Jeg vet ikke hvordan det er å slite med forskjell på grønn, rød og gul.
Jeg vet ikke hvordan det er å slite med noen ”kilo ekstra”
Men det jeg vet er:
Hvordan det er å slite med noen kilo ”mindre”.
Hvordan det er å slite med angst, depresjon og suicidale tanker.
Hvordan det er å føle seg utilstrekkelig.
Hvordan et er å være annerledes.
Til en viss grad.
Jeg forventer ikke at andre skal forstå, samtidig som jeg håper det. Håpet. Nå er det ikke noe mer håp. Jeg er ikke hun med anoreksi, depresjon og angst. Jeg er ikke hun som selvskader seg eller håper at livet snart er slutt. Tvert i mot så lever jeg. Jeg vet hvordan det er å leve nå her jeg nyter sommeren. Her jeg nyter hver eneste dag. Den har dog vært hakket for varm, men nydelig. Her i Horten blåser det i det minste, og verandaen vår er perfekt. I dag var det litt mer overkommelig ute. Hittil har det vært fulle dager, og det er da jeg trives best. Og om det kribler i meg? Ja, litt. Jeg savner jusen på en måte, samtidig som jeg lever godt uten stress rundt jobb og tanker om neste eksamen. Det å ha ferie er uvant. Legge seg når man vil. Stå opp når man vil. Spise is til frokost. Spise is til lunsj. Planlegge dagen underveis. Hver dag går jeg med en følelse av at jeg burde gjort noe, eller at jeg har glemt noe. Burde lest, eller har glemt å lese. Burde stått opp klokken 7 eller lagt meg klokken 22. Men så har jeg vel godt av det. Godt av å reise til Sverige med broren min, godt av å late meg på stranden med mamma, godt av å vandre bryggelangs i Tønsberg, godt av å dra på café og godt av å møte igjen en del av de jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen samt familien jeg ikke har sett på evigheter. Også har jeg vel godt av å sove ut, roe ned, bruke tid med familien, spise ordentlige middager (de dager det ikke er 29+ grader ute), møte venner, rydde opp i det jeg ikke rakk før jeg dro, mm. Foreløpig er jeg ikke lei, men jeg vil bli det så fort jeg setter meg ned med hele dagen til rådighet uten en tanke i hodet. Kun med et kryssordblad mellom hendene eller noe i den dur. Det gjelder derfor å la ballen rulle. Unngå kjedsomheten. Det er min verste fiende. Sensuren på eksamen venter jeg med, for enn så lenge vil jeg bare fokusere på alt annet.
Strong – not skinny 🙂 (never ever again)
Det er en forskjell, eller? Ja. Person til venstre bilde 1 er samme person som person venstre bilde 2 – et par år mellom.
Jeg er like usikker hvert andre år, tross at jeg har stemt det samme ved alle kommune- og stortingsvalg. Jeg stemmer ikke fordi jeg er spesielt politisk aktiv av meg, men fordi jeg vil vise at jeg deltar i demokratiet. For, det må jeg gjøre. Kun ved deltakelse fra oss borgere vil demokratiet overleve. Jeg har kanskje ikke direkte ”hjertesaker”, men det er ting jeg bryr meg hakket mer om enn andre. Det får være bra nok. Ok. Så er jeg ateist, og motstander av alt det som angår kirken. Det betyr derimot ikke at jeg vil avskaffe religion eller noe sånt. Ei heller ikke at jeg ser ned på troende. Det betyr bare at jeg personlig ikke føler meg tilknyttet til den slags. Jeg er også motstander av innvandring, men det betyr ikke at jeg vil kaste ut de som allerede er integrert i samfunnet vårt. Ei heller at jeg ser på utlendinger som kriminelle. På samme måte som jeg ikke føler meg særlig delaktig i kampen mot pels eller kjøtt. Det betyr ikke at jeg tropper opp i pels hver dag, eller spiser kjøttrike middager 7/7. Jeg stiller meg på en måte nøytral i den debatten. Om jeg tilfeldigvis spiser kjøtt, eller tar på meg pels når jeg fryser, er ikke for meg en så big deal. Sistnevnte er for øvrig kanskje tilfellet 1 gang, maks 2, i året. At jeg ikke er miljøforkjemper er ikke ensbetydende at jeg blåser i miljøet. Jeg bidrar med det jeg kan, som for eksempel kildesortering, slå av lysene, bruke bein/sykkel, kjøpe litt økologisk, bruke lite varmtvann, benytte handlenett, osv osv – og tenker det er innafor. Ja. For alt er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Noe stemme til MDG blir det nok ikke, selv om det frister. Bare for å stemme noe. Kun fordi jeg er usikker. Det er så mye valgløfter ute og går, men dessverre; lite som blir innfridd. Ofte tenker jeg de store partiene spenner bein på hverandre, og at det er flere saker jeg er uenig i, enn enig i. Og også saker jeg støtter de blå i, som jeg ikke støtter de røde i – og omvendt. Vanskelig. Det som er sikkert er at jeg ikke lar meg påvirke. Jeg stemmer det som er best for meg, og den som står nærmest mine ønsker er det rette valget.
At jeg vil at de eldre skal ha det bra, er ingen hemmelighet. Men jeg er ung. Bare 24. Må jeg velge, så går heller utdanning, samferdselspolitikk, velferdsgoder, helsesystem, og den slags, foran. For, jeg skal jo utdanne meg. Jeg skal kjøre bilen min. Jeg vil ha det trygt. Jeg vil at de rundt meg skal ha det trygt. Hva om jeg blir syk igjen? Hva om min familie blir syke? Pensjonistlivet derimot, er det lenge til. Jeg tenker heller at ting som feks tannhelse er viktig å prioritere. Ikke for å sponse de som har ødelagt tennene sine (med røyking, bulimi, snus med mer), men heller sånne som ufrivillig går en dyr regning i vente. Typ sånne som meg som må ut med 10 000,- for 3 visdomstenner. Tenner jeg ikke valgte ha der en gang, men som måtte ut pga at det var faren ved å ha dem der. Slike ting ville jeg hatt støtte til. Også tenker jeg på likestilling, men ikke på en slik ekstrem måte som de som går i tog gjør. Heller mer fordeling av ansvar sett fra rimelighetens og fornuftens grenser – med tanke på at samfunnet er dynamisk. At jenter betaler for seg på de ulike datene uavhengig av hvem som inviterte, og at gutta kan lage middagen fra bunn. Sånne enkle ting, og ganske utenfor politikkens verden, sånn egentlig.
Jeg synes det er synd vi i dagens samfunn skal velge mellom det ene eller andre. Det absolutt beste hadde vært litt av alt. Ikke kutting her, og kutting der. Ikke fokus på det ene framfor det andre. Slik hadde min ideelle politikk vært. Haha. Jo, så har jeg muligens en hjertesak forresten. Og den er fokus på sunnhet og bra kosthold. Jeg ønsker meg et parti som vil gjøre det vanskeligere å få tak i sukkerholdige og/eller usunne matvarer, men fordi det er en vrien oppgave vil jeg uansett at disse da skal økes i pris. Kun for at sunne matvarer da kan dumpes og bli mer ”naturlige” å kjøpe for folk flest. Det holder ikke å sette blåbær ved kassene når en bitteliten boks koster 40,- Mange er trolig uenige i det jeg nå skal si, men jeg mener helt ærlig at det ikke er for små størrelser i klesbutikkene som er problemet, men folkene. Ok. Så er definitivt ikke Norge verstinglandet på plus sizes og fedme, men det betyr da ikke at vi skal hvile på laurbærbladene våre heller. Folk (også i Norge) blir latere og latere, og dessverre feitere og feitere. Og da mener jeg ikke med tanke på mosjon, men kosthold. Ikke som i å steke maten i olje eller ha fullfettholdig ost på skiva. Ei heller om å unne seg et glass brus eller en hvetebolle en sjelden anledning. Jeg snakker om alt det ”ekstra”. Det er alt for lett å kjøpe en pose smågodt på butikken, eller bestille en pizza på døren – og det på en hverdag. Vaner som ikke er særlig gode på sikt, og som kan medføre en rekke ulemper med tanke på Ola Nordmanns helse. ”Du blir hva du spiser”, og det er så sant så sant. Den gang mine foreldre var barn, på 60-70 tallet var det ikke like vanlig å spise godteri hver dag, og til middag var det norsk husmannskost som regel – ikke kebab, pølser og hamburgere. Både på grunn av økonomi, men også på grunn av tilgjengelighet og vaner. For ikke å snakke om da min bestemor var liten pike. Da hadde de en egen gris de slaktet, og som da igjen utgjorde en masse gode middager. Litt andre tider nå, men allikevel. I det 21 århundre er det barna jeg synes mest synd på, for det er ofte de som blir mest skadelidende av ”utviklingen”. Barn har i alle år tatt, og tar dessverre etter foreldrene og folk de ser opp til, og det der er en ond spiral. Barn vil ha sjokolade fordi de har sett mamma og pappa til stadighet gomler innpå. De vil ha smågodt, fordi det er tilgjengelig i kjøkkenskapet. De velger seg hamburger (istedenfor fisk eller kjøttfileter) på restaurant, fordi de har blitt servert det hjemme ørten tusen ganger – og de vil ha brus til middagen fordi pappa går rundt med en halvliter Coca Cola i baklomma. Kanskje er jeg feil person til å snakke om dette med tanke på at jeg har slitt med anoreksi, men allikevel. Hvem skal ta det opp? Når skal det bli fokus på normal sunnhet? Vi er jo så langt på vei med vegetar, vegan og gluten, så hvorfor ikke? Jeg personlig mener det er så mye viktigere enn regnskogen, oljeboring og dieselavgifter – fordi jeg tror vi står ovenfor en humanitær krise hvis vi ikke tar tak i det snart. Og jeg gremmes når jeg tenker tilbake på det badelandet familien besøkte i 2009, der alt som ble tilbudt var hamburgertallerken, pølser og pommes frittes. Hvilke signaler sender det ut, og da til barn spesielt? Jeg dømmer ingen, men jeg mener vi har et ansvar alle mann – og det begynner med oss selv. Dumme unnskyldninger bør være ikke-eksisterende. Å leve normalt sunt er faktisk latterlig enkelt. Det handler bare om å ta valget, og derfra kan det kun gå oppover!
Jeg er, som mange leser, veldig klar og bastant på meningene mine, men om jeg kunne vært politiker er en annen sak. Jeg kunne nok vært det med tanke på egenskapene mine. At jeg er snakkesalig, elsker prate for forsamlinger, god til å drive markedsføring, virkelig kan interessere og engasjere meg i saker – den slags. Men, fordi politikken er så uforutsigbar og tvilsom, blir det feil for meg. Jeg kan ikke stå å love velgerne mine gull og grønne skoger, når jeg innerst inne vet at gjennomslagskraften er laber. Nå sier jeg ikke at politikere er uærlige. Jeg sier bare at man vil komme i situasjoner der man vil være nødt til å pynte på sannheten – for ikke å tape ansikt. Ting er nemlig ikke enkelt i politikken. Det vet jeg. Utover det skal jeg ikke si så mye mer. Jeg skal nemlig ikke uttale meg om ting jeg ikke kan – selv om det frister, helt klart. Men, jeg bør nå ikke bevege meg ut på et ukjent farvann. Er jo en grunn til at samfunnet er som det er, og at vi har de muligheter vi har. Så får vi stole på at de som kan det, gjør det som er best for oss innbyggere. Tross at det ikke føles slik bestandig. Det eneste vi kan gjøre, er å bidra med vår stemme. Så får vi bare ta det derfra. Selv om jeg er rimelig sikker på hva majoriteten mener er best for de fire neste årene…
Og til slutt. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive et slikt innlegg som dette. Bloggen min er jo alt annet enn en samfunnsengasjert kanal, og jeg er som sagt, ikke spesielt politisk aktiv av meg. Allikevel føler jeg i disse tider at jeg trenger sette stemmeretten på kartet. Alt for mange ungdommer, voksne også for så vidt, tar litt for lett på det. Fordi de ikke bryr seg nok, stemmer de ikke. Fordi de ikke tror de kan gjøre en forskjell, stemmer de ikke. Dette er så feil. Ja, ok. Så er du bare en av mange millioner, og kanskje teller ikke din ene stemme, men tenk om alle skulle tenkt slik? Hva ville skjedd da? Jo. Vi ville vist at vi ikke brydde oss om hvem som skulle styre landet. Vi ville vist oss likegyldige til eldrepolitikk, helsepolitikk, innvandring, utdanning, osv. Ting de fleste i dagens samfunn gjerne har én mening om. Kanskje flere. Hvordan skal ting bli bedre om du sitter hjemme, eller prater med naboen din, om ting du er uenige om, eller vil forbedre? Er du sint for at Ola Nordmann får for lite i dagpenger, eller lei av at nynorsk enda er en del av den norske skolen? Er du forbannet på innvandrerne, eller mener de eldre ikke har gode nok dager på sykehjem? Vil du ha bedre veier, bedre eller billigere kollektivtransport? Dette er bare noen spørsmål vi kan irritere oss over, eller ha meninger om. Hvordan skal så våre synspunkter komme frem? Kun ved kommune- eller stortingsvalg har du sjansen til å fortelle hva du tenker og står for. Så, jeg håper med dette at du (som ikke er forhindret) velger å benytte den unike muligheten du har til å utvikle landet vårt. Ikke la deg påvirke, men stem det som er rett for DEG. Jeg har forhåndsstemt denne gangen, pga min nye bostedssituasjon. Godt valg til alle, enten du har forhåndsstemt eller skal stemme 11 September!
Jeg vil si at jeg er litt over middels interessert i politikk, da jeg bryr meg om samfunnet og hvordan det skal være. Tidligere var det ikke slik. Da følte jeg meg oumoden,uengasjert og utvitende, ikke minst. Da jeg omsider fylte 18 år endret dette seg. Ved første kommunevalg ble jeg stolt med pappa for å stemme. Jeg følte meg så voksen der jeg gikk inn bak forhenget og hentet fram seddelen min. For ikke å snakke om hvor stort det var å legge den nedi. Nå nærmer det seg nok et valg, og denne gangen er det litt mer seriøst enn som så. Blir det regjeringsskifte eller blir det nye år med Jens? Jeg må innrømme at jeg synes det er spennende..
Mandag 26 August var det politikerdebatt på skolen. Det var interessant å se hvordan representantene argumenterte mot hverandre. Kan trygt si at stemningen var til å ta og føle på. Det ble bra hett utover. Jeg stilte til og med et spørsmål. Ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mamma. Jeg fikk vel ikke akkurat det svaret jeg forventet eller håpet på. Mer en rundt grøten tale om alt jeg visste fra før. Sånn var egentlig det meste av debatten. Å spørre politikere rett ut gir lite informasjon. Sånn er det alltid. Underveis kom de også med morsomme plakater og komiske innslag. Det skapte selvsagt mer interesse for oss i salen, for kjedelig var det i allefall ikke. Om jeg ble klokere vet jeg ikke. Debatten var minst like forvirrende som oppklarende. Mye impulser og gode argumenter gjorde det vanskelig. Selvsagt kan jeg ikke være enig med alle sakene til partiet, og det tror jeg i grunn få er. For meg er det helheten og ”mine” saker jeg må ta stilling til. Jeg står der jeg sto før jeg kom, og egentlig føles det fint. Er godt å få bekreftet at valget kjennes og er riktig for meg!
Vi skoleelever ved videregående får delta ved skolevalg i tillegg. I går var biblioteket omgjort til valglokale. Det ble en forsmak på det virkelige valget. Jeg vil jo si at det er flott skolen tar i bruk metoder og tiltak for å heve den politiske interessen blant ungdom. Det trengs. Til og med i mediafaget brukte vi tid på politikk, og hele uka gikk med til å snakke om det. Vi leste aviser, diskuteterte, og intervjuet tilfeldige 20-30-åringer i rundspørring på senteret. Vi gikk rundt to og to. Resultatet presenterte vi som powerpoint med bilder og alt. Veldig kreativ og artig oppgave. Saken vi tok for oss var den med at halvparten unge under 30 år ikke stemte ved forrige stortingsvalg. Noe slikt vekker jo selvsagt stor oppmerksomhet. Hvertfall hos meg og for min del. Jeg kjenner jeg nesten blir litt irritert på sånt. Alle har vi noe vi klager over, og alle har vi noe vi ønsker å forbedre, så hvorfor bryr man seg da ikke om hvem som skal styre landet? Kanskje den ene stemmen er uvesentlig, men tenk da hvis alle skulle tenkt slik? ”Ikke-stemme-gruppa” kunne kanskje avgjort valget! Kan man ikke nok, så kan man noe. Bryr man seg ikke, så gjør man til syvende og sist det. Kanskje ikke nå, men hva med framover. Det er snakk om fire år. Fire år i et felles samfunn. Politikk angår jo oss alle. Uansett om man vil innrømme det eller ei. Det omhandler hvor man ferdes og hva man foretar seg. Ingen sier man må følge debatten på TV2 hver kveld eller lese alle landets aviser hver bidige dag. Man kan fint gjøre seg opp en mening på andre måter. Er det for vanskelig så bør en jo stemme blankt i det minste. Å stemme er ikke bare for å påvirke, men også for å vise at man bryr seg. Vise at man er en del av et felles demokrati.
Så, hva vil jeg? Hvorfor benytter jeg bloggen min til å ta opp politikk? Jo, jeg vil komme med en oppfordring. En kjempeviktig en! Alle over 18 år (eller som fyller dette året) bør få rumpa si ned til nærmeste valglokale Mandag 9. September. Man bør bevise at man er moden nok til å ta et valg. Ikke fordi alle andre mener det, men fordi du gjør det. Stem på det du mener er viktig og det du vil forbedre. Ikke la de grå mennene i grå hus få avgjøre. Din stemme teller!
