I dag skulle jeg begynt i tredje klasse. I dag skulle jeg vært frisk. Det er i allefall hva vi alle trodde for et år siden. Den tiden er nå forbi og jeg måtte ta et valg. Jeg bestemte meg i våres, og dermed var en avgjørelse tatt! Jeg angrer litt og jeg tviler litt på om jeg har gjort det rette. Utsette enda et år med skole? Allikevel vet jeg hva fornuften forteller meg. Jeg vet også hvor sterk anoreksien er. Greit nok så har den ikke kvelertak på meg, men den er der. Anoreksien har en gang dominert skolehverdagen. Aldri mer! Jeg orker ikke tanken på all skolematen som pent og pyntelig forsvant i søpla, alle friminuttene jeg byttet ut med joggeturer og den minimale læringen jeg klarte å få plass til i hodet. Det er ingen gode minner. Jeg får heller se langsiktig på det. 1 år er ingenting – hvis det er ventetiden for å bli mottakelig student med gode karakterer og utdanning. Jeg skal jo bruke året til å fokusere på jobben. Det er mer enn nok, foreløpig. Heller en god selger, enn en middelmådig selger og student!
Madelén skal tilbake! Det går ikke en dag uten at jeg tenker tanken på å snu om. Tenker tanken på å arbeide. Arbeide fram mot et målet. For målet er jo å bli frisk. Veien dit er krevende og lang. Det har gått måneder. Det har gått år. Allikevel sitter jeg ikke igjen med en vond, negativ og svært syk jente. Overhodet ikke. Jeg sitter her med en jente som er full av håp. Hun drømmer. Hun ønsker og hun kjemper så absolutt. Hun vil snu. Hun prøver å snu. Dessverre har hun erfart at denne sykdommen ikke er en snuoperasjon. Man kan hverken knipse eller underskrive en blifriskavtale. Det som gjelder er å spise (nok), utforske den påbegynte verden, jobbe med tankene, bli glad i seg selv, smile og bruke tiden i sosialt selskap med venner eller familie. Jeg har tro på at tankegangen kan være med på å gruse Tom ned i grøfta. Jeg har tro på at jeg skal bli glad i meg selv. Glad i kroppen min og glad i å unne meg saker og ting. En dag skjer det. Ventetiden bruker jeg til å bli enda litt bedre kjent med en jente de fleste savner. Inkludert meg selv! Dessuten fungerer det supert her hjemme. Vi passer alle på. For her er det ikke Tom som bestemmer, nei. I går rundet jeg 12 uker utenfor sykehuset. Det må bety noe i og med at 12 er lykketallet mitt!
Sommeren 2005. Hils på Madelén; en glad, aktiv og positiv jente!
Det ble ikke mye tid til tregt internett i ferien. Dagene har gått så fort, men allikevel har de vært så innholdsrike. Jeg har sett Rødby, Maribo, Nyköbing og København. Jeg har spist mat jeg aldri trodde jeg skulle smake på. Jeg har spist is full av sukker. Har til og med prøvd en med lakrissmak. Jeg har gått i bikini i Lalandia badeland en hel dag. Jeg har spradet i bikini i hotellresepsjonen foran andre gjester. Jeg har tatt bilder uten å skjule beina mine. Jeg har smilt hver eneste dag. Jeg har gått turer og opplevd natur. Jeg har handlet matvarer jeg ikke ante fantes. Jeg har snakket engelsk til hver bidige danske. Jeg har spilt spill, lest blader og slappet av. Det å dra fra Danmark var greit. Det tok litt tid med pakkingen da vi hadde plassert oss så godt i ferieleiligheten. Utsjekkingen var så tidlig som 11, men den klarte vi med tre minutter. Danmark var bra. Veldig synd at vi ikke hadde noe annet enn usikkert regnvær. Det ble ingen stranddager og heller ingen utendør bading for meg dette året. Får ta det igjen neste år! Sverige hadde i allefall en del å by på. Vi ankom Göteborg i en ganske fin tid på kvelden. I forkant stoppet vi i Landskrona (borgen og havnen) og på et kjøpesenter i Halmstad. Det hjelper å strekke litt på pipestilkene. Man blir sliten av å sitte i samme stilling i noen timer, men det tåler jeg. Lørdagen gikk til Partille kjøpesenter og Liseberg. Elsker at Sverige og Danmark kjører Søndagsåpent. Uansett. Liseberg er en fornøyelsespark jeg aldri har besøkt før. Dermed gledet jeg meg. Jeg blir som en ivrig unge på julaften. Det var bare dette blodtrykket jeg følte meg litt usikker på. Allikevel dro jeg på med de karusellene jeg ønsket. Inkludert atmosfæren på 146 m i 110km/t hastighet. Haha. Rakk knapt nok å reagere før vi var nede igjen. Mandagen var dagen jeg hadde sett fram mot fra første sekund vi reiste på ferie. Nemmelig Göteborg. Jeg har så fine minner tilknyttet Göteborg, og dessuten synes jeg både betjening og vareutvalget er veldig bra. Lykken var stor da jeg fant den rette butikken! Vi var også nede på havnen og så på Göteborghjulet.
I forhold til maten vil jeg si at vi har klart oss bra. På hotell har jeg spist hotellfrokost. I feriehuset har vi laget egen frokost. Til lunsj har vi alle laget matpakker. Middag har vi som regel laget selv, hvis ikke har vi kjøpt inn noe lettvint og tatt litt forskjellig. Kveldsmaten har vi som regel spist over et slag vriåtter. Isen har blitt en liten kos på ettermiddagen. Variasjon hver dag! Mye nytt og spennende. Alt fra deilige og smakfulle fiskemiddager til kyllingspyd og kyllingkaker. Ulike kuser, bollerundstykker, polarbrød og baguetter. Litt egenkjøpt pålegg. Hadde med kjøkkenvekten for å måle opp korn og grøtblandinger i tilfelle noe skulle skjære seg. Den nødretten behøvde jeg knapt. Jeg vil si at jeg har tilpasset meg bra. Det har ikke blitt noen konflikter rundt måltidene, mengdene og hvordan jeg har oppført meg. Ferien har vært vellykket til de grader. Jeg er superglad for at vi kunne få til dette i år! 1-0 til hun som fortjener det. Jeg tror planlegginen i forkant var med på å bidra til hvordan vi skulle forholde oss. Noe som både har vært trygt for meg og trygt for mamma, pappa og Aleksander.
Søndags kveld/natt var vi hjemme igjen. Slitne og glade etter en flott ferie! Mandagen ble brukt til en lang syvsoving, litt innkjøp i byen og en gåtur i mer vante omgivelser. I dag har jeg rukket frokost og en tur nede hos legen.
I går var vi vel framme i Marielyst, Danmark. Jeg har hatt noen herlige dager i Sverige. Første dagen gikk bort til pakking, Nordbysenteret og kjøring. Frokost hjemme, lunsj i bilen, middag på restaurant (egen mat) og siste på hotellrommet. Der vi fikk inlosjert oss på et herlig hotell i Malmö. Her var det to dobbeltsenger, et spisebord, en liten stue og et minikjøkken med alt vi trengte for å tilberede mat. Lørdagen ble vellykket. Der jeg spiste mat hotellet hadde satt fram. Fornøyd var jeg, også. Det ble en mange timers titte- og gårunde i Malmö sentrum og omegn. En utrolig flott by jeg virkelig vil tilbake til! Fant meg en herlig ullkjole som jeg skal bruke mot vintersesongen. Mye fine nyheter ute og går. Dessuten spiste vi lunsjen vi hadde laget og kjøpte inn til middagen på matbutikken. Mamma tilberedte nemmelig laksefiléter da vi kom tilbake. Senere på kvelden hadde vi en real spillkveld med latter, humor og lykke. Som kveldsmat fikk jeg prøvd meg på litt havregrøt som kun var å tilsette vann. Enkelt og lettvint. Det hjalp å få litt energi etter en så lang dag.
Det var ikke store forandringene i går. Hotellfrokosten gikk like fint, medbrakt lunsj til kikkerunden. Selv om byen var åpen konsentrerte vi oss om severdigheter og fotografering. Det ble en kjapp tur på kjøpesenteret som var åpent, en tur på den fantastisk flotte havnen og deretter en tur bort til slottet. Deretter satte vi kursen mot Øresundbroen og Danmark. Vi lette febrilsk etter en restaurant da vi forstod at vi ikke rakk å lage middag selv. Det ble en nokså grei thai-middag, men jeg overlever det. Etter noen timers innlosjering og diverse så vi på John Cleese og spiste kveldsmat. Det ble en tidlig kveld. Våknet med masse energi klar for en dusj. Derfra ventet frokosten. Litt stress da kjøkkenvekten hadde gått ut på batterier, men vi hadde alltids en god løsning. Etter frokost var det en koselig tur i ned i Marielyst og til stranden. Da regnet slo inn kjørte vi bort til Nyköping, en liten sommerby. Middagen koste vi oss med her. Skikkelig hjemmelagde kyllingkarbonader. Og videre var det spill og film som stod på agendaen.
Ferien nærmer seg. I morgen setter jeg kursen mot Sverige, og videre mot Danmark. 10 hele dager! Dette er noe jeg virkelig har sett frem mot. Jeg mener definitivt at jeg fortjener en ferie nå. Det er en skikkelig seier at det har gått så fint, og at jeg nå er godt forberedt og klar for disse kommende dager. Hovedproblemene som kan komme er jo dette med mat. Takket være flerfamiliegruppen og en masse planlegging, så vil nok ikke det sette noen stopper for denne ferien. Jeg takler mye forskjellig mat og jeg er flink til å variere. Vi tar med noen tørrvarer og litt Madelén-pålegg, og da er alt fint. Hotell og ferieleiligheter. Alt er tilrettelagt for at dette skal gå suverent. Dessuten er innstillingen veldig viktig. Jeg har jo tatt opp kampen! Denne kampen gir jeg aldri opp. Jeg sitter med en trygg følelse. Endelig er jeg klar! Jeg gleder meg så enormt. Det er nesten litt ubegripelig hvor langt jeg har kommet inni det psykologiske, altså. Ellers er jeg fullstendig ferdig med all pakking. Dermed er det en fortjent gåtur som venter. Trenger litt luft..
I går hadde vi storslagen feiring for bestefar på Holmsbu Bad. I dag er han nemmelig 85 hele år. Det er verdt en feiring! Jeg hadde kjøpt inn ny kjole for anledningen. Vi dro tidligere hjemmefra da jeg tok med ferdig middagsmat klar til å putte i mikroen. Jeg hadde nemmelig ingen lyst til å spise tre-retters. Det ville blitt for vanskelig. Så vi fant jo en fin løsning på det. Jeg kunne dermed sitte ved bordet mens alle de andre inntok de nydelig tilbredte rettene. Etter hovedporsjonen valgte jeg å holde en tale. En tale som kom rett fra hjertet. Det kjente jeg. Jeg har sterke følelser for bestefar. Leste også opp et nydelig dikt. Et dikt som har fulgt meg gjennom hele sykeperioden. Jeg elsker det diktet. Det styrker meg. Det gir meg glede, og ikke minst; håp. Dermed følte jeg at jeg hadde gjort mitt. Skal ikke legge skjul på at jeg både angrer og er litt trist for at jeg nesten har vært adskilt fra dem i et halvt år… Ellers tok jeg lunsjbaguetten nede på kaia sammen med pappa. For da nyttet det ikke å stappe noe mer i han der, men det forsto jeg. Dermed spiste jeg helt alene. Jeg har alltid krevd at noen spiser samtidig. Det har vært særdeles viktig. Ikke i dag. Heldigvis klarte jeg å nyte maten for meg selv. Det var nok et skritt – i riktig retning. Vil også ta med at jeg har sittet veldig lenge stille, og bare det kan fort trigge anoreksien. Ikke i dag. Jeg er sterkere! For etter kakene var spist dro vi innom bestemor og bestefar for å skifte, og deretter tok vi turen hjemover. Ispinne i bilen. Sommer for Madelén, også! Jeg gikk gåturen min i nydelige sommervarme omgivelser sammen med Aleksander. Det var hyggelig. Vi fikk pratet mye. Ofte kan han bli litt ilter, fordi han til tider ikke orker å forstå sykdommen. Slike samtaler er dermed gull verdt.
Jeg merker at det gjorde godt å komme seg ut sånn blant familien. Ingen vanskeligheter eller noe problematisk. Sånn som det skal være! Heldigvis så la ikke sykdommen noen stopper for bursdagsfeiringen, og det er jeg både glad og takknemmelig for. Mest av æren går nok til Madelén som har kjempet som en gal for å klare dette. Styrken kommer innenfra! Gleden ser man utenfra!
For tiden er Horten by rammet av en hetebølge. Skal jo ikke klage heller etter alt det dårlige været, men for meg er det nok litt i varmeste laget. Har enda ikke våget meg til stranden, ettersom steget med lite klær og bikini enda er litt diffust. Dermed har jeg vært en del inne, med unntak av mine gåturer og ærender. Jeg har aldri vært sånn superglad i varmen. 1 gang syden. Aldri prøvd solarium. Det er noe med at jeg lett kan føle meg småkvalm, utmattet og energiløs. Den følelsen gjør så jeg kjenner meg litt mer sykelig, og det ønsker jeg helst ikke å bli påminnet nå som det faktisk går veldig bra. Kveldene derimot er herlige. Det har blitt mange sene aftener på verandaen. Vi har både grillet, pratet og kost oss med is.
22 juli; nøyaktig 8 uker siden utskrivelsen. Dagen skulle være en gledens dag. Jeg skulle feire, smilie og nyte hvert eneste sekund av den dagen. Isteden ble jeg møtt av sjokkerende nyheter. Alt jeg fikk inn i hodet var hvor lite forståelse jeg hadde for at noe sånt kunne skje i Norge, utført av en nordmann. I ettertid har vi snakket om det som hendte her hjemme. Jeg kjente ingen, men allikevel er det ingen gode følelser og assosiasjoner, akkurat. Spesielt med tanke på alt jeg sitter inne med som jeg har gjennomgått i en lang tid. Jeg kjemper hver eneste dag, og nå begynner jeg å hinte frampå hvilken frykt mamma og pappa har sittet inne med året som gikk. Jeg begynner også å erkjenne ”ja til livet!” mer og mer. Livet er virkelig verdt å leve. Hvert eneste sekund skal man nyte, og være takknemmelig for. Jeg er glad for at jeg har venner, familie og mye støtte i ryggen. Ingen av oss gir opp! Bare tanken på seier er nok. Ord blir nesten fattige i forhold til alt som har hendt, men jeg må allikevel presisere en gang til; JA til livet!
Det er sommer. Det er sol. Det er lykke! Jeg merker det virkelig på kroppen. Uken som var hadde vi mormor som overnattingsgjest. I utgangspunktet fryktet jeg hvordan det skulle gå. Ville det bli protester, sinne og frustrasjon som resulterte i vektnedgang? Nei, ikke akkurat. Uken har gått bedre enn forventet. Vi har vært på strandturer, i Horten, Tønsberg, hos besteforeldrene mine og diverse andre steder. Medbrugne matpakker. Det har blitt noen få spisesituasjoner med henne til stede. Ellers har vi funnet et bra opplegg slik at jeg har fått i meg den riktige næringen. Gåturene har jeg stortsett tatt alene, og selv det har gått bra. Sånn i forhold til anoreksien, så er den mer eller mindre til stede. Den er der, men jeg bruker ignorering i den grad det fungerer. Det er svært lite med dårlig samvittighet eller negative tanker. Jeg forsøker å holde meg på den positive og grønne. Det er der jeg vil være. Det er der jeg skal være! Bare tanken får hele meg til og fylles med glede fra tærne og helt ut til fingerspissene på mine ”lange” negler. Det gjør virkelig godt. Livet er godt. Det har jeg merket, erfart og definitivt innsett.
Dagens blogginnlegg vil jeg starte med en liten utfordring til meg selv. En utfordring jeg fikk av psykologen min. Den går ut på å ”elske seg selv”. Vanskeligere enn det høres ut som. Være litt selvgod kan kanskje være greit? Først går jeg ned til speilen, stirrer meg selv dypt inn i øynene før jeg tar et skikkelig åndedrag. Okei. Da skal jeg komme med alle ting jeg er fornøyd med meg selv i form av positive egenskaper. Første tingen som jeg kommer på er definitivt sta. Det er positivt å være sta, mener jeg! For hele livet mitt har jeg vært denne målbevisste, litt utålmodige og selvsikre jenta som har visst hva hun vil. Hun har aldri gitt opp, og det er alltid hun som har rett. Jeg tror det er dette som har trukket fram styrke og modighet. Videre vil jeg nevne egenskaper som positiv, blid, utadvendt, sosial, nøye og strukturert. Kreativ blir en både og ting. Hvis du ber meg tegne et menneske får du fem streker, en runding, en u og to prikker. Kanskje jeg også slenger på noen pipestiker til hår. Men hvis du derimot skal definere krativitet ut i fra å tenke fram smarte løsninger, være ideerik og tenke litt komplisert – da har du meg. Her var det mange gode og fine ting å trekke fram. Kanskje psykologen min har rett? Jeg har i grunn mye å være fornøyd med, eller mye Madelén skal være fornøyd med. Hun er bra nok som hun er! På vei mot å innse realiteten!
