På bildene fra 2014 ser man en lykkelig, glad og fornøyd jente, men man ser også en jente som slet. Veldig. En jente som levde med begrensninger. Som reiste til og fra konsertene pga matinntak. Som var alt annet enn attraktiv. Som hadde vondt i kroppen av å stå for lenge. Som kjente at det knaste når hun forsiktig danset med. Som holdt på å fryse i hjel midt på sommeren.
I 2015, 2016 og 2017 går det bedre. Langt bedre, men jenta er fremdeles syk. Hun spiser ikke ute, men har barene i sekken. Hun har ingen flørtende blikk med gutter, og hun har fremdeles vondt i rygg, hofter og sener når hun er for mye i bevegelse. Til gjengjeld har hun blitt en del av en festivalgjeng. De er sammen hele tiden. Madelén blir derfor med på vorsspiel og deretter værende på festival. I flere timer. Selv om hun fryser. Rett og slett fordi det er for gøy. Rett og slett fordi hun ikke kan gå glipp av dette.
Vi er kommet til 2018. Madelén er ikke lenger syk. Hun kler seg etter hva hun tenker er fint, og ikke varmt. Fremmede gutter kommer bort og holder rundt henne når hun nyter musikken. Hun blir lagt merke til. Hun får komplimenter. Folk vil prate med henne – og det er ikke bare hun som må ta initiativ. Hun vorser med herlige venner og deltar på hele festivalen. Fra tidlig morgen til sent på natt uten tegn til vondter eller senebetennelse der og da, eller etterpå. Hun kjøper mat. På festivalen. Hun er rett og slett en annen. En person som elsker livet. Med stor E. Om festivalen var bedre i 2018? Ja. Fy søren. Takk for i år Verven. Jeg gleder meg til 2019!
