I disse dager er det stort sett bare en ting man leser om, og jeg har tenkt å dele mine tanker om det samme. Nemlig korona/corona. Derav den kreative overskriften. Den 2 Februar kom jeg hjem fra Brüssel. På det tidspunkt var det ingen kjent smittespredning i Norge, men det var likevel folk på flyplassen med munnbind som jeg gikk 10 meter vekk fra. Jeg ante faren. Tidlig. Og jeg visste at Norge som nasjon ikke var forberedt på et angrep, fordi vi ikke er aggressive nok. Vi tør ikke. Redde for å bli upopulære. Akkurat her skulle jeg ønske jeg ikke hadde rett. Kanskje er det hardt å si at jeg mener skremselspropaganda ville vært velegnet, men det er tilfellet. Jeg skulle sett grensene sperret av i det sekund vi hørte om at smitte hadde kommet til landet – rundt slutten av Februar. Ja, det ville kostet. Men hva koster det ikke å sperre av hele samfunnet? Er det bedre på lang sikt? Å vente med drastiske tiltak til vi 11 Mars fikk 700 smittetilfeller, er i mine øyne idioti. Og når vi snakker om drastiske tiltak, så er det virkelig drastisk. Men helt klart forventet. Jeg har pratet med venninnen min om at skolen kom til å bli stengt helt siden starten av Mars, men da trodde hun ikke på meg. Og det forstår jeg, fordi bare tanken er surrealistisk. Og når det faktisk skjer… Nei. Å føle en krise så nær på kroppen, gjør noe med en. At derimot resten av samfunnet skulle bli stengt av. Den så selv ikke jeg komme.
Jeg lyver ikke når jeg sier at den nye hverdagen ikke er noe drømmescenario, men utelukkende en test i selvdisiplin, selvbeherskelse og optimisme. Nyåpningen av butikken den 12 Mars, ble bra, men ikke sånn som den skulle. Det siste lille manglet. Verst er skolen. Jeg savner skolen. For en som kun får det sosiale på skolen (og jobben), så er det hardt. Jeg er redd for veien videre med digital undervisning (fra i morgen av), og jeg frykter særlig for eksamenssiutasjonen. Spesielt i ett fag. Jeg som vanligvis er relativt ubekymret. Ikke minst frykter jeg studiene videre i Danmark, med tanke på grensene som er stengt. Jeg frykter også for konserter i Juni måned, og utenlandsreiser i sommerferien. Heldigvis vært såpass smart å avvente alt av booking. Jeg også redd for bestefar (så han ringer jeg), og jeg er redd for venner/kjente som jeg vet tåler sykdommen dårlig. Samtidig er jeg på sett og vis lettet. Jeg er lettet for at jeg har den solide helsetilstand jeg har (som trolig vil takle covid19 om så er), og at jeg har alt av studiemateriell tilgjengelig. Og at jeg har nok med mat her i leiligheten – uten at jeg har hamstret. Dessuten kan jeg jogge eller gå turer, samt jobbe de vaktene jeg har igjen her i Hønefoss. Altså må jeg ikke være her på mine 18 kvadrat 24/7, selv om det fort blir 23/7.
Likevel… Noe mangler. Livet er litt stusslig nå. Jeg innrømmer det. For nei. Jeg har ikke reist hjem til familien. Det er en vurderingssak. Dette er jo ingen ferie. Dessuten er jeg redd for at jeg ikke får komme tilbake om jeg først drar. At jeg blir sittende fast i hjembyen. Reguleringer skjer jo daglig, og alt er så uforutsigbart. Jeg følger seriøst VG med lupe i disse dager. Å være heltidsstudent er ekstra krevende nå. Men det går. Det må gå. Uansett. Jeg har det bra etter omstendighetene, og det er det viktigste. Jeg innrømmer også at jeg trives godt i mitt eget selskap – noe som kommer godt med i disse dager.
Men. Når det er sagt. De bekymringer jeg har er egentlig bare dråper i havet. Et hav som per dags dato flyter over. Fordi det er så mange andre som har det verre. Og ja. Det er lov å si nå. Dette er ikke u-lands-tilstander, men norske tilstander. Dette er virkeligheten. Derfor viser jeg hensyn og tar mine forholdsregler, og jeg oppfordrer alle andre til det samme. Vær nøye med hygiene, og unngå nærkontakt. Ikke reis på hytta eller arranger en svær bursdagsfest. Ikke foreta reiser kollektivt eller med fly med mindre du MÅ. Ikke fjern all maten fra butikkhyllene, og for guds skyld: Overhold andre spilleregler og lovregler, i samfunnet. Det siste jeg ønsker er å bli drept i trafikken, fordi folk ikke lenger respekterer normale fartsgrenser. Men viktigst av alt er at vi ikke må gi f. Verden går ikke under – Den har bare stanset litt opp. Ufrivillig. Det vil flesteparten av oss overleve, men vi må bare godta å ha det litt kjipt i noen måneder først. Tiltakene er til våre alle beste. Og jeg tror vi skal være sjeleglad for at regjeringen til slutt tok til fornuft, selv om dette er hardt.
Likevel er min oppfordring til alle som leser:Prøv å fokuser på noe positivt med den ”nye hverdag”. Vi vet jo ikke hvor lenge den vil vare….
Lever livet, stresser rundt, og har det generelt bare veldig veldig bra. Det er når jeg har tusen baller i luften, at jeg trives best. Og forrige uke var intet unntak. Virkelig ikke. Ettersom vervet mitt i Juristforbundet har gått ut (avsluttet med et fantastisk årsmøte i Brüssel for noen helger siden), måtte jeg finne noe mer å sette fingrene i. Jeg vet nemlig å påta meg ekstra arbeidsoppgaver. I tillegg til skole og jobb. I forrige uke fikk jeg merke det ekstra tydelig. Plutselig var det semifinalen i prosedyrekonkurransen (Som tok 200% mer tid enn jeg hadde trodd, men var sykt gøy), individuell oppgave i et fag jeg tar ekstra som tillitsvalgt, søknader til disse danske skolene, anskaffelse og utforming av attester, innsending av oppsigelser, booking av diverse møter, og i det hele tatt. Ja, det ble hektisk. Alt kom på én og samme uke, uten at jeg kunne planlagt annerledes. Selv om jeg ikke ble direkte sliten, så var det noe som var feil. Noe som manglet. Jeg fikk nemlig ikke gått all in i det jeg ville. Og det er kjipt. Særlig når det er ting jeg vil ha gjort 100% etter boka, samt lære 100% av. Men i det virkelige liv, så er ikke akkurat det realistisk.
Bilder fra Brüssel.
At jeg kom meg hjem på Fredag, selv om det bare var for et par dager, er et under. Et fint under. En hasteavgjørelse jeg tok etter jeg skjønte at jeg lå milevis foran med pensum og gjøremål, samt kunne få sjåfør. Snill familie. At jeg klarte å være hjemme uten å fokusere 110% på skole, enda bedre. Fordi jeg kunne være tilstede i nuet med familien min. Vi fikk til og med tatt en liten etterpåfeiring av morsdag og forkant-feiring av Aleks’ bursdag, med gaver fra Brüssel, samt bollebaking til fastelaven. I tillegg til lange filmseanser med mini-meg på DVD. Verdens søteste. Sorry.
Jeg forstår ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så sentimental. Sentimental over å se den kjærlighet mamma og pappa hadde/har til sine barn. Verdens beste foreldre. Sentimental fordi jeg savner tiden da det kun var oss fire. Sentimental av å se bestemor og mormor, som er mine engler nå. Sentimental over at tiden bare går. Mamma, som nybakt mor, et år eldre enn jeg var nå. Selv er jeg ikke på tanken med barn en gang. Med årenes løp blir jeg minnet på flere ting. Ting som knytter seg til at jeg en gang var syk. For det første at mamma og pappa aldri fortjente å oppleve det. For det andre at jeg ikke brukte nok tid med bestemor, og for det tredje at det gikk 10 år til bare surr. Og før jeg setter to streker under svarer, minner jeg meg selv på at familiesamholdet, styrken, og det faktum at vi alle har det bra, kan veie opp noe. Noe. Det vil alltid sitte en bitterhet i meg rundt dette, uansett hvor mye aksept jeg velger å gi til fortiden eller setter fremtiden i fokus. Men syk på samme måte, vil jeg aldri bli igjen. Det er jeg trygg på. Trygg er jeg også på alle avgjørelser jeg har tatt, fordi jeg har holdt fast ved valgene og standpunktene mine. Uansett livssituasjon.
Sjelden får jeg tid til å fundere som nå, og det ser man også på blogghyppigheten. Det blir noen sjeldne og lange oppdateringer fra denne kanten. Som regel går dagene i ett. Enten det er gjøremål, verv, jobb eller skole. Mest skole. Eksamenene kommer ekstremt tidlig 3 året på grunn av bacheloravslutningen, og jeg har på ingen måte tenkt å nøye meg med en eller annen karakter. Det ville være et hån mot meg selv. Ødelegge alt jeg gjennom 2 1/2 år har bygget opp, og ikke minst: veien videre. Profesjonsstudier er seriøse greier. Yrkeslivet enda mer, skal jeg få en jobb jeg VIL ha. Jeg skal derfor fortsette å stå på hele veien. Være den beste versjon av meg selv. Og det er ikke vanskelig. For jeg stortrives jo, som jeg skrev. Med fagene, med jobben, med arbeidsoppgavene, og med folkene rundt meg. Jeg har alle forutsetninger for å fortsette å gjøre det best. Uten å virke for eplekjekk her, og uten å fremme en intensjon om å gå i bakken eller dyrke en perfeksjonisme. Jeg snakker kun av erfaring. Har jeg vist at jeg kan, så skal jeg fortsette å ”kunne”. Selvsagt med aksept for at livet har sine ups-and-downs. Ila mine tre år har jeg dessuten lært å porsjonere kreftene. Jeg har klart å ta pauser, og jeg har evnet å ta fri. I juleferien var det mer ferie og ”motivasjonsbøker” enn jus for å si det slik.
Men så er det akkurat som at når jeg tar langfri, så savner jeg jusen. Jeg blir liksom gående å klø i fingrene. En sjelden helg går bra. Når man er så motivert til dette her, så blir det veldig lite vanskelig. Særlig med strafferetten, som er det beste jeg vet innen studiet. Det jeg tar lettest. Jeg leser generelt jus like avslappet som om jeg ser på en serie, og jeg stortrives. Det er så fantastisk at alt har gått veien, og at jeg traff på første forsøk med utdannelsen. Det betyr alt. Så derfor ”burde jeg” sluttet å tenke at jeg kom 10 år bakpå, som jeg nevnte over her. For til gjengjeld brukte jeg tiden på å bli bedre kjent med meg selv, prøve og feile, og til slutt ta de rette valg.
Tvil er noe jeg sjelden kjenner på. Så trygg har jeg blitt på meg selv. Jo visst var det en tøff og psykisk påkjennelse. Den verste reise jeg kunne bedt om. Fordi jeg ble holdt tilbake fra livet. Fra drømmene. Nå derimot lever jeg i drømmene. Hver dag. Men det er fordi jeg skaper dem. Jeg jobber beinhardt for å skape den virkelighet jeg vil ha. Og det inkluderer også hvem jeg vil omgås nå, og i fremtiden. Men bare for å presisere: Når jeg sier drømmer, lever jeg ikke på en rosa sky. Jeg kan være tidenes tyrann mot meg selv. Jeg bare merker det ikke. Fordi at jeg er så målbevisst, at jeg ikke merker ofringene på veien. Jeg har ikke sjans. Det jeg derimot har sjans til er å bli flinkere til å prioritere det sosiale. Kjærligheten ga jeg opp. Enn så lenge. Den får komme til meg. En vakker dag. Kjernefamilien og venner holder lenge. 2019-2020 har dessuten gitt meg noen uvurderlige vennskap som jeg aldri ville vært foruten, og gjengen fra JF kommer jeg uten tvil til å savne! Det vil bli noe som mangler i 2020…
Julen er den fineste tiden, men også en tid til ettertanke. Dessuten er det den perioden jeg føler varer kortest. Over på et blunk. Derfor sliter jeg også litt med å få den ekte gode og ønskede julestemningen så tidlig som jeg burde. Jeg trenger litt tid på meg. I år, som de foregående år. Men så er det noe med julaften. Favoritten min. Hvert år får jeg denne barnslige følelsen når jeg våkner til at kalenderen viser 24 Desember. Enten jeg er i mål med alt av gjøremål eller ikke, så senker roen seg og jeg merker at det er jul. I år gikk det meste av rydding, forberedelser og innkjøp uten stress. Jeg har tatt ting som de har kommet. Mye skyldes nok at jeg begynte å bli syk allerede fra rundt 3-4 Desember (først nå på bedringens vei) og ikke har maktet mer enn kroppen. Derfor har heller ikke forventningene mine vært skyhøye til resultatet av juleplanleggingen. Jeg er mer enn glad nok for det jeg har orket sett hen til energinivået. Og når energinivået har dabbet av, har jeg uansett kunnet tilbringe tid med venner og familien. Det er ekstra fint.
Alle er så snille med meg. Venninnen min som tar meg med på bowling, mamma som kommer med verdens fineste (påkostede) julekalender, lillebror som overrasker med nettbrett i julegave (Spot on – beste gaven av 4 mulige), og pappa som disker opp verdens beste pinnekjøtt på julaften. Ikke minst gleden av å ha lurt lillebror trill rundt. Det ble 10 interessante filmede minutter med pappesker innpakket i pappesker, og smågaver som ble åpnet underveis. Med etterfølgende julerebus. Som gav et hint om hvor hovedgaven var. Jeg som aldri noensinne har vært kreativ eller tålmodig, men her slo jeg til. Ikke tvil om at dette, og alt det andre, blir minner jeg ser tilbake på så fort jeg er tilbake i jusboblen. Jeg kjører på ingen måte noe hardkjør med lesing flere timer daglig nå i julen, men leser meg forsiktig dag for dag opp på nye temaer. De eneste bøker jeg har lest ut er motivasjonsbøkene til Hammer og Larsen. Slik får jeg litt av alt, og slik merker familien min at jeg er til stede. Det gjør at vi får til en del koselige middager, dratt på flere hyggelige besøk, hatt spillestunder, sett på julefilmer og arrangert diverse julerelaterte konkurranser. Helt nydelig.
Det er for øvrig tredje frisk-julen min etter sykdommen, og alt er fremdeles på stell med julemåltider og den biten der – sett hen til det som en gang var matangst og kalorifanatisme. Dog møtt ganske mye motstand, da det meste inneholder gluten, som jeg jo etter sommeren 19, ikke tåler. Før kunne jeg dytte nedpå haugevis med pepperkaker uten problem. Denne julen greide jeg kun to stykker før det sa stopp. Så da må jeg klare meg uten i fremtiden. Glutenfrie pepperkaker er foreløpig ikke min greie. Generelt sliter jeg med å like det som er glutenfritt. Ender ofte opp med det mest lettvinte alternativ. Typ maiskaker med spekeskinke. Det gjør også noe med inspirasjonen. Ergo har jeg en vei å gå når jeg skal trives med et glutenfritt kosthold.
Men. Som om det ikke er nok. Jeg er også kresen, nøtteallergisk og laktoseintolerant, i tillegg til at jeg har hatt en meget redusert appetitt denne julen. Ti av ti. Men ellers er alt så fint så. For å unngå å bli for opphengt i begrensningene så er det jo mange andre muligheter tilstede. Jeg har ikke gått under på noen som helst måte og fått i meg den næring kroppen behøver. Her hjemme er det enklere, fordi jeg ikke tenker som en supersparstudent. Jeg nyter det jeg kan spise, og spiser heller mye av det jeg og kroppen trives med. Mamma og pappa sparer ikke på noe her i huset. Julestrømpen er også en ren glede. Igjen er den sukkerfri og proteinrik – men ikke kalorifri, og på ingen måte en del av måltidene. Viktig for meg å presisere, slik at ingen misforstår. For meg ville nemlig en vanlig strømpe vært uaktuelt. Jeg liker ikke sjokolade, tåler dårlig marsipan og jeg kan ikke spise mer enn to smågodtbiter før jeg ligger rett ut. Skikkelig heldig der. Derfor er alternativet en nissestrømpe som jeg kan kose meg med uten å ende opp i elendig forfatning. Minst like hyggelig å ha en slik hengende.
Selv om min sunne julestrømpe kun handlet om kalorier den gang jeg var syk, så var den også en glede på den tid. Jeg tenker derfor at andre som sliter bør få en glede. Som jeg skrev, er julen en tid for ettertanke. Jeg tenker på de som ikke er her, men også på de som er syke. Spesielt spiseforestyrrede, og dette avsnittet er skrevet med tanke på anoreksidiagnosen. Julen er en vanskelig tid, og det er viktig at flere er klar over. Det bør ikke handle om press, men om glede. Derfor mener jeg at dette ikke er tiden til å endre på vaner eller ødelegge gleden. Det kan man heller prøve en av de 11 andre månedene i året. Med dette oppfordrer jeg ikke til sunnhetsfanatisme og slanking i julen, men jeg oppfordrer til aksept og medmenneskelighet. Til å godta den som sliter. Ved ord eller handling. Derfor handler det litt om å gi og ta. Å true noen til sukker og fettrik julemat er neppe et sjakktrekk. Den gang jeg var syk spiste jeg kalkun alene selv om familien spiste pinnekjøtt. Egen tilberedt julemiddag. Stusslig, ja. Men også riktig. Fordi det medførte at jeg satt sammen med familien ved bordet, og det endte på ingen måter i tårer, men heller i en fin julaften. Dette er selvsagt bare mine erfaringer, og jeg kan ikke komme med en fasit. Når folk spør meg om mat og anoreksi i julen, synes jeg det er vanskelig å si noe generelt. Det mest generelle jeg kan si er at man må bruke fornuft og se hverandre. Julen handler om samhold og glede. Ikke om angrep og konfrontasjoner, tårer og tonnevis med dårlig samvittighet. Vi må kunne tillate det.
Men, tilbake til meg før jeg spoler helt av her med råd og tips. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre juleferie. Det har, etter en travel høst, vært en perfekt oppladning til det nye året, 2020. Den såkalte ‘’nye starten’’. Jeg er like motivert, singel og uten nyttårsforsett, som jeg ‘’alltid’’ har vært. Selv om jeg helt ærlig ikke føler det er snakk om noen ny start. I teorien fortsetter jeg bare i mitt vante spor med skole, jobb, samme vennegjeng, og min kjære familie, som jeg er så glad i. Det eneste som er nytt er enkelte av fagene. Andre fortsetter jeg med. Den nye starten kommer i teorien ikke før jeg bytter skole, flytter til et nytt sted og får nye impulser. Tidligst til sommeren. Men før det må jeg komme tilbake til hverdagen, og jeg merker at jeg gleder meg til den. Jeg liker rutiner bedre enn ferier, selv om ferier også er fint. Innimellom. Spesielt fordi jeg får være med de menneskene jeg verdsetter høyest på denne jord, og fordi vi gjør akkurat slik det passer oss. I det tempoet vi føler for.
Ønsker med dette dere alle et riktig godt nytt år!
Som nevnt tidligere innlegg har tiden etter eksamen gått med til jobbing, vervearbeid, tillitsvalgtoppgaver og diverse gjøremål. Ting som fløt over da jeg levde i studieboblen. Men ikke bare det. Like før jeg reiste hjem til familien, begynte formen å skrante. Neppe på grunn av at jeg har stresset meg gjennom denne høsten, men på grunn av helt vanlig sykdom. Som slår inn når en minst aner det. Har på ingen måte vært superdårlig, men har jevnt over levd med redusert allmenntilstand. Den gode gamle forkjølelse – ganget med noen nuller. Som igjen har gitt meg lite søvn og gjort meg ekstremt sliten. Jeg har intet forbud mot å benytte ordet sliten så lenge det faktisk stemmer. Poenget at denne tilstanden bare er grusomt irriterende for en slik duracell-kanin som meg. Det verste jeg vet er å ha manko på energi. Skulle mye heller hatt to-tre dager hvor jeg virkelig var elendig fremfor flere uker der jeg er halvveis – som nå. Elendig på morgenen, men bedre utover dagen og kvelden. Det resulterer i at hele dagen forskyver seg og at ting går dobbelt så tregt. Ikke min favoritt.
Mulig kroppen verker og er vond, men jeg har ikke vondt i viljen. Skal i alle fall ha for er at jeg gjennomfører alt jeg har bestemt meg for. Jeg prøver virkelig å utnytte dagene tross formen og tempoet. Nettopp fordi gidde og begrensning ikke er et ord i mitt vokabular. Jeg streber etter denne balansegangen. Der jeg får litt av alt. Det er aldri enten eller med meg. I tillegg til at Desember er den fineste tiden jeg vet om. Måneden går fort, og får ikke forsvinne til intet. Det er derfor en tid jeg bare må utnytte. Til farting, baking, juleforberedelser, besøk (venner og familie) og kos. Særlig nå som jeg har ‘’fri’’ og er hjemme med mamma, pappa og lillebror. Fri i anførselstegn, da det blir en del lesing og arbeid på siden. Som jeg liker. Jeg trenger riktig nok ikke tenke på formuerett 1 lengre, men har likevel tre-fire eksamener til våren. Det er derfor ikke rom for lange pauser. For uansett hvor dårlig i form jeg er, så er det kun med omgangssyke (og fyllesyke) at jeg ikke kan lese jus. Unnskyldninger eksisterer derfor ikke i mitt hode. Noe jeg synes er en bra ting. Jeg liker at jeg er skjerpet og tar meg selv i nakkeskinnet. Det er det som hittil har skapt resultater. Og det er det som vil fortsette å skape gode resultater. Det avgjørende vitnemål som skal ta meg videre. På master. Inn i yrkeslivet. Spennende tid i vente.
Heldig for meg begynner formen å bli bedre. I alle fall slik at jeg tenker potethals, hes stemme og rennende blodig nese er borte til julaften. Litt mer usikker på bursdagen min i morgen, men det får jeg ta som det kommer. Her blir vi kun kjernefamilien, og da er det muligheter til å se an feiringen. Men uansett om jeg er i form eller ei, så tenker jeg at jeg har kommet unna det verste. At jeg skal være glad jeg ble syk tidlig i Desember – skal jeg først bruke ordet ‘’passer’’ om sykdom – enda det sjelden kommer beleilig på. Jeg er nemlig sjeleglad for å bli syk utenfor studie og eksamensperiode – og trolig den viktigste delen av julen. I tillegg er jeg også takknemlig for at jeg ikke har blitt sånn megadårlig som jeg fryktet. Særlig etter sidemannen min hostet meg opp i trynet på flyet hjem fra Tromsø. Ja, jeg evner å se det positive i dette, og skal ikke klage. Nettopp fordi jeg har rukket gjennom det jeg hadde tenkt, selv om det ble på en litt annen måte enn først forestilt. Krysser bare fingrene for at jeg kommer i mål med resten. Dessuten er jeg hjemme med familien, og det er så fint. Jeg nyter det virkelig, fordi vi fire har det så fint. Da er det også enklere å ta til takke med en halvveis form.
Det er for øvrig noe interessant ved det med meg og sykdom. Jeg har hele livet (foruten anoreksiperioden) hatt et ekstremt bra immunforsvar. Jeg var sjelden noe form for syk. Så fort jeg fikk anoreksi derimot endret dette seg. Immunforsvaret var konstant nede. Selv om det kunne gå måneder mellom sykdomsslagene, så var de ekstra tøffe, og de pågikk gjerne flere uker i strekk. Det i seg selv var utmattende. Som om ikke anoreksi i seg selv ikke var utmattende nok for en skrøpelig kropp. Det til tross var jeg også den gang, en duracell-kanin. Jeg hadde alltid energi. Pur vilje, rett og slett. Intet annet. Husker godt jeg tvang meg til en joggetur samme dag som jeg fikk omgangssyke. Det var sist i år 2015 – og siden har jeg ikke hatt det. Det nærmeste jeg kommer er dagen-derpå. Unntakssituasjonen fra å lese. Og også fra å trene. Ja, til og med å gå en tur. Fordi det gjør meg tusen ganger dårligere. Da tar jeg heller tiden til hjelp. Godt jeg ikke er like gal som den gang. Historiene virker bare så ugjenkjennelige. Mye fra sykdomstiden gjør det. Jeg skjønner så lite at hva som foregikk i hodet mitt, og jo lengre tid som går, jo mindre naturlig er det for meg å prate om det. Med skrivingen er det ikke like fjernt – fordi bloggen er og forblir et fristed. Der jeg slipper andre inn. Der jeg tør å dele. Der jeg liker å dele.
En skulle tro at jeg aldri kom tilbake igjen, men det gjorde jeg. Organene er friske og fine, og immunforsvaret på plass. Sterkt og solid. Orker derfor ikke dvele ved konsekvensene med osteoporose, allergier og intoleranser. Nettopp fordi det ikke er bra for psyken min. Jeg må derfor tenke at det positive veier opp og tilpasse meg ellers. Jeg har siden 2017 virkelig tatt vare på meg selv i form av mat, egentid og trening. Nå blir jeg sjelden syk. Det er max 1-2 ganger i året. Jeg kan bo med familien i flere dager uten å bli smittet. Jeg har vært på skolen der det har florert smitte, uten å bli syk. Jeg har vært på jobb der kunder har hostet meg opp i fjeset, og ikke minst på fly der folk har snufset og nyst ut i løse luften. Igjen: Uten å bli syk. Daglige doser med sanasol, sitron og ekstra c-vitaminer er sikkert tidenes placebo, men jeg liker å tro at det funker. Sammen med en rekke andre vær-frisk-retningslinjer. I alle fall forebyggende i en viss periode…
Og til sist: Ekstra fint å få gaver laget med ekte kjærlighet. Mamma har brukt deler av høsten på å strikke denne fine hvite genseren til meg.
Jeg er snart i ferd med å lande enda et semester, og denne gang som 50% jurist. Det er vilt. Et semester som for meg føles som det mest krevende hittil. Ikke fordi studiene har vært spesielt mer omfattende enn normalt, men fordi andre viktigheter har skapt stress og tidsnød. Samtidig er jeg sykt stolt for å lande. Jeg landet ledervervet med Bachelorutvalget forrige uke. I tillegg har jeg hatt mitt siste ordinære styremøte i studentseksjonen, med Tromsøtur 1 uke før eksamen. Galskap, for så vidt, men en tur verdt alt. Det var så fint å oppleve Tromsø, selv om det ble en rask visitt. I teorien har jeg godt av å komme meg bort litt. Godt av å være litt sosial. Jeg som kun jobber, studerer og drar på møter. Det er faktisk slik livet mitt har vært dette halve året. Derfor en oppsummering i denne bloggposten, fremfor jevnlige enkeltinnlegg som kun gir uttrykk for det samme.
Vel, nesten… I teorien så har jeg jobbet, og jobber enda med prinsipielt viktige saker fra sidelinjen. Selv som student. I høst har det begeret rent over flere ganger. På grunn av tiden, men det til tross, så har jeg aldri gitt meg. Om jeg har hatt aldri så mye på agendaen. Om jeg har kjent aldri så mye sinne og frustrasjon. Det fine med meg er at jo mer forbannet jeg blir, desto hardere kjører jeg på. Beinhard som jeg er. Ikke bare utenpå, men også inni. Da er det ikke rom for andre følelser. Selv ikke sorg. Enda jeg burde følt det. Enda jeg burde reist hjem. Men her må jeg stoppe skrivingen, begrunnet i personvern.
Liten tvil om at dette har vært et litt annerledes semester enn de foregående, men jammen har jeg kommet meg gjennom. Det ble et lite rush på slutten der. Skal innrømme det. Eksamen 19 November er altfor tidlig. Tidligere enn vi pleier. Jeg satt i snitt 14 timer per dag den siste uken. Så ikke på en tv-serie en gang. Bare spiste, leste og sov. Zoombieliv. Fordi det føltes riktig der og da, og jeg visste det ville bli riktig. Det stemte. Jeg fikk all den trening jeg trengte og hadde alle forutsetninger for å få beste karakter. Sensur venter foreløpig, men jeg drøyer det så lenge jeg føler for. For andre gang i historien er jeg usikker på karakteren. Det er rart og på grensen til ubehagelig, så jeg tenker minst mulig på det.
Høstferien i Horten.
Etter eksamen har jeg fått unna alt det praktiske, særlig tilknyttet avviklingen av ledervervet mitt, samt tillitsvalgtoppgaver, boksalg og en del av strafferetten. Jeg har også tatt noen flere vakter på Elkjøp, og vært på julebord på Norefjell med kollegene denne helgen. Det er litt flaut å si at jeg mer eller mindre har vært 90% edru i 2 år. Leververdiene var på trynet i alle år som syk, og de hadde endelig rettet seg i sommer, og det var også da jeg fikk diagnose glutenallergi/cøliaki. Jeg fikk med andre ord et navn på plagene mine, og kunne så vidt starte med alkohol igjen. Jeg gjorde ikke det. Jeg ventet. Og ventet. Litt drikke til maten i ny og ne, men hadde ikke vært utfor noen real fest enda. Fordi jeg ikke var så innmari interessert, skal jeg være ærlig. Jeg har glemt litt det livet når jeg har levd så lenge på Pepsi Max. Dessuten visste jeg at dette var en utprøvingfase. Jo lengre tid uten, desto mindre tåler jeg. Noe jeg hadde i bakhodet på julebordet.
Om jeg prøvde meg fram? Nei. Aldeles ikke. Om jeg fikk merke det i går? Ja. I form av omgangssyken + null søvn + null appetitt. Hadde dette vært før 2017 hadde jeg både talt kalorier (som jo er umulig), og vært overlykkelig over å slippe måltidene dagen derpå. Dagens Madelén? Det kunne ikke falt meg inn å telle noe som helst. Og når det kommer til måltider, så tar jeg det igjen. Tenker ikke at jeg er glad jeg byttet ut frokost og lunsj med ibux, men sikrer meg kaloriene jeg gikk tapt. Det viktigste er at jeg er bevisst på det. Jeg går for øvrig aldri en dag uten å være kvalm eller ha vondt i magen, men ved omgangssykesymptomer går grensen. Selv for meg. Da har jeg ikke sjanse til å få nedpå noe. Det er helt sykt hvordan jeg brekker meg. Har en del spenstige tilbakeblikk fra diverse frokostsaler rundt om det ganske land og utland. Men sånn er det. Jeg tilhører kun drikkemiljøet en sjelden gang, og tar konsekvensene når jeg ikke er ‘’godt nok vant’’ Det fine er nemlig å delta. Uansett.
Hvorfor jeg skriver om dette, er fordi jeg vet jeg har lesere som sliter med sykdom, og aldri kunne tenkt tanken på å dra ut på grunn av alkohol, som igjen er på grunn av kaloriene. Det er så synd. Jeg vil egentlig bare vise at det er mulig. Man kan være sosial og samtidig kose seg. Det er ikke slik at man må være innelåst i en kalkulator resten av livet, eller føle tvangstanker så fort en går utenfor det en hadde tenkt. Og bare for å unngå misforståelser, så er det også fint mulig å delta uten å drikke. Jeg oppfordrer INGEN. Å stå mot drikkepress er kjempebra. Jeg drikker ikke ofte selv. Det viktige er bare at man har valgmuligheten (såfremt man er gammel nok) til å bestemme ut fra fornuft og ønsker, og ikke ut fra sykdom og kompensering.
Alt i alt hadde jeg et fantastisk julebord. Ekstra happy er jeg, kresenheten selv, når det serveres koldtbord med alt mulig slags kjøtt. Da er det så å si alt min tallerken fylles med. Haha. Med andre ord hadde jeg opparbeidet meg et solid grunnlag for Lørdagskvelden videre. En kveld/natt som sto til forventningene. Glad er ordet. Sliten kan man være i et annet liv. Nettopp fordi formen kommer og går. I dag er alt tipp topp. Har tatt igjen mange timer med søvn allerede og spist mer enn bra nok – Til meg å være. Alt er veldig bra!
Det gjenstår enda litt småting her i leiligheten før jeg reiser hjem til juleferie – allerede på Fredag. 2 1/2 uke etter eksamen. Nesten 3 måneder siden sist jeg var hjemme. Men igjen: Det har vært hektisk dette semesteret. Å reise hjem utenom stresset kjennes bedre. Det skal bli fint. Ikke bare fint, men også viktig. Jeg har kjedet meg grønn enkelte dager, og trenger en annen tilværelse. Trenger å se familien igjen. Det hjelper å ringe hver dag, men nå er jeg så klar for å se dem igjen også!
Jeg er personen som ikke angrer. Jeg tenker at gjort er gjort, for så å ture videre. Selv med anoreksien tenker slik. Jeg angrer ikke på sykdommen (uavhengig av hvem som kan klandres), nettopp fordi jeg er så ekstremt sterk den dag i dag. Det er lite som vipper meg av pinnen. Ikke at det er noe nytt. Før alt med sykdommen var jeg også sterk, men på ingen måte som da jeg ble fri den. Selvtillit fikk et nytt ansikt. Poenget mitt er imidlertid ikke å skryte meg selv opp i skyene. Lett å bli litt vel selvsentrert, og det er jeg klar over. Poenget er rettere sagt å få frem at jeg ikke bærer anger og hat for det som skjedde. Selv om det var beinhardt, tøft og nesten dro meg ned i graven. Noe som føles surrealistisk når man tenker på det.
Likevel er det en ting jeg angrer på, derav tittelen: ”giftige vennskap”. Giftige i flertall – bare så det er nevnt. Med denne bloggen var jeg i starten åpen for kommentarer og tilbakemeldinger, og jeg stiftet raskt bekjentskap og også vennskap med flere andre jenter som slet. Smart som jeg er åpnet jeg meg som en bok. Like åpen som om jeg den dag i dag hadde gått inn i et seriøst forhold. Noe som gjorde meg unektelig sårbar. Ofte ble det mailskriving på 4-5 sider. Andre ganger møtte jeg disse jentene ansikt til ansikt. Jeg skal på ingen måte si at alt var negativt, for det er ikke tilfellet. Det er vi som har fulgt hverandre hele veien, vi ”gamle anorektikere” – fra sykdom til det friske liv. Slikt er bare positivt.
Dessverre er det slik at det vonde stikker dypest. For det var hva som dro meg ned. Da jeg allerede var langt nok nede fra før. Der jeg sa ting, som i neste sekund ble brukt mot meg. Der jeg aktivt prøvde å vie all min tid til mennesker, som overhodet ikke verdsatte min tid. Og det var ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ble sviktet. Fordi jeg var for flink. Fordi en med anoreksi ikke kunne gå på skole, ha en deltidsjobb, samt høye ambisjoner utenfor NAV-systemet. Fordi de jeg kommuniserte med selv hadde gitt opp. Hele tre ganger skjedde dette meg – med korte mellomrom. At en persons misunnelse åpnet opp for det som må ha vært tidenes kjærlighetssorg. Og jeg lærte ikke. Jeg er forsvarsadvokat av natur, og ser det beste i alle mennesker. Her må jeg innrømme at jeg bommet grovt. Jeg forgiftet meg selv i vennskap jeg aldri skulle gått inn i. Jeg forgiftet meg selv i samtaler jeg aldri burde besvart. Dette angrer jeg på. Fordi det ble til så mye mer enn et vennskap og en samtale. Jeg gikk all in med et håp om at ”vi kunne møtes på samme plan”. Fordi vi slet med det samme. Jeg overbeviste meg selv om at det var en god idé.
Vel. La meg bare si: At spiseforstyrrede omgås er ingen smart idé. Særlig hvis man har ulike mål. Det vil si: Den ene vil stå i sykdommen, mens den andre vil bryte ut. Den beste lærdom og tips jeg kan gi er å tenke seg godt om før man begir seg ut på slike vennskap. Jeg vet det kan være bastant å mene, men se det som min individuelle mening – og ikke en allmenn lov. Uansett. Jeg burde forstått dette tidligere. Burde tatt hintene fra familien da de sa jeg skulle avslutte vennskap 1, 2 og 3. Fordi de ble oppriktig bekymret, da de så at det lyste vinner ut av fjeset mitt. Ting ble en konkurranse. Hver gang. En dårlig konkurranse. Og jeg ble sviktet på det groveste. Fordi jeg hadde påmeldt meg en annen konkurranse: Konkurransen om å bli frisk. Og det gjorde noe med min egne selvfølelse. Jeg ble ”sagt opp” fordi jeg ikke var god nok som anorektiker. Betød det da at jeg ikke var god nok som venn eller noe annet heller? Tydeligvis. Jeg slet lenge med alle avslagene på mail, sms og face-to-face. Var dypt deprimert i et par år. Så deprimert at jeg ble avhengig av sovepiller. En kombinasjon av depresjon og at jeg brakk armen. Sov fra tidlig morgen til sent på kveld. Brukte måneder på å komme meg tilbake. Det beste jeg gjorde var å begynne med studiene hjemme. Gjøre noe for meg selv. Som var helt utenfor sykdommen. Fordi mitt mål i livet ikke handlet om å være en anorektiker, men om å bli en suksessfull og ettertraktet karrierekvinne.
Den dag i dag skal jeg faktisk si jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg ble sviktet og forgiftet. Fordi jeg gikk og fastholdt på vennskap som var usunne. Ikke bare der og da, men i lengden. Takket være ”oppsigelsene” slapp jeg unna det syke. De som opprettholdt det syke. Som gjorde at jeg fortsatte å finne trøst i anoreksien. Det var på ingen måte bra. Holdt på å ruinere meg fullstendig. Sånn sett fikk jeg hjelp på veien. Til å bryte ut. Det skal imidlertid sies at de omtalte tilfellene er ekstreme tilfeller. Ting jeg aldri vil tilgi. Ikke fordi jeg er unormalt langsint, men fordi det ikke gir meg noe. Det er ikke slik at jeg har blokkert alle som jeg hadde kontakt med under sykdomstiden. Noen har jeg på Facebook, og/eller Insta – som er hyggelig. Mange har også blitt friske – hvilket som er gledelig. Det som derimot skal sies er at jeg tar avstand til sykdom. Der har jeg droppet mye kommunikasjon. Nettopp fordi forskjellene er så store. Det gir meg ingenting liksom. Men det er på det private plan. Bloggen er noe annet. Her besvarer jeg enkle spørsmål basert på mine erfaringer. Ingenting utover det. Jeg har begrenset meg betraktelig de siste årene. Privatlivet mitt hører ikke lenger hjemme i så stor grad som før. Får jeg spørsmål om det, så svarer jeg kort. Det samme gjelder når mailene er lange og svært detaljerte med tanke på en persons spiseforstyrrelse. Nettopp fordi jeg vil ikke være en samtaleterapeut eller fagperson – eller verst av alt: en venn. Den tid er forbi.
Jeg valgte å gå videre fra de giftige vennskapene, og det angrer jeg ikke på. Så kanskje er det en dobbeltside ved det? Jeg angrer for at jeg var naiv og godtroende, men kanskje har det hjulpet meg på veien også? Det vil tiden vise. Det som i alle fall er sikker er at jeg i dag velger mine mennesker med omhu. Jeg har ikke vært såret siden dette skjedde – og jeg har hatt mange venner i tiden etterpå. Det skal sies. Altså har jeg lært hvordan jeg skal beskytte meg selv, uten at jeg samtidig blir lukket og asosial. Det har vært en prøvelse! Sånn sett føler jeg meg også rustet og trygg for et kjærlighetsforhold en vakker dag – selv om ingen kan vite om følelsene overgår fornuften fullstendig….
Jeg fikk tidlig erfare at min fysiske smerteterskel ligger langt over den fysiske. Blod, kutt og kjøttsår og den slags er langt enklere å takle enn angst, depresjon og dårlig samvittighet. Psykisk helse skulle vise seg å bli tøft. Mange kapitler. En bok jeg aldri trodde skulle få en slutt. En ønsket slutt. Fordi jeg var så langt nede. Lengre enn jeg kan forstå den dag i dag. Likevel var jeg verdens sterkeste Madelén. Hun som ikke lot seg vippe av pinnen. Staheten selv. En styrke som var og ble avgjørende på veien. For ingen sa at livet skulle være enkelt, men alle sa at jeg ville komme meg gjennom. Helskinnet. Uten en skramme. Vel. Skrammer har jeg her og der. Noe synes. Andre ikke. Det betyr ikke at de er fordunstet ut i intet. Jeg vet de er der. Men det går fint. De er få. Alt av puls, oksygenopptak og blodprøver viser at jeg er innen normalen – ikke ”stabil på et unormalt område”. Selv leverprøvene som i ti år har lignet en alkoholikers. MR viser at organene fungerer som de skal. Selv leveren som holdt på å svikte i 2011 etter pilleoverdosen. Bentettheten har jeg ikke sjekket opp på en stund, men det at jeg ikke knekker 24/7 og kan trene (hardere økter) og løfte uten å få ribbeinsbrudd, betyr helt klart noe. Så foruten at jeg i følge Helsenorge skal leve videre med magekramper og halvdiagnostisert cøliaki (x antall blodprøver – to gastroskopi), så er det meste på stell her.
Lenge trodde jeg at det var umulig, men som jeg har sagt flere ganger så er det umulige mulig. Må bare ha nok vilje. Dag for dag viser jeg at jeg verdsetter kroppen min. Jeg kjører den ikke tom. Verken på bensin eller trening. Den får det den fortjener mtp omsorg. Selv om det noen ganger kan bli litt høyt tempo og raske løsninger på hun her. Tiden gir meg sjelden 8-9 timers søvn, daglige middager og hviledager. Jeg er høyt og lavt som fulltids jusstudent, tillitsvalgt, deltidsansatt og utvalgsleder. Og det går helt fint, for jeg trives så uendelig godt med alt jeg gjør. Enda bedre når jeg kan gjøre alt uten begrensninger, så å si. Da har liksom ikke de skrammene noen betydning. Tvert om har de formet meg til den jeg er i dag.
Imidlertid har dette sin pris. Da mener jeg det faktum at jeg verdsetter kroppens funksjon såpass mye som jeg gjør. Det er fordi jeg merker at jeg blir litt hypokonderperson av det, og særlig ekstra føre var. Nettopp fordi jeg er så livredd for å pådra meg skader eller sykdommer. Kanskje hakket for redd. I går trodde jeg min lille føflekk var en inngrodd flått og ble nesten stresset på om jeg kunne ha fått borrelia, fordi jeg tilfeldigvis var litt trøtt. Akkurat den er litt panisk. Heldigvis er det unntakstilfellene. Jeg er normalt ikke noen panisk person, men en som liker å ta sjanser og heller se på konsekvensen etterpå. Går aldri til legen med mindre jeg må. Går heller ikke med hodet spekket fullt av bekymringer. Jeg har med tiden blitt utrolig god på å legge dem fra meg. Enten fordi jeg tar tak og gjør noe med ting der og da, eller fordi jeg bevisst ignorerer det som tynger meg. Kan diskuteres hvor bra det er.
Men jeg skal innrømme at det å være forsiktig har fått en litt annen betydning for meg. Jeg takker heller nei til ting fremfor risikoen for en skade eller en sykdom. Før hadde jeg neppe vurdert det, men bare takket ja. Nå tar jeg mine grundige vurderinger – tenker på alt som kan skje og om det berører flere. Som regel ganske raskt. Jeg dropper lett feiringen av 17 Mai om det bøtter ned ute, og jeg er definitivt ikke med på å bygge menneskelige pyramider. Jeg oppsøker heller ikke situasjoner som jeg erfaringsvis eller antagelig ser kan eskalere. Hva om jeg blir syk? Hva om jeg brekker noe? Hva om jeg begrenser dette flotte, fine og fantastiske livet? Det er vel nettopp det. Begrensninger i livet jeg ikke vil ha. Derfor må jeg også unngå å skape dem. Og derfor tok jeg til slutt HPV-vaksinen, selv om jeg på forhånd hadde sagt at det var unødvendig ved å reklamere for alt det negative tilknyttet mine alltime kroppslige reaksjoner. Men så gjorde jeg det likevel. Jeg ville rett og slett ikke angre i etterkant sånn hvis noe skulle skjedd. Dermed svelget jeg stoltheten min. En prøvelse.
Jeg synes virkelig det er en rar tankegang jeg har fått. Som på ingen måte samsvarer med den jeg var før, da jeg tok alle mulige risikoer. Nå tar jeg på langt nær like mange. Enten kommer det av 8 års anoreksi, ellers så er det at jeg begynner å bli eldre, voksen og reflektert? Eller begge deler? Jeg tror på sistnevnte. Det er en salig blanding. Til grunn ligger usikkerheten om kroppen tåler ditt eller datt, på bakgrunn av de påkjenninger jeg har utsatt den for – enda det meste er fint den dag i dag. I det videre ligger det faktum at jeg skal leve videre. Slik at jeg kan oppleve alt det fine og flotte, men også det triste og sorgfulle. Sammen med de som betyr mest i livet mitt. Med det sagt så kommer trolig bekymringene av at jeg blir eldre. Ikke av en sykdom som en gang eksisterte. Unnskyldningene derfra begrenser seg. Har sjelden tydd til annet enn osteoporosen som avslagsgrunn. Og det er fint. Fordi det er normalt. Kanskje ikke for de som jeg går på skole med, men for mine jevnaldrende. Det kan jeg leve med. På mange måter lever jeg i fremtiden, samtidig som jeg lever i nuet og verdsetter øyeblikkene der jeg (meget) nysgjerrig skuer bort på menneskeheten. Mennesker fascinerer meg, og enda mer fascinert er jeg av meg selv som person. Fordi enkelte ting blir så uforståelige for meg, samtidig som andre gir 110% klarhet. Jeg er absolutt trygg på den jeg er, men er på ingen måte 100% sikker på hvem denne forunderlige personen er. Nærmer meg ikke svaret en gang. Ei heller meningen med mitt eget liv – og det er hva som gjør denne reisen spennende!
På den ene siden er det deilig at ferien er over, men på den andre siden har ferien gått altfor fort. Vanskelig å si. Hvis jeg får spørsmål hva jeg verdsetter mest av ferie og hverdag, så svarer jeg lett hverdag. Ganger tusen. Jeg liker rutiner og dager der jeg føler jeg får utrettet noe. Enten det er jobb, skole eller andre ærend. Et eller annet fornuftig. Hvis jeg får spørsmål hva jeg verdsetter mest av familie og studiekamerater, så svarer jeg selvsagt familie. Det hadde jeg gjort uavhengig av om jeg hadde kjent folkene siden barneskolen. Er bare noe med at jeg er ekstremt familiekjær. Derfor er dette med ferie litt sånn bob-bob. Jeg blir riktig nok greit sliten av å leve i en slik døsig boble, samtidig som jeg elsker at jeg kan omgås familien min. Men så har ikke ferien vært slik døsig som jeg fryktet (ala i fjor), for det har ikke vært den varmeste sommeren i Horten sånn jevnt over. Derfor har jeg fått brukt ferien til å komme a jour med de ting jeg ikke rakk forrige sommer – ei heller i høstferien, juleferien eller påskeferien. Slikt man bare utsetter med dårlige unnskyldninger. Som man tenker på, men aldri gidder å gjøre noe med. Og jo lenger man venter, jo mer arbeid blir det. Fordi hukommelsen svikter et sted. Det vil for min del si bilder (fotobøker), videoredigering, rydding og den slags. Apropo rydding så fant jeg Acer-PC’en min fra Post-3/Rasp-tider i 2010-2011. Jeg skjønte fort hva som ventet meg, men jeg klarte samtidig ikke å forstå ordene. At jeg en gang skrev disse ordene. Hatske, desperate og forferdelige som de var. Jeg trodde også at jeg skulle bli lei meg av å lese, men det var ikke tilfellet. Fordi jeg vet at selvmordsbrev, testamenter og grufulle dagbokutsnitt hører fortiden til. Faktisk føler jeg ingenting når jeg leser det. Det er på mange måter som om det aldri skjedde. Men det betyr ikke at jeg ignorerer fortiden. Lenge slet jeg med å akseptere alt, men jeg har i dag sluppet taket på hatet. Fortiden er og forblir en del av min livshistorie, fordi den har formet meg. På både godt og ondt.
Prioriteringene over ble også noe av forklaringen på hvorfor jeg ikke gikk all in med strafferetten, som planlagt. Og uansett om jeg hadde laget rom, så ble det feil. Feil prioritering. Jeg sa meg derfor fornøyd med nøtteskallsboken på 285 lettleste sider – som jeg tok notater av. En bitteliten start. Ja, for hvorfor skulle jeg rushet meg gjennom det jeg liker aller best? Det jeg har sett fram mot i 2 år. Jeg vil glede meg til strafferetten og ha det som en spennende greie ved siden av formueretten. For den som forstår logikken. Jo mindre jeg har lest meg opp, jo mer spennende virker det. Selv om strafferett trolig aldri vil bli noe uinteressant for meg. I tillegg så tenker jeg: skole i sommerferien? En liten oversikt er ok, men det å komme seg opp på eksamensnivå, som håpet? Det blir litt for dumt spør du meg. For mye perfeksjonisme. Jeg forsto det bare ikke før jeg hadde ofret noen 8-timers økter i finværet.
Den energien jeg har som student, har jeg bare ikke i sommerferien. Klart jeg kan late som, eller si at jeg ikke trenger å lade batteriene. Som om jeg er en superwoman som aldri går ut på lading. Men det ville trolig vært en løgn. Jeg som alle andre har behov for et avbrekk. Sommerferien blir noe eget. Fordi ferien er lang, og jeg er ferdig med nok et år/avdeling. Det er ikke så mye greier som henger over meg, og jeg klarer lettere å få fokuset vekk fra skolen. Da blir det også naturlig at andre ting frister mer. Det handler ikke om å slite med motivasjonen, men om at jeg havner i et skikkelig feriemodus. Rusa på å leve livet. Elsker livet. Jeg er jo hjemme der jeg har tilgang på alt. Jeg kan dra dit jeg vil. Jeg kan bruke den tid jeg vil. Og som jeg skrev over, så har jeg brukt tiden godt. Ikke bare til ‘’ting jeg ikke fikk gjort’’, men også på masse besøk og turer. Det er hyggelig. Jeg tror ikke jeg har vært så sosial og aktiv noen sommer, noensinne. Liker det. Fint å være litt mettet på ferie. Jeg har hatt en helt fantastisk sommer.
Familien har nå reist hjemover. Det er litt rart. Plutselig er jeg alene. Alenetid som skutt fra klar himmel, uten at jeg er ensom. Det er bare uvant, og går seg til. I morgen venter hverdagen, og jeg kjenner jeg gleder meg sånn innerst inne. Fordi jeg liker å komme i gang, og fordi jeg kjenner meg klar – selv om forberedelser gjenstår, etter et måltid og en gåtur. Jeg begynner riktig nok ikke på skole før Torsdag klokken 8:15, men arbeider som klasseleder et par dager i regi USN. I tillegg er jeg fadder på kveldstid (det jeg orker), og ellers har en del opplegg med Juristforbundet. Arbeidsvaktene begynner fra og med Onsdag. Jeg skal få kjørt meg de neste ukene. Haha.
Så det betyr at jeg må planlegge dagene for å få rutinene tilbake. Ikke at det blir vanskelig, for jeg er jo ekstremt god til å snu om på sekundet. Kun noen timer til leggetid, da. Jeg fikk min første forsmak på hverdagen Fredag som var. I forbindelse med klasselederjobben hadde vi møte fra 9:00. Det gikk overraskende bra å komme seg opp. Jeg og mamma tok det som en jentetur fra Torsdag-Fredag. Inkludert restaurant. Mamma vil alltid spandere restaurant når vi er her, og det er så hyggelig. Jeg verdsetter det sånn. Spesielt når jeg tenker på hvordan ting var før. Da jeg ikke spiste ute pga anoreksi, kresenhet og intoleranser. 90% anoreksi. Den dag i dag er jeg kun tilbake på kresenheten og intoleransene. Ekstra fint at jeg da får mat jeg liker 100%: favoritten min, kylling chop suey, spesialbestilt med kun brokkoli og gulrot. Da krangler verken ganen eller magen. Ellers så var mye av tanken å få opp mest mulig pikkpakk ila de to dagene. Det klarte vi med glans. Jeg liker å ha et par dager på å komme meg i stand, da jeg i teorien tar med 70% av alt i leiligheten hjem til sommerferie. Ikke spør. Jeg er bare ekstremt ubesluttsom når det gjelder alt jeg tror jeg vil trenge. Og selv om jeg ikke har lange veien hjem, så er det noe med at man ikke gidder å reise innom studentleiligheten for å hente noe midt i sommerferien. I alle fall ikke jeg.
Jeg lurer på hva som skjedde. Siden tidenes morgen har jeg hatet varmen. Den trykkende varmen. Som burde holde seg i syden. Men så var vi i Paris i fjor. Vindstille rundt 35. Det var ikke så ille dag 2. Selv om jeg var gjennomvåt på ryggen og brant beinet på asfalten flere ganger. Så var vi i Toulouse (Frankrike) og Barcelona i år. Vind, men likevel rundt 30-35. Overlevde det også foruten en solbrent flekk dag 1. Vanskelig når man svetter av seg solkrem. Kom hjem til et kjøligere Norge, men frøs ikke nevneverdig. Får vite at det skal bli (er meldt) 4 hetefulle dager. Blir ikke irritert, selv om jeg er litt lei varmen, men snarere glad. Glad? Ja, for man kan jo aldri vite hvor mye sommer det blir i Norge, og da gjelder det å utnytte de mulighetene som kommer. Det vil si Fredag-Mandag i første omgang. Vil jo så gjerne ha litt norsk sommer også – ikke i ordets forstand. Norsk sommer er ekstremt uforutsigbart. Jeg mener: Syden i Norge. Det betyr nemlig ikke bare nye tonn med solkrem, svette og rennende saftis. Det betyr også at jeg kan sprade rundt i kjoler og skjørt, oppsøke stranden og dra på diverse turer. Uten jakke. Ergo er det om å gjøre å benytte hvert minutt og solstråle med omhu. Omfavne den ekte sommeren. Før den er vekk. For jeg er innstilt på at den ikke skulle vare lenge, og det er helt ok. Slike temperaturer tar på i lengden. Jeg må bare vite at jeg har fått max ut av dagene.
Jeg kan vel ikke si jeg har misset der. Fredag ettermiddag gikk til en real strandtur. Det var rene syden. Hadde 1 time i tankene (og at jeg da kunne kjøre hjem for så å hente mamma på kvelden), men den timen ble plutselig til 3 1/2 time. Jeg har vel blitt mer og mer den personen som kan ”se an”, og som evner tilpasse meg. Med mamma er det for øvrig alltid hyggelig. Vi prater, spiser litt og tar bilder – så går tiden. Og når hun bader, så løser jeg kryssord, hører på musikk og observerer menneskene rundt. Istedenfor at dagen tappet meg for energi, slik jeg hadde trodd, så gav den meg et lass. Jeg har aldri følt meg så duracellkanin etter en runde i solen før. Strandturen i går kan mer diskuteres. Om det i det hele tatt var en strandtur. Jeg, venninnen min og sønnen hennes prøvde oss 1 1/2 time, men måtte gi opp da vind, regn og torden/lyn jaget oss vekk. Så virkelig ikke den komme. At sommerdagen plutselig skulle bli til en uværsdag. At uværsdagen plutselig skulle bli til en norsk sommerdag. Mulig å sitte ute, men litt for kjølig med kjole. Forsto etterpå at det var lokalt vær, men kjipt likevel. Fordi man liksom har tatt på solkremen, pakket og gjort alt i stand, og er innstilt på en stranddag. Samtidig så er det lite sure miner når det er skiftetøy i sekken og venninnen min disker opp med noe leskende i glasset og friskt på fatet. Da har ikke været noe å si på om man nyter livet.
Lørdagen hadde jeg sett for meg en eller annen tur. Til Sande, Drammen, Sandefjord, Larvik – et eller annet sted i nærheten. Eller Stavern. Jeg elsker Stavern. Det er så koselig der. En tur midt på sommeren er derfor virkelig å foretrekke. Særlig med skyfri himmel og 30. Stavern er jo rene sommerbyen. Men så er jo ikke det nok med litt ”byliv” og en etterlengtet tynn dunjakke, om man kan kalle det det. Jeg og mamma liker å kombinere ulike aktiviteter i turene våre (litt som meg og Aleks i utlandet), så det var det vi gjorde. Først en runde på bryggen, så litt shopping og deretter en god økt på kyststien med spise- og badestopp. Rettelse: mammas badestopp nummer 1. Badestopp nummer 2 ble et kveldsbad ved bilen. Moren min altså. Vi dro fra Horten 12:30, og var hjemme 23:00. Slike dager liker jeg. Uten stress og tidspunkter. Fordi jeg føler de gir meg så mye. Og fordi jeg får tilbringe litt tid med mamma. Et annet sted enn hjemme. Det har nemlig vært lite farting i Norge denne sommeren….
Jepp. Jeg skrev faktisk stranden over her. Jeg som hater stranden. Som siden tidenes morgen har hatet stranden. Selv ikke i syden for 15 år siden lå jeg på stranden – var kun ved bassenget. Jeg greier nemlig ikke å ligge der langflat og nyte solen. Har aldri satt mine bein inn i et solarium. Ligger heller ikke ute og sanker brunfarge på verandaen. Soling er bare ikke min greie. Det er jeg for rastløs til. Takler ikke den døsige følelsen etterpå. Og med tanke på brunfargen så er det sjelden verdt det. Bade gjør jeg heller ikke. Føler ikke jeg trenger det badet. Er jeg innstilt på å overleve varmen, så gjør jeg det. Med eller uten et bad. Samme hvor mye solen steker. Tidligere gikk mye på min psykiske helse og kropp. At jeg var for tjukk. Jeg som brukte minimini-størrelser. Det kroppsbildet var vel ikke særlig realistisk.
Nå kan jeg vel trolig lene meg på det at jeg ikke er en badenymfe, i motsetning til min mor. Det var jeg heller ikke de 15 årene før jeg ble syk. Ei heller har jeg en bikini som kan brukes pr dags dato. Velger heller å ha en kropp som kan overleve hverdagen, enn ”bikinikroppen”. Det vil si en kropp som passer bikinien. Den som mamma kjøpte til meg da jeg var på mitt sykeste. Som har vært min følgesvenn. Ut med den. For liten. Rart at bikinien blir for liten mens alle de gamle klærne passer igjen. Mye har forresten forsvunnet til UFF. Orker ikke tanken på enkelte plagg. Minner meg om en viss tid. Vil i tillegg ha en voksen jusstudent-garderobe. Mest mulig klassisk og business, men også litt sporty. Uten for mye fjas og variasjoner. Ikke plagg til hver anledning, men plagg som kan brukes oftere uten at jeg går lei. Som kan styles opp og ned. Derfor investerer jeg nå dyrt i kvalitetsplagg som skal vare. Den smarteste garderoben i mine øyne. Men over til bikinien. Det fine er imidlertid at jeg enda kan ha bikinikroppen. Må bare kjøpe noe som passer. Nytt og fresht. Vet bare ikke helt hva enda. Ei heller om jeg er sånn himla gira på en bikini. Dvs. bruke den.
Som dere har skjønt så er jeg ingen badeperson, samtidig som jeg ikke helt liker å bruke bikini. Jeg føler meg så naken. Det er for mye hud. Føles alt annet enn naturlig. Jeg bruker forsåvidt heller ikke for korte skjørt. Med mindre jeg har strømpebukse under. Kun da føler jeg meg vel. Shorts blir noe annet. Da blåses ikke alt opp. Slik er tanken også rundt bikinitrusene. Det snittet. Jeg grøsser. Ikke minst de greiene bak som likner en g-streng. Jeg har aldri vært opptatt av en stor rumpe. Om jeg trener, så er det ikke for å få rumpe. Når det kommer til bikinioverdel så vil jeg unngå tynne stropper, for også det gjør at jeg føler meg naken. Magen min har jeg i grunn ikke spesielt problemer med å vise, for jeg jobber jo med å holde den flat – såfremt kroppen ikke har gjennomgått en runde gluten. Da kan selv ikke styrkeøvelser skjule det som kunne vært en kul på 4 måned. Har fått noen interessante forespørsler med tiden, og de er fine å unngå på stranden. I slike settinger er badedrakt helt klart best. Nei, jeg vet ikke hva jeg bør kjøpe. Kanskje en av hver. Også vet jeg ikke om jeg skal handle på nett eller butikk. På en side er det fint å prøve badetøy med tanke på størrelse og passform, men på en annen side så spyr jeg av tanken om at andre har prøvd det før meg. Fordeler og ulemper med begge. Så ja. Slikt gjør jo at ting utsettes, og mest sannsynlig blir det ikke noe badetøy i år heller. Ubesluttsom er egentlig ikke et ord som beskriver meg, men akkurat her er det meget passende.
Apropo bikinikroppen så kom jeg til å tenke på sommerkroppen. Venninnen min og jeg pratet om det. Hvor er den? Eksisterer den overhodet? På stranden vi var på i går så vi ingen Instagram-kropper. Det så jeg heller ikke da jeg var på stranden med mamma. For ordens skyld er Instagram-kropper noe annet enn en vanlig trent kropp. Poenget mitt er vel bare det at hvis jeg først skal nevne kroppspress, så var det ikke stranden isolert sett som var problemet – kun fordi folk er halvnakne der. Selvfølgelig kan det være andre strender der det er en greie, men det blir litt teit å sette en merkelapp på at ”stranden er stedet”. Kroppene kan jo like gjerne finnes på flyplassen, skolen eller i matbutikken – i det daglige. Vi ser det bare ikke så lett. Og når det kommer til instagram-kropper så er nok mye en illusjon uansett. Et filter. Kropper som ikke finnes i de fleste tilfeller. Egentlig vet jeg jo det, men jeg trenger også bevis. Se det på ekte. Med egne øyne. For egen selvfølelse, selv om jeg i bunn og grunn mener den er god. Jeg har kommet dit hvor jeg trives i kroppen min. Og slik er det nok mange som har det. For det var nemlig alle mulige mennesker på stranden. De som er normale. De som er tynnere enn normalen, og de som er tykkere enn normalen. De som er trente, men også de som ikke trener. Og de later til å bry seg null. De smiler og er likeglad. Som om det er verdens mest naturlige ting å sprade rundt i en liten bikini eller badedrakt. Det er liksom ikke forsøk på å skjule valker, appelsinhud eller hengemage. Selv fra folk på min alder. Det får meg til å undre, fordi jeg er nysgjerrig av vesen. Undre over hvorfor jeg i alle disse år hatet min egen kropp. Den var selvfølgelig ikke innafor somatisk sett, men jeg hadde vel ikke behøvd å pakke den inn? Og hadde det ikke vært for at jeg synes nakenhet er så himla ubehagelig og unaturlig den dag i dag så skal jeg vite med meg selv at jeg hadde tatt meg bra ut på stranda. Jeg hadde sklidd rett inn blant alle de ulike kroppsfasongene. Ikke fordi jeg trener og holder ting på plass, men fordi jeg er en del av mangfoldet. For det er nemlig det som eksisterer på stranden!
Vi hadde planlagt det slik at vi var i Barcelona 2 dager før Toulouse, og 3 dager etter Toulouse. Flyet gikk nemlig t/r Barcelona, og dermed ble det denne nydelige bussturen på 6 timer som fikk oss transportert mellom byene. Ankomstdagen, 12 Juli, rakk vi lite. Vi var sent framme på hotellet, så egentlig ble det bare en liten tur på marinaen med lunsj (som ble ganske sen og egentlig kan kalles middag/kvelds) og en restaurantmiddag (som ikke sto helt til ønskene) Det skrev jeg for så vidt i klartekst tidligere. Dag to, 13 Juli, fikk vi bedre utbytte av. Vi hadde ordnet med inngangsbilletter til Park Güell på forhånd. Inngang 13:00. Jeg hadde sett for meg en rolig og behagelig gatevandring bort dit, og en park ala Frognerparken. Det var ikke helt tilfellet. Joda. Det ble gatevandring, men det gikk oppover. Hele veien. I det som må være Barcelonas sydenstrøk. Svette og fine. Jeg gikk i en foret blomstrete kjole, og hadde på gullskoene. Ikke spesielt behagelige, men fine. Jeg hadde jo nettopp kjøpt litt kjoler for å bruke på ferien, og da kan ikke skotøyet være joggis. De var med som back up i sekken og ble ikke brukt den dagen for å si det slik. Nok en gang en snill bror som bærer bagasjen for søsteren sin.
Stusset lenge over om det vi var kommet til faktisk var ”parken”, nettopp fordi det som møtte oss var en slags løype som gikk på grus hele veien. I terreng og opp i fjell. Pluss for fin utsikt over Barcelona, og et koselig sted å spise lunsj. Vi slet dog veldig med å finne hva vi hadde betalt for, og et lite øyeblikk trodde jeg vel at vi hadde betalt for en gratispark. Noen sekunder å føle seg dum på. Vel. Det hadde vi heldigvis ikke, men da vi omsider fant ut av hvor den regulerte sonen lå, var vi egentlig helt ødelagte i beina og gjennomkokte på alle mulige måter. Det fristet ikke helt å gå inn blant alle turistene. Men vi gjorde jo det, for vi hadde tross alt betalt inngang. Ikke dyrt, men nok til at vi kjente på at billetten måtte brukes. Og hva kan man si? Parken til Gaudi var fin den – det vi fikk se av den, for mye var under restaurering. Det var litt synd. Vel, uansett. Et gjøremål på 3 timer holder jo ikke for oss. Vi visste at vi var presset på tiden med tanke på å se alt som Barcelona hadde å by på. Så da ble det en real runde der vi fikk se Segrada Familia, Torre Glories, Park Cascada og Triumfbuen. En god miks av Barcelona. Med ispause og matpause i parken underveis. Tilbake på hotellet rundt 22. Vi er visst i overkant glade i å vandre når vi først setter i gang. Glemmer litt tid og sted. Var innom en økologisk butikk for å rekke middagshandling (eneste som var åpen), som ble noe friterte greier i en vakumpakning. Fryktet ost, men viste seg å være en mellomting mellom fiskeboller og fiskepinner. Det passet meg utmerket selv om vi spiste det kaldt.
Vandring ble det også neste dag, 14 Juli. Til busstoppet som lå et stykke unna hotellet. Heldigvis var det tidlig på morgenen, og derfor ikke den intense varmen. Et godt utgangspunkt for en lang busstur.
Tilbake i Barcelona 19 Juli var det en veldig dårlig Madelén som satte sine ben utenfor bussen nærmere 18:00 den ettermiddagen/kvelden. Dessverre, men ikke overraskende. Hjelper liksom ikke med AC, 3 pauser eller wifi. Buss er buss. Jeg blir jo dårlig bare fra Hønefoss til Oslo. Heldigvis klarte jeg å gå med koffertene bort til hotellet. En rusletur på 50 minutter uten stopp. På det som føltes som brostein. Ikke utfordrende overhodet. Hotellet denne gangen lå et stykke unna det første hotellet vi var på i Barcelona. Å velge at annet hotell var bevisst med tanke på å rekke flest mulig aktiviteter, på kortest mulig tid. Det vil si også få med oss det som lå lengre unna selve bykjernen. Ellers ble kvelden brukt til å handle inn mat til de siste dagene (fant et supermarked som hadde alt!), samt ta bilder. Måtte jo få noen blinkskudd av skjørtet som mamma kjøpte til meg i sommergave. En slags premie for at jeg gjorde det bra på eksamen. Hun er så snill hun mammaen min.
Og jeg følte meg jo så fin, selv om det bare var et blått skjørt. Det tør jeg å si uten å virke for selvsentrert. Nesten like fin som i bunaden. Bare nesten. Og når jeg føler meg fin, så skal det fotograferes. Aleksander har blitt vant til den biten. ”Ja, du skal vel ha bilde her/nå du?” Jeg må le. Men jeg tør vel å si at det kun er positivt at jeg kan føle meg fin igjen. At jeg vil bli tatt bilde av. I den hensikt å bruke bildene til noe – dvs. fotobok. Mer enn å sjekke om jeg var tynn nok der og da. Det verste med sykdomsperioden var nok det at jeg var så apatisk til eget utseende. At jeg aldri var bra nok, eller aldri så bra nok ut. Samme hva jeg tok på meg. Samme hvor mye jeg dollet meg opp. Samme hvor høye helene var. Samme hvor mye jeg gikk ned i vekt. Aldri innafor. Jeg gikk med en slik tanke om at det var synd på folk dersom de så meg. Som om de skulle få varige men av det. At jeg var for stygg for omverdenen. Så lav selvfølelse hadde jeg altså. Det føles bare så fjernt. Fjernt at jeg en gang i historien hadde en slik tankegang. En tankegang jeg er milevis unna den dag i dag. Uten at det må misforstås. Jeg forguder verken eget utseende eller kropp, og synes på langt nær jeg er perfekt. Men. Jeg er fornøyd med den jeg er. Stolt av den jeg har blitt. Når jeg pynter meg for å dra ut, men også når jeg har sminkeløse joggebuksedager hjemme. Det er fordi det kun finnes én versjon av meg, og min fremtoning er den absolutt beste versjonen som kan eksistere. Det er en realitet jeg er trygg på.
20 Juli hadde vi booket inngang til museum og omvisning på Camp Nou. Jeg vet ikke om det var en drøm som gikk i oppfyllelse, men det var farlig nære. Jeg er skikkelig Barcelona-fan. Ikke like ille som Man-U, men likevel. Spansk fotball og engelsk fotball er vidt forskjellig, og blir bare teit å sammenligne. Så vi slo av 4 timer (en del tid gikk med til å prøve å få noen bilder som ikke ble for mørke) på stadioen og museet før vi tok en lunsj og gikk til kjøpesenteret. Det holdt bra med ett, for det var gedigent. Til min store glede så var senteret åpent til 22, for jeg hadde glemt å legge ”shopping i Barcelona” inn i reiseplanen. Sentrene i Barcelona er visst åpne såpass lenge på Lørdager. Stengt på Søndager. Hadde jo vært litt teit å reise til Barcelona uten å kikke i en eneste butikk. Foruten suvenirbutikker. Ikke det at jeg er sånn himla shoppinggal, men når muligheten er der, så må man jo få til noe. Så da fikk jeg mettet mitt behov for å kjøpe et eller annet, samt ordne med gaver til mamma og pappa. Jeg har en ekstremt stor giverglede. Alltid hatt, og vil alltid ha. Ellers kan man vel si at dagen var nærmest uutholdelig varm, og at en foret kjole ikke var helt tingen. Takk og lov for at det meste på CN foregikk inne eller på stadioen der det var skygge. Hvis ikke kunne det blitt en interessant affære for Madelén.
21 Juli er vel den dagen som vi kan karakterisere som den heftigste – fordi den var dagen før avreisen. Klatreetappen som ble langt mer enn en klatreetappe. Iført våre fine klatre-t-skjorter kjøpt i Albi. Ikke bare skulle vi gå opp til Montjuic – et fjell 185 moh – et stykke ut av Barcelona sentrum. Vi skulle i tillegg passere diverse bygninger på veien (Nasjonalmuseet, Pablo Espana og Olympiastadioen fra OL i 92), som gav oss en grei liten omvei. Da vi kom ned fra fjellet skulle jeg dessuten gå bort til marinaen (fra ankomstdagen) og stranden som lå 50 minutter unna. For hva da? Å se stranden og filme en snutt. Snutten ble for øvrig akkurat hva jeg trengte til hjemmevideoen min, så det var verdt det.
Det å gå opp til fjelltoppen var for øvrig ikke noe stress. Jeg hadde forberedt meg på en langt lengre tur, og et mye krappere terreng enn det vi fikk. Jeg trodde heller ikke at det var en plass hvor hvem som helst kunne komme opp til med buss, bil eller gondol. Så litt mer for meg en skjult fjellperle med nydelig utsikt som bare noen dro opp til. Vel. Nydelig utsikt fikk vi så absolutt. Hele veien fra topp og til bakkenivå. Jeg er så glad vi dro på den turen.
Å gå til stranden var heller ikke noe stress, men det er jo noe med det at man vandrer inni mennesker bokstavelig talt. Svette mennesker. Vi gikk vel i overkant av 2 mil på 9 timer, så det er jo ikke himla mye i mine øyne. Jeg er ikke den som klager på at vi går for langt. For meg blir det aldri for langt. Men. Med minimale mengder drikke (fordi det ikke var toaletter) og intens varme, så tar en slik tur på. Det kan selv jeg innrømme. Ekstra heldig at jeg måtte døgne samme natt for å rekke taxi, fly, tog og buss ”neste dag”. Jeg skal i alle fall ha pluss i boka for å velge shorts og joggesko. Det sparte meg for en del vondter, selv om kroppen fikk kjørt seg på reisen tilbake. Jeg har vært nøye på tøyeøvelsesfronten siden jeg kom hjem, og det har hjulpet i massevis. Og takket være all trimmen føles kroppen verken dvask eller tung nå i etterkant. En aktiv ferie kan virkelig anbefales. Jeg tør ikke tenke på hvordan kroppen hadde respondert etter 14 dager langflat i syden… Det er så ikke meg, og passer overhodet ikke min kropp. Den bruker evigheter på å omstille seg og hente seg inn igjen, og derfor er det best å holde rutinene og tempoet vedlike. Aleksander har også en sykkelform og kondis han ikke kan tukle for mye med!
Hva jeg synes om Barcelona? Barcelona er fantastisk med stor F. Enda bedre å oppleve byen med bestebroren min. En god andreplass etter Paris vil jeg si. Barcelona er virkelig en by med store variasjoner. Variasjoner med tanke på hva man kan (og bør) bruke tiden på. Den byr på en rekke opplevelser, og det skjer noe hele tiden. I alle fall på sommerstid. Gatene er fulle av liv. Det er en rekke restauranter. En del billigere å spise enn i Frankrike. Butikkene stenger sent. Det er masse fint å se, og drøssevis av steder å besøke. Til fots eller med metro, buss eller taxi. Jeg føler i alle fall vi fikk dekt de behovene vi hadde, og mer til. Trolig fordi vi gikk rundt. Så mer enn det vi hadde tenkt. Positivt overrasket over det meste. Hadde vi hatt et par ekstra dager ville vi nok utnyttet dem på best mulig vis, men det kjentes ikke nødvendig. Fordi vi var mettet på opplevelser. Og jeg drar nok ikke til Barcelona på en stund, uansett hvor mye jeg likte byen. Litt som i Paris. Har man sett det man planla å se, så er ikke behovet for å komme tilbake nevneverdig – med det første. Paris derimot var litt enklere å navigere i. I Barcelona var mye veldig likt. Det var også en del fattigere og litt mer shady strøk som vi plutselig kom inn i. Men jeg som sagt så likte jeg Barcelona, og jeg reiser nok dit igjen – bare ved en senere anledning. Hvor mye senere, vet jeg ikke. Det er en del jeg ikke fikk opplevd, samt en del ting jeg ikke fikk utforsket nok. Kommer derfor litt an på reiseplanen, årstiden, og reisepartneren, ikke minst.
