Mamma og Aleksander reiste nordover for å besøke mormor i går. Pleier alltid å være en årlig høstur. I fjor husker jeg det var full skjærings da mamma dro og jeg var innlagt. Det ble et tosifret antall telefoner daglig, og langt mer vanskelig enn jeg hadde forestilt meg der jeg lå med sonden i fremmedland. Det føltes som hun sviktet meg skikkelig… Enda jeg visste hvor mye hun trengte å komme seg bort. Derfor er det bra at denne ferien kom litt mer under totalt forandrede omstendigheter der vi alle lever i en bra og trygg tilværelse. Jeg og pappa får en uke sammen. Det blir hyggelig! Etterpå skal vi på boligmesse i Drammen, også skal vi besøke bestemor og bestefar senere i kveld. I morgen jobber jeg fra 12, så jeg rekker bare en kjapp lunsj hjemme før jeg skal ut på vors og deretter julebord til en gang utpå natten. Søndag er det farsdag. En dag jeg alltid liker å gjøre litt ekstra ut av! Selv om ikke hele familien er tilstede, så skal vi få en minst like bra feiring med gaver og leid film. Jeg har bestemt meg for å bake en spennende og frisk kake i en blanding av brownies og friske bær. Måtte forhøre meg litt hva han ønsket ettersom det blir han som må spise den opp. Det blir også nystekte gulrotbrød, noe jeg også skal kose meg med. Tenker jeg steller i stand en slags fin frokostbuffet 🙂 Ellers vanker det en ny arbeidsuke der jeg prøver meg på tre dager. Det er ekstemt deilig at jeg får lov til å jobbe mer og mer. Arbeidsplassen og jobben gir meg så mye glede, energi og overskudd. I forhold til anoreksien så er den en ganske gjenglemt for tiden. Jeg har fine dager, godt humør og positivitet til tusen!
Jeg hadde et positivt møte hos psykologen min på Onsdag. Det viser seg at denne styrken tydeligvis er inni meg. Nå gjelder det å bruke den riktig! Hadde jeg ikke vært såpass undervektig så ville jeg blitt friskmeldt. Det er nemmelig så mye fornuftig vett inni skallen. Ellers har jeg satt inn drivjernet og svart på enormt med spørsmål tilknyttet diagnosen min. Hver gang jeg svarer får jeg muligheten til å reflektere og gå enda dypere inn i meg selv. Er utvilsomt kommet veldig langt, men nå er det på tide med en pause (ikke fra bloggen). Det innebærer egentlig ikke noe mer enn at jeg får litt fred til over jul. Deretter får jeg sette fokuset på de viktige verdiene som etterhvert skal fylle fremtiden min. Jeg begynner sakte men sikkert å øke på jobbedagene allerede fra Onsdag, og håper at det vil fortsette i de baner. Jeg har tydelig godt av det – jeg og lommeboken min. Snart må jeg jo ta fatt på julegavene. I fjor ble det bare gavekort, så i år skal jeg definitivt pønske ut noe kreativt, morsomt og fint som jeg kan gi bort til mine kjære. Dessuten blir det julebord neste helg. Jeg gleder meg sånn til litt sosialt selskap der anoreksien ikke skal få styre meg et sekund. Dette blir mitt aller første julebord noensinne, så det blir bra 🙂 Kanskje jeg tør å smake på litt julemat? Jeg har satt meg målet om å spise fra buffeten, men hva det blir er jeg enda usikker på…
Jeg har hatt en selvstendig uke der jeg har klart meg mye på egen hånd. Mamma har begynt å jobbe litt mer pluss at hun har vært i større grad utenfor huset i måltidssituasjonene mine. For min del har det bydd på ulike muligheter til å vise at jeg faktisk er sterkere enn denne dumme anoreksien. Dagene har gått fort, slik de pleier. Lørdag er jobbedag, og en dag jeg tar mye ansvar selv. Frokosten blir som regel inntatt før de andre har tilberedt sin egen. Mens på kvelden var jeg hjemme, og resten av familien var i bursdagsselskap til sent på kvelden. Dermed fikk jeg spist både middag og kveldsmat alene, for første gang siden jeg ble erklært syk. Man kan jo si at jeg merker en veldig forbedring oppi hodet. Dessuten har jeg våget meg med å planlegge denne uken. Mandag møtte jeg igjen Julie, for første gang siden russetiden… Det ble en bytur og en koselig komedie fra 2002. Pluss en masse skravling. Noe som hjelper utrolig mye for meg. Tirsdagen satte jeg av til Aleksander i håp om at jeg kunne være litt behjelpelig både her og der. Gårdsdagen hadde jeg satt av til mamma. Jeg gikk ned til jobben, også plukket hun meg opp der. Vi tok en god kjøretur rundt omkring i Tønsberg. Været tilsa ikke noe annet enn å holde seg under tak, så matpakkene spiste vi i bilen mens vi så utover Skallevold, en strand i nærheten av Tønsberg. Kvelden ble satt av til et foredrag i astronomi med Knut Jørgen Røed Ødegaard som foredragsholder. Vi var der en time på forhånd, men selv det resulterte i billett nummer 71 og 72 av 100 begrensede plasser. Med en time til rådighet før det skulle brake løs av meteorer og kometer tok vi oss en kopp te i cafeen. Allikevel ble ventetiden 40 minutter ettersom det hele var litt forsinket. Det gjorde egentlig ikke noe, fordi foredraget var så bra! Jeg er så fascinert av verdensrommet og det at det var akkurat han som forklarte gjorde det hele enda mer interessant. Hvis ikke jeg hadde hatt yrkesvalget klart så tror jeg nesten at jeg hadde gått for astronom eller astrofysiker..
Han ble alltid sistemann i rekken. Førsteprioritet var meg, så mamma, deretter pappa og til slutt kom lillebroren min, Aleksander, som en slags fjerde person. I begynnelsen tror jeg ikke han helt forstod alvoret. Han tenkte vel som resten av familien. Nettopp at jeg bare var blitt naturlig sunn. Mange ungdommer gjør jo det? Etter konfirmasjonen var han litt mer skeptisk, etter alle disse faremeldingene fra andre siden av slekta. Han sa lite, men følte nok veldig på at søsteren hans krympet sammen. Da jeg begynte med samtalene hos BUPA trodde han at alt skulle ordne seg. Han trodde at søsteren skulle bli frisk! At jeg skulle komme hjem fra første møte å spise den helstekte kylling i sin helhet. Uten å skylle bort oljen, grave etter fett innimellom eller droppe risen. Han hadde virkelig troen på at alt skulle være i orden hvis jeg fikk innblikk i hva sykdommen kunne gjøre med meg. Istedenfor fikk han bare en diagnose på søsteren sin som etterhvert skulle bli mer og mer syk. Mye sykere. Det ble en sommerferie som mange helst vil glemme, hvis det ikke hadde vært for mange gode opplevelser. Fokuset lå kun på meg. Jeg hadde førsteretten til å bestemme aktiviteter, bestemme mat, bestemme når vi skulle dit eller dit. Jeg var en slags hersker i familien. Etter ferien var han veldig redd og engstelig. Han truet på meg innleggelser fler ganger, og sa at det ville være det beste for meg. Det ble mange raseriutbrudd og tårevåte øyeblikk. Jeg kunne ødelegge ting, sparke, slå eller løpe ut av huset. Jeg måtte av og til bli holdt nede når anoreksien herjet som verst. Det ble så ille at Aleksander måtte sendes bort på to ferier. Vi kunne ikke ha han hjemme så mye. Han tålte meg ikke. Han tålte ikke hvilken person jeg var blitt med anoreksiens sterke grep! Vi oppdaget også at vi mistet mye av det gode søskenforholdet vi en gang hadde hatt. Jeg var ikke lenger tilgjengelig, og han følte ikke lenger at jeg var storesøsteren hans. Den dagen jeg ble innlagt roet han seg. Det virket som han hadde fått fred. Den første uken fikk han ikke besøke meg. Da han omsider fikk komme tror jeg han ble helt fra seg. Han så en søster så dårlig og syk at dette måtte vel bety slutten? Hun lå der med sonden sin, full av sår og orket knapt å si et ord. Hennes eneste trimtur var de 15*2 metrene til doen og tilbake med en stirrende pleier som fulgte ivrig med på om hun benyttet et par minutter til å kaste opp, ta ut sonden eller ta en liten intervall. Plutselig endret blikket til Aleksander seg, og det tok noen dager før han på nytt ville besøke meg. Det gjorde noe med han! Ville han få søsteren sin hjem til jul? Heldigvis gikk ikke sykehusetinnleggelsen inn på hans skolekarakterer og prestasjon, men han valgte å droppe sitt eneste juleball. Var det fordi søsteren ikke fikk komme å se? Ting ble straks bedre da jeg fikk overnattingspermisjoner. Jeg var kvitt rullestolen og stod fri til å velge når jeg var hjemme. Jeg og Aleksander begynte å få tilbake kommunikasjonen og ting bedret seg. Jeg skaffet Skype til hele familien slik at vi holdt kontakten. Vi fikk dessuten et rom til disposisjon hver gang de kom på besøk, der vi hadde spillkvelder med Scrabble. I starten fungerte det bra, men etterhvert ble det nok for Madelen. Hun var så lei. Hun følte seg elendig. Tårene rant og sår og arr ballet seg på. Aleksander hadde mistet motet. Han så hvilken elendighet hun måtte gjennom. Han så hvor mye det tærte på henne, og hvilken person hun plutselig var forandret til å bli. Helt ugjenkjennelig! Angret han? Angret han på at han ville ha henne på sykehus? De reddet livet hennes, men hva mer? Han var blitt usikker. Permisjonene var greie nok, men plutselig sa det stopp. Han fikk mye vonde meldinger. En melding der det sto; ”Adjø. Jeg orker ikke mer! Elsker deg. Du er verdens beste bror.” før han noen minutter senere får høre at hun forsøkte å ta livet sitt. Hva da? Hva kunne han gjøre? Alt hun ville var å forsvinne. Når man er 18 år og kun ser en utvei, så er det ganske ille. Ting og planer ble framskyndet og hun kom seg på RASP et par uker senere. Aleksander satt der med et håp! Hun stortrivdes de første dagene, men det var fremdeles noe som ikke fungerte. Hun var jo på tvang og hvilken menneskelig glede kan man da føle? Hennes første permisjon ble påsken, 4 uker senere. Alle håpet ting var bedre, og det var de. Frivilligheten kom allerede da hun var tilbake, men fremdeles var det ikke enkelt. Russetiden ble ikke som planlagt. Bra, men ikke som planlagt. Så hun ble utskrevet og derfra startet kampen på ordentlig. De eneste mål; ”aldri tilbake dit”.
Aleksander var ikke glad for valget, men aksepterte det. De første ukene var harde, men vi kom oss gjennom og etterhvert kom vi tilbake til Madelen&Aleksander, verdens beste søster og bror. Vi kan snakke om alt, og vi støtter hverandre. Glad for å si at storebrorrollen dabber litt mer av.. Bildet fra julaften 10 (over) og ullevåll stadion i september (under), viser klart en positiv forbedring hos oss begge!
Så fort jeg er alene i huset kjenner jeg friheten. I dag ble ting litt spontant. Plutselig skulle jeg ta ansvar for både frokosten og lunsjen alene. Det er begrenset med tålmodighet fra min side, så jeg tok saken i egne hender. Nå har jeg jo hatt litt mattrening de to seneste ukene på dette med å spise alene. Det går faktisk veldig bra, og mye lettere enn jeg hadde trodd. Det er faktisk ikke noe i verden som tilsier at jeg skal jukse eller at anoreksien skal gi meg verdens dårligste samvittighet. Nei, tvert i mot. Spise det jeg liker og er komfortabel med – heter det. Frokosten jeg lagde meg var større enn den pleier. Det er noe med at jeg føler det går enklere å håndtere meg selv når jeg er alene. Jeg har blitt bedre til å ta ansvar for denne jenta. Spising er jo tross alt noe av det mest naturlige man kommer borti!
Jeg har prøvd å kjenne på de gode følelsene. Jeg har utrolig bra her jeg bor hjemme. Det er bare savnet etter det å leve hundre prosent normalt. Helt ærlig så kan jeg ikke huske hvordan jeg hadde det og hvordan jeg levde før jeg ble syk. Jeg kan ikke huske hvordan tanker jeg gikk med i hodet, rutiner rundt skole og venner, eller hva jeg pleide å spise. Jeg er speilblank! Det er hva jeg føler er verst med denne sykdommen nå. Jeg har rett og slett spinnet meg inn i en tilværelse som jeg har bodd i så lenge, at det på en måte har blitt normalt for meg. Jeg spiser, jeg jobber, er med venner, går turer, er på småreiser, osv, men fremdeles så er det noe som mangler. Det lille ekstra. Det å unne seg livet og de små godbitene som følger med. Vi kaller min tid før anoreksien for gamle dager. I gamle dager kunne jeg dratt på fjelltur med venner, jeg kunne dratt til syden, spist popcorn eller påtatt meg ansvar for hjemmet hvis mamma og pappa var borte. Jeg kunne også dra på en fest i ny og ne. Det var alt annet enn helse som avgjorde. Nå hadde jeg gitt så mye for å få de mulighetene tilbake. For meg ville det vært et helt nytt liv. Det at jeg delvis ikke husker hvordan jeg var før skremmer meg. Hvis mamma sier; ”du likte jo det før?” så er det akkurat som at jeg ikke vet noe som helst. Dermed kommer spørsmålet ”Hvem var Madelén, eller hvem var jeg uten anoreksien?”? Det er helt surrealistisk å fundere på det. Jeg er jo her.. Er jeg ikke?
Du kommer ingen vei bakover. Det finnes ingen løsninger i fortiden. Fortiden har skjedd, og den vil aldri komme tilbake. Minnene er der. Gode eller dårlige. Ingenting kan fjernes. Fortiden er der for å bygges på. Jeg liker å si at jeg skal bygge den til noe som bare blir bedre og bedre for hver dag som går. Det er ingen vits å se tilbake. Dit kommer jeg ingen vei. Heller ikke ved å tenke på hva jeg skulle gjort, kunne gjort eller burde gjort. Eller det å klandre meg selv eller andre. Det er ikke noe poeng, for det er fremtiden som teller. Fremtiden som er avgjørende, og fremtiden som er min beste vei å satse på. Den beste tilværelsen som jeg kan oppnå. Den vil være trygg, god og sikker. Den vil være komplett og fantastisk. Jeg må bare sørge for at den blir akkurat det, og det er det ingen tvil om at jeg skal. Alt må ikke være rosenrødt. Bare det er min best mulig, friske tilværelse så skal jeg være mer enn fornøyd! For selv om jeg er aldri så sliten så skal jeg holde ut. Jeg taper aldri! MFTA – mestring, følelser, tillit og aksept!
Jeg er opptatt med et av prosjektene på ”to do”-listen min. En liste jeg skrev som nyttårsforsett da jeg satt inneburet på Post 3. Jeg har nådd tre av målene, som ville si det faktum å komme hjem, være med venner og komme tilbake i jobb. Jeg skrev aldri ned at sommerferien eller ulike turer var mål, men jeg vil nesten kalle det mål, også. Usynlige mål. Man kan sannelig si at jeg har brutt mange barrierer i løpet av 2011. For ikke å snakke om hvor mye jeg har taklet selvstendighet og frihet. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg vil virkelig! Det føles som jeg blir mer og mer hersker i mitt eget liv.
I går var jeg sammen med venninnen min, Bettina. Først hilste vi på familien hennes i Stokke, der vi også red på hesten hennes, Cora. Utrolig morsomt. Jeg har kun prøvd hesteryggen da jeg gikk i barnehagen, og det var i en alder av fire år, så det er jo en stund siden. Etter litt friluft kjørte vi innom leiligheten hennes i Andebu. Ellers var det veldig bra å se henne igjen. De seneste minnene er fra sykebesøkene i Tønsberg. En tid jeg aller helst vil viske bort fra minnet. Føles fint å snakke så åpent, og være sammen med venner. Jeg spiste rett før jeg dro, og i bilen på vei hjem, så det var heller ingen sak. Ble 1 time mellom de to seneste måltidene, men det gikk jo fint. Så lenge jeg er innstilt på å få måltidene til å gå opp så er det ingenting som kan stoppe meg! Ingenting.
I dag har jeg bare slappet av. Jeg har gått en tur, laget knekkebrød med blåbær inni, tatt ut steiner av 4 kg plommer og mikset syltetøy pluss at jeg har hjulpet mamma med høstens fårikålmiddag. Svært etterlengtet fra pappa sin side! Jeg for min del er vel ikke helt på lammekjøttet enda..
Av og til er det deilig å slippe ut litt følelser. Gråte litt, smile litt, le litt eller være litt sint. Av og til har kroppen godt av det! ”La hjertet få snakke” er noe jeg ofte sier inni meg selv, så fort antydninger til stress kommer. Bare det å gi en sjanse for å kjenne på alt det som ligger der. Vonde ting eller lykke til tusen. En liten forelskelse (=biler), et lite savn eller et stort ønske. Hva som helst! Det å ta seg tid er viktig.
