. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er den som tar initiativet til klemmer, eller helt plutselig setter meg på fanget til folk jeg såvidt kjenner i den normale hverdag. 

Alle disse tingene tror jeg i bunn og grunn handler om usikkerhet. Jeg blir usikker på om folk liker meg, og dermed får jeg et slikt ekstra behov. For oppmerksomhet og for komplimenter. Enda jeg ikke har grunn til det. Jeg er riktig nok glad i oppmerksomhet til vanlig, men komplimenter tuller jeg alltid vekk. Fordi jeg ikke tror på dem. Fordi jeg kun kan være som jeg er. Søt, pen, stygg, ond, rar, hyggelig, mm. Det trenger jeg ikke en tilbakemelding på. Jeg trenger heller at folk ser meg på eget initiativ, og sier hei eller slår av en prat – uansett om jeg er i mine fulle fem eller ei. 

Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder) 

Bildene er 110% naturlige og uredigerte, da jeg ikke ser behovet. Jeg har tatt et oppgjør med fortiden, og dette er slik jeg ser ut. Lik det eller ei 🙂 

Er det en ting jeg har lært gjennom min blogg”karriere” så er det at jeg ikke kan gjøre alle til lags. For noen blir jeg til og med en løgner. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg ikke sa hvor ille ting faktisk var. Den gang jeg var syk løy jeg, fordi jeg sa jeg hadde det bra og formen var fin. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg taklet skole og jobb uten problemer. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg en dag sa at jeg ikke stresset over kaloriene. Vel. Det med sykdommen har gått i bølgedaler. En dag har vært bra. en annen ikke så bra, men jevnt over vil jeg si at jeg har greid å leve med en sykdom på best mulig tenkelige vis. Fordi jeg ikke klarte å face kampen på ekte. Ja. Det var dager der jeg knapt orket stå opp, men det var få av dem. Ja, det var dager der jeg tenkte å ta livet mitt, men det var få av dem. Og dette blogget jeg om. Noen mente det var tøft. Andre mente det var klaging. At jeg ikke kunne ”holde på sånn” At jeg er heldig som bor i Norge, og den reglen der. Fra 2010 til 2012 gjennomgikk bloggen en fornying. Jeg freshet opp de sorte og grå fargene, og jeg begynte å smile på bilder. Det var også feil. Det var feil at jeg som syk gikk på skole. Det var feil at jeg som syk jobbet. Det var feil at jeg som syk bestemte hva jeg ville spise, eller når jeg dro til legen. Det var feil at jeg som syk kunne leve et så tilsynelatende flott liv. For det var løgn. Selvfølgelig var det tøft å høre. Her satt jeg med en dødsdom jeg helst ville vært foruten, men likevel fikk jeg ikke lov til å forsøke og være positiv. Det var vel da jeg kjente at depresjonen begynte å nå et slags klimaks. Fordi folk rundt meg ikke mente jeg fortjente et bra liv. Jeg var syk, og jeg skulle ligge i senga og fores opp. Det var der jeg hørte hjemme. Ikke på skolebenken, på jobb, i byen, med venner, mm. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg forstår jo at folk tenkte mitt beste. At de mente jeg måtte være ærlig og få et rotfeste, men hvorfor skulle jeg på død og liv tilbake til bloggtilstandene på 2010-2012? Jeg trengte å komme meg videre. Min måte å gjøre det på var å være positiv. ”Optimisten” står det på min russelue. fordi det er slik jeg alltid har vært. Jeg lar meg ikke arresteres av en teit sykdom. Jeg gjorde det ikke den gang, og jeg gjorde det heller ikke senere. Mye er det grunnen til at jeg er fri i dag. Pappa har bedt meg åpne kommentarfeltet igjen, men jeg skal innrømme at jeg er redd. For en reprise om at jeg ikke fortjener et fullverdig liv. At jeg ikke er flink nok til å studere jus. At jeg ikke er kroppslig i stand til å trene sånn og sånn. At jeg ikke makter å bo for meg selv. Enda jeg vet at karakterene sier noe annet. Enda jeg vet at legen og PT sier noe annet. Enda jeg ikke har gått i bakken, ei heller vært i nærheten. Enda jeg ikke veier ting på vekt eller teller kalorier. Gå gjerne på kroppen min og kall meg feit eller stygg, men skal du fortelle hvordan jeg lever livet mitt, så renner begeret over. Rett og slett. Derfor vil jeg enn så lenge ha denne ordningen med mail og facebook. Om det betyr færre lesere, så må det være prisen. Jeg trenger å få leve livet mitt, uten at folk blander seg inn. Kort og greit. Så til det avgjørende spørsmålet? Har vi med en løgner å gjøre? Haha. Nei. Absolutt ikke. Sykdom for meg er så langt unna, at det føles som jeg aldri har vært syk de gangene jeg kommer over artikler om det. Hadde vi det fra 2012 og til 2016? Tja. Muligens noen ganger, men jeg har aldri lagt skjul på skyggesider. Virkelig. Men så har jeg hatt et behov for å balansere det hele. For min egen del. For andre syke sin del. Vise at det finnes noe utenfor sykdommen. Så hva gjør det da å leve litt ”normal” selv når man er syk? Jeg så ikke noe feil i det den gang. Om det gjør meg til en løgner, så tar jeg den. Folk skal få mene ulikt. Jeg synes bare det er latterlig at en person i dag defineres for en sykdom, og ikke som en person. Det gjelder for så vidt alt. Alle sykdommer. Har man krefter og ork, så selvfølgelig, skal man leve livet. Det bør ikke være et spørsmål en gang. 

Jeg synes det er fint med smale midjer, mellomrom mellom lårene og markerte kropper uten fettansamlinger. Jeg gjør det. Det jeg derimot ikke synes er fint er når mellomrommet mellom lårene tilsvarer skulderbredden. Når leggene er like store som lårene. Når den smale midjen kunne vært resultatet av årevis kortsettbruk, og når ribbeina er det eneste som markerer kroppen. Hvorfor jeg skriver dette er ikke for å provosere, men for å få frem et poeng. Det å være tynn er helt ok, så lenge det er uten at kroppen lider av det. Det å gå på catwalken er helt ok, så lenge kroppen ikke er på vei til å svikte. Det å ta bikinibilder er helt ok, så lenge det skjer på en diskret måte. Da tenker jeg mer på at det er nakenhet, og ikke at det er en kropp som er så stor eller så stor. Jeg har opp gjennom sett og vært vitne til altfor mye hyllest til kroppen med noen ekstra kilo. Selvsagt er det fint også, men jeg etterlyser mangfoldet. Vi skal ikke bare hylle de som er stolt av en stor kropp, men vi skal også hylle de som er stolt av en mindre kropp. Eller en mer normal kropp. Om det er 16 eller 30 i BMI, eller noe utenfor, spiller liksom ikke noen rolle, så lenge personen har det bra med seg selv. Uten at jeg drar dette for langt. Min intensjon er ikke å komme med en fasit på noe. Folk er forskjellige. Noen har de og de genene. Noen trener sånn og slik. Men poenget: Tynn er ikke synonymt med ekkelt. Jeg har pappas gener, og derav alltid hatt en slank kropp, og det trives jeg med så lenge den har det bra. Nå er den utviklet slik jeg hindret den å utvikle seg for 9 år siden. Med bredere bekken, mer spretten rumpe og kvinnelige lår. Som jeg den gang hatet, og som jeg ikke elsker, men nå aksepterer. Tynnere enn gjennomsnittet, men riktig for meg, i likhet med mange andre. Vi kan spise mat uten å ese ut, i motsetning til de som slanker og slanker seg uten å komme noen vei. Men gjør det oss syke? Nei. Gjør det oss ekle? Nei. Gjør det oss stygge? Nei. Naturlig tynnhet forekommer, og det er det jeg vil slå et slag for. Ikke de kropper som er tydelige resultater av en spiseforstyrrelse eller som sakte men sikkert ruinerer seg selv – men de kropper som fungerer, har det bra og faktisk ser sabla bra ut. Dere ser forskjellen? 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Dagens folkesykdom er at vi blander oss for mye. Vi mener for mye om ting vi ikke har belegg for å uttale oss om. Vi dømmer utfra et førsteinntrykk. Vi ser ikke person, men vi ser kun innfatningen. Likevel legger vi oss opp i det. Vi debatterer for harde livet om at tynne er ekkelt og at ”noen kilo ekstra” er det nye. Vi slenger med blikket når folk går forbi, og vi fordømmer de som ikke er lik oss selv. Hva er det vi holder på med? I 2018? Er det sjalusi? Jeg tror det. Jeg er overbevist om det. Men. Sakens kjerne er at alle ikke kan gå på catwalken. Alle kan ikke spise uten å tenke. Alle har ikke skyhøy forbrenning. Alle kan ikke bygge opp en kondis som er lik Usain Bolt sin. Til syvende og sist er vi så unike at ingen kan være lik oss. Er ikke det fantastisk? Det er derfor vi heller ikke skal dra denne sammenligningsgreia, og på den bakgrunn spre dette gjennomsiktige hatet. Fordi det sårer. Fordi det ikke fører oss noen vei. Og vil vi det? Ha et samfunn som stagnerer? Nei. Dagens oppfordring: Tenk deg om, før du buser ut!

Det er helt gull å ha gode venner, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at jeg har mine faste her oppe. Jeg gikk riktig nok inn på studiet med de tanker at jeg ikke skulle bli venn med noen, ei heller delta på fadderuken. Den gang tenke jeg mer over aldersforskjeller enn jeg tenkte på min trivsel og psykiske helse. Venner kan man ha i alle aldre, og kjærester kan man vente med (når de er så små). Haha. Det å gå på et studie handler ikke bare om å komme seg gjennom, men også å ha det gøy på veien. Jeg trives uendelig godt med jus og lesingen, men jeg trives enda bedre når jeg har mennesker jeg er med, prater med og hilser på, på skolen. Det er liksom det siste som skal til for at jeg blir motivert til å lese og forstå det som er vanskelig og til tider langt mer krevende enn forutsatt. Så en oppfordring til alle studenter der altså. Nå snakker jeg ikke om å være med masse folk hele tiden, eller delta på alt som er, men om å få til noe. Det kan alle klare, selv med fulltidsstudier, deltidsjobber, frivillige verv, kjærester, mm. I alle fall skjedde noe for meg etter fadderuken i fjor, og enda bedre ble det da jeg fikk min faste bestevenninne her. Planen var ikke helt å reise til Horten på en stund, men igjen: gode venner er gull. Dermed fikk jeg nok en helg i Horten, og det etter skolestart. Jeg trengte den ikke i ordets forstand, men jeg synes uansett det var utrolig deilig å se familien igjen. Vi har hatt en veldig fin helg sammen, og jeg føler vel at etter jeg innså hvor krevende statsrett er, så har jeg nå kommet til et nivå der det er ok. Det kommer til å gå greit. Fordi pappa har sagt det. Fordi lillebror sier jeg er dyktig, og fordi mamma mener at jeg takler det. Og da går det fint. Jeg er nå 110% gira på å gjøre mitt beste. 1 semester er et kortsemester, og det tar jeg til etterretning. Jeg skal ikke suse bort tid, men jeg skal heller ikke avstå fra alt som har med venner, familie, jobb og alle de fine verv jeg har påtatt meg. Det skal jeg bare ikke. Jeg skal også nyte denne studietiden, nettopp fordi den flyr avgårde. Det føles som i går at jeg startet med ”Rett på sak”-kurs, enda det nå er over 1 år siden. 

Formen min sammenlignet da og nå, er to ulike verdener. Jeg er ikke lenger ”vant til å ha det vondt”. Det knekker ikke overalt hvor jeg går. Jeg har sjelden ubehagelige tak i brystet. Hodepine har jeg enda ikke merket. Ei heller fryser jeg noe særlig. Ryggen henger på uten at jeg merker noe til den. Jeg har haugevis av energi til å springe. Jeg har fått noen reale armmuskler, som jeg digger. Jeg er alltid uthvilt når jeg står opp. Jeg elsker å dusje, selv om jeg må face den nakne kroppen min i speilet på badet. Jeg sover godt, og jeg sover uavbrutt. Jeg våkner av meg selv. Sultfølelsen har ikke kommet tilbake, men jeg får av og til hint. Som i at nå er energien på bånn. Jeg skipper aldri måltider. Det er sjelden jeg trenger en alarm til å minne meg på spisingen. Og jeg har funnet ut at min biologiske alder er i nærheten av 25. Det var kanskje den største bekreftelsen. Jeg som en gang i tiden nærmet meg pensjonsalder. En ting som var sikkert; Der skulle jeg ikke være for resten av livet.

Om jeg skal presse meg selv ytterligere på funksjon og kondis? Jeg vet ikke. Slik jeg føler det, er det viktigste at kroppen fungerer så godt den kan. Imidlertid skal en kjip ting sies. Enda har den en vei å gå. Den er nemlig ikke ferdig reparert på innsiden. Ja, alt er normalt av blodprøver, puls og EKG. Ja, vekta er fin. Ja, jeg har ikke noe vondter. Men. Jeg har osteoporose samt noen organer som enda er på blåbærtur. Det er ikke faretruende, men noe jeg følger opp med spesialprøver og ultralyder. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Fordi jeg så veldig gjerne vil – men vilje er ikke nok i dette gamet. Syke organer kan ikke trylles friske. Jeg har brukt uendelig med tid på å få kroppen opp å gå, og nå må jeg også bruke tid på å akseptere at det inni den også skal komme seg på beina. Det betyr blant annet at jeg må ta det piano i fadderuken. Det betyr blant annet at jeg må ta tilskudd av ditt og datt, og unngå spise ditt og datt. Det betyr også at jeg ikke kan trene sånn eller slik, og at det er fordelaktig å bære minst mulig. Noen restriksjoner altså, men de takler jeg. Fordi jeg ikke går på akkord med kroppen lenger. Jeg var tidligere verdens mest utålmodige menneske, men med denne sykdommen har jeg lært at tålmodighet faktisk kan gi veldig mye. Det kan gi en helt annen livskvalitet, faktisk. Det er så viktig at man ikke gir opp. Jeg gjorde det én gang, og som mange vet: Det er en tilfeldighet at jeg lever i dag. Og ikke for å pushe på dere min overoptimisme, men jeg kunne ikke vært lykkeligere! Det til tross for at jeg har en koselig liten mastercardregning å betale asap, og at det som nevnt, bak fasaden skjuler seg litt rusk og rask… 

Hender visst også at jeg blogger litt på skolebiblioteket. Ops. Tilbake til lesingen!

Jeg tok en siste helg hjemme før skolestart, for jeg kjente jeg trengte det. Må liksom få en ordentlig slutt på disse 10-11 ukene, og nå er sommeren 2018 på hell. Litt vemodig, men også godt. Jeg er så klar som jeg kan få blitt og jeg trenger 100% rutiner nå. Har til og med vært på skolen i noen timer allerede Fredag som var, men da ikke i forbindelse med studier, men kurs og forberedende til klasselederjobben som starter i morgen. Det var egentlig veldig fint å ta en to-dagers i Hønefoss i forbindelse med det. Jeg tok med meg Aleksander, og sammen brukte vi Torsdagen til bowling, piknik i parken, Mission Impossible på kino, stroganof i leiligheten, serietitting og yatzykos. I tillegg fikk jeg pakket ut alt det skolegreiene jeg slang fra meg sist, samt lagt inn siste rest med klær. Denne gangen er det ikke like mye som sist, for jeg har lært forskjell på sommer- og vinterklær nå. Dessuten så jeg hva jeg brukte sist gang, og hva som ble liggende et år i skapet. Dermed er en bag pakket med klær som skal tilbake, og en koffert er fullstendig tom. Planen var å få alt med til Horten, men pga at vi skulle hente på Gardermoen etter min jobbing på Fredag, så gikk ikke det. Pluss at regnet øste ned, så det eneste vi fokuserte på var å spurte til bilen. Og når mamma og pappa er så snille og kjører meg tilbake, så er det jo null stress. Da tar de med seg det som trengs, og jeg får med meg en haug matvarer og det siste som gjenstår tilbake. Vinn vinn. For uansett hvor flink jeg har vært til å plassere ting i Hønefoss, så er det alltids noe. Sko, vesker, matvarer, toalettsaker, pynteting, smykker og alle mine digitale duppeditter må med. Hvem vet hvor lenge det blir til jeg er tilbake i Horten igjen. Jeg håper jo ikke det tar så mange ukene, men uten bil, full fadderuke og med mye skole i staren, er det umulig å si. Jeg tror jeg starter med forelesninger på Onsdag. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Akkurat nå er jeg nødt til å lande litt. Fordøye alle inntrykkene etter den fine ferien. Sommeren ble så mye mer enn jeg kunne drømt om. Jeg har ryddet det som skal ryddes, men enda gjenstår en del sånn praktiske ting. Det er semesterregistrering, lånekassen, boksalg, bokkjøp, forberedelse til klasselederjobben, kontakte sjefen, mm. Også vil jeg jo veldig gjerne ordne med fotobok, lese jus og den slags – en annen dag. Dagen i dag ble nemlig ikke slik jeg trodde. Tanken var en kjapp prosess, der de slapp meg av. Istedenfor ble det en skikkelig familiesammenkomst med lunsj, boller, snacks og frukt på tre-fire timer. Aleks kom etter på sykkelen. Familien betyr virkelig alt for meg. Det er utrolig hvilken innsats de gjør. Ekstra hyggelig å vite at de trives på besøk hos meg, og ikke nølte med å bli med. En slik fin avslutning trengte jeg på sommerferien. Mer klar enn dette kan jeg ikke bli, og selv om det er uvant så kribler det etter å komme tilbake til gode vaner med legging, fast havregrøt og budsjettføringer. Når det kommer til mat og trening, er jeg fremdeles påpasselig og flink. Jeg har ikke hatt noen nesten-katastrofer en gang. Vekta mi er også sunn, og stabil. Jeg har absolutt alle forutsetninger for å klare dette året også, og når jeg nå sitter i studentleiligheten har jeg null bekymringer eller hensyn å ta. Her er jeg min egen keiserinne, og det trives jeg godt med. Er det nå man sier: ”Bring it on!” ?

Etter mye feriemodus og hektiske dager har jeg endelig fått ordnet med artikkelen som var i Se&Hør, 24 Juli. Legger den derfor ved her, til skrekk og advarsel, men også for å vise at det går an. En anoreksi er ingen dødsdom, og heller ikke noe en må leve med. God lesing!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler