Når det kommer til å dele er jeg som en åpen bok – og ofte tenker jeg at det jeg sier, er selvforklarende. Det er åpenbart. Det er ikke noe å problematisere. Men selvsagt kan alt stilles spørsmål ved. Også det jeg sier. Og egentlig så er det jo bare positivt å få et nysgjerrig eller kritisk blikk rettet mot seg sånn egentlig. Ingen sitter med fasit på dette livet. Men jeg må innrømme at jeg er dårlig på det, fordi jeg jeg er så redd for å bli mistolket. Så da overforklarer jeg så langt jeg må.

Senest i forrige uke kom et spørsmål av den typen karakter hvor jeg fikk et behov for å overforklare: ”Har DU angst?” Med trykk på ”du”. Jeg hadde visst klart å bruke ordet ”angst” istedenfor ”uvel”. Så jeg ble raskt møtt med et direkte spørsmål. Ingenting feil med det for øvrig. Jeg hyller alle som er direkte. Er jo det selv. Men jeg ble bare så tatt på sengen. For nå måtte jeg argumentere for at jeg ikke er psykisk syk. Sette min uvelhet i sammenheng og kontekst. Men det skal sies. Da jeg var på mitt sykeste så levde jeg med psykiske helseplager, inkludert angst: Kanskje ikke så rart når man bor på en innelukket ”anstalt” med psykisk syke mennesker uten å vite om og når man slipper ut?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men uansett. Selv om psykisk sykdom tilhører fortiden, så finnes det et par situasjoner som gjør meg litt uvel. Utover det er jeg veldig uredd og gjør mye av det andre ikke tør. Men jeg har en del bekymringstanker da. Eller tanker generelt. Indre uro. Tanker som hopper hit og dit – og som bygger på hverandre. Hadde jeg ikke planlagt godt og laget lister så hadde mobilen havnet i kjøleskapet daglig. Ja, det har skjedd x antall ganger. Jeg har også kastet min egen sminke i søppelet på vei til skolen og funnet ut at jeg hadde på tøfler mens jeg sto og ventet på trikken. Ikke fordi jeg har hatt spesielt med dårlig tid (planlegger alltid med 30-60 min ekstra tid), men fordi tanker har distrahert meg underveis i ”avreise”-prosessen.

Som sagt er det ikke alltid bekymrede tanker (takk og lov), men de gangene det er det, så kan jeg tenke ganske mye – men ikke så langt at jeg føler meg uvel, eller dithen hvor det skapes angst: en sterk følelse av redsel og kroppslig fysisk ubehag. Det er heller ikke tanker som fester seg til noe som helst. De er glemt så fort tankerekken er gjennomgått, for å si det sånn. Med unntak av et par tanker/situasjoner.

Den første er dyr. Hunder uten bånd er skoleeksempelet. Da kan jeg skvette litt til og forte meg unna. Kanskje til og med bli litt småsvett. Den andre er helsebesøk. Ikke tannlege. Det ser jeg faktisk på som luksus. Det er mer snakk om fastlege, sykehus, private helsetjenester, mm. Så lenge besøket kan relateres til min helse. Å være med andre, går helt fint. Samme med å passere et sykehus, inkludert de to stedene jeg var tvangsinnlagt. Så det var jo litt komisk da fastlegen stilte spørsmål om hvorfor jeg ikke har en lege i Oslo. ”Nei, jeg drar jo så sjelden til fastlegen, så det går fint”. Det er for så vidt sant, men den reelle grunnen er at jeg vil ha med mamma. Så da jeg hadde lege- og MR-time i vinterferien – for å sjekke opp om nakken var relatert til hodepine (fikk svar i går at det ikke var noe funn) – endret jeg time til Tønsberg og sjekket med mammas kalender.

Tidligere skyldtes mammas tilstedeværelse min helsebesøk-fobi. Da snakker vi en psykisk helseplage. Jeg var livredd for at bestemte ting skulle skje, så mye at jeg skalv, svettet, var kvalm og følte hjertet skulle hoppe ut av brystet. Fordi jeg på legekontoret trodde at jeg skulle bli tvangsinnlagt rent plutselig, på sykehus; utsatt for vold, satt på isolat, lenket i en sykeseng, eller kledd av for å bli tegnet rundt, mm. Sånn sett måtte jeg ha en beskytter til stede.

Med tiden har jeg imidlertid innsett at disse ting aldri vil skje igjen. Både fordi jeg har en ny fastlege uten tilgang til journalen før 2025, og at jeg helsemessig ikke er i nærheten. Men jeg har fortsatt visse dårlige assosiasjoner og forbindelser til helsevesenet. Ikke i form av sterkt kroppslig ubehag, men at jeg gjerne stresser litt ekstra og kan gå på ting. Fordi helsebesøk i sterile hvite rom gir så flash-back til 2010/2011. Men det er mer i forkant. Straks jeg sitter i stolen eller ligger i MR-maskinen, er jeg veldig rolig (med unntak av de andre tankene som farer) Så mamma blir jo ikke helt beskytter lenger, men det å vite at jeg kan ha henne som støtteperson senker skuldrene mine noen hakk. Så jeg har vel vent meg litt til det. I tillegg så fortjener hun å vite at det går bra med meg, fordi hun har kjempet så hardt i så mange år, og til og med reddet livet mitt ved flere anledninger.

Men for å svare på spørsmålet jeg begynte med. Nei, jeg har ikke angst lenger (når vi faktisk bruker begrepet slik det skal brukes), men jeg er ikke begeistret for helsebesøk – så da tar jeg med meg mamma. Og om jeg måtte dratt alene, slik jeg gjorde til legevakten i Hønefoss i 2017 da jeg mistenkte kyssesyke, så hadde jeg naturligvis gjort det. Er det noe jeg har lært, så er det at helse er viktig – mye kan repareres, men ikke alt!

Jeg setter stor pris på å få komplimenter, men jeg er skikkelig dårlig til å ta dem til meg. Tro på dem. Eller rettere sagt tro at andre faktisk mener et eller annet positivt om meg. Det har bare alltid vært sånn. Og det har jeg egentlig levd helt fint med. Selv om jeg også tror det er en medvirkende faktor til at jeg så å si aldri blir helt fornøyd med meg selv. At jeg stadig streber etter det beste – og derfor famler litt rundt i blinde. Som kanskje mange har fått med seg…

Men så er jeg heller ikke følelseskald overfor meg selv. Det er ikke et konstant hat som ligger der. Eller. Det er ikke det nå lenger. Ti år med destruktive tanker holder på en måte. Derfor blir jeg selvfølgelig glad om jeg presterer på et eller annet vis, får et hyggelig kompliment eller en fin overraskelse. De er alle drivkrefter i livet mitt. Men dog kortvarige.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker jeg sa at bare jeg får lappen og kjøper drømmebilen (Beetle cabriolet), så blir jeg frisk. Skjedde ikke. Gleden var stor i lang tid, men ikke varig nok til å opprettholde den motivasjonen jeg behøvde for å kjempe mot anoreksien. Det samme med karakterene på jussen. Var de ikke på topp, ville jeg aldri ha en fremtid i jurist-/advokatbransjen. Så sånn sett har jeg jo blitt litt mer jordet med å hive meg ut på skuespill, stand up, programledelse og journalistikk – der jeg kom inn med nada erfaring og i svært liten grad fikk bestemme over resultatet.

Men så skal jeg likevel innrømme at jeg også her drives av en form for anerkjennelse – og utfordringer, fordi de gir mestring. Men igjen. Kortvarig. Fint i en arbeidssammenheng, men kanskje ikke på privaten. Samtidig skal det sies: Noen ganger så er det faktisk ord som gnager seg gjennom betongmuren. Komplimenter jeg kan leve på i lang tid. Denne uken fikk jeg et slikt kompliment: ”Der kom juristen fram’‘.

Faktisk tror jeg det er et av de fineste jeg har fått noen sinne. Ikke fordi det utløste mitt største smil og den varmeste følelse, men fordi det satte seg sånn på ekte. Mer enn da jeg for tre måneder siden ble tilbudt en stilling som advokatfullmektig (mer om det siden) Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det er kombinasjonen. Både at det kom fra en person jeg oppfattet mente det genuint, og at de fire ordene hadde litt symbolsk verdi. Fordi jeg i så lang tid har kjent på skammen. Skammen over at jeg mentalt ikke er der jeg burde vært karrieremessig. I jurist-/advokatbransjen. På vei til å bli den beste forsvarsadvokat jeg kan være.

Men likevel så har jeg det i meg. Jeg har bare ikke klart å se det. Faktisk får jeg stadig høre at jeg undervurderer meg selv. Sist fra en som arbeidet i Aftenposten under en karrieremesse da jeg så fint sa jeg studerte journalistikk og hadde jussbakgrunn. Jussbakgrunn? Skal sies at jeg rettet opp i den. Men det viser jo at jeg har en litt lei tendens til å selge meg litt dårlig inn. Jeg tror mye handler om at jeg er redd for avvisning og at jeg skal bli avkledd som lite intelligent med tanke på den utdannelse jeg har. Men kanskje er det feil? Kanskje skal jeg være fornøyd med hva jeg har oppnådd og hvem jeg er blitt?

Komplimenter som de jeg fikk på torsdagen er i alle fall med på å bygge en ny selvfølelse. Og den trenger på ingen måte brytes ned av at jeg tar noen omveier i karrieren!

Det høres dramatisk ut, men det er så sant som det kan få blitt. Da jeg ble tvangsinnlagt november 2010 var det som om jeg mistet ytringsfriheten min på dagen. Ingenting av det jeg sa kunne påvirke fastlegen til å endre beslutning om å sende meg på allmenpsykiatrisk – og heller ikke overleger, sykepleiere eller psykologer forsto hvor lite lyst jeg hadde til å være der. Selv ikke etter å ha sittet et døgn i skapet med klærne på – uten så mye som en vanndråpe inntatt. Og ingen bortsett fra familien visste at jeg satt der. Faktisk var det ingen på skolen som visste at jeg var syk heller, ettersom jeg ble permittert like etter jeg startet i 2 klasse på videregående. Men jeg vet at mange hadde reelle mistanker basert på at jeg ble tynnere, aldri spiste og kom med dumme unnskyldninger i gymtimen. Så jeg måtte dele ”nyheten” i det vide og det brede – og til dét brukte jeg bloggen. En blogg som overtok for piczo-hjemmesiden min og egentlig har eksistert i lengre tid enn som så, men da i en mer rosa versjon.

Denne gang var det derimot alvor. Så lenge jeg har levd har jeg alltid skrevet en form for dagbok, men nå skulle denne dagboken bli offentlig. Mye handlet om å informere folk i nær og fjern omkrets, fortelle at jeg enda lever, men utviklet seg raskt til å bli et helt avgjørende behov. Istedenfor å klore, klype og slå meg selv, kunne jeg skrive. Jeg kunne få utløp for alt det vonde som satt inni meg. Og som en ekstra bonus fikk jeg fine kommentarer og lykkeønskninger på kjøpet – i alle fall det meste av tiden. Så bloggen ble avgjørende for å dempe selvskading og suicidale tanker – Det samme ble også ”Fix you” av Coldplay og min berømte røde klorepute.

I dag er det over 15 år siden jeg lå lenket til sonden på allmennpsykiatrisk med en sykepleier stirrede på meg. Den gang var mitt eneste håp å komme ut. Jeg turte knapt å forestille meg at jeg hadde en fremtid. Aller minst hva denne fremtiden kunne ligne på. I dag lever jeg i fremtiden min. En fremtid som 17 år gamle Madelén ville karakterisert som et drømmeliv. Jeg bor alene, har utdannelse, har jobb(er), er selvstendig, studerer, gjør alt jeg elsker og har masse fine folk i livet mitt (selv om jeg naturligvis mangler mine tre besteforeldre) Så mye er jevnt over veldig bra! Det gjør også at utgangspunktet for å blogge er et annet – og jeg må tenke annerledes.

Det er ikke lenger en kamp om å overleve, men en hverdag å leve. Likevel. Historien kan jeg ikke gjøre noe med. Den er en del av meg. Og siden den også var utgangspunkt for bloggen, så må den følge med videre. Men i en annen form. Istedenfor å skrive om hva som skjer dag for dag, vil jeg nå vinkle meg mer inn på temaer – som jeg så knytter opp mot fortiden. Jeg vil også svare på spørsmål hvis dette er ønskelig, og jeg vil kanskje ta fram et gammelt innlegg og kommentere rundt det. Samtidig er det viktig å si at alt ikke skal knyttes til anoreksi. Jeg er også utdannet jurist, driver freelance med skuespill, er foredragsholder, programleder, jobber på Elkjøp, studerer journalistikk – og har faktisk klart å få et ganske brukbart sosialt liv. Så jeg har ikke noen entydig svar på hva bloggen 3.0 blir, men jeg kan love variasjon!

Også spør kanskje noen, hvorfor, hvorfor skal du satse på blogg igjen – hvorfor nå? Til det er svaret enkelt: Jeg har savnet blogg, elsker å se tilbake på ting jeg legger ut – ikke minst har jeg en skikkelig tro på at vi skal litt tilbake i tid med teknologien. Også er det jo kult at de nyere generasjoner, som kanskje knapt var født i 2010, kan finne tilbake til mine skriblerier. Kanskje er det også noen som finner hjelp og støtte i det jeg skriver – Det håper jeg!

Den siste tiden har 2016 vært en trend på sosiale medier – men jeg har ikke slengt meg på. Før nå. For helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg kan fordele 2016 over noen få bilder på Instagram. For dette året. 2016. Fjellklatreråret. Det var mitt mest kompliserte, innholdsrike og omfattende år skal vi tro bloggarkivet. Til info: Bildene i innlegget er fra 2016.

Jeg startet året som en ekte fjellklatrer, helt i bunn av fjellveggen. Endelig hadde jeg funnet tilbake til motivasjonen med å klatre oppover igjen, etter et halvår i depresjon og dyp sorg etter bestemors bortgang i juli 2015. Men det var krevende. Uansett hvor mye jeg ville, så strittet kroppen imot. Likevel så tok jeg på meg klatreutstyret og satte i gang. Det var de gode opplevelsene og familiens støtte som drev meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg kom ikke langt før det ene etter det andre inntraff. 17 januar skulle bli en skjebnesvanger dag. (U)smart som jeg var, dro jeg på skøyteisen med mamma – etter eget forslag. Det hadde gått flere år, og jeg hadde virkelig savnet skøyter. Men det var også en grunn til at det hadde gått flere år. Jeg ble i 2010/2011 diagnostisert med osteoporose, benskjørhet på godt norsk. Likevel så har jeg en greie for å tenke at ting går fint, og det tenkte jeg også denne dagen. Særlig fordi jeg hadde lag på lag med klær og polstring.

Vel. Hadde jeg bare holdt meg til å konkurrere med hun på 4 år, så ville nok den planen fungert utmerket – men jeg er ikke sånn. Straks jeg kjenner på en liten glede og interesse, så går jeg all in. Så jeg tok tempo, strakk ut benet – og falt. På magen. Den skjøre næringstomme kroppen min, hadde verken krefter, reaksjon eller balanse til å holde seg oppe. Så det var ingen overraskelse. Men der og da var det ingen antydning til så mye annet enn en vond og hoven arm. Selv legevakten sa at armen var helt fin, og fastlegen mente jeg kunne bruke den som normalt, inkludert å jobbe på Elkjøp. Men noe skurret da armen endret farge, og jeg knapt klarte å holde ut smertene – og noen uker senere ble det påvist brudd.

I februar måtte i tillegg ”pillemotstanderen” krype til korset for å be om noe å sove på – for jeg hadde virkelig ingen energi med 1 time søvn hver natt. Det gjorde meg også enda mer angstfull og nedstemt. Mamma hadde pillene under kontroll og doserte de ut til meg, noe som fungerte fint – i starten. Men jeg sparte på pillene (noe mamma ikke visste) og begynte å ta dem til andre tider på døgnet. På et tidspunkt hadde jeg en døgnrytme der jeg sto opp 21:00-22:00 og la meg 06:00. Det gjorde også at jeg kunne sove over en del av de vonde følelsene – og være våken når det kjentes trygt, når ingen i verden ”så meg”. Foreldrene mine beskriver meg som en ”zoombie” fra denne tiden, men de visste ikke da at det var pillene som var årsaken. Det fant de ut av i april, da jeg fjernet visdomstannen kirurgisk og fikk med en streptokokk-bakterie på kjøpet. For blødningene og smertene gjorde meg så desperat at jeg tok langt over det jeg skulle. Kroppen var på en ingen måte fornøyd med tidligere dosering.

Så jeg var fanget. Men jeg nektet for det overfor familien. Og det tok mange runder før jeg forsto at jeg måtte slutte – ikke trappe ned, men slutte. For meg var det alt eller ingenting. Og da jeg hadde bestemt meg, var det ingen vei tilbake – selv om det innebar en rekke våkenetter med uro, hjertebank, risting, og svett bryst. Jeg tror det må være noe av det tyngste jeg noensinne har gjort, men også det viktigste! Og hvor hadde jeg vært i dag om ikke? Jeg tør ikke tenke tanken.

Men det som er utrolig er hvor uovervinnelig man føler seg etter en slik ”seier”. Og jeg merket det særlig på hvor fornuftig jeg ble, og hvordan jeg begynte å reflektere rundt egen helse- og livssituasjon. For like etterpå solgte jeg min første bil, hjertet mitt, Klara, noe jeg aldri trodde ville skje. Jeg brukte mer tid med lillebror. Og på høsten (sept/okt) kontaktet jeg fastlegen for å akseptere tilbudet om hormonbehandling. En slik behandling som er viktig for mennesker med lav bentetthet, spesielt de som får høre at skjelettet er like porøs som en blomkål.

Så Klara ble erstattet av Oscar i juli. Og hormonbehandlingen. Vel. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at den gikk på skinner. Men vi skulle noen hakk ned i klatreveggen igjen. For etter en måned med kontinuerlig menstruasjon (hadde mistet den i 2008), humørsvingninger ut av en annen verden, kvalme, hodepine og en kropp som ikke kjentes min, gav jeg opp. Det var rett og slett ikke mulig for familien å leve med meg under de omstendighetene. Så det var et nederlag og selvfølgelig kjipt. Men jeg aksepterte det og kom meg videre. Til en hjernerystelse, etter å ha vært apekatt på Elkjøp.

Men jeg fortsatte å jobbe, latet som ingenting var feil. Også gikk det over. Og plutselig var det desember. En måned med ustanselig klatring og gode opplevelser (og kjøp: tredemølle)

Så til forskjell fra veldig mange, ville jeg nok ikke reist tilbake til 2016. Det er vel noe med at året gav meg enormt mye erfaring og kunnskap, som jeg selv den dag i dag bruker bevisst og ubevisst!

Jeg våknet i dag med et intenst behov for å gjøre en ting – Blogge! Av alle fine ting. Så kanskje er det noe i underbevisstheten min som savner blogging? Jeg tror det. For bloggen har på alle måter vært mitt fristed – der jeg kunne dele alt jeg hadde på hjertet, og mer til. Men til forskjell fra en privat dagbok så blir disse ordene en del av offentligheten. Nok en gang.

For jeg tok jo fatt på blogging i 2010, da jeg lå dødssyk på voksenpsykiatrisk og ikke ante om livet noen sinne ville bli det samme, eller for øvrig, ende der. Det var jo egentlig det jeg trodde – og også håpet på. Fordi hvite sykehusvegger, folk som passer på deg døgnet rundt, ukentlig vektkrav, truende pasienter og distanse til familien – jeg grøsser og får vondt inni meg. Men så gikk livet videre likevel. Etter 6 måneder i fangenskap var jeg ute, fri som fuglen – i alle fall fra sykehusets lenker. Anoreksien satt fortsatt hardt i. Og det skulle den få gjøre helt fram til 2017, hvor jeg begynte å studere og finne tilbake meg selv. Som jeg for øvrig var på god vei til….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så kom covid19 og mye av gleden rundt det ene og andre forsvant. Jeg kjørte meg selv så hardt at kroppen nesten sa stopp. Så da jeg fikk tittelen som jurist var det fint. Ikke ”wow”, men ”fint” – en lettelse. Jeg er utdannet. Bra for meg. Enda et gjøremål å krysse av. Men det kjentes feil. Den tydeligste bekreftelsen fikk jeg da jeg søkte jobber jeg oppriktig kjente jeg ikke ville ha – som både jurist og advokatfullmektig. Det burde vært drømmen!

Men det er lov å sette drømmer på vent, og det er lov å realisere nye drømmer. I all min barndom har jeg spilt leketeater og latet som jeg var programleder, så hvorfor ikke? Freelanceoppdrag, privat folkehøgskole og praksisarbeid er riktig nok ikke de beste økonomiske avgjørelsene jeg har tatt etter fylte 30, men det er likevel avgjørelser som har drevet meg videre – og som jeg aldri ville vært foruten. For endelig har jeg landet, funnet livsglede og innsett at jeg er god nok som jeg er. I denne litt snåle merkelige hverdagen min som singel, barnløs og leieboer – med et studielån som enda vokser ut av proporsjoner.

Men jeg trives. Jeg trives med å jobbe freelance som programleder, skuespiller og foredragsholder – og jeg elsker å være der for kundene mine på Elkjøp. For selvsagt havnet jeg på Elkjøp igjen. I en ny by. Det er liksom familien min.

Og kanskje høres dette ut som en litt primitiv hverdag til en på over 30? Det stemmer nok. Men så er jeg også ekstremt rastløs og må ha noe å gjøre, helst hele tiden. Så i april i fjor, fulgte jeg magefølelsen og søkte journalistikk ved Oslo Met. En blanding av at jeg elsker å studere, er ekstremt nysgjerrig, og egentlig bare hadde stagnert litt. Jeg begynte i august 2025 – og elsker studiehverdagen. For meg er ikke journalistikken noen erstatning for juss, men heller en måte å komme videre på – selv med jussen. I tillegg så gjør jeg alt jeg kan for å være litt mer sosial enn sist – og det trenger jeg. For dessverre viser historien at jeg en person som lett kan bli litt nedstemt.

Jeg tenker vi stopper der, så satser vi heller på mer kontinuitet i bloggingen videre – Ønsker alle nye og gamle lesere velkommen tilbake!

Fortsettende innlegg….

Til tross for noe begrenset arbeidsmotivasjon startet jeg å søke jobber tvert etter masteroppgaven var forsvart. Bare fordi; Folk spør og har forventninger straks en er ferdig utdannet. Men for meg var jobbsøkingen 100% feil. Jeg var heller ikke særlig energisk da jeg møtte opp til fysisk eller digitalt intervju. Helst ville jeg studere videre, eller gå inn i en annen bransje. Bare fordi jeg ville gjøre noe annet. Få en utfordring. Fordi jeg drives av utfordringer. Ikke minst har ønsket om reporter eller programleder på skjermen, ligget i underbevisstheten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En tilfeldighet skulle ha det til at jeg havnet inn i statist- og skuespillerbransjen, og der har jeg blitt værende siden februar. Det er noe med hvordan bransjen behandlet meg fra dag 1. Den stilte verken krav til min faglige dyktighet – og folk, aller mest jeg, hadde ikke forventninger og meninger om prestasjoner og fremgang. Jeg fikk bare være meg. Madelén på 22, på en måte. Eller; Det er feil. Som statist/skuespiller tar en avstand til sitt virkelige jeg. Jeg er veldig lite redd for å feile og være bra nok når jeg går inn i en rolle sammenlignet med hva jeg er til vanlig. Der klær, utseende, uttale, ordbruk, ansiktsmimikk og kroppsbevegelser blir noe jeg tenker for ofte på.

Og dette har nok gjort noe med meg. De siste månedene har jeg gravd fram en ny kreativitet jeg ikke ante jeg hadde, samt selvtillit til å prøve ting jeg før aldri hadde turt å tenke på, eller bare kunne drømme om. 10 mai opprettet jeg TikTok. 12 mai var jeg i invitert til Gullrutens utdeling og etterfest i Bergen. 25 mai sto jeg stand up i Lillestrøm. 17 august var jeg skuespiller i en rettssak under Arendalsuken, der Elden avhørte meg. For å nevne noe. Så, ja. Mye interessant og morsomt.

Og bedre skal det bli – Skoleåret 23/24 skal jeg fortsette å utvikle meg som skuespiller, på Danvik sin 1-årige skuespillerlinje. Spontant, men planlagt. Jeg fikk tilbudet 3 timer etter jeg hadde søkt, på en linje som hadde vært full siden mars. Jeg er så glad! Og overhodet ikke flau over å være en av de eldste. Det er jo jeg som skal leve mitt liv! Også er det noe deilig med å hoppe ut i det ukjente uten en helt spikret plan. Ja, være litt gæren. Selv for en som i årevis har hatt veien til forsvarsadvokat nøye planlagt.

Men så er jeg også en ekstremt uredd person. En som trenger å gå utenfor komfortsonen, pushe grenser og tenke nytt. Kun da kan jeg bli den beste versjonen av meg selv. Ikke minst oppleve mestring, glede og dyrke fram nye talenter. Og behovet for å leve litt ekstra, utfordre meg selv og omgås mennesker er nok ekstra stort fordi jeg har mistet 8 år av livet til anoreksi, 2 år av studiet til pandemi, og egentlig alltid vært litt ensom på fritiden. Men ikke venneløs altså. Bare treffer på fine folk litt for sjelden.

Likevel skal noe sies. Galskapen her hadde jo kommet inn på bachelor journalistikk, ref det jeg skrev om reporter/programleder. Og lenge hadde jeg tenkt å kombinere Danvik og Oslo MET, men pga det obligatoriske på journalistikken ble det umulig. Så jeg tok et valg – og er fornøyd med det, selv om det kostet mye å endre svaret på Samordna til nei. Men noen ganger må en ta et valg. Så jeg følger hjertet og velger Danvik! For øvrig – Et valg som på ingen måte utelukker andre oppdrag og sideprosjekter hvis tiden strekker til…

Uansett. Det morsomme med dette valget er jo at veldig få vet at jeg har hatt en drøm om å være på scenen eller tv-skjermen. Jeg tror mange ser på meg som en teoretiker uten sidestykke. Men, så ble jeg bevisst på noe av en jeg kjenner fra studiet. Som forsvarsadvokat er man jo også i en rolle. Og det er noe interessant i det at jeg spesifikt har gått etter strafferettslige fag på masteren og sett meg ut en karriere som forsvarsadvokat. Jeg elsker oppmerksomheten.

Som barn kledde jeg meg ofte ut med teater, og lagde helt sinnssyke nyheter og værmeldinger foran filmkameraet. Jeg prøvde meg også på audition for byens lokale teater (mammas idé) og på audition for Runa i Hotel Cæsar tilbake i 2008, hvor jeg kom et godt stykke. Der sto jeg faktisk i kø med Herman Flesvig i fire timer. Også var det denne modellbransjen som jeg forsøkte meg på like før jeg ble anorektisk syk. Jeg rakk bare ikke å bli godt nok kjent med noe av dette til at jeg faktisk begynte å utforske det. Dessuten var den anorektiske kroppen en utfordring.

Jeg er på ingen måte noen konsekvenstenker – I alle fall ikke i den grad at jeg stoppes fordi jeg blir redd av de mulige konsekvenser som kan komme. Tvert imot tenker jeg alltid; ”Hva er det verste som kan skje?” Og det har jeg gjort denne gangen også. Jeg mister ingenting av å satse på en annen bransje. En vakker dag blir jeg forsvarsadvokat. Juristtittelen er mitt sikkerhetsnett og ambisjonene skal ingen steder. Det har vært avgjørende for meg å ha en trygghet i bunn innen jeg tar steget mot det mer ukjente – og foreløpig langt mindre økonomiske. Men har ikke folk gjort det før meg?

Jeg forventer ikke at noen skal forstå valget mitt, for jeg vet at dette er en smule spesielt. Men så er det noe jeg virkelig vil – og da er det riktig. For meg. Om jeg endrer litt på veien fram til forsvarsadvokat har ingen verdens ting å si. Jeg kan ikke tillate meg å angre på noe jeg ikke gjorde!

Håper dere ønsker å følge med meg på reisen! Vet ikke hvor hyppig bloggingen blir, da jeg for tiden er mest aktiv på TikTok, men litt oppdateringer i ny og ne vil naturligvis komme.

Hei alle dere – og tusen takk for tålmodigheten!

Bloggen har stått på stedet hvil en lang stund nå, og det er fordi jeg har vært usikker på veien videre. Hele grunnpilaren i denne bloggen er anoreksi og psykisk helse – Som egenterapi og folkeopplysning. Etter høsten 2017 og uten anoreksi, med en helt A4 studenthverdag, slet jeg veldig med å finne ut av hva jeg skulle formidle. I tillegg har diverse sosiale medier overtatt litt for blogging kan man si. Dét til tross så kjennes det feil å sette et punktum for bloggen. Den er en såpass stor del av meg at det krever mer enn et innlegg og et tårevått farvel. Aller helst vil jeg holde den i live.

Mitt første innlegg som offentlig anoreksiblogger, ble postet 26 november 2011, 3 dager før tvangsinnleggelsen. Fra 2011 til 2021 har det blitt publisert 900 innlegg. 900. Med dette 901. Det er mange følelser, tanker, timer og ord dét. Og kommentarer ikke minst. Blogglesere som har heiet meg fram og gitt sin støtte da jeg trengte den som mest. En støtte som jeg er evig takknemlig for. Jeg ble ferdig med anoreksi, begynte å studere på norsk/dansk universitet, og ble jammen meg jurist til slutt også. Uansett hvor syk jeg var, var jeg aldri inne på tanken om å droppe utdannelsen. Hvorfor skulle jeg det? Det har vært drømmen min siden jeg var 7.

I dag går bloggen inn i en ny æra – og det gjør meg stolt. Dere som har hørt podcasten Motivasjonspreik, episode 196, vet hva jeg snakker om. Dere andre, må høre episoden eller lese videre…

Livet har tatt en uvant, men veldig fin vending. Jeg har elsket å studere juss høyere enn noe annet. Likevel har jeg innsett at jeg må gå en annen vei. For øyeblikket. En vei der jeg går utenfor samfunnets forventninger og selv tar styringen. Der jeg kun følger hjertet, magefølelsen og egne verdier; målbevisst, sosial, uredd og nysgjerrig. Fordi det finnes noe som betyr langt mer enn trygghet, prestisje og toppkarakterer – for ikke å snakke om andres tro på at jeg er suksessfull. Nemlig at jeg har det bra, anerkjenner og respekterer meg selv. Også er det kanskje greit, ikke minst viktig, at det ikke alltid er en plan bak alt jeg gjør. At jeg tør å utfordre meg selv, pushe grenser og gå utenfor komfortsonen. Kun da kan jeg kjenne etter hva jeg vil gjøre, faktisk bestemme meg for å gjøre det og få tilbake uendelig med lærdom, erfaring og livsgnist!

1 uke etter jeg ble jurist (26 januar), fikk familien greie på nyheten. Jeg er litt flau over å innrømme dette (og er neppe alene), men underveis i studiet begynte jeg å gå på akkord med meg selv og min psykiske helse. Da pandemien slo til den 12 mars 2020, hadde vi kvelds-personalmøte for gjenåpning av den superfine Elkjøp-butikken, og jeg gledet meg stort. Vi måtte kjøre antibac mellom hver kunde. Og jeg ble buret inne på min 18 kvadrats studenthybel med en sort zoom-skjerm i flere måneder. Kun drevet av disiplin. Livredd for at jeg ikke lenger kunne prestere på topp.

Dét til tross så hadde jeg et håp for høsten 2020. Et håp om at København skulle bli min livs opplevelse. Kanskje lære meg å danse salsa eller bli god i sjakk? Kanskje flørte litt? Allerede på flyplassen ble jeg møtt av munnbindpåbud, og hjemmeskole etter kun 3 fysiske forelesninger. Alle eksamener fjerde året ble fullført fra pikerommet i Horten. Husleie betalt 7 mnd på overtid. Skolen utsatt ½ år, fordi jeg manglet bosted og vaksinedose. Mye greier. Så da jeg omsider startet på siste året i januar 2022, i ny leilighet på Amager under mer normale omstendigheter, så var jeg litt tom. Og selv om jeg fikk møte fysisk til undervisning og eksamen, leve Køben-livet og få tre venninner for livet, så lengtet jeg etter så mye mer. I tillegg var det en generaltabbe å skrive masteroppgave i Norge, selv om jeg hadde alt materiell tilgjengelig og oppnådde det jeg ville. Faktisk fikk jeg mitt første panikkanfall under skrivingen. En blanding av mye bekymringer (Utilgjengelig veileder – Skole som ikke tok meg seriøst) og dårlige søvn- og matvaner.

Så da jeg hadde forsvart oppgaven og i teorien blitt jurist, føltes det ikke som en prestasjon. Målet med studiet. Drømmen jeg hadde hatt siden jeg var 7. Håpet jeg satt med da jeg var syk. Målet, drømmen og håpet var nådd. Igjen satt jeg med en stor tomhet. Er det nå jeg skal inn i en tvangstrøye av en jobb? Kan jeg ikke bare få puste? Kjenne litt ekstra på friheten etter 5 år med studier og alt utenom? Jeg klarte ikke å se det positive med en jurist- eller advokatfullmektigjobb. Og det synes jeg enda er ufattelig skamfullt og synd. Jeg er jo ekstremt privilegert som overhodet har kunnet studere og få drømmeutdannelsen. Samtidig har mye av livet mitt blitt tatt fra meg. Det klarer jeg ikke å glemme. Ser vi bort fra pandemien under studiet, snakker vi 8 år med sykdom. Derfor har jeg et behov for å leve som jeg er 22 – ikke 30.

Fortsettelse følger i kveld….