Madelén (fra anorektiker til jurist – og journaliststudent)

Jeg gikk inn i en tidligere juleferie i år, og det føles godt. Like etter eksamen tok jeg riktig nok imot alle de arbeidsvaktene som jeg kunne, og jeg deltok også på julebordet. Som nevnt er det godt med den totale forandringen fra skole til jobb. Jeg blir da et litt annet menneske. Akkurat som om jeg går enda mer all in. At jeg er en person som må ha noe å gjøre, er en sannhet med null modifikasjoner. Jeg takler ikke en hverdag der jeg vet at jeg kan sitte hele dagen for å se på serier. Det blir så stusslig. Etter 2 timer max, er jeg lei. Onsdag etter eksamen, og Søndag samme helg, var to dager jeg somlet bort. For det første sov jeg til lenge etter det hadde blitt mørkt ute. For det andre måtte flere måltider slås sammen. For det tredje var jeg konstant trøtt og sliten, og for det fjerde satt jeg oppe til langt på natt, drakk mye koffein og fikk knapt nok sove. Ikke orket jeg å lese forvaltningsrett heller, enda jeg er student i all slags form. Det høres kanskje ikke ille ut, men for meg er det nettopp slik mangel på rutiner som danner dårlige mønster. Da er jeg heldigvis glad jeg hadde jobbvaktene mine, og også at jeg bestemte meg for å dra så fort jeg ikke var sikret flere vakter. I tillegg til at jeg har noen viktigheter på sykehuset ila Desember – som jeg snart forteller nærmere om. Foreløpig: Det er ingenting som kan relateres direkte til den tidligere sykdommen eller er farlig. Likevel kjenner jeg på at jeg hater dette med sykehus og undersøkelser. Det får meg til å føle meg syk igjen, selv om det på ingen måte er dagens situasjon.

Jeg fikk mamma og Aleks til å hente meg, for nøyaktig en uke siden. Spontan som jeg er, ringte jeg ikke tre dager før. Neida. Jeg ringte 19 på kvelden dagen før. Slik er jeg. Jeg møtte heller ikke mye motstand, for å si det slik. De var overlykkelige for å få meg hjem, tidlig til jul.  Snille familien min. Vi tok Bærums Verk på vei hjem. Det jeg derimot ikke tenkte på var at jeg skapte et lite stress for meg selv. Jeg hadde matvarer jeg måtte rekke å spise opp, ting jeg måtte pakke ned og en leilighet som måtte shines 110%. Nekter å komme tilbake til noe annet, selv om husarbeid står nederst på listen over ting jeg liker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er det jul som står på agendaen.  En litt annen jul å komme hjem tidlig i Desember kontra 21 Desember, slik som i fjor. Litt mer gøy å bli overrasket med pakkekalender som kan åpnes luke for luke, og ikke hele i ett. Dette året hadde jeg heller ikke forventet noe, men joda: mamma overrasker alltid. Jeg har kjent på julestemningen ganske lenge nå, og har allerede kommet i mål med julebrownies, kokosmakroner, risboller, brune pinner og en rekke brødbakst med mamma. Samt tre-fire besøk. Det blir trolig noen lussekatter senere i dag også. Selv er jeg ikke glad i noe av dette egentlig. Uansett hvor mye vi hadde endret på næringsinnholdet – bare for å ha det klart. Jeg holder meg til pepperkaker og gelé, og brødbakst i begrensede mengder. Og det skal sies: Det var en helt egen ro å komme hjem til huset med stor H.  Kanskje litt feil å si ettersom hele rommet mitt (plutselig!) er et eneste stort oppussingsobjekt og jeg måtte sove på det minste rommet for noen dager. Fikk bare beskjed pr telefon. Haha. Likevel tok det ikke mange minutter før jeg skjønte at dette var noe å ta med et smil. Egentlig har jeg jo ingenting å si. Jeg bor ikke her. Dessuten så er dette kun fordelaktig. Det blir et fint og lyst rom for studenten. Mørkegrønne vegger er ikke akkurat veldig motiverende for en som studerer jus. I tillegg er de veldig flinke, og jeg overlykkelig over at jeg slapp å ta jobben med å få ut alle gamle leker og dikkedarier fra hyllene og skapene. Jeg ble egentlig bare overlatt til å sortere alt det gamle. Det har gått noen søppelsekker der. Når det kommer til å kvitte seg med ting, er jeg nådeløs. Litt av forklaringen på hvorfor jeg involverte mamma minst mulig i akkurat det.

Jeg kjenner at jeg gleder meg til resten av Desember. Veldig i motsetning til de årene jeg var syk. Fremover er det min bursdag, enda mer besøk, disse sykehusturene og juletradisjoner som står på menyen, men jeg skal riktig nok fokusere noe på forvaltningsrett også. Det er ikke fordi jeg må, men også fordi jeg vil være noenlunde forberedt til semesterstart. Jeg kom meg gjennom 5 kapitler før jeg dro til Horten. Det går nemlig fort til neste semester. Allerede er 1 1/2 år tilbakelagt. Det minte meg på at eksamenskarakteren er klar om en uke. Akkurat der har jeg en meget god følelse, men man vet jo aldri. Mine forventninger er jo mine forventninger, og mer trenger jeg vel ikke å utdype det faktum.

På Tirsdag gjorde jeg noe uventet. Noe som jeg aldri i livet hadde tenkt å gjøre. Fordi det ikke angikk meg. Fordi det ikke var viktig nok. Men sannheten er at det er mer her i verden enn å leve uten anoreksi. Det er så mye annet rart som også kan inntreffe. Jeg har jo en helse på generell basis, og den kan jeg virkelig ikke tulle med. Jeg kan ikke være så kry at jeg gir f. Ikke etter alt jeg har vært gjennom. Derfor tar jeg nå ingen sjanser. Riktig nok har jeg blitt dårlig etter alle vaksiner jeg hittil har hatt, men litt kvalme og vonde armer er faktisk verdt risikoen – selv om det ikke helt føles sånn nå på 3 dagen. I tillegg så har jeg undret fælt på om HPV-vaksinen kunne gi slikt som narkolepsi eller det som verre er, og om jeg rett og slett har vært for svak til å ta den. Men nå var det siste sjanse. Vaksinen er mer enn godt nok utprøvd, og jeg sterkere enn noensinne. Jeg ser kun fordeler med å komme inn i vaksinasjonsprogrammet, slik som tusenvis av kvinner har gjort før meg. Og jeg skal innrømme: Det føles faktisk godt å ta vare på seg selv!

Men: Uten å bli for skrytepave eller klagefant. Poenget er ikke denne vaksinasjonen isolert sett, eller at jeg mener alle bør følge meg, men det faktum at jeg sakte men sikkert begynner å bry meg mer og mer om helsen min. Det er ikke lenger bare snakk om å overleve eller fungere her og nå, men det er også en vei videre. En vei jeg skaper.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt til slutt: Det har skjedd endringer hva angår plattformen til blogg.no, og derfor ser bloggen ut slik den gjør. Ikke vet jeg om det kan endres på, da jeg på ingen måte er ekspert på dette feltet og mine gamle HTML-koder har forsvunnet. Det kan derfor ta litt tid før jeg får det utseendet som jeg vil, dersom det overhodet er mulig. Kommentarfeltordningen er midlertidig, og det er egentlig bare fordi jeg vil se om det kan være aktuelt igjen. Jeg er litt mer for korte og presise tilbakemeldinger enn disse lange mailene, skal jeg være ærlig. 

Du er ikke sterk, før du har vært svak, sies det. Et ordtak jeg har levd på lenge. Nettopp fordi sykdommen gjorde noe med meg. Riktig nok tærte det på å leve slik jeg gjorde i de 9 årene. Å si at jeg ikke ville vært foruten anoreksi er en løgn. Kunne jeg sluppet ville jeg vært sjeleglad, men når jeg ikke fikk valget i første omgang, så er jeg glad for veien jeg har lagt bak meg. Hvordan jeg kom meg styrket gjennom, og hvordan jeg den dag i dag er beintøff. Tøffere enn toget. Takler all motgang. Ikke redd for noe i verden – annet enn å miste de som står meg nær. Det er der jeg er, og det er der jeg skal være. Sykdommen var et onde, men som tross det har gitt meg en kraft ut av en annen verden. En mental styrke jeg i starten ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Det er ganske sykt hvilken livslærdom jeg sitter på. Skulle trodd jeg var 90. Allerede nå kunne jeg skrevet den bokserien om mitt liv fra A-Å. Det er det få i min alder som kan. Uten at det blir fjas og komisk. At jeg takket nei til boken, var også en styrke. To ganger. Det er advokat jeg skal bli. Det er det jeg skal være kjent som. Ikke som offeret. Misforstå meg rett. Jeg angrer ikke på bloggen, og den skal helt klart få leve videre. Alt jeg har skrevet her, og alt jeg skriver videre, er en del av meg. Det kommer jeg ikke utenom, og det er greit. Jeg vil bare ikke promotere det mer enn jeg strengt talt gjør per dags dato. Fordi hverdagen min er så mye mer. Jeg er i mål med 1 1/2 år på jusstudiet og livet smiler. Jeg er på et stoppested jeg ikke hadde turt å drømme om før. Noensinne. Selv mer enn før jeg ble syk og alt det der. Ja, for nå har det blitt ”det der”. Jeg omtaler ikke sykdommen isolert lenger, men knytter den til alt rundt. Innleggelsen, legebesøkene, håpløsheten, vektnedgangen, sultestreiken, sonden, selvmordsforsøket, kontrollkommisjonen, sykehusvolden, redselen, angsten, permisjonene, ribbeina, sovingen, armbruddene og familiens desperate rop om hjelp. Det er så mye. Så altfor mye. Er det rart jeg sier jeg sitter på livslærdom, eller at jeg er mentalt sterkere enn noensinne? Tror ikke det. Såpass selvsikker må jeg nesten være.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er mental styrke. I lange tider har jeg slitt med osteoporose. Eller. Slitt og slitt. Jeg har vel ikke direkte hatt noen plager med det sånn utenom at jeg har knekt armene, og hatt litt ryggvondt her og der. Utover det så er osteoporosen ganske harmløs utenpå. Innvendig er det verre. Der er det snakk om en blomkål som knaser. Jeg fikk derfor tidlig beskjed om at jeg verken kan løfte tungt eller sitte for mye stille. At jeg måtte få i meg tilskudd og mat med kalsium og d-vitamin. At jeg måtte ha fokus på jevnlig bentetthetsmåling. For en på 18 år var det tøft å få en slik beskjed, og for en som snart fyller 26 år, er det enda en kjip sannhet. Imidlertid var det én ting legen sa til meg den gang jeg nektet behandling for osteoporosen, og det var: Å gå opp i vekt er det aller beste du gjør. Og jammen hadde hun ikke rett. Jeg kan nå sitte stille i flere timer uten å ha vondt i ryggen, og jeg kan løfte uten problemer. Det har gått fra 1-2 kg som smerteterskel til at jeg i går hentet varer på posten som veide 16 kg. Uten så mye som en antydning til at jeg hadde vondt. Med det sagt, så har jeg ikke nå begynt å ta de tyngste løftene i hverdagen. Hvor mye jeg tåler i lengden, vet jeg faktisk ikke. Men uansett er det ganske sykt. Jeg vet ikke om jeg skal være imponert over at kvinner kan føde, eller om jeg skal være imponert over at kroppen faktisk har en evne til å hente seg inn. Om den ikke kommer seg på topp, så i alle fall nokså nære. Det synes jeg er imponerende. Jeg elsker å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har styrken både mentalt og fysisk. Aldri undervurder de som sier at ting går fremover. Aldri. 

Det har vært litt seigpining denne uken, men det bedrer seg utover. Etter eksamens slutt (som forresten gikk over all forventning!) har jeg overlevd én pensjonistdag, én studentsovedag, to jobbdager og 1 julebord. Jeg elsker kontrasten med å gå fra eksamen og fullstendig skolefri og over til jobbhverdagen. Den var ganske savnet. Det samme med Desember, og også familien. Har så mye å se frem mot de neste ukene! 

Jeg kan ikke annet enn å le av Lørdagens hendelse på Kiwi. At jeg som ungdom, eller menneske, skal bli stemplet som usunn idet jeg henter en New Energy fra hyllen. Hm… Hva skal man si? Jeg som egentlig ikke liker ren sjokolade eller rene sjokoladeprodukter: sjokoladekake,  sjokoaldepålegg, sjokolademelk, sjokoladepudding og sjokoladeis. Derimot liker jeg smaken av melkesjokolade dersom den kun utgjør noen prosent av produktet. Som et trekk på saftisen, småsjokololaden, gelegodiset, eller proteinbarene – der sistnevnte er min største svakhet. Usunt eller ei. Men det var Lørdag. Jeg kjøpte favoritten min, New Energy. Noe jeg sjelden gjør skal jeg være ærlig. Studentbudsjett. Til mitt forsvar er det eksamen snart. Sjokoladen er for øvrig verken spist opp eller forsvunnet. Jeg er gjerne en person som har sjokolader liggende i 3 dager i kjøleskapet. Blir bare litt for søtt å trykke nedpå 50 g sukker. Forstå det den som kan. Det går en bit i ny og ne liksom. Ja, det er ironisk at jeg påpeker dette, og ikke noe jeg føler jeg må forsvare. Dette er prinsipielt. Poenget? Det å bli kalt usunn for å kjøpe én sjokolade på en Lørdag, er for meg noe spesielt. Ikke skjønner jeg at en slik kommentar kan komme fra en med vognen full av posesupper, butikkbrød, fettholdige smør og oversukrede yoghurter. Skal jeg virkelig dra sammenligningen lenger? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det å betegne en person som sunn eller usunn, tror jeg er noe av det dummeste vi gjør. Ja visst er det sunne og usunne produkter, men det handler i største grad om balanse for hvordan ens kosthold kan defineres. Om jeg kjøper en sjokolade, men er 85% sunn utover det, så føler jeg meg ikke akkurat spesielt usunn. Hadde jeg spist flere om dagen, så hadde saken vært en annen. Det må jo være hva JEG tenker og føler om mitt kosthold som skal ha betydning? Ikke det faktum at en kunde mener at denne matvaren ikke er bra for meg. Nei, jeg vet ikke jeg. Kjente bare jeg ble litt paff. Ikke skuffet. Ikke sint. Ikke lei meg. Jeg bryr meg null om hva folk mener, men det skremmer meg at enkelte ikke leser seg bedre opp på kosthold og diverse før de uttaler seg. Kunnskapsnivået i dette samfunnet er rett og slett faretruende lavt. Men da hjelper det å ta igjen med samme mynt – uten å være frekk, og jeg tror nok hennes holdninger er endret for bestandig. Istedenfor å gå inn i en diskusjon eller late som jeg følte meg krenket, gav jeg henne en vel gjennomtenkt setning: ”’Ja, jeg er sikkert bittelitt usunn 1 av 7 dager i løpet av uken, men du skulle bare visst hvor kult det er å slite med alvorlig kronisk anoreksi i 9 år. Hade”. Hun sa ingenting. Bare sto der og måpte. Digger det. Følte rett og slett på en enorm selvtillit og styrke. Hvem ler sist nå? Så med dette oppfordrer jeg egentlig normale folk til å kjøpe og spise den maten de vil ha, og legge seg langt unna hva andre gjør. Med mindre det er tungtveiende grunner til det. Som jo tilsier at terskelen legges et visst sted. Å legge seg opp i slikt, uten grunn, er rett og slett like teit som å sammenligne kropper, og det skulle vi slutte med – skulle vi ikke? 

Prisen for snilleste mamma går til, mamma. Jeg hadde lenge lovt at vi skulle ha en mor-datter-dag med overnatting, men hadde bare ikke klart å ofre en dato. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli nå. Før jeg er ferdig med eksamen og tilbake i Horten igjen. Det går fort fram til det. Jeg og mamma har et utrolig nært forhold, og er det en som får meg litt opp når jeg er sliten eller nede, så er det henne. Nå er jeg ingen av delene for øyeblikket, men kjenner kanskje bare mer på savnet etter henne. Det er ikke mye som skal til. Et restaurantbesøk, noen rusleturer, en kikk i byen, overnatting og en digg runde på Ringeriksbadet som avslutning. Jeg føler meg som et nytt menneske. Etter at jeg bar tungt i Oslo forrige uke var det som om jeg hadde blåmerker oppå begge skuldrene. Jeg kjenner ikke særlig mye til det nå lenger for å si det sånn. Og om jeg synes det var utfordrende med badeland sånn med tanke på forhistorien min? Nei. Er over den greia der kroppen var tjukk. Selvsagt litt ubehagelig med denne nakenheten, men det går. Jeg må bare fokusere på meg selv og hva jeg er i badeland for å gjøre. Som jo er å bade, eller mest: ta badstu. Ingen badenymfe, men liker å plaske litt. Badstu derimot. Der kunne jeg sovnet. Lett. Det gir en ro og masse god energi. Etterpå. Nei. Mamma vet å skjemme meg bort. Med fire stjerners middag, med ny julegenser, med helsekostgodis, med proteinbarer, med badeland, og med enda mer brus. Og godt selskap – ikke minst. Ingen tvil om at vi har hatt noen fantastiske dager sammen. Jeg er så glad i mammaen min!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ekstra motivert og ladet opp nå, så jeg har en god følelse på eksamen. Det har jeg forsåvidt hatt tidligere også, og jeg ser jo hvor bra det gikk. Så da er det kanskje ok å bruke eksamenstiden til noe litt annet. For mitt vedkommende er det faktisk enda en stund til. Kjenner jeg blir litt smågal av å ”holde på stoffet” i 2-3 uker. Jeg er best under press. Den siste uken. I hvert fall når jeg ikke får lov til å oppdrive noe mer. Læreren min har flere ganger gitt meg påpek om å holde beina plantet på jorden. Fristelsen blir bare litt for stor til å grave i alt rundt, lete i gamle saker og utdanne seg til hobbyadvokat innen de rettsområder som er pensum. Men det må jeg slutte med. Helt oppriktig. Min største svakhet er at jeg aldri kan få stappet hjernen full nok. Som sist uke da jeg googlet meg grønn om søppel i verdensrommet. Og egentlig skulle jeg bare ha et par linjer om konsekvensen av at statene gjør som de vil der oppe. Plutselig hadde jeg lest flere artikler om verdensrommet, og jeg gav meg jo ikke før etter 3 timer. Neida. Lærer aldri. Nå er det uansett stopp. Google er min beste venn, men også min fiende når det kommer til studiene. Jeg må nå fokusere på pugging, men fordi det er mer enn 10 dager til eksamen så lar jeg puggingen vente noen små dager. Jeg har for øvrig stålkontroll på pensum, men velger heller å bruke dagene fram mot siste uke på en mer alternativ måte. Det vil si at jeg komprimerer notatene, gjør dommene så enkle som overhodet mulig, sikrer alle innarbeidelser i mine tre samlinger og skriver oppgaver til det svir i hendene. Sistnevnte er faktisk sant. På Søndag skrev jeg over 6 teorioppgaver på 4 timer. Hver på 3-4 sider. Jeg er en maskin når jeg setter i gang. 

Imidlertid er det dette forberedende arbeidet som tar tid. Ikke det å lese. Lese gjør jeg nesten ubevisst. Selv når jeg står i dusjen. Fotografisk hukommelse er gull. Så jeg krysser egentlig bare alt jeg har. Jeg har snakket om å komme i mål med dette slitsomme pensumet nå i flere uker, men sannheten er at jo mer jeg har lært, jo mer vil jeg lære. Men så var det denne overdrevne googlingen min da, og den må legges på hylla. Nå. Det samme med dette blogginnlegget. Mamma dro akkurat (som er litt vemodig), og jeg er tilbake i gamle vaner, som nå er på tide. Fikk bare 6 timer før hun kom i går, og det blir nok ikke mer enn 4 i dag (For jeg har 8 timers oppgaveseminar i morgen!!!) Men men. Det som i alle fall er sikkert, er at familietid aldri er tapt tid. Uansett hvor mye eksamensboble jeg måtte leve i. Egentlig handler det bare om prioriteringer. Mens andre sover lenge, drar på fest eller bor på treningsgymmet, så bruker jeg tid på familie, verv, jobb, noe venner og meg selv. Det fungerer strålende!

Det å få lappen i seg selv er kanskje ikke så stort i dagens samfunn, men for Aleksander symboliserer lappen langt mer. Den symboliserer en selvrealisering, en livsendring og et håp. Et håp om at jeg en dag skulle bli frisk. Et håp om at han en dag skulle møte livet igjen. Lenge visste vi ikke om vi turte håpe. Ja, barndommen innebar mye biler, men lidenskapen hans forsvant. Da jeg ble syk. Da var ingenting moro lenger. Især ikke bilkjøring. Mye fordi øvelseskjøring begynte å handle om min kontroll over mamma og pappa i overdreven trass og trusler. Gjennom Majorstua, på E18 i verste rushet, parkering på Gardermoen, mm. Jeg skulle ALLTID kjøre. Også fikk jeg lappen, i en tilstand der lite tilsa det var mulig. Dessverre ble det ikke mindre tvang og trusler. Nå skulle jeg i tillegg kjøre i utlandet. På Autobahn, i storbyer, inn på Kielferja, mm.  Med en reaksjonssans lik 30% og en kropp fullstendig blottet for næring og fett. Det er ikke rart Aleksander tok avstand fra bilkjøring, både i redsel, men også protest. Og denne ”protesten” pågikk lenge. Alltid med begrunnelsen: ”Det er din feil”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så klart var det tøft å høre hver bidige dag at det var min feil. Min feil at han ikke kunne utrette noe eller ha det gøy. Som om det ikke var tøft nok å være syk. Uten at jeg klandrer Aleksander for det i dag. Jeg tror det var viktig at han satte ned foten. Viste meg at det ikke er ok å holde på slik jeg gjorde. Fordi det ødelegger langt flere sin psyke. Fordi det griper inn i familien på en så uheldig måte at sykdommen til syvende og sist ikke er verdt det. Med Aleksander fikk jeg denne påminnelsen nesten daglig, og selv om jeg ikke tok den seriøst, så har den hele veien vært med i underbevisstheten. Det var nok noe av hans intensjon. 

Etterhvert som årene gikk og Aleksander ble eldre forsto jeg imidlertid at lappen ikke lenger styres av min daværende sykdom. Jeg så at han synes det var stress å be mamma kjøre han til og fra lysløypene, eller pappa være med på sykkelritt. Jeg så at han ikke lenger greide å skjule seg bak at sykkelen dekte behovet. Ja. Han kom seg fra A til B, men han kunne ikke sette fra seg sykkelen hvor som helst – ei heller transportere så mye mer enn litt skiftetøy. Også merket han vel at det var mer og mer normalt å ha lappen i en alder av 20+. Han bare sa det ikke. Han ville liksom ikke ”gi meg gleden” med at han skulle starte å kjøre. For ja. Det var minst en like stor glede for min del. 

Jeg tok en prat med Aleks, og vi ble enige om at 5 Mars var dagen, for da hadde jeg hatt lappen i 5 år. Aleks var noe motvillig, men gikk med på å prøve, selv om dette ikke var ”noe gøy”. Jeg så det som en tillitserklæring. 5 Mars, 5 års-dagen, ble med tankene – for her hadde ikke jusstudenten lest seg godt nok opp på lovgivningen. Pussig nok. Dermed forsvant muligheten bort i ex-phil-pensum, flytting og erstatningsrett. Aleks var inneforstått med at en busy søster tilsa at muligheten til å kjøre var nær sagt 0. Men. Det er Madelén vi snakker om. Hun som aldri gir opp. Hun som riktig nok ble sint på lovverket en gang, men som samtidig lovet Aleksander at hun skulle være med han hele veien. Og hun skulle være frisk nok til at han kunne føle seg trygg. Men frisk i ordets rettmessige forstand? Den så ingen av oss komme. Uten at jeg skal få dette til å handle om meg. 

Så ja. Høsten 2017 var anoreksien en historie, og 20 Desember 2017 kunne jeg lovlig ledsage Aleksander. Han fikk til og med gavekort på kjøretimer ved ”Madeléns kjøreskole”. Jeg hadde full jobbing tom 21 Desember, men bortsett fra det kom vi i gang til ganske avtalt tid. Derfra gikk det bare fremover. Første kjøretime var på kveldstid i mørket, snø/is på stranden. Andre kjøretime i boligstrøk, også kveldstid. Tredje kjøretime i 80 km i tåke, og fjerde kjøretime på E18. Ikke før femte kjøretime fikk han endelig teste hva det ville si å kjøre i lyset. Ehm. Jeg er tilhenger av ”learn by doing”, og jeg tror det å vise tillit til et menneske er alfa og omega. Uansett hvor risikofullt det virker. Jeg tror ingen risiko har vært større enn min sykdom, uansett. Hardt å si det. I teorien tror jeg egentlig ikke at det kan finnes noe som er større risiko enn det vi bega oss ut på der. Bare se på det her: 

Aleksander fikk sikkert langt mer tillit enn normalt, men det mente jeg han fortjente. ”Klar” kommer med erfaring. Den får du lite av på en parkeringsplass. Det gir kun demotivasjon. Jeg turte ikke gå den veien ettersom jeg visste at kjøringen var mitt initiativ. Trolig litt inspirert av den opplæring pappa og mamma gav meg. Uansett. Gutten lærte å kjøre bil på 2-3 måneder, og jeg bisto i ferier og noen hjemmehelger. Resten har bare vært mengdetrening, delegert til mamma og pappa de gangene jeg ikke har vært i Horten – som er ofte. Noe jeg fort fant ut ble litt vel mye av det samme, så også her tok jeg grep og kontaktet kjøreskole, kommanderte han på teoriprøven og ordnet med alt det obligatoriske. Mye unnagjort i sommerferien og noe i høstferien. Kanskje litt vel hastverk å skaffe lappen under ett år etter han satte seg i førersetet første gang, men det viser jo at gutten har en enorm ståpåvilje. Jeg er så ekstremt stolt. Enda mer glad gjør det meg at han nå liker bilkjøring. At han ikke lenger føler at det er anstrengende eller kjipt. Også har jeg nå en som kan holde liv i Oscar mens jeg studerer, og det er jo strålende. Pluss at jeg har en sjåfør som forhåpentligvis henter meg om noen uker. Jeg har bare ikke tiden og roen til å reise hjem før eksamen. Noe som er et smart valg. Jeg skal ikke sitte på eksamen å vite at jeg kunne lest bedre på noe. Da skal jeg være utlest, utlært og yte 110%. Sånn er det. Og nok om meg. Det at Aleks nå har lappen er helt topp! Herregud så gøy denne reisen har vært. Jeg kommer aldri til å glemme turene våre (og alt det nye jeg har fått se av Norges land), da vi sammen pugget til bilteori og ikke minst da du besto bilteorien. Som jeg skulle ønske jeg også var vitne til at du besto oppkjøringen. Istedenfor satt jeg i forelesning. Jeg blir helt skjelven av å skrive dette jeg, men en ting er sikkert: Det blir kake, gave og feiring en eller annen gang i fremtiden. Har alt klart!

Innlegget er skrevet på forhånd. Aleksander fikk lappen i går, men da satt jeg som nevnt i forelesning. Hadde heller ikke tid til å blogge noe etterpå, da jeg dro rett på seminar med Juristforbundet i Oslo. Det pågikk fram til 15 (og jeg ble seriøst valgt til å lede alle bachelorstedene – gleder meg vilt! Dette er mitt hjertebarn og alt jeg har drømt om. Dette vil ta mye tid, kreve mye reising og være så givende som det er mulig å få blitt!), men da var det rett på venninnetreff. Derfor har jeg verken hatt tid til å lese noe i dag (tidlig opp i morgen!), ei heller få ut dette innlegget. Jeg kom akkurat inn døren, og er enda helt skjelven!!! Men altså: Etter all den motgangen min familie har opplevd, så føler jeg det er vår tur til å skinne litt 🙂

Det er juni 2011. Kun noen få uker etter jeg ble utskrevet fra RASP. Hjemme er spenningen mye til å ta og føle på, og foreldrene mine er alltid like spente på om lillejenta deres spiser… nok. Det er ikke lenger hverdagskost med selvmordstrusler, hylgrining og raseriutbrudd, men de kommer – fra tid til annen. Likevel så er jenta forandret. Hun gikk riktig nok ned i vekt på RASP, men det til tross så er hun innstilt. Hun er innstilt på å kjempe. Innstilt på å trykke i seg 4-korn. Innstilt på å komme tilbake til skole og jobb. Den harde lærdommen har gitt henne mye. Positivt som negativt, med senskadene. Hun tar også imot utfordringene. Noen mer ubehagelige enn andre. Særlig er frykten for å gå på butikken stor. Av to grunner. 1. Fordi hun kan komme i tellefella, og 2. Fordi hun synes det er ubehagelig at kundene rundt henne ser at hun skal ha mat til seg selv. Denne Fredag er intet unntak. Hun har fått i oppdrag å handle sørlandschips til pappa. Noe hun ikke har rørt på flere år, og som hun ikke tenker røre i fremtiden. Overhodet. Tross skammen tar hun utfordringen og drar ned på MENY. Hun går flere runder i butikken. Ikke for å kikke eller lese på tall, men for å vente til det er færrest mulig kunder igjen. Én time senere går hun mot potetgullhylla. Følelsen av skam brer seg mot henne, og hun velger snu. Nesten 30 minutter senere er hun igjen på vei dit. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen, men legger den fra seg, og går tilbake mot fruktavdelingen. Der hun føler seg hjemme. Ytterligere 30 minutter senere går hun igjen mot potetgullet. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen og hiver den oppi kurven, mens hun drar av seg jakka og hiver den over. Det er egentlig for kaldt i butikken, men hun ofrer seg for ”kulden”. Likevel føles ikke dette bra. Hva tror folk rundt? Tror de at hun spiser mettet fett og karbohydrater? Tror de at hun trykker i seg en mengde kalorier? Dette vil hun ikke være med på, så hun setter fra seg kurven i et hjørne. Venter på at kysten er klar. Klokken er nå nærmere stengetid, og hun har allerede vært der i over to timer. To timer i ren fortvilelse. Hun holder på å ta til tårene. Dette er vondt, vanskelig og nesten uutholdelig. Men gir hun seg? Nei. Det har hun aldri gjort. Nå er det bare 10 minutter igjen før Meny stenger, og hun er kun en av tre kunder. Det skal hun takle. Denne gangen er det ikke småtripping, men marsjsteg mot kassen. Nå er hun lei. Lei av å fryse. Lei av å se all maten, og lei av at djevelen sitter og kommanderer på ryggen hennes. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Idet hun omsider kommer til kassa tar hun opp telefonen og later som hun har mamma på telefonen. ”Ja, jo. Jeg har kjøpt det der potetgullet FOR DERE. Jeg kommer snart hjem”. Likeledes presiserer hun overfor kassedamen at dette ikke er hennes, men at hun er på ærend for familien. Deretter betaler hun, ber om tre poser og kamuflerer chipsen på alle mulige måter før hun vel hjemme blir møtt av en familie som knasker potetgull. Det kan være forståelig at ikke alle gidder å vente 2-3 timer. 

Denne historien tenker jeg noen ganger på, og da ler jeg. Ikke fordi den har noen som helst virkelighetsnært ved seg den dag i dag, men fordi den har hatt det. Her var det tale om chips, men det har også vært ganger jeg måtte kjøpe Grandiosa, Norvegia, smøresmør, og det nesten har slått meg i bakken. Imidlertid er dette lenge siden. 5-6 år. Jeg har siden den gang stått for fulle ukeshandler og handlet inn usunnheter eller ”normale varer” her og der.  Uten at det har vært til meg. Den dag i dag er jeg riktig nok ingen usunnhet, men det hender jeg kjøper karveost, kjeks, industrielle middagsvarer, mm. Jeg har også smakt både potetgull og Grandiosa ved flere anledninger, uten at jeg kan si det er noe jeg higer etter. Poenget er uansett dagens situasjon vs. Juni 2011. Det er det jeg minnes når jeg tenker tilbake med et smil om munnen. Og jeg håper at jeg med dette har ufarliggjort noe for dere som kanskje føler det litt på samme måte. Vi skal tenke på oss selv. Hva vi vil og ønsker. Ikke hva andre rundt oss tenker. Og tror dere forresten at de rundt bryr seg noe overhodet? De er nok mer enn nok opptatt med hva de selv skal spise den kommende uken. Det kan jeg dokumentere etter å ha vært innom Meny tidligere denne Lørdagen. Var absolutt ingen som brydde seg da jeg prøvde å ta et bilde av sørlandschipsen!

Verdensdagen for psykisk helse på Onsdag, gikk litt forbi meg. Dels fordi jeg druknet i EØS-rett, og dels fordi jeg ikke lenger kjenner en tilknytning til det. Sistnevnte egentlig idiotisk, for jo mer jeg leste ”Vær raus”, desto mer forsto jeg at også denne rausheten handler om hvordan jeg behandler meg selv med respekt – og ikke alle andre. For selv om jeg ikke sliter psykisk den dag i dag, så har jeg mine stunder – som de aller fleste. Min psykiske helse er ikke alltid på topp. Den er situasjonsbestemt, noen ganger påvirket av stress, noen ganger av andre følelser. Noen ganger av ting som har skjedd, eller ikke har skjedd. Det blir for enkelt å se bort fra psykisk helse med et argument om at det ikke gjelder meg. For jo. Det gjør det. Det gjelder faktisk oss alle sammen. Alle har en psykisk helse, og den er det viktig å lytte til. Jeg tror at en god psykisk helse ikke kommer av seg selv, men at man som med mye annet i verden, må jobbe for den. Man må gå inn i utfordringene med et åpent sinn. Man må være positiv når det bikker mot. Man må engasjere seg der man egentlig har null interesse. Man må faktisk gi noe for å få noe tilbake. Det er for lett å skylde på at man har en dårlig dag eller sliter psykisk (og da mener jeg ikke de som faktisk gjør dette) Nettopp fordi det bor en drivkraft inni oss, og den er det kun vi som kan styre. Selvfølgelig kan enkelte ting forsvares, men jeg snakker om helheten. Ikke hvordan vi ønsker at Fredag skal være, men hvordan vi ønsker at hele livet skal være. Dag for dag, er en lærdom. En lærdom som er av betydning for hvordan resten av livet skal være. Jo tidligere vi griper fatt i denne lære, jo mer lærer vi om oss selv og den psykiske helse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har som nevnt ikke mine beste dager eller perioder (ref til bildet over, da jeg akkurat hadde fått melding fra legen), men da gjelder det å snu dem til det positive. Eksempelvis gir jeg ikke opp helsen selv om ting innvending enda må heles. Eksempelvis gir jeg ikke opp skole, selv om noen temaer føles håpløse. For noen (en del) ganger så frykter jeg faktisk å gå under C på eksamen, som jo for meg er det verdens undergang fordi det innebærer å ta den på ny. Samme var det med båtførerprøven i sommer. Samme er det med mål på jobben eller i andre situasjoner. Ting skal bestås etter hva jeg anser som bestått. Hvis ikke så er det ikke mitt beste. Da er jeg ikke ferdig. Kort og greit: Jeg gir meg ikke før jeg forstår. Før jeg vet at jeg har nedlagt nok innsats. Da er det ok. Jeg legger alltid en masse mål, og det vil jeg fortsette med, fordi det er gøy. MEN jeg mister meg selv noen ganger. Fokus forsvinner noen ganger når ting butter mot. Når jeg opplever at dette er utenfor min komfortsone og ”kunnskap”. Den tanke tenker jeg litt for ofte, dessverre. Men må det være sånn? Ved å låse meg til troen på at jeg ikke kan mestre, er det faktisk også mer sannsynlig at jeg ikke mestrer. Fordi jeg allerede er negativt ladet. Umotivert. Jeg kan ikke snakke om et håp om jeg ikke faktisk har et håp. Og er det så ille å feile egentlig? Livet består av feil. Feil som jeg kaller for lærdom. Ville vært rimelig kjedelig uten. Poenget er uansett det at jeg, og sikkert mange flere, lett trykker seg selv ned. Lett skaper denne ubalansen, og bidrar til at den psykiske helse ikke samsvarer med slik virkeligheten er og bør være. Så ja. Rett og relevant fokus er egentlig det jeg vil slå et slag for med dette innlegget… 

For husk: Veien blir til mens vi går, så vær rause mot dere selv på denne veien! (Jeg skal prøve)