K for klar

Posted on
Ferie er vel og bra, men hverdag enda bedre. Selv om det er mer ensomt og krevende. Ferien var fantastisk med stor F, men hvor langt jeg skal dra feriebegrepet kan diskuteres. Jeg har på alle måter vært aktiv i ferien, så å si hele tiden, og har virkelig fått ryddet opp og ordnet hjemme. I gammel dritt. Fra jeg var barneskolebarn. Snudd hele huset litt på huet, om man kan si det. Opp og ned fra loftet. Ut og inn med sekker. Begrepet kaste har fått en ny betydning. Jeg er brutal. Ikke minst ble jeg ferdig med å innrede mitt nye rom – og det den siste dagen. Følelsen av å komme tilbake til det nye rommet når det er slik jeg forlot det, er god. At det er mine ting som står plassert der jeg vil. At det ikke bare ble en sånn hastegreie like før. Jeg hadde nemlig tenkt ut inni hodet mitt hvor alt skulle stå, og hvordan alt skulle være. Familien tenkte noe helt annet. Enighet lå i alle fall på at det skulle være mitt pikerom. Mitt. Om det kom 10-15 år for sent, spiller på en måte ikke så stor rolle.
Det som kanskje overrasket meg mest var all plassen som ble ledig. Jeg trodde helt ærlig jeg trengte nye hyller, men med såpass mye ledig plass så er det godt mulig at jeg avventer det. Noe annet hadde jeg nok sagt dersom alle tingene mine her i leiligheten skulle hjem. Men dette rommet altså. Det er så fint (selv om det enda mangler noe på det elektriske og i vinduet), og jeg er så stolt av gutta mine som bare tok en sjans på at det var ok for meg. Det var nemlig helt umulig den perioden jeg var så syk at jeg sov fra tidlige morgen til sent på kveld. Selv det at mamma strøk klær over hodet mitt var ikke ok. Uff. Godt den tid er forbi, og at nye muligheter realiseres. Jeg gleder meg til å komme hjem neste gang!
Jeg har ikke gått opp i julen, men har heller ikke gått ned. Og nei. Jeg har ikke veid meg, men kjenner nå min egne kropp ganske greit. Kroppen har heller ikke samlet på vann og blitt posete. Det virker som kroppen har balansert seg der den trives og at all maten og treningen jevner seg ut. Samme om det er pinnekjøtt eller knekkebrød. Samme om det er en gåtur eller en joggetur på mølla. Den har heller ikke hatt noe vondt (magen vil alltid leve sitt egne liv – så den er utenom), men den blir dog sliten. Sliten faktisk. Den følelsen hadde jeg aldri da jeg var syk, for da gikk det kun på viljestyrke. Nå derimot handler det om å ha nok bensin innabords også. For ja. Jeg blir faktisk sliten dersom jeg bruker kroppen. Og det? Det er 110% naturlig, og derfor også 110% bra. Juleferien har også bestått av å ta HPV-vaksine, som gikk overraskende bra – som første vaksine noensinne. I tillegg til flere undersøkelser på sykehuset, som jeg enda venter svar på. De er ikke direkte relatert til sykdommen jeg en gang hadde, men er likevel viktige å følge opp med. Som jeg hater sykehus. Selv om jeg vet at det nå er prosedyremessig så vil det aldri føles naturlig for meg. Jeg kjenner at når jeg feks ser Narvesenkiosken gir det meg flashback til den gang da jeg ble trillet i rullestol for å kjøpe et kryssordblad. Heisen var den jeg brukte for å komme opp til SPIS-enheten. Trappene fikk jeg ikke gå i. Slikt vekker minner med andre ord. Ergo er det fort ut, og fort inn.
Nei, nok om helse. Helsen min er der den bør være, og den blir bedre dag for dag i takt med all den gode næring jeg får i meg. Tommel opp for det. Ellers har det vært godt å lade opp, og jeg er superklar for hverdagen og rutinene som venter meg i morgen. Ikke at de har falt ut fullstendig i ferien, men noe senere og mindre strukturert blir en alltid. Jeg har forberedt noe forvaltningsrett, men på langt nær så mye som jeg burde. Angrer jeg på det? Nei. Jeg hadde heller angret på om jeg ikke utnyttet tiden med familie og venner. Dessuten er vårsemesteret noen uker lengre enn høstsemesteret, så bare det gjør at jeg har mer tid. Men at jeg har glemt jusen – er ikke tilfellet. Jeg har kommet gjennom noen kapitler og satt meg inn i hva forvaltningsrett er. Eksamensoppgavene venter vi litt med. Haha. Jeg har ingen formening om faget, annet enn at jeg vet det er vanskelig. Men: vanskelige fag, og jus generelt, liker jeg jo – så føler uansett at jeg har greie forutsetninger for å gjøre det bra. Også i år. I tillegg er jeg ikke noe stresset heller, nettopp fordi jeg kom hit i går ettermiddag/kveld og dermed har hatt en del tid på å klargjøre. Nå er jeg i mål med alt av pakketing.Innviet også årets første gåtur med en liten trynings på den isete bakken utenfor. Bra jobbet. Her er det visst skikkelig vinter – i motsetning til Horten. Matskap er fullstendig fulle takket være de snilleste foreldre på jord. Papirer er sortert, og alt av administrative ting er ordnet. Skolesekken er også ferdig. Så da var det klart for nok et nytt semester. Med tonnevis av glede, energi og motivasjon.

Ubundet

Posted on
Som veldig mange vet fra tidligere lesing her på bloggen så er jeg motstander av nyttårsforsetter. Det handler ikke om at jeg mangler vilje eller ikke når målene mine, for det gjør jeg i aller høyeste grad. Det handler bare om at jeg ikke vil sette en tidsfrist for når målene skal realiseres. Det er mer stress enn det trenger å være. Noen mål vil jeg klare innen 2019. Kanskje lenge før. Noen i sommerferien. Noen helt på tampen. Og andre mål er ikke mulige å realisere i 2019. Derfor sier jeg som det foregående år at jeg vil fortsette i det samme sunne og fornuftige sporet jeg har gjort i 2018.
Skal jeg være ærlig så har ikke 2018 vært noe spesielt sånn egentlig. Jeg har gått videre med jusstudiene, fremdeles ikke fått noen kjæreste, vært ivrig selger på Elkjøp og brukt tid på venner og familie. I tillegg til å være flink med trening og kosthold. Samt ringe både mormor og bestefar. Jeg har også sikret et friskt år. Mitt første friske år siden 2008. Akkurat det er kanskje noe å juble for. For ikke å snakke om Paristuren. Det var jo en belønning for friskusen. Jo. Jeg har også blitt leder for Juristforbundet student bachelorutvalget – noe som gir meg et spekter av muligheter både nå, og senere. På skolen har jeg også prestert langt bedre enn jeg torde å håpe da jeg startet i August i fjor. Jeg har tydeligvis noe å være stolt av likevel, og kanskje er ikke 2018 så A4 som jeg først tenkte. Jeg har bare litt lett for å sammenligne mitt liv med vennene mine sitt. At de har kjøpt hus, blitt ferdig utdannet eller går med en bolle i ovnen. Bokstavelig talt. Men helt ærlig så blir det for fort fram for meg. Jeg føler meg enda for ung til å tenke i de baner. Jeg vil mye heller være takknemlig for alt jeg har, og som jeg tar med meg inn i 2019.
Det kommende året ble innviet med mamma, pappa, Aleks, tante og onkel med champagne i den nye hagestuen som gutta har bygget. En bedre start på 2019 kunne jeg neppe fått. For meg er det en sann glede å feire slike dager med familien, og jeg velger det lett fremfor store samlinger med andre. Etter alt vi har vært gjennom kjennes det på en måte mest naturlig at nyttårsaften tilbringes slik. Selv om jeg nå er 26 og helt klart burde takket ja til invitasjoner fra venner og bekjente. Men dit kommer jeg nok en vakker dag.

2019 innebærer studier og Budapest med JF. Ellers er det for meg egentlig bare en fortsettelse på det fine jeg har begynt på. En fortsettelse på jusstudiene, elkjøp-jobbingen, ledervervet, og ikke minst: rollen som datter, barnebarn, venninne, sparegris og almanakk. Haha. Jeg skal kun fortsette i det samme sporet. Det trengs ingen endringer slik ting er nå. Jeg har det så fint. Helsen går seg også sakte men sikkert til. Jeg hadde en periode der jeg følte at det å være frisk fra anoreksi ikke var å være frisk, nettopp fordi kroppen inni også må heles. Heldigvis greide jeg å snu fokuset mot det jeg egentlig har oppnådd. At jeg ikke lenger sliter psykisk. At jeg ikke har anoreksi. For som Aleks sier: Har jeg brukt 9 år på bryte ned kroppen, så er den ikke 110% etter 1 år. Det virker logisk.

Nå ser jeg egentlig bare frem mot rutiner igjen. Jo visst er det både koselig og deilig med ferie i familiehjemmet og jeg har kost meg glugg disse ukene, men jaggu blir en litt tappet for energi av det også. Selv om jeg prøver å fylle dagene så godt det lar seg gjøre, og uansett hvor glad jeg er i familien min. Det er noe med å komme hjem til studiehverdagen og heller kjenne på det savnet etter familien. Føle at ting går fremover. I livet. Ikke bare på tv-skjermen.

Enda bedre

Posted on
Julaften blir egentlig bare bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg føler på en måte at jeg år for år greier å nyte og verdsette den ekstra mye. Kanskje mest fordi jeg feirer den med de menneskene som betyr aller mest for meg, og kanskje også fordi vi ikke gidder å være så himla A4. Ei heller har barn å ta hensyn til. Årets julaften ble igjen med oss fire hjemme. Med Disney til godt utpå formiddagen, tredemølla nærmere fem og julemiddag en gang på kvelden. Med såpass lite omfang av gaver, der så å si alle visste hva de fikk, måtte vi bruke ekstra tid på å pakke opp , filme, ta bilder og teste ut. Først ved midnatt fikk vi i oss dessert og snurret en julefilm. Når det bare er oss så kan vi nemlig slippe alt stresset med klokketider. Like bra jul blir det selv om.
Jeg har med tiden vent meg mer og mer til at bestemor og bestefar ikke er her sammen, eller at vi er et sted og feirer
sammen med dem. At bestemor ikke er her lengre, er særlig en påminnelse som kommer nå i juletider.  Likevel så er jeg takknemlig for de fine stundene og juleaftener vi fikk feire med henne, og også for at jeg enda har bestefaren min. Å sette ekstra pris på mennesker, er noe jeg ble bedre på etter alt sykdomsstyret. Dessverre en del år for sent. Likevel må jeg leve i nuet og se fremover – ikke bakover. Det er mye fint som venter.
Jeg nevnte for et par dager siden at det var mange som gruet seg til jul, pga maten. Jeg vet selvsagt at det ikke er alle grunner til at folk gruer seg til jul, men føler at bloggens kontekst inviterer til å omtale matufordringer og ikke økonomiske, sosiale eller psykiske utfordringer. Der vil jeg ta med at jeg hvert år bidrar på min måte. Jeg kjøper gjerne noe av disse selgerne, vippser et beløp eller gir en gave. I år pakket jeg inn konfekt som jeg leverte personlig til en som stod utenfor matbutikken, mens en annen gave ble lagt i en sånn overskudds handlevogn på Rema. Det er ikke for å skryte meg selv eller familien opp, men for å komme med en viktig påminnelse om at det skal lite til for å glede andre.
Især er det en tanke jeg kjenner på nå som jeg selv vet hvor fin julaften jeg har hatt. Jeg har som nevnt feiret den med favorittene mine. Men vi har også hatt en real pinnekjøttmiddag på bordet og riskrem og gelé i stuen. Vi har kjøpt inn masse ny og fin julepynt, og har fylt opp kjøleskap og spisskammers til randen. Fordi vi har råd til det. Litt slik standarden er og har blitt. Det var faktisk skremmende å være vitne til alle de desperate kundene på matbutikken lille julaften. Familien har også gitt hverandre og mottatt gaver, som majoriteten. De gavene vi aller helst trengte og ønsket oss. Jeg fikk en del gavekort og penger – ting jeg alltid har bruk for, og derfor setter stor pris meget stor pris på. I tillegg til en liten trillekoffert, som jeg skal ha til mine mange reiser med Juristforbundet + et dashbordkamera av mamma og pappa. Av Aleks fikk jeg et gedigent LED-lysende sminkespeil som skal friske opp den knøttlille leiligheten min. Som om ikke jeg fikk nok til bursdagen den 20. Nei. Alle gavene er jeg veldig fornøyd med. Jeg er også veldig fornøyd med at maten ble bra, selv om jeg spiste meg så kvalm, sliten og uvel at jeg lå rett ut 1 time. Tror kroppen fikk litt sjokk. Mildt sagt. Men: Det er det ikke alle som kan, og der kommer poenget mitt.
Noen der ute har gruet seg til jul. Kanskje i flere måneder. Fordi de vet at de ikke har penger til den ordentlige julemiddagen. Ei heller presanger, overhodet. Selv om vi er et av verdens rikeste land, så er det ikke til å komme unna at det finnes de i Norge som faktisk går godt under normalen. Som strever for å få endene til og møtes. Jeg vier en ekstra tanke til disse menneskene, og ser helt bort fra at det var lite gaver eller at mitt egne studentgavebudsjett var på fem tusen. Jeg har ingenting å klage over, men alt å være takknemlig for. Slik tror jeg veldig mange av oss kan tenke. Kjøpepresset, forventningene og holdningene kan vi alle revurdere. De kommende dagene blir for meg og familien enda mer kos. Kanskje selskapeligheter også. Jeg skal vel også omgås litt venner går jeg ut fra, men dropper festlighetene 2 juledag. Det er ikke der jeg får snakket med venner jeg ikke har sett på lenge, uansett. I tillegg er det jo kjipt at jeg ikke kan drikke alkohol – enda. Bare venter på litt prøvesvar.  
Formen er ellers fin, og jeg vier null og nada til julekalorier. De kommer i de former og mengder de vil. I dag har vi sovet godt ut, spist en lang frokost, spilt spill og gått en skikkelig fin tur i skogen. Enda flere Home Alone’s venter også. Vi har bare sett 1 og 2 – av 5. Mulig tiden før jul er bra, men romjulen, etter skuldrene er senket, er om umulig, enda bedre. Det er først da jeg kjenner på den ekte juleroen. Lite slår den. 
Uansett hvor mange ganger jeg trykker enter og lager avsnitt, så blir det tydeligvis ingen avsnitt. Enn så lenge må teksten bare gå litt i hverandre.

Til deg som sliter (og dere andre)

Posted on
Jeg vet hvordan det er, for jeg har vært der selv. Julen 2010 var ingen dans på roser, og det var heller ingen av julefeiringene fram til og med år 2016. Når jeg tenker tilbake på det så hater jeg meg selv. Litt. Fordi julen er min tid. Den tid på året jeg gleder meg mest til. Nedtellingen starter i Januar. Derfor skal jeg ikke gå rundt med frykt for at jeg har spist et pepperkakehjerte for mye, men på den annen siden heller ikke skamfull over at det ble kalkun på julaften – igjen. Jeg skal ikke ha slike bekymringer. Julen er glede. Og selv om jeg ikke er den mest altetende eller storspiste person, så har jeg også mattradisjoner. Det er pepperkaker, julestrømpe, julefrokoster, og nå også: pinnekjøtt. I fjor fant jeg tilbake til akkurat den ”julegleden”, og har ikke siden det sett meg tilbake siden. Jeg sa faktisk at jeg aldri kom til å spise det igjen. Uansett hvor frisk jeg ble. Fordi det er for mye fett, kalorier og alt det der. Men noe skjedde. Det måtte jo det.
Jeg har alltid elsket pinnekjøtt. Riktig nok å maule det med kokte gulrøtter til. Men for meg er det julemiddagen. Julemiddagen slik den også var før jeg ble syk. Kresen er og forblir jeg bare. Det er utrolig godt å være tilbake i de samme rutinene igjen. Riktig nok er det noe eksklusive julestrømpeinnholdet med barer, vingummi og chips bestilt på nettet, både sukkerfritt og proteinrikt, men det handler mer om at jeg ikke kan spise store mengder med e-stoffer og sukker.  Et par-tre haribobiter fra Aleks sin kalender er ok, men der stopper det for magen. Især når jeg er en pepperkakefråtser av en annen verden. Dessuten kommer godtet i tillegg til alt annet, og ikke som en del av kostholdet. Slik jeg gjorde før, da jeg for eksempel skippet et måltid. Ekstra proteiner er dessuten bare fint. Ergo blir det ingenting sykt ved strømpen min. Bare kos. Alle andre måltider med familien er ellers helt normale. Vi kan også spøke om kalorier, fett og julekroppen der vi sitter til bords. Julen for meg har derfor gått tilbake til sitt utgangspunkt, nettopp fordi jeg ikke lenger forholder meg til julekalorier. Det er utrolig deilig!
Med dette vil jeg vise andre at det nytter å komme seg ut av anoreksiens klør. Veien har riktig nok vært ekstremt tøff, og jeg vet at mange sitter der jeg en gang satt. Som ikke greier å nyte julen. Noe som er lett forståelig. Så å si alle sammenkomster involverer flere timer ved bordet og mye mat. Flere porsjoner. Mat med mye sukker og mengder av fett. Som det mest naturlige i verden. Det er nettopp det som gjør ting ekstra vanskelig. I tillegg også det at man blir ”sett”, men ikke på den måten man ønsker. Det blir gjerne spørsmål om hvorfor man ikke spiser det og det, eller ikke spiser i det hele tatt. Det blir blikk og kommentarer. Dette er sårt. Ofte uten at andre forstår. Mitt ønske er derfor at alle tar hensyn i julen. At vi ser de som sliter, men faktisk på en måte som gjør at de føler seg inkludert. På andre måter enn der hvor maten blir skrytt opp i skyene og den dårlige samvittigheten for juleribba kommer opp til debatt. Som en slags morsom spøk. Det er fullstendig lov å spise det man vil ved bordet eller innta måltidene på en måte som føles trygg. Det er også lov å ta utfordringer dersom en føler seg fristet og klar for det. Julen innebærer valgfrihet og ikke tvang. Det gjelder for så vidt oss alle. Det dummeste jeg hører er folk som ”spiser av høflighet” eller fordi det er forventet av dem. Vil man ikke, så vil man ikke. Så enkelt. Men viktigst av alt: Ro ned. Det er ikke kaloriene fra jul til nyttår som teller på totalen. God jul!

Da jeg hatet min egne bursdag!

Posted on
I skrivende stund går jeg inn i mitt 26 år. Det føles ganske rart. Tidligere hadde jeg en sterk avsky og forakt mot det å bli eldre, mens jeg nå har en mer positiv holdning til det. Fordi jeg ser tilbake på alt jeg har oppnådd fremfor det som enda venter. Det var noe som jeg bare måtte bli bedre på. Rett og slett. Selvfølgelig er det aldri noe gøy å bli eldre, fordi jeg helst vil leve ung for evig og alltid – men det går jo ikke. Dessuten er det noe interessant med å bli eldre også. Dag for dag erfarer og opplever jeg enda noe nytt som får meg videre. At jeg er utålmodig på fortsettelsen ville vært en stor løgn.
Tankegangen nå er veldig motsetningsfylt til den som var med sykdommen. Den gang jeg levde 50% i jobb og 50% under dyna. Jeg ville knapt feire dagen min, og orket så vidt å bli påmint at jeg hadde bursdag. Aller helst ville jeg det skulle være en hvilken som helst dag. Noe som for meg føles helt uforståelig. Nettopp fordi jeg fra barnealder elsket bursdag. Især min egen. Jeg var liksom hun som minte de andre på det. Ja, jeg blir faktisk sint, lei meg og flau av å tenke på hvor mange bursdager jeg har ”hatet”. Uff. Det sier jeg uansett hvor mye eller lite jeg har hatt å feire. Nå derimot kan jeg vise til at jeg har studert 1 1/2 år jus med best tenkelige snitt (nok en eksamen over forventet – denne gang statsrett, folkerett og eøs-rett), har en givende jobb og er nyvalgt leder for bachelorutvalget til Juristforbundet. Må være lov å skryte litt.  Noe utrolig er det også at syv år gamle Madelén klarte å peile ut en utdannelse og yrkesretning som skulle stemme så presis. Det gleder et voksende hjerte.
Det som er helt sikkert er at det skjer noe i livet mitt hele tiden. Mange utfordringer og mye fremgang. For ikke å snakke om at jeg kan jeg legge et helt friskt 2018 bak meg. 100%. Bare det er sinnssykt stort. Og nettopp av disse grunner skal jeg ikke klage over at jeg blir eldre. Jeg skal bare være glad for at jeg blir 26 år overhodet. Såpass brutalt ærlig vil jeg være. Dagen i dag skal kun tilbringes med familien. Vi skal ha juleforberedelser, lutefisk, pakkestund og en real runde med Home Alone. Slik jeg liker det. Da får jeg todobbelt opp med favorittene mine, for ja: Hvis jeg får velge mellom restaurant, selskap og lutefisk, så blir det sistnevnte. Det er jo tross alt min dag!

Svelg nå stoltheten din, frøken!

Posted on

På Tirsdag gjorde jeg noe uventet. Noe som jeg aldri i livet hadde tenkt å gjøre. Fordi det ikke angikk meg. Fordi det ikke var viktig nok. Men sannheten er at det er mer her i verden enn å leve uten anoreksi. Det er så mye annet rart som også kan inntreffe. Jeg har jo en helse på generell basis, og den kan jeg virkelig ikke tulle med. Jeg kan ikke være så kry at jeg gir f. Ikke etter alt jeg har vært gjennom. Derfor tar jeg nå ingen sjanser. Riktig nok har jeg blitt dårlig etter alle vaksiner jeg hittil har hatt, men litt kvalme og vonde armer er faktisk verdt risikoen – selv om det ikke helt føles sånn nå på 3 dagen. I tillegg så har jeg undret fælt på om HPV-vaksinen kunne gi slikt som narkolepsi eller det som verre er, og om jeg rett og slett har vært for svak til å ta den. Men nå var det siste sjanse. Vaksinen er mer enn godt nok utprøvd, og jeg sterkere enn noensinne. Jeg ser kun fordeler med å komme inn i vaksinasjonsprogrammet, slik som tusenvis av kvinner har gjort før meg. Og jeg skal innrømme: Det føles faktisk godt å ta vare på seg selv!

Men: Uten å bli for skrytepave eller klagefant. Poenget er ikke denne vaksinasjonen isolert sett, eller at jeg mener alle bør følge meg, men det faktum at jeg sakte men sikkert begynner å bry meg mer og mer om helsen min. Det er ikke lenger bare snakk om å overleve eller fungere her og nå, men det er også en vei videre. En vei jeg skaper.

Annonsørinnhold
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

 

 

Helt til slutt: Det har skjedd endringer hva angår plattformen til blogg.no, og derfor ser bloggen ut slik den gjør. Ikke vet jeg om det kan endres på, da jeg på ingen måte er ekspert på dette feltet og mine gamle HTML-koder har forsvunnet. Det kan derfor ta litt tid før jeg får det utseendet som jeg vil, dersom det overhodet er mulig. Kommentarfeltordningen er midlertidig, og det er egentlig bare fordi jeg vil se om det kan være aktuelt igjen. Jeg er litt mer for korte og presise tilbakemeldinger enn disse lange mailene, skal jeg være ærlig. 

Paris – bilder fra de 4 siste dagene!

Posted on

Jeg har allerede skrevet mye om turen, men jeg kan jo omtale bildene litt for å gi dette innlegget en viss betydning. Jeg har allerede publisert Tirsdag (Ankomst, eiffelbilder, restaurant), Onsdag (Seinentur, pariserhjul, louvre), Torsdag (Palass, triumfbuen, champs ellysse) og Fredag (Disneyland), så dette er fra Lørdag til og med Tirsdag. Vi har utnyttet max av dagene for å si det slik. Onsdag reiste vi hjem, og det har vi kun delvis film av. Jeg var dessuten veldig oppgitt og sinna på flyplassen, så den settingen trengte ikke særlig med dokumentasjon. Herregud. Jeg møtte faktisk opp med solbriller og caps, og smalt billetten ned på disken: ”I’m leaving NOW” Det må ha vært litt av et syn for de rundt – uten at det er noe som brydde meg. Jeg var 110% fokusert på å komme meg hjem til rett tid. 

 

Lørdag hadde vi guidet tur til Eiffeltårnet. Aleks og jeg gikk/jogget opp over 700 trappetrinn, men måtte ta heis til toppen/the summit – for der var det for smalt å ha trapper. En flott dag der vi heldigvis hadde 25 grader og ikke 37-38 som det hadde vært hele oppholdet. Etter Eiffel ble Aleks gatetegnet, og vi dro på tur til Notre Dame (rett inn på gudstjeneste!!!!), park Luxemburg og Lafayette (kjøpesenter + høy bygning) Tilbaketuren, sent på kvelden, ble i form av en buss jeg tilfeldigvis oppdaget med rett endestasjon på. Lenge leve galskapen. 

Annonsørinnhold
Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå
Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Historien bak dette bildet er litt morsom. Vi hadde jo betalt for beliggenhet og ikke kjøleskap, så det å kjøpe ost var en umulig oppgave når kun 1 av 2 personer liker ost. Skulle da Aleks ha ost i baguetten sin måtte han spise nesten 200 g (6 skiver) for at det lønte seg, og vel: Han ble mett.

 

 

Søndag var dagen med Tour De France, og hele målet med turen. Vi dro bort til Norskesvingen FULLT ANTRUKKET rundt 13:30 og hadde godt med tid til ryttere og kortesje skulle ankomme. Totalt ble vi stående i 6 timer, og vi kunne ikke lee oss (verken for å gå på do eller spise annet enn Skittles), for da hadde vi mistet superplassene våre. Ergo var vi greit tørste og sultne etterpå, men fikk vi i oss noe da? Nei. Da skulle Aleks bort i parken for å se storskjerm for så å gå inn på Champs Ellysse presseområdet, og bort til teambussene. Plutselig strener Dag Otto ut på siden av meg (har det på video FB), og vi fikk dessuten blikkontakt med flere av rytterne. Ganske kult. Spisingen ble i parken etterpå, 8 timer etter vi kom. Men hva gjør vel det når den eneste dagen man har sett for seg overgår alle ens forventninger? Nei. Dette var nesten bedre stemning enn 17 Mai. 

 

Mandag var satt av til kjøpesentere. Ikke det at jeg måtte shoppe, men det er jo morsomt å ha ett eller annet fra Paris. Jeg fant jo også mye fint i luksusbutikkene på Torsdag for så vidt, men jeg gidder ikke det tollstyret, og dermed var det greiere å handle på Hilfiger og litt sånn. Med i bagasjen hjem ble en nydelig kjole Aleks ba meg kjøpe (før jeg visste prisen), en veske, en bluse og en t-skjorte. Innen grønn sone. Det ble denne dagen to kjøpesentere, og vi brukte over 2 timer på å gå mellom dem. Fordi vi tok omveier med vilje og ville se mer enn nødvendig. Vi passerte også ”Statue De Liberte” (State Of Liberty) på veien, samt tok nydelige bilder ved havnealleen med Eiffel i bakgrunnen. 

 

Tirsdag var for oss egentlig en overflødig dag. Vi hadde ingen peil på hva vi kunne foreta oss, da vi følte vi hadde sett alt. Det til tross kunne vi ikke bare late oss på hotellet, småvandre der vi hadde vandret eller kaste bort tiden på surr. Denne dagen hadde vi jo også betalt for, så jeg så ingen grunn til å holde igjen på krefter eller noe som helst. Jeg googlet tidlig det jeg kunne av turistinfo og kom over ”Sacre Coeur” som kun var en rusletur på 7 km hver vei. Det virket mer enn overkommelig, selv i 38 grader. De forrige dagene hadde vi jo vandret langt over det. På veien passerte vi Madeleine Kapell og Madeleine plass, casino, operaen, kjøpesenter (som vi ikke var innom) og Moulin Rouge. Den turen var null stress. Litt verre var det med trange gater og 10% stigning, men vi kom oss da opp, og for en nydelig utsikt vi fikk til å spise lunsj. Pluss for at vi kom til en slags italiensk alpelandsby – midt i Paris. Anbefales. Angrer ikke et sekund på den turen, og faktisk føler vi begge at dette var noe av det beste. Rett og slett fordi vi ikke forventet det. Vi ble bare sånn tatt på senga over hvor flott det var. Som om det var en forlatt landsby uten at den var forlatt. Helt nydelig. Kvelden her gikk egentlig bare til å pakke. Vi vurderte restaurant, men varmen gjorde det uaktuelt. Dessuten skulle vi opp klokken 4-5 avreisedagen. Ergo ble det ferdigstekte kyllinger for sjette dag på rad med yatzy og franskdubbet TV. Kunne ikke ha vært bedre. 

Jeg kjøpte denne… 

 

Paris – bilder fra de 4 første dagene!

Posted on

Jeg trengte en dag på å lande, for jaggu meg er det vanskelig å vite hvordan man skal starte å fortelle om ”ferien” fra 24 Juli tom 1 Augut. Ja, for jeg skriver ferie i gåsetegn ettersom vi ikke har daffet oss gjennom noe som helst. Daglig har vandret flere titusener skritt og mil. I stekende sol og skyhøye plussgrader – hver dag. Med sekker på ryggen. Ingen avslapning eller snarveier her i gården. Fordi metro og tog er mer stress, og fordi vi liker best å aktivisere oss og utnytte dagene til det fulle. Samtidig har det også gjort at vi kunne se mye og bli bedre kjent. Paris er en nydelig by. Som å vandre i et maleri. Langt flottere og opplevelsesrik enn jeg hadde trodd. Det til tross så kom vi til et punkt der vi var litt mettet. Mettet på opplevelser og mettet på maraton. Der vi følte oss klare for å reise hjem. Fordi vi rett og slett har presset inn alt vi ønsket og enda mer på bare få dager. Og det er en god følelse. Vite at man har fått 110% ut av ferien. At vi ikke angrer på noe. For jeg vet ikke hva vi ikke har gjort, skal jeg være ærlig. Og alt er er foreviget med gopro og Canon, så jeg har en liten jobb med Pinnacle og Cewe Fotobok nå ganske snart. Det sier seg vel selv da vi måtte lade kamera og video hver eneste dag, samt overføre underveis?

Annonsørinnhold
Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå
Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

 

Kroppen har vært en drøm, og jeg er glad formen og kondisen er tilbake. Spising var egentlig null stress. Fant til og med rikelig med proteiner. Aleks og jeg var enige om en restaurantkveld, men ellers tenkte vi bare brødmat, frukt, yoghurt og helt enkelt, kjøpt fra butikker. Å sitte i parker med nistepakkene er minst like hyggelig som å sitte ved en bistro, synes nå vi. For hva er det man husker fra turen? Er det maten man brukte noen tusenlapper på, minishoppingen eller er det alle opplevelsene? Turen på Seinen, turen opp i Pariserhjulet og Eiffeltårnet, til Disneyland, inn på Louvre eller inn på presseområdet til Tour De France. Jeg vet hva jeg ville svart. Opplevelsene med stor O. Men så er det selvsagt også gøy å si at man har spist på restaurant i Paris, selv om maten i seg selv ikke var noe høydare og jeg ikke spiste opp. Samtidig så reiste jeg med lillebror, og ikke med en kjæreste, så mulig det også gjør at jeg verdsetter opplevelser mer enn mat. Og nei, vi forsto ingenting på menyen, ei heller av innholdsfortegnelsene i butikken – bare det var en interessant opplevelse for eks-anoretiker og frøken kresen. Alt jeg skjønte var makroene. I fjor kunne det endt med en katastrofe. Men. Jeg er ikke syk lenger. Jeg var bestemt på at dette skulle gå. Samme hva slags brød eller knekkebrød. Samme hva slags yoghurt og pålegg. Samme hva slags drikke. Innen hva kroppen tåler. De tingene er ikke så himla nøye lenger, og det gjorde at vi alltid fant og hadde mat. At vi alltid kunne sette oss i en park, eller på en benk. At vi så å si aldri gikk timer på overtid. For en befrielse.

 

Samholdet mellom meg og lillebror har vi virkelig funnet tilbake til. Det var virkelig på vippen den gangen jeg var syk, men jeg føler vel at jeg har greid å ta igjen mye av det tapte dette siste året. Denne turen ble bestemt for et år siden, da jeg enda var syk, men den ble bestilt i Februar, da jeg var frisk. Derfor har vi gått med noen blandede følelser begge to. Jeg så det som en seier, mens Aleks så det som en avkobling og en ferie med søsteren sin UTEN sykdom – noe han fikk. Turen har ikke bare vært en tur for oss, men også noe som har vært med på å gjenoppta vår fantastiske søskenforhold. Nå er det helt på topp. Vi har innsett hvor viktige vi er i hverandres liv – på ekte. Men vi er begge sta og bestemte, og det er noe som krever at man må gi og ta. Tidligere ville det vært en umulig utfordring for meg. Nå derimot har det vært barneskirenn. Og helt ærlig synes jeg det er en bedre følelse at vi går 50-50, fremfor at jeg alltid skal få viljen min. Disse 8 dagene har virkelig gitt meg så mye, og jeg sitter igjen med minner jeg aldri ville vært foruten. Lillebror var dessuten pr dags dato den beste reisepartner jeg kunne hatt i Paris. Han er helt unik.

 

Dette er bilder fra Tirsdag 24 tom Fredag 27. På de dagene var vi på restaurant, båttur, pariserhjul, Louvre, triumfbuen, Champs Ellysse og Disneyland. I tillegg til at vi var innom masse parker, så flere palass og ulike bygninger. Her har jeg kortet ned på utvalget med kanskje 1/4. Enda er det mye, og derfor må siste rest komme i et eget innlegg. 

 

Nå er det bare et par uker før det braker løs med 3 semester. Inntil da skal jeg roe ned, ordne ferdig blogginnlegg nr 2 med bilder, redigere fra ferien, jobbe, møte venner, lade opp og såvidt starte på pensum (om jeg rekker) Gårsdagen tok nok på mer enn hele turen totalt. Turen hjem fra Paris var nemlig ingen dans på roser. Her snakker vi ferdig pakket dagen før, klar for å stå opp klokken 5 for å stresse med taxi til CDG for så å få beskjed om at flyet er overbooket. Venteliste hei og ho. Når det ikke da er mulighet til å sjekke inn på forhånd blir man jo litt sur, nettopp fordi det ikke var noe annet vi kunne ha gjort. Og når det da betyr at man man innom flere ulike skranker og krangle med flere ulike franske folk (som ikke vil forstå), så tar det på klokken 7 om morgenen. I tillegg til at sikkerhetskontrollen flyttes til andre enden av bygget og man må stå i 15 minutters kø for å passere. Men så er det noe med det at man forbereder seg på det verste, og da er det plutselig ikke så ille når alt løser seg. Selv om det betyr at flyet blir litt forsinket eller at det går buss for tog fra Oslo S og hjem. Pluss at gjensynsgleden med mor og far overgikk mye. 

Når ingenting er umulig!

Posted on

I fjor hadde jeg bestemt meg for å ta båtførerprøven, men måtte droppe det, da det plutselig bar avsted til jusstudiene. På grunn av mine pågående studier hadde jeg derfor lagt tanken litt fra meg, og nå i sommer tror jeg at jeg hadde glemt det litt av for å være helt ærlig. I tillegg til at jeg ikke ville ta et 9 timers langt kurs alene. Plutselig forteller venninnen min at hun skal ta kurset, om 2 dager. Det gjør at fristelsen blir for stor, og vågal som jeg alltid er, melder jeg meg på. Dessuten har jeg en tendens til å kjede meg litt nå som jusstudiene har sommerferie. Er jo begrenset hvor mange personer jeg kan besøke, hvor ofte jeg kan bake (og idet jeg skriver dette står gulrot- og squashrundstykker til stek) og hvor mye som må ryddes opp i av papirer, klær og dilldall. Halve Fredagen gikk dermed til planlegging der jeg leste forberedelsesheftet fra TryggOmBord, søkte og googlet på nett, småregnet matte, tok diverse tester, printet ut fra lovdata og tegnet opp situasjoner med vikeplikt og passering av bøyer. Fint tidsfordriv, og veldig smart. I motsetning til (de fleste) andre som kommer fra ihuga båtfamilier og har masse erfaring, hadde jeg nada – selv om jeg kommer fra en flere generasjons båtfamilie sånn egentlig. Det er bare det at min mor og far aldri har vært der. For 11 år siden kjørte jeg riktig nok litt seilbåt og en del gummibåt med en venninne, men det er det. Ellers har jeg vel vært passasjer de siste årene på de få turer jeg har vært med på. Der har gjerne fokuset vært kos og hygge, reker og is – ikke sjøvett og båtkjøringen som sådan. Den har jo fører tatt seg av. Men så er jeg interessert. Mer interessert enn det å bare være med. Jeg elsker nemlig sjøliv i den grad at jeg vil ha en båt den dag jeg blir etablert. I tillegg til at flere av mine venner etterhvert får båt, og dermed er det fint å ha muligheten til å kjøre hvis det trengs. I alle fall var det motivasjonen min.

 

Annonsørinnhold
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg hadde litt blandede følelser før jeg reiste til Sandefjord og tok eksamen på Lørdag. Især etter jeg leste at det var 50 spørsmål der 80% skulle være rett. Bare det gjorde at jeg vurderte å trekke meg – i et lite sekund. Fikk litt flashback til bilteorien kan man si. Bare at den leste jeg til i tre uker. Båtførerprøven forberedte jeg på én dag + et kurs. Selv om jeg er god på teori, så har jeg mine svakheter: kart og navigasjon spesielt. Det til tross så bestod jeg. På regler var prosentandelen 100%, noe som er en nydelig bekreftelse for jusstudenten. Da har man valgt rett yrkesvei i alle fall. Men altså. Jeg vet ikke helt hva det er med meg, men jeg digger at jeg får til alt jeg bestemmer meg for. Selv om det virker utenkelig i forkant. Det er liksom aldri snakk om noe annet. Aldri enten eller. Jeg skulle klare dette. Bestefars reaksjon var: ”Men du har da aldri vært noe i båt, du”’ Haha. Det stemmer delvis. Jeg burde vel i teorien hatt mer praksis før kurs og eksamen, men når det ikke ble tilfellet så får praksisen komme i etterkant. Det viktigste er at eksamen er i boks og beviset på vei i posten. Det andre under er midlertidig. Kanskje er dette litt galskap når jeg tenker på det, men galskap liker vi – for herregud, så gøy!

Festival med friske vs syke Madelén

Posted on

På bildene fra 2014 ser man en lykkelig, glad og fornøyd jente, men man ser også en jente som slet. Veldig. En jente som levde med begrensninger. Som reiste til og fra konsertene pga matinntak. Som var alt annet enn attraktiv. Som hadde vondt i kroppen av å stå for lenge. Som kjente at det knaste når hun forsiktig danset med. Som holdt på å fryse i hjel midt på sommeren.  

Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

 

I 2015, 2016 og 2017 går det bedre. Langt bedre, men jenta er fremdeles syk. Hun spiser ikke ute, men har barene i sekken. Hun har ingen flørtende blikk med gutter, og hun har fremdeles vondt i rygg, hofter og sener når hun er for mye i bevegelse. Til gjengjeld har hun blitt en del av en festivalgjeng. De er sammen hele tiden. Madelén blir derfor med på vorsspiel og deretter værende på festival. I flere timer. Selv om hun fryser. Rett og slett fordi det er for gøy. Rett og slett fordi hun ikke kan gå glipp av dette. 

 

Vi er kommet til 2018. Madelén er ikke lenger syk. Hun kler seg etter hva hun tenker er fint, og ikke varmt. Fremmede gutter kommer bort og holder rundt henne når hun nyter musikken. Hun blir lagt merke til. Hun får komplimenter. Folk vil prate med henne – og det er ikke bare hun som må ta initiativ. Hun vorser med herlige venner og deltar på hele festivalen. Fra tidlig morgen til sent på natt uten tegn til vondter eller senebetennelse der og da, eller etterpå. Hun kjøper mat. På festivalen. Hun er rett og slett en annen. En person som elsker livet. Med stor E. Om festivalen var bedre i 2018? Ja. Fy søren. Takk for i år Verven. Jeg gleder meg til 2019!