Det ble en bra innholdsrik helg! Lørdagen jobbet jeg noen timer. Utrolig god følelse å være tilbake. Har enda en del å sette meg inn i, spesielt system og nye varer. Det kommer seg vel fort! Ettermiddagen gikk jeg en kjapp tur, før jeg og mamma dro en tur nedom Sport1. Kvelden tilbrakte jeg med pappa. Jeg lagde en supergod middag, også pratet vi en hel masse, slik vi pleier. Tok kvelden noe senere enn hva jeg pleier, men utnyttet det med å sove lenge på Søndag. Da hadde vi felles frokost. Det bøttet ned med regn, så jeg var vel den eneste som orket å gå ut på det tidspunktet. Pakket meg godt inn i ulltøy, regnkåpe, slalåmhansker og med min gule paraply. Kom unna med en klissvåt thigts og noen gjennomvåte shox. Vi dro ut litt senere, da noe av regnet hadde gitt seg, for å leie ”kongen av bastøy”. En film jeg har gledet meg veldig til å se. Var jo innlagt da den gikk på kino, så derfor måtte jeg vente helt til nå. Forventningene ble absolutt infridd, og jeg må si at det var en av de bedre filmene jeg har sett. Jeg likte veldig godt at den var så virkelighetsnær!
Det er over et år siden jeg ble sykemeldt fra jobben min på Elkjøp. Et vondt og slitsomt år. Derfor er det utrolig deilig å komme i gang. Jeg begynner rolig med noen timer nå oh hver Lørdag fremover, og derfra får vi se hvordan ting utvikler seg. Har ikke de største arbeidsoppgavene så jeg tror og håper at dette vil gi meg masse ekstra energi til den livsglade Madelen. Maten er lagt opp som måltid like før og med en gang jeg er tilbake. Det rekker jeg i følge min trofaste klokke!
Med anoreksien så tar ting tid! Det tar tid å gå opp i vekt, det tar tid å bli fornøyd med seg selv og det tar tid å akseptere en normal kropp. Anoreksien kan ty til litt mer tålmodige løsninger, selv om det i og for seg betyr et sykdomsbilde noe lenger enn hva man hadde ønsket. Måneder VS år. Det kommer helt ann på personen. Som jeg alltid har sagt, så er anoreksi en sykdom på høyde med kreft. Det finnes ingen mirakelkur for å bli frisk. Man må jobbe på egen hånd, og man må bli klar for det. Kanskje kan man aldri bli klar nok, men man vil definitivt merke en forskjell hvis man får rette terapi, psykologi, omsorg og kjærlighet på veien. En omvei fører også fram. Det tar bare litt lenger tid!
Kan si det hjelper med en så bra bror i hverdagen!
Jeg var og så på Tufte og de andre idrettsutøverne som konkurrerte i går. Klarte å få med meg en matboks og et par Shimano-sykkelsko hjem. Perfekte i størrelsen. Planen er jo å begynne med litt aktiv sykling så fort kroppen tillater det. Enda jeg vet det sikkert er noen år til, så er det en motivasjon å vite at skoene i allefall er på plass. Det er også en skikkelig fristelse å se at Aleksander sykler flere mil daglig med raceren sin!
I dag er jeg alene hjemme, så da får jeg vel fortgang på utsettelsene mine. Har noen telefoner å ta, noen skjemaer å fylle ut og en del bilder å se på. Jeg skal stemme for første gang i hele mitt liv, og deretter er planen sykehusvisitt hos bestefar. Verdens beste bestefar!
Godt inni den første høstmåneden, allerede.. Nå flyr dagene virkelig avgårde. Jeg går ikke og venter på ting lenger, ettersom jeg ikke lenger bærer på den store usikkerheten og redselen for hva som vil møte meg. Jeg er ikke redd, for jeg vet at fremgang og fortid er det eneste jeg kan oppnå. Om ikke lenge er det Oktober og November. To måneder jeg bare grøsser av å høre! Det er nesten 1 år siden hele livet mitt snudde seg på hodet. Oktober er en måned jeg fungerte, men så gjorde jeg egentlig ikke det heller, mens i November kom de harde fakta på bordet der det ble innleggelse og sondemating. Desember er kanskje hva jeg ser mest fram mot. Jeg ønsker meg flotte desemberdager med pakkekalender, juleavsnitt på tv, bursdag- jul og nyttårsaften med venner og familie. Ikke pleiere, tvangsbehandling og tvangsmating på sykehuset! Jeg vil vasse i snø til knærne, prøve langrennskiene mine, delta på julebaksten (smaking er litt langt unna), pynte pepperkakene, henge opp dekorasjoner rundt om i huset, nyte julemusikk, ønske alle en god jul og toppe det hele med julegaveinnkjøp på egen hånd. Nå nærmer det seg. Det er mye å se fram mot, og ikke minst arbeide for å fortjene. Godt på vei – det er jeg! Jobben blir neste prioritet. Det blir spennende å komme litt i gang der nede. Utrolig vondt å være borte så lenge, så det blir et viktig comeback på agendaen.
Du skal bli premiert for den du er – ikke hva du gjør! En viktig setning fra gårdsdagens samling. Spesielt etter sykdommen merket jeg hvor fort tankene og følelsene lå på den negative siden. Hvor fort ting blusset opp og bare forsterket seg. Det kunne korke seg med vonde tanker inni hodet. Alt ble automatisk vrengt og vridd på til anoreksiens dumme fordel: ”Nei, det stemmer ikke” ”Sånn har det aldri vært” ”De tar feil når de gir deg ros” ”Ikke tro at det komplimentet stemmer” Det skal nemmelig 8 positive tanker til for å fjerne 1 negativ tanke. Det er en del arbeid i seg selv! Dermed er det viktig med denne følelsen av å føle at man faktisk er verdt noe. Man trenger ikke prestere for å bevise at man har en verdi. Det holder å være seg selv. Så lenge man er fornøyd og glad i den man er, så er det mer enn bra nok. Der har man definisjonen på lykkelige individer! Dit er jeg på vei – sånn seriøst.
Vi ankom Ullevål Hotell sent Tirsdags kveld etter å ha ventet på en betalt fotballkamp som aldri ville dukke opp på skjermen. Heldigvis kom det fram av resultatene at kampen ikke var verdt å se i det hele tatt. Så vi spiste etter kampslutt, før vi kjørte innover i et forferdelig vær – en blanding av striregn og skikkelig vind. Da vi kom på hotellet var det ikke stort annet å gjøre enn å sove. Aleksander overtalte meg til en altfor sen episode av CSI. Det var opp tidlig neste morgen for å spise frokost på hotellet. Jeg garderte meg med egen kost. Det viste seg å være lurt, da det kun var halvgrovt brød, nøyaktig det samme tørre som de hadde på post 3. Etter frokost dro vi bort på flerfamilien. Det var supert å se alle igjen. Spesielt flott å snakke ut om sommeren, som vi alle egentlig er veldig fornøyd med. Takket være god planlegging, dialog og ærlighet. Vi lagde også vårt egne våpenskjold som skal symbolisere hva vi står for, men også hva vi liker. Det ble en del stikkord og litt tegninger av noen pinnemennesker og litt landlige omgivelser. Vi fant ut at vår viktigste styrke er samhold – uten tvil. Vi har rutiner for felles aktiviteter, men også åpenhet for å være ulike og drive med våre egne interesser. Det at jeg er syk har jo gjort oss enda mer sammensveiset. Nå er vi samlet felles rundt matbordet der vi også tar opp aktuelle temaer eller snakker om ting vi synes er interessant eller nødvendig. Det bor nok mye omsorg og kjærlighet i familien vår, og det synes jeg definitivt har kommet veldig fram de siste månedene. Denne tryggheten har vært med på å gjøre anoreksien ganske så liten, tross at jeg enda er anoretisk. Egentlig så liker jeg ikke å bruke ord tilknyttet til anoreksien. Det er på ingen måte så vondt at jeg føler at det er den rette betegnelsen for meg lenger.
Merket det var godt å komme i gang igjen. Det er noe med å snakke med jenter som vet nøyaktig hvordan du har det. Til tider kan vi til og med fullføre hverandres setninger. Nettopp fordi vi alle har såpass kjennskap til sykdommen, selv om vi er på vidt forskjellige stadier. Så ulike, men samtidig så like.
”Ryggsekken” heter en av oppgavene som vi gjorde på flerfamilien i våres. I ryggsekken skal hver og en familie ta for seg sine mål og ønsker. Da vi gjorde dette var jeg innlagt, men vi klarte allikevel å se realistisk på det. Første målet var russetiden og 17 Mai, deretter Aleksanders avslutning, mammas bursdag, bestefars bursdag, Aleksanders skolestart og videre fulgte landskampen på Ullevål, som er i dag 2 September. Det var så godt at vi endelig kunne få en rutine på hva vi ville gjøre, ettersom sykdommen dro fra oss så mye tidligere. Det er også svært positivt å gjøre noe sammen hele familien. Jeg er veldig glad for at vi har fått gjennomført alle målene sålangt, og flere skal det jo bli. Neste på agendaen er vel en eller annen form for høstferie, men det tar vi når den tid kommer. Jeg gleder meg i allefall utrolig mye til kampen i kveld. Det er så flott å komme ut blant litt folk og stemning. Så; heia Norge!
Hjelpen jeg holder meg til er motivasjonssamtaler på sykehuset og et legebesøk annenhver uke. Ellers har jeg dratt mye nytte av psykolog Olsen. Det viser resultater og jeg ser litt mer av Madelen for hver dag som går. Det finnes så mye positivt at jeg ikke lenger er i tvil ved noe med denne sykdommen. Jeg skal aldri avslutte kampen. Angrer ikke et sekund på den setningen, forresten. Små, men viktige steg. Jeg har blitt så viljesterk. I tillegg holder jeg god styring og kurs framover. Jeg ser det kun som en seier og en gevinst. Gevinsten dobles stadig vekk. Hindrene, farene og begrensningene forsvinner litt mer. Friheten har blitt og vil for alltid være et sikkert valg! Mitt sikre valg.
Sommerferien har gått så fort. Plutselig var det tilbake på jobb og skole for familien her. Mamma hadde enda en friuke til gode, så vi har fått mye tid sammen. Derav å se på møbler, småshoppe, drikke deilige te’er, gå turer, badeland (les:bikini) venninneprate og lage knekkebrød (går fint å spise så lenge jeg har kjøkkenvekt)! Dessuten har vi koselige stunder med måltidene der vi skravler i vei! Har også vært en tur på Sandvika Storsenter sammen Maren. Det ble ny vinterjakke, beauty-bag og en sommertopp. Slo også til på enda en thights. Jeg begynner å komme meg på buksefronten, men enn så lenge trives jeg i mine vante klær uten alt for mye former og fasonger. Enkelt og greit. Er i allefall bedre eller veldig flink til å pynte meg og bruke tid på antrekkene som jeg kan piffe opp med alle mulige slags varianter av smykker, vesker, hårpynt og belter. Ellers så vinner jeg stadig på kryssordfronten, og har nå sendt inn fem nye utfylte kuponger. Har leid tre filmer på rad. Nummer en var ”Sarah’s Nøkkel”. En film jeg elsket. Sikkert fordi jeg har så mye bagrunnsinfo ettersom jeg har lest den fantastisk flotte boken. Den rørte ved meg og traff noen følelsespunkter jeg teknisk sett ikke kjente til. Andre filmen vi har sett er en dansk thriller som ikke viste seg å være annet enn drama, dårlig skuespill og mye rot. Den tredje ble ”fattern”. En hysterisk bra film med svensker på sitt beste. Jeg elsker en skikkelig feelgood av en komedie. Ingenting er så herlig som når mamma ler og ler og ler…Ellers er det stort sett likt med måltider, mengder og hvordan det har gått med maten. Det er i allefall helt tydelig at denne jenta absolutt kjemper for å slippe unna mer innleggelser og vonde opplevelser.
