Hvem har ikke komplekser?

Jeg finner ofte inspirasjon og drivkraften til å blogge når jeg får konkrete spørsmål. Jeg får mye spørsmål om ”passende” vekt. Vekt, BMI og matinntak er i grunn en individuell greie – og for å gå opp i vekt er svaret ganske standard egentlig: spis mer kalorier enn du forbruker. Spørsmål om å gå ned i vekt, besvarer jeg for øvrig ikke. Det sier seg vel selv. Andre spørsmål derimot elsker jeg å begi meg ut på. Denne gangen har jeg lyst til å skrive litt om alt oppstyret med komplekser, som har vært de siste dagene. Som en liten motsats, og langt mer ubetydelig greie enn klimastreiken mange i dag har vært vitne til. Jeg fikk et spørsmål om hva jeg mente om ”bloggesaken”, og jeg skal forsøke å uttale meg så kort og presist som mulig. For øvrig vet jeg veldig godt at det er delte oppfatninger av dette med mediers påvirkning holdt opp mot jenter/gutters selvbilde og komplekser, så jeg håper virkelig jeg ikke tråkker noen på tærne ved å ytre meg slik jeg gjør.
Jeg har tidligere vært litt hard på dette med medier, da jeg er motstander av at ting heises opp til uante høyder uten at det strengt tatt er nødvendig. Hva angår de siste dagenes debatt så tenker jeg det samme, selv om jeg forstår at en minnelig samtale trolig ikke hadde vært den rette veien å gå. Det jeg kanskje reagerer mest på er ikke det at problemet tas opp, men det at saken koker ned til et angrep. Og selv om det påstås at det ikke er et angrep på en person, men en bedrift, så er det like fullt et angrep. Som lyn fra klar himmel vil jeg tørre å påstå. At en blogger med stor påvirkningskraft retter oppmerksomheten mot komplekser noen ikke ante de hadde, er selvfølgelig uheldig. Likevel stiller jeg meg spørrende til måten dette slås, og ble slått ned på. For som jeg nevnte: angrep. Der alle tar ett parti. Som om det er det eneste rette. Jeg må for øvrig presisere at jeg verken er på den ene eller andre siden, men ser dette i lys av egne erfaringer.
Jeg aksepterer i dag det som er ”Madelén”. Har ikke råd til noe annet. De komplekser jeg måtte ha, er ikke noe spesielt til forskjell fra andres. Kun helt normalt. Det unormale derimot, var sykdomsårene. Jeg hadde da et meget anstrengt forhold til kropp og utseende, og slet med komplekser for alt fra hoppbakkenese og babyhår til flagrende ører og for kort hals. Dette er ting jeg selv ble bevisst på ved å granske meg selv. Det var ikke særlig vanskelig. Jeg mener da i bunn og grunn at en person som er usikker trolig vil oppdage sine ”skavanker” fint på egen hånd. Når vi likevel er eksponert for medier i det daglige, så er veien til nedsatt selvfølelse kort – uavhengig av hvem eller hva som drar i den ene eller andre retningen. Det er ikke til å komme unna. Psykiske problemer er ikke til å komme unna.  Skal vi komme unna så må vi fri oss fra alle ytre påvirkninger, og det er klin umulig. Kanskje attpåtil enda mer skadelig.
Jeg tror verken det ene eller andre er bra. Det handler her, som med kostholdet, om en balanse. En balanse mellom sunn og usunn påvirkning. Vi trenger nemlig den usunne påvirkning også, nettopp fordi det skaper bevissthet. Er det noe jeg personlig lærer av, så er det å se andres feil. Og er det noe jeg skjønner jeg ikke skal ha så er det en gedigen rumpe eller puppeparti som får meg til å ligne en tegneseriefigur. For jeg har vel blant annet blitt mindre gira på slikt takket være insta. Ikke at jeg hadde vurdert det i forkant heller, altså. Poeng mitt er: Det handler om måten vi håndterer den ytre påvirkningen på. Måten vi håndterer at rumpa er for flat, eller skuldrene for brede. Selvfølelsen bygger man verken opp ved å gå inn på nettet eller ved å vandre rundt i samfunnet. Det er en 24/7 jobb som krever noe av hver og en av oss – og med det samfunnet vi i dag lever i, og som vi vil fortsette å leve i, så blir det ikke enklere. Det er viktig å være klar over. Så istedenfor å drive med ansvarsfraskrivelse ved å skylde på alt og alle, så er det trolig mer hensiktsmessig å bli klar over tilfellet. Det forsvinner nemlig ikke. Skal vi snakke om oppdragelse, så er det kanskje den viktigste jobben foreldre i dag har – å gjøre barnet sitt bevisst. Nettopp fordi vi ikke kan skyve alle problemer og utfordringer under en stol når vi vil. De vil dukke opp. Før eller siden. Det er den brutale sannhet.

Å komme seg videre

Jeg skulle så gjerne gjort mer, men sannheten er den at anoreksi ikke er min hjertesak. Bevares gjør det meg lykkelig om rutinene og opplegget rundt sykdommen skaper reelle fremtidsutsikter, mindre kronisk sykdom og død, men… Det er bare ikke jeg som kan stå for det. Jeg vil ikke melde meg inn i en frivillig organisasjon, diskutere for mye med de som sliter eller komme ut med bøker for å hjelpe. Bloggen er nok. Å fortelle om ”gamle dager” er nok. Det er riktig nok mange år siden, og kanskje rart for enkelte å forstå, men jeg orker ikke å gå tilbake. Når jeg leser om psykisk helse eller hører om tilfeller, så tenker jeg bare at det ikke er meg. At jeg aldri har vært der. Det er for sykt. For det er jo det? Jeg prater bare overfladisk om tiden, selv om anoreksiårene var min tøffeste tid i livet. Kanskje også min største bragd. Et kapittel jeg ikke ante om jeg ville overleve. Dag for dag vet jeg at jeg er en dag vekke fra fortiden. Som er bra. Det er derfor jeg fokuserer fremover. Noe som fungerer 110%. Man skulle tro at jeg ville blitt oppsøkt av tvil, forvrengte selvbilder eller dårlig samvittighet, men den gang ei.  Jeg klarer ikke å få dårlig samvittighet for noe jeg har spist. Jeg klarer ikke å tenke at kroppen bør endres på. Jeg klarer rett og sett ikke å tvile på det livet jeg lever. Motivasjonen vil ingen ende ta. Dette livet drømte jeg om da jeg var 7 år, og det finnes ingen grunn til å tukle ved det.

 

Jeg skal jo på ingen måte si at jeg elsker meg selv eller kroppen min, men jeg har akseptert den. Og jeg digger at jeg kan trene for å føle meg sunn og sterk. Jeg har heller ikke den største apetitten, men jeg sørger for at lagrene er fulle, uansett. Og jeg føler på ingen måte at jeg har spist for mye, for usunt eller feil. Samvittigheten kan snarere kobles til familien, og de ringvirkninger sykdommen gav der. Men jeg må innrømme at også her har jeg prøvd å komme videre. Misforstå meg rett. Jeg elsker familien, men et sted på veien måtte jeg slutte å hate meg selv for hva de opplevde. Selv om det satt langt inne. Virkelig langt inne.

 

På tur utenlands

Etter at jeg ble valgt til leder av bachelorutvalget, ble jeg også medlem i studentseksjonen til Juristforbundet. Det innebærer en del mer reiser og møtevirksomhet (innen rimelighetens grenser) – noe som for meg er helt toppen. Jeg tror at fjoråret ble hakket for ”kjedelig” skal jeg være ærlig. Jeg hadde nettopp flyttet til egen leilighet som lå på skolen (praktisk talt), noe som i seg selv gav meg mye ekstra tid. Jeg ba om færre vakter på Elkjøp. Jeg sa fra meg frivillig arbeid i skolesammenheng, og hadde ingen valgfag overhodet. Det har jeg heller ikke pr dags dato. En skulle tro at mye tid er en bra ting, men for meg gikk dagene for sakte. Rett og slett. Jeg kan fint se på serier i noen timer, men ikke dagen lang. Jeg kan gjerne gå ut på byen, men ikke tre dager i strekk. Jeg kan godt reise hjem, men ikke være der i 2 uker. Luksusproblem. Jeg vet. Men det er bare dette at jeg må. Jeg må ha noe å sette fingrene i. Helst så mye som mulig på en og samme tid. Jeg elsker å leve slik. Jeg er en mester på å skape gjøremål/stress for meg selv, og jeg er også en mester på å takle det.

 

Som nevnt ble forrige semester noe utfordrende for meg. Mildt sagt. Rett og slett for lite å gjøre – til tross for at jeg studerer jus fulltid. Som om ikke det skulle vært nok. Likevel trengte jeg noe mer. Noe som var utenfor skolehverdagen. Fordi det gir mer energi enn det tar. Dette med ”for lite å gjøre”, var for øvrig hensikt. Jeg skulle jo stille som leder i Bachelorutvalget. Det bestemte jeg meg for tidlig i fjor. Ergo måtte jeg planlegge og frigi tid – på forhånd. Det kunne ha gått begge veier. Jeg hadde ingen garantier, men jeg satset. På at jeg skulle bli valgt. Demokratisk og redelig. Om jeg ikke hadde blitt valgt, hadde jeg rett og slett ikke forberedt meg på. Den bekymringen slo ikke inn før valget var i gang og jeg faktisk forsto at dette var en 50-50-situasjon.

 

Første møte med studentseksjonen var i Budapest, fra Fredag til Mandag. Jeg skal verken utlevere folk, eller skrive en masse om alt vi gjorde. Kort og greit var det en fantastisk gjeng og en veldig opplevelsesrik, tur til en helt fantastisk by. Jeg har diskutert masse, ledd masse, lært masse, sett masse, spist masse, handlet litt (masse), fått gnagsår, danset, badet (på spa), forbrent noen kalorier (drosjen kommer ikke alltid, og  gaten er ikke alltid der man tror) Hva angår mat bør jeg jo skrive litt mtp fortiden og denne bloggen. Vel. Akkurat det tok jeg det med knusende ro. Enda jeg visste vi skulle på restaurant hver dag. Jeg er ikke et restaurantmenneske egentlig. Har kanskje vært på  restaurant 10 ganger i løpet av mitt liv. Haha. Men jeg overtenkte ingenting i forkant eller noe.  Jeg har jo ikke lengre redsel eller angst for matvarer, kalorier og stekefett. Bare det er en befrielse med stor B. Likevel er jeg unormalt kresen. Typ verre enn et barn, men det løser seg. Alltid. Skal dog ikke stikke under en stol at menyen kunne by på noen interessante overveieleser. Takk og pris at de hadde én rett på burgerstedet, som ikke var burger. Og takk og pris for at kelneren, på den fancy restauranten, lagde en spaghetti bolognese, bare for min skyld. Så ja. Istedenfor å be om rettene uten grønnsaker og saus, bestilte jeg den retten som hadde et eller annet jeg kunne spise, også plukket jeg bare vekk alt det jeg ikke likte.  For så lenge jeg får kjøtt eller skinke, så er alt bra (mer enn bra) – og da får det som er igjen, være igjen. Det er meg likegyldig hva folk tenker om meg og mine smaksløker.  Det har aldri vært flaut for mitt vedkommende. Rett og slett fordi jeg ikke kjenner noen annen hverdag, og fordi det er nytteløst å prøve å bli altetende. eller en skikkelig matnyter. Jeg velger lett spaghetti ala capri over biff bourguignon, liksom. Og jeg spiser meg gjerne stappmett på skinke og frukt om jeg får valget til frokost – slik som under. Det er så viktig å holde fokuset på alt jeg liker, fremfor å konstruere et 100% forhold til mat, som jeg ikke har. Jeg vet å spise meg mett uansett. Null problemo.

 

Best av alt, sånn utenom folkene og opplevelsene, er det at jeg endelig kan være selvstendig. I ordets rette forstand. Jeg har ikke lenger en frykt for å gjøre ting der jeg helt og holdent må handle selv. Mange vil nok si at det er på sin plass, som 26-åring, men for meg er det slettes ingen selvfølge. Jeg flyttet for meg selv da jeg var 24 år. Jeg kunne på det tidspunkt verken vaske eller stryke klær. Jeg betalte ikke min egne mat en gang. Jeg var ikke mer selvstendig enn at jeg hadde en jobb, fullførte skolen, kjøpte mine egne klær, hadde egen bil og unormalt god økonomi. That’s it. Jeg hadde aldri tatt bussen til Oslo alene (unntak 2006) – som jeg nå gjør hele tiden. Jeg hadde i hvert fall aldri reist alene utenlands. Under sitter jeg på Gardermoen, på gaten, alene. Og jeg nyter det!

 

Det er nå så mye som er endret – og det er jeg glad for. Jeg liker denne uavhengigheten, og jeg kunne aldri tenkt meg å gå tilbake i det gamle ”altfor trygge sporet”. Jeg ser jo nå at det var sykt. Sykt i den forstand at alt jeg foretok meg var i regi av sykdommen. Jeg følte meg ikke trygg i mitt eget nærvær. Jeg kunne kollapse. Når som helst. Å ha slike bekymringer når en skal være en fri og frank ungdom. Det er ille. Meget ille. Men alt er bra nå. Jeg har tatt en grundig MR for å se at alle organer har det bra. Tilbake der jeg var før jeg ble syk. Nesten. Det er et under. Et under så stort at livet mitt fortjener alt det jeg kan tilføye av glede, motivasjon og energi.  Tidligere var frykten å miste de som står meg nær. Nå er det i tillegg en frykt at jeg selv ikke får oppleve dette fantastiske livet. Jeg kan nesten ikke tro at jeg var så apatisk til livet. At jeg kunne gå tur kun for forbrenningens skyld, og dermed ikke stoppe om det kom en bil ved fotgjengerfeltet – fordi det var jo ikke så farlig om noe skjedde med meg. Kaloriene overgikk livet. Og istedenfor å glede meg til ferier, så jeg kun på det å reise, som et ork. Jeg ville så å si hjem så fort jeg var kommet fram.  Det sier litt om hvor på bånn jeg faktisk var, og hvor stor grunn jeg har til å verdsette livet. Så da er planen å nyte helgen, kose meg med redigering av filmen, samt gladelig forberede både styremøte og utvalgsmøte. Også skal jeg hygge meg med innpakkingen av morsdagsgave, Aleks’ bursdagsgave og en rekke Budapest-gaver. Litt julaftenstemning er alltid bra. Da er plutselig det varige snøværet, helt innafor.

Tvunget inn i psykiatrien

Jeg hadde ingenting. De hadde alt. Takket være TPH kunne de gjøre hva enn de ville. De kunne legge meg  i belter, om jeg gråt. Var jo supertynn, så: ”hei blåmerker.” De kunne sondemate meg dersom jeg hadde en brødsmule igjen på tallerkenen, eller jeg nektet å spise muggent brød som av og til kom på bordet. De kunne gi meg nøtter selv om jeg pga allergi og smak måtte svelge de hele. De kunne sende meg på skjermet om jeg gikk i diskusjon om bagateller (typ: kritiske spørsmål). De kunne nekte meg å gå på beina. De kunne bestemme når jeg skulle gå på do. De kunne være med meg inn i dusjen. De kunne iverksette vedtak om tvangsmedisinering. De kunne nekte mamma og pappa å komme på besøk. De kunne nekte meg å ha mobil. De kunne gripe inn i friheten min på alle mulige tenkelige vis. Eller kunne de det? Jeg forsto tidlig at sykehuset overskred all sin kompetanse. Og jeg forsto i ettertid at sykehusinnleggelsen var en del av BUPA’s ”hemmelige” plan, da de gav meg en kostliste på knappe 1000 kalorier dagen.

 

På psykiatrisk kunne jeg ikke si noe. Det var et mareritt. Som jeg enda ikke forstår at jeg er våknet opp fra. Alt jeg gjorde og sa, ble brukt mot meg. I verste mening. Det var aldri snakk om å få meg frisk. Sitat overlege før overføring til Rasp (og jeg ba om permisjon): ”Det er bedre du dør her enn hjemme.” Det var med andre ord snakk om en jobb. Om å fore meg, nekte meg frisk luft, stenge ute familien og gi meg magesår, samt medisiner som gjorde at jeg knapt husket tid og sted (og de heiv jeg fort unna uten at noen oppdaget det!)

 

Jeg var verken farlig mot meg selv, eller mot andre – slik det ble påstått. Jeg gjorde heller ikke opprør. Men jeg var redd, usikker og totalt alene. Jeg var redd for at pasientene skulle komme inn til meg mens pleierne lå og sov utenfor (ja, det skjedde flere ganger). Jeg var redd fordi jeg ikke hadde familien rundt meg, og jeg aldri visste når min siste dag kom. Jeg visste aldri om jeg levde fra dag til dag, eller hva neste dag innebar. Alt ble bestemt over hodet mitt. Et nytt ”vedtak” var det som regel 1-2 ganger i uken, og ved behov. Enten jeg måtte opp 0,5 kg til neste uke, eller måtte spise 200 kalorier ekstra hver dag de neste ukene. Eller jeg fikk innskrenkninger så fort jeg hadde fått litt frihet (Typ 15 min gåtur daglig), eller ble påtvunget en psykolog som kun skulle trykke meg ytterligere ned. Og at den advokaten jeg fikk, var i deres regi. Fy søren. At jeg var på et farlig sted er det ingen tvil om. Og det verste? Jeg kunne ikke dra. Jeg måtte være der. Jeg kaller det for lovløse tider. Alt de gjorde og sa mot meg var begrunnet  i TPH – ingenting annet. Så det at overlegen var så voldelig at han forstuet benet mitt og en annen gang knuste telefonen – det var visst fullt ut lovlig. I følge dem. Eller var det?

Jeg husker jeg spurte rett ut: Hva gjør dere om jeg dør her? Da var det ingen som svarte, unntatt en: ”Sånt kan jo skje på psykiatrisk ettersom pasientene her er veldig syke. Du er også syk.” Ja, jo, men altså: Hva? Gode holdninger, og veldig trygt… Er det slik som var/er forventet? Hadde ikke de nettopp en jobb å forhindre det? Tydeligvis ikke. Her var det ingen garantier. Så jeg kunne med andre ord gått inn i statistikken over folk som døde av psykiske lidelser, her: anoreksi. Eller sykehustabber?

 

Jeg har jo nevnt at jeg såvidt overlevde selvmordsforsøket, og at overlegen ikke tok hendelsen alvorlig, før det faktisk var så farlig at jeg måtte pumpes og det sto om timene.  Det var en tilfeldighet at mamma ringte den dagen og den timen. Det var hun som oppdaget at jeg snøvlet, og omsider fikk ordene ut av munnen min – at jeg hadde slukt en del paracet. Selv husker jeg ingenting av samtalen. Overlegen derimot, bagatelliserte mammas uro, men gikk motvillig med på å oppsøke meg et kvarter senere. Det var en storm av pleiere. Det husker jeg. Alt hastet. Mer enn noen gang. 4 timer sa de. Mest sannsynlig mindre. Det var tiden de hadde på å få ut giften. Under 4 timer. Så nær å dø. Jeg forsto etter dette at alt kan skje på allmennpsykiatrisk. Det er de verste sårene jeg har. Også vet jeg at mange ikke forstår, eller vil forstå det jeg og min familie har vært gjennom. Det er helt greit. Dette er våre erfaringer, følelser og holdninger.  Ingenting er løgn, selv om det er spesielt og ekstraordinært. Og det forstår jeg. Har man ikke vært innunder et slikt system, så vet en heller ikke noe om den uretten som medfølger. Jeg kan ikke gå god for at noen har godt av en runde på psykiatrisk. Jeg tror det er farlig å tulle med psyken til folk. Uansett om det er livredning eller ei. Nettopp fordi det følger dager etter ”livredningen” også. Statistikken på selvmord i psykiatrien, kan jo bekrefte en del.

 

Så når læreren prater om TPH i timen, så er det vondt. Og når jeg skriver alt dette, så er det vondt. Uvirkelig. Det er en skorpe som igjen blir revet av. Men det går fint. Dette er fortid. Jeg er ekstremt sterk etter alt jeg måtte gjennom. Jeg har ikke det forholdet til å snakke om ”gamle dager” lenger. Jeg blir mer provosert når jeg i etterkant har funnet ut hvor mange lovbrudd som ble begått. At jeg som 17 åring aldri skulle kommet inn på voksenpsykiatrisk blant annet. Jeg burde gjort så mye mer enn å sende en ussel klage til fylkesmannen eller stille opp litt i media. Jeg burde kjørt det hele veien. Det handler ikke om mitt eget ve og vel, men om fremtiden. Om å hindre selvmord i psykiatrien. Om å få psykisk syke ut i samfunnet. Om å få dette på agendaen som noe viktig. Jeg vet at folk gjennomgår nøyaktig hva jeg gjennomgikk – og det er for ille i seg selv.

 

Med dette i bakhånd så forstår dere kanskje at jeg er den i Norge med minst tillit til forvaltningsapparatet hva angår helse og den biten der. Ironisk med forvaltningsrett dette semesteret. Og ja. Det er basert på opplevelser og behandling av det offentlige.  Ikke bare TPH eller at jeg fikk en inhabil advokat, men også all kranglingen med NAV opp gjennom. Og også den arbeidsinnsatsen som må til for å få kommunen til å lire av seg et svar. Jeg orker bare ikke. Derfor vil jeg forholde meg til sykehus i minst mulig grad, samme om det er blodprøver eller røntgen. Bare å gi inn der gir meg frysninger. Jeg unngår dessuten NAV der jeg kan. Virkelig. Hadde 4 ulike kontaktpersoner på et år. Det sies at fåtallet klager til NAV, og det er forståelig. Men jeg gir det alltid forsøket (for det er helt klart mulig å få medhold). Selvsagt. Selv om det tar 6-8 mnd i snitt å få et svar. Svar. Og selv om begrunnelsen består av ny og gammel fakta sauset sammen, der bortforklaringene ikke akkurat står i kø. I tillegg til at den konfidensielle informasjonen er spredt overalt. Jeg får litt fnatt av de folkene. Så mye fnatt at jeg ikke orker å skrive mer om det.  Jeg krysser bare fingrene for at jeg holder meg frisk og rask, jeg, og at jeg heretter har et normalt sykemelding-forhold til NAV – samt holder meg utenfor alt som har med psykiatrien å gjøre. Såpass skylder jeg meg selv!

Ja!

Jeg er ikke en person som ”tenker mye” – uten at det må komme for feil ut. For at jeg tenker og bruker hjernekapasiteten, det gjør jeg. Er jo jusstudent liksom. Mer riktig ordbruk blir trolig dveler. Jeg dveler ikke mye. Ofte tar jeg avgjørelser før jeg har rukket å lese hva det innebærer for meg. Ja, selv før jeg har sjekket om jeg faktisk har tid. Det kan være alt fra saker som engasjerer meg, innkjøp og avtaler med venner eller jobben. Jeg bare er sånn. Et ja-menneske. Spontaniteten rekker godt over gjennomsnittet. Kanskje litt for mye til tider. Og noen ganger byr det på omveier, ekstra utgifter og stress – andre ganger byr det på effektivitet, besparelser og snarveier. Og som oftest sistnevnte. Det dummeste jeg vet er å utsette en mulighet eller sjanse, for så å vite at jeg dummet meg ut av den grunn. Da tar jeg heller risikoen. Jeg tenker at jeg har alt å vinne, for det verste som kan skje er jo ikke akkurat verre enn at jeg kan tape fjes, bli litt blakkere eller angre bittert. Og angre gjør jeg sjelden uansett. Sånn utenom å kjøpe en tredemølle (halvåret før jeg flyttet) til over ti tusen når jeg sikkert kunne klart meg med en billigere sett ift mitt minimale forbruk. Men en vakker dag er sikkert det noe jeg ser på som en investering – får vi håpe. Eller da jeg uhemmet takket ja til å møte en venninne på kveldstid – i Andebu – og det var mørkt, glatt, nullføre, null lyktestolper og tåke. Jeg har tydeligvis forbedringspotensialer. Jeg, som alle andre. Men: Jeg lever litt i den tro at jeg heller skal angre på det jeg har gjort, enn på det jeg ikke har gjort. Ofte blir det et spørsmål om å angre litt eller om å angre bittert. Tar ikke sjansen. Også gikk det jo fint å få plassert tredemøllen, og jeg kom jo helskinnet hjem fra Andebu.
Oppsummert så vet jeg at det gir meg best valuta å reagere – selv om det kan ta ekstra tid. Jeg liker ikke den ”der-og-da” tankegangen. Jeg må handle, og det nå. Jeg kan ikke tenke og dvele, for da vet jeg at sannsynligheten for at jeg dropper ut, er stor. Sammenlignet litt med den gang mat var en fiende. Det var mye enklere å skippe måltider eller droppe maten dersom jeg satt og funderte, regnet og gruet meg til maten – enn om jeg bare hadde hevet den i meg på sekundet. Selv om også det var skummelt. Alt var skummelt før. Jeg tok få steg da jeg var syk, og det angrer jeg på i dag. Ikke nødvendigvis steg i forbindelse med sykdommen, men steg i forbindelse med det sosiale, jobb, skole – sånne ting. Jeg tror nemlig at om jeg hadde tatt disse stegene, så hadde jeg kanskje blitt friskere og kanskje også frisk før høsten 2017. Fordi jeg var et nei-menneske da jeg var syk. Utvilsomt. Men hvordan alt kunne vært og hvordan alt ville blitt, er spekulasjoner, og ingenting jeg kan gå god for. Jeg bare hater å tenke hva, hvis, dersom, om. Derfor gjør jeg ikke det mer enn jeg her gir uttrykk for. Fortid er fortid. Jeg ser fremover der jeg skaper det jeg har mulighet til å skape. Det er et sånt menneske jeg må være – et ja-menneske! Særlig nå som jeg sitter med ulovfestet forvaltningsrett og googler for harde livet… Over og ut!

K for klar

Ferie er vel og bra, men hverdag enda bedre. Selv om det er mer ensomt og krevende. Ferien var fantastisk med stor F, men hvor langt jeg skal dra feriebegrepet kan diskuteres. Jeg har på alle måter vært aktiv i ferien, så å si hele tiden, og har virkelig fått ryddet opp og ordnet hjemme. I gammel dritt. Fra jeg var barneskolebarn. Snudd hele huset litt på huet, om man kan si det. Opp og ned fra loftet. Ut og inn med sekker. Begrepet kaste har fått en ny betydning. Jeg er brutal. Ikke minst ble jeg ferdig med å innrede mitt nye rom – og det den siste dagen. Følelsen av å komme tilbake til det nye rommet når det er slik jeg forlot det, er god. At det er mine ting som står plassert der jeg vil. At det ikke bare ble en sånn hastegreie like før. Jeg hadde nemlig tenkt ut inni hodet mitt hvor alt skulle stå, og hvordan alt skulle være. Familien tenkte noe helt annet. Enighet lå i alle fall på at det skulle være mitt pikerom. Mitt. Om det kom 10-15 år for sent, spiller på en måte ikke så stor rolle.
Det som kanskje overrasket meg mest var all plassen som ble ledig. Jeg trodde helt ærlig jeg trengte nye hyller, men med såpass mye ledig plass så er det godt mulig at jeg avventer det. Noe annet hadde jeg nok sagt dersom alle tingene mine her i leiligheten skulle hjem. Men dette rommet altså. Det er så fint (selv om det enda mangler noe på det elektriske og i vinduet), og jeg er så stolt av gutta mine som bare tok en sjans på at det var ok for meg. Det var nemlig helt umulig den perioden jeg var så syk at jeg sov fra tidlige morgen til sent på kveld. Selv det at mamma strøk klær over hodet mitt var ikke ok. Uff. Godt den tid er forbi, og at nye muligheter realiseres. Jeg gleder meg til å komme hjem neste gang!
Jeg har ikke gått opp i julen, men har heller ikke gått ned. Og nei. Jeg har ikke veid meg, men kjenner nå min egne kropp ganske greit. Kroppen har heller ikke samlet på vann og blitt posete. Det virker som kroppen har balansert seg der den trives og at all maten og treningen jevner seg ut. Samme om det er pinnekjøtt eller knekkebrød. Samme om det er en gåtur eller en joggetur på mølla. Den har heller ikke hatt noe vondt (magen vil alltid leve sitt egne liv – så den er utenom), men den blir dog sliten. Sliten faktisk. Den følelsen hadde jeg aldri da jeg var syk, for da gikk det kun på viljestyrke. Nå derimot handler det om å ha nok bensin innabords også. For ja. Jeg blir faktisk sliten dersom jeg bruker kroppen. Og det? Det er 110% naturlig, og derfor også 110% bra. Juleferien har også bestått av å ta HPV-vaksine, som gikk overraskende bra – som første vaksine noensinne. I tillegg til flere undersøkelser på sykehuset, som jeg enda venter svar på. De er ikke direkte relatert til sykdommen jeg en gang hadde, men er likevel viktige å følge opp med. Som jeg hater sykehus. Selv om jeg vet at det nå er prosedyremessig så vil det aldri føles naturlig for meg. Jeg kjenner at når jeg feks ser Narvesenkiosken gir det meg flashback til den gang da jeg ble trillet i rullestol for å kjøpe et kryssordblad. Heisen var den jeg brukte for å komme opp til SPIS-enheten. Trappene fikk jeg ikke gå i. Slikt vekker minner med andre ord. Ergo er det fort ut, og fort inn.
Nei, nok om helse. Helsen min er der den bør være, og den blir bedre dag for dag i takt med all den gode næring jeg får i meg. Tommel opp for det. Ellers har det vært godt å lade opp, og jeg er superklar for hverdagen og rutinene som venter meg i morgen. Ikke at de har falt ut fullstendig i ferien, men noe senere og mindre strukturert blir en alltid. Jeg har forberedt noe forvaltningsrett, men på langt nær så mye som jeg burde. Angrer jeg på det? Nei. Jeg hadde heller angret på om jeg ikke utnyttet tiden med familie og venner. Dessuten er vårsemesteret noen uker lengre enn høstsemesteret, så bare det gjør at jeg har mer tid. Men at jeg har glemt jusen – er ikke tilfellet. Jeg har kommet gjennom noen kapitler og satt meg inn i hva forvaltningsrett er. Eksamensoppgavene venter vi litt med. Haha. Jeg har ingen formening om faget, annet enn at jeg vet det er vanskelig. Men: vanskelige fag, og jus generelt, liker jeg jo – så føler uansett at jeg har greie forutsetninger for å gjøre det bra. Også i år. I tillegg er jeg ikke noe stresset heller, nettopp fordi jeg kom hit i går ettermiddag/kveld og dermed har hatt en del tid på å klargjøre. Nå er jeg i mål med alt av pakketing.Innviet også årets første gåtur med en liten trynings på den isete bakken utenfor. Bra jobbet. Her er det visst skikkelig vinter – i motsetning til Horten. Matskap er fullstendig fulle takket være de snilleste foreldre på jord. Papirer er sortert, og alt av administrative ting er ordnet. Skolesekken er også ferdig. Så da var det klart for nok et nytt semester. Med tonnevis av glede, energi og motivasjon.

Ubundet

Som veldig mange vet fra tidligere lesing her på bloggen så er jeg motstander av nyttårsforsetter. Det handler ikke om at jeg mangler vilje eller ikke når målene mine, for det gjør jeg i aller høyeste grad. Det handler bare om at jeg ikke vil sette en tidsfrist for når målene skal realiseres. Det er mer stress enn det trenger å være. Noen mål vil jeg klare innen 2019. Kanskje lenge før. Noen i sommerferien. Noen helt på tampen. Og andre mål er ikke mulige å realisere i 2019. Derfor sier jeg som det foregående år at jeg vil fortsette i det samme sunne og fornuftige sporet jeg har gjort i 2018.
Skal jeg være ærlig så har ikke 2018 vært noe spesielt sånn egentlig. Jeg har gått videre med jusstudiene, fremdeles ikke fått noen kjæreste, vært ivrig selger på Elkjøp og brukt tid på venner og familie. I tillegg til å være flink med trening og kosthold. Samt ringe både mormor og bestefar. Jeg har også sikret et friskt år. Mitt første friske år siden 2008. Akkurat det er kanskje noe å juble for. For ikke å snakke om Paristuren. Det var jo en belønning for friskusen. Jo. Jeg har også blitt leder for Juristforbundet student bachelorutvalget – noe som gir meg et spekter av muligheter både nå, og senere. På skolen har jeg også prestert langt bedre enn jeg torde å håpe da jeg startet i August i fjor. Jeg har tydeligvis noe å være stolt av likevel, og kanskje er ikke 2018 så A4 som jeg først tenkte. Jeg har bare litt lett for å sammenligne mitt liv med vennene mine sitt. At de har kjøpt hus, blitt ferdig utdannet eller går med en bolle i ovnen. Bokstavelig talt. Men helt ærlig så blir det for fort fram for meg. Jeg føler meg enda for ung til å tenke i de baner. Jeg vil mye heller være takknemlig for alt jeg har, og som jeg tar med meg inn i 2019.
Det kommende året ble innviet med mamma, pappa, Aleks, tante og onkel med champagne i den nye hagestuen som gutta har bygget. En bedre start på 2019 kunne jeg neppe fått. For meg er det en sann glede å feire slike dager med familien, og jeg velger det lett fremfor store samlinger med andre. Etter alt vi har vært gjennom kjennes det på en måte mest naturlig at nyttårsaften tilbringes slik. Selv om jeg nå er 26 og helt klart burde takket ja til invitasjoner fra venner og bekjente. Men dit kommer jeg nok en vakker dag.

2019 innebærer studier og Budapest med JF. Ellers er det for meg egentlig bare en fortsettelse på det fine jeg har begynt på. En fortsettelse på jusstudiene, elkjøp-jobbingen, ledervervet, og ikke minst: rollen som datter, barnebarn, venninne, sparegris og almanakk. Haha. Jeg skal kun fortsette i det samme sporet. Det trengs ingen endringer slik ting er nå. Jeg har det så fint. Helsen går seg også sakte men sikkert til. Jeg hadde en periode der jeg følte at det å være frisk fra anoreksi ikke var å være frisk, nettopp fordi kroppen inni også må heles. Heldigvis greide jeg å snu fokuset mot det jeg egentlig har oppnådd. At jeg ikke lenger sliter psykisk. At jeg ikke har anoreksi. For som Aleks sier: Har jeg brukt 9 år på bryte ned kroppen, så er den ikke 110% etter 1 år. Det virker logisk.

Nå ser jeg egentlig bare frem mot rutiner igjen. Jo visst er det både koselig og deilig med ferie i familiehjemmet og jeg har kost meg glugg disse ukene, men jaggu blir en litt tappet for energi av det også. Selv om jeg prøver å fylle dagene så godt det lar seg gjøre, og uansett hvor glad jeg er i familien min. Det er noe med å komme hjem til studiehverdagen og heller kjenne på det savnet etter familien. Føle at ting går fremover. I livet. Ikke bare på tv-skjermen.

Enda bedre

Julaften blir egentlig bare bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg føler på en måte at jeg år for år greier å nyte og verdsette den ekstra mye. Kanskje mest fordi jeg feirer den med de menneskene som betyr aller mest for meg, og kanskje også fordi vi ikke gidder å være så himla A4. Ei heller har barn å ta hensyn til. Årets julaften ble igjen med oss fire hjemme. Med Disney til godt utpå formiddagen, tredemølla nærmere fem og julemiddag en gang på kvelden. Med såpass lite omfang av gaver, der så å si alle visste hva de fikk, måtte vi bruke ekstra tid på å pakke opp , filme, ta bilder og teste ut. Først ved midnatt fikk vi i oss dessert og snurret en julefilm. Når det bare er oss så kan vi nemlig slippe alt stresset med klokketider. Like bra jul blir det selv om.
Jeg har med tiden vent meg mer og mer til at bestemor og bestefar ikke er her sammen, eller at vi er et sted og feirer
sammen med dem. At bestemor ikke er her lengre, er særlig en påminnelse som kommer nå i juletider.  Likevel så er jeg takknemlig for de fine stundene og juleaftener vi fikk feire med henne, og også for at jeg enda har bestefaren min. Å sette ekstra pris på mennesker, er noe jeg ble bedre på etter alt sykdomsstyret. Dessverre en del år for sent. Likevel må jeg leve i nuet og se fremover – ikke bakover. Det er mye fint som venter.
Jeg nevnte for et par dager siden at det var mange som gruet seg til jul, pga maten. Jeg vet selvsagt at det ikke er alle grunner til at folk gruer seg til jul, men føler at bloggens kontekst inviterer til å omtale matufordringer og ikke økonomiske, sosiale eller psykiske utfordringer. Der vil jeg ta med at jeg hvert år bidrar på min måte. Jeg kjøper gjerne noe av disse selgerne, vippser et beløp eller gir en gave. I år pakket jeg inn konfekt som jeg leverte personlig til en som stod utenfor matbutikken, mens en annen gave ble lagt i en sånn overskudds handlevogn på Rema. Det er ikke for å skryte meg selv eller familien opp, men for å komme med en viktig påminnelse om at det skal lite til for å glede andre.
Især er det en tanke jeg kjenner på nå som jeg selv vet hvor fin julaften jeg har hatt. Jeg har som nevnt feiret den med favorittene mine. Men vi har også hatt en real pinnekjøttmiddag på bordet og riskrem og gelé i stuen. Vi har kjøpt inn masse ny og fin julepynt, og har fylt opp kjøleskap og spisskammers til randen. Fordi vi har råd til det. Litt slik standarden er og har blitt. Det var faktisk skremmende å være vitne til alle de desperate kundene på matbutikken lille julaften. Familien har også gitt hverandre og mottatt gaver, som majoriteten. De gavene vi aller helst trengte og ønsket oss. Jeg fikk en del gavekort og penger – ting jeg alltid har bruk for, og derfor setter stor pris meget stor pris på. I tillegg til en liten trillekoffert, som jeg skal ha til mine mange reiser med Juristforbundet + et dashbordkamera av mamma og pappa. Av Aleks fikk jeg et gedigent LED-lysende sminkespeil som skal friske opp den knøttlille leiligheten min. Som om ikke jeg fikk nok til bursdagen den 20. Nei. Alle gavene er jeg veldig fornøyd med. Jeg er også veldig fornøyd med at maten ble bra, selv om jeg spiste meg så kvalm, sliten og uvel at jeg lå rett ut 1 time. Tror kroppen fikk litt sjokk. Mildt sagt. Men: Det er det ikke alle som kan, og der kommer poenget mitt.
Noen der ute har gruet seg til jul. Kanskje i flere måneder. Fordi de vet at de ikke har penger til den ordentlige julemiddagen. Ei heller presanger, overhodet. Selv om vi er et av verdens rikeste land, så er det ikke til å komme unna at det finnes de i Norge som faktisk går godt under normalen. Som strever for å få endene til og møtes. Jeg vier en ekstra tanke til disse menneskene, og ser helt bort fra at det var lite gaver eller at mitt egne studentgavebudsjett var på fem tusen. Jeg har ingenting å klage over, men alt å være takknemlig for. Slik tror jeg veldig mange av oss kan tenke. Kjøpepresset, forventningene og holdningene kan vi alle revurdere. De kommende dagene blir for meg og familien enda mer kos. Kanskje selskapeligheter også. Jeg skal vel også omgås litt venner går jeg ut fra, men dropper festlighetene 2 juledag. Det er ikke der jeg får snakket med venner jeg ikke har sett på lenge, uansett. I tillegg er det jo kjipt at jeg ikke kan drikke alkohol – enda. Bare venter på litt prøvesvar.  
Formen er ellers fin, og jeg vier null og nada til julekalorier. De kommer i de former og mengder de vil. I dag har vi sovet godt ut, spist en lang frokost, spilt spill og gått en skikkelig fin tur i skogen. Enda flere Home Alone’s venter også. Vi har bare sett 1 og 2 – av 5. Mulig tiden før jul er bra, men romjulen, etter skuldrene er senket, er om umulig, enda bedre. Det er først da jeg kjenner på den ekte juleroen. Lite slår den. 
Uansett hvor mange ganger jeg trykker enter og lager avsnitt, så blir det tydeligvis ingen avsnitt. Enn så lenge må teksten bare gå litt i hverandre.

Til deg som sliter (og dere andre)

Jeg vet hvordan det er, for jeg har vært der selv. Julen 2010 var ingen dans på roser, og det var heller ingen av julefeiringene fram til og med år 2016. Når jeg tenker tilbake på det så hater jeg meg selv. Litt. Fordi julen er min tid. Den tid på året jeg gleder meg mest til. Nedtellingen starter i Januar. Derfor skal jeg ikke gå rundt med frykt for at jeg har spist et pepperkakehjerte for mye, men på den annen siden heller ikke skamfull over at det ble kalkun på julaften – igjen. Jeg skal ikke ha slike bekymringer. Julen er glede. Og selv om jeg ikke er den mest altetende eller storspiste person, så har jeg også mattradisjoner. Det er pepperkaker, julestrømpe, julefrokoster, og nå også: pinnekjøtt. I fjor fant jeg tilbake til akkurat den ”julegleden”, og har ikke siden det sett meg tilbake siden. Jeg sa faktisk at jeg aldri kom til å spise det igjen. Uansett hvor frisk jeg ble. Fordi det er for mye fett, kalorier og alt det der. Men noe skjedde. Det måtte jo det.
Jeg har alltid elsket pinnekjøtt. Riktig nok å maule det med kokte gulrøtter til. Men for meg er det julemiddagen. Julemiddagen slik den også var før jeg ble syk. Kresen er og forblir jeg bare. Det er utrolig godt å være tilbake i de samme rutinene igjen. Riktig nok er det noe eksklusive julestrømpeinnholdet med barer, vingummi og chips bestilt på nettet, både sukkerfritt og proteinrikt, men det handler mer om at jeg ikke kan spise store mengder med e-stoffer og sukker.  Et par-tre haribobiter fra Aleks sin kalender er ok, men der stopper det for magen. Især når jeg er en pepperkakefråtser av en annen verden. Dessuten kommer godtet i tillegg til alt annet, og ikke som en del av kostholdet. Slik jeg gjorde før, da jeg for eksempel skippet et måltid. Ekstra proteiner er dessuten bare fint. Ergo blir det ingenting sykt ved strømpen min. Bare kos. Alle andre måltider med familien er ellers helt normale. Vi kan også spøke om kalorier, fett og julekroppen der vi sitter til bords. Julen for meg har derfor gått tilbake til sitt utgangspunkt, nettopp fordi jeg ikke lenger forholder meg til julekalorier. Det er utrolig deilig!
Med dette vil jeg vise andre at det nytter å komme seg ut av anoreksiens klør. Veien har riktig nok vært ekstremt tøff, og jeg vet at mange sitter der jeg en gang satt. Som ikke greier å nyte julen. Noe som er lett forståelig. Så å si alle sammenkomster involverer flere timer ved bordet og mye mat. Flere porsjoner. Mat med mye sukker og mengder av fett. Som det mest naturlige i verden. Det er nettopp det som gjør ting ekstra vanskelig. I tillegg også det at man blir ”sett”, men ikke på den måten man ønsker. Det blir gjerne spørsmål om hvorfor man ikke spiser det og det, eller ikke spiser i det hele tatt. Det blir blikk og kommentarer. Dette er sårt. Ofte uten at andre forstår. Mitt ønske er derfor at alle tar hensyn i julen. At vi ser de som sliter, men faktisk på en måte som gjør at de føler seg inkludert. På andre måter enn der hvor maten blir skrytt opp i skyene og den dårlige samvittigheten for juleribba kommer opp til debatt. Som en slags morsom spøk. Det er fullstendig lov å spise det man vil ved bordet eller innta måltidene på en måte som føles trygg. Det er også lov å ta utfordringer dersom en føler seg fristet og klar for det. Julen innebærer valgfrihet og ikke tvang. Det gjelder for så vidt oss alle. Det dummeste jeg hører er folk som ”spiser av høflighet” eller fordi det er forventet av dem. Vil man ikke, så vil man ikke. Så enkelt. Men viktigst av alt: Ro ned. Det er ikke kaloriene fra jul til nyttår som teller på totalen. God jul!

Da jeg hatet min egne bursdag!

I skrivende stund går jeg inn i mitt 26 år. Det føles ganske rart. Tidligere hadde jeg en sterk avsky og forakt mot det å bli eldre, mens jeg nå har en mer positiv holdning til det. Fordi jeg ser tilbake på alt jeg har oppnådd fremfor det som enda venter. Det var noe som jeg bare måtte bli bedre på. Rett og slett. Selvfølgelig er det aldri noe gøy å bli eldre, fordi jeg helst vil leve ung for evig og alltid – men det går jo ikke. Dessuten er det noe interessant med å bli eldre også. Dag for dag erfarer og opplever jeg enda noe nytt som får meg videre. At jeg er utålmodig på fortsettelsen ville vært en stor løgn.
Tankegangen nå er veldig motsetningsfylt til den som var med sykdommen. Den gang jeg levde 50% i jobb og 50% under dyna. Jeg ville knapt feire dagen min, og orket så vidt å bli påmint at jeg hadde bursdag. Aller helst ville jeg det skulle være en hvilken som helst dag. Noe som for meg føles helt uforståelig. Nettopp fordi jeg fra barnealder elsket bursdag. Især min egen. Jeg var liksom hun som minte de andre på det. Ja, jeg blir faktisk sint, lei meg og flau av å tenke på hvor mange bursdager jeg har ”hatet”. Uff. Det sier jeg uansett hvor mye eller lite jeg har hatt å feire. Nå derimot kan jeg vise til at jeg har studert 1 1/2 år jus med best tenkelige snitt (nok en eksamen over forventet – denne gang statsrett, folkerett og eøs-rett), har en givende jobb og er nyvalgt leder for bachelorutvalget til Juristforbundet. Må være lov å skryte litt.  Noe utrolig er det også at syv år gamle Madelén klarte å peile ut en utdannelse og yrkesretning som skulle stemme så presis. Det gleder et voksende hjerte.
Det som er helt sikkert er at det skjer noe i livet mitt hele tiden. Mange utfordringer og mye fremgang. For ikke å snakke om at jeg kan jeg legge et helt friskt 2018 bak meg. 100%. Bare det er sinnssykt stort. Og nettopp av disse grunner skal jeg ikke klage over at jeg blir eldre. Jeg skal bare være glad for at jeg blir 26 år overhodet. Såpass brutalt ærlig vil jeg være. Dagen i dag skal kun tilbringes med familien. Vi skal ha juleforberedelser, lutefisk, pakkestund og en real runde med Home Alone. Slik jeg liker det. Da får jeg todobbelt opp med favorittene mine, for ja: Hvis jeg får velge mellom restaurant, selskap og lutefisk, så blir det sistnevnte. Det er jo tross alt min dag!