Madelén skal tilbake! Det går ikke en dag uten at jeg tenker tanken på å snu om. Tenker tanken på å arbeide. Arbeide fram mot et målet. For målet er jo å bli frisk. Veien dit er krevende og lang. Det har gått måneder. Det har gått år. Allikevel sitter jeg ikke igjen med en vond, negativ og svært syk jente. Overhodet ikke. Jeg sitter her med en jente som er full av håp. Hun drømmer. Hun ønsker og hun kjemper så absolutt. Hun vil snu. Hun prøver å snu. Dessverre har hun erfart at denne sykdommen ikke er en snuoperasjon. Man kan hverken knipse eller underskrive en blifriskavtale. Det som gjelder er å spise (nok), utforske den påbegynte verden, jobbe med tankene, bli glad i seg selv, smile og bruke tiden i sosialt selskap med venner eller familie. Jeg har tro på at tankegangen kan være med på å gruse Tom ned i grøfta. Jeg har tro på at jeg skal bli glad i meg selv. Glad i kroppen min og glad i å unne meg saker og ting. En dag skjer det. Ventetiden bruker jeg til å bli enda litt bedre kjent med en jente de fleste savner. Inkludert meg selv! Dessuten fungerer det supert her hjemme. Vi passer alle på. For her er det ikke Tom som bestemmer, nei. I går rundet jeg 12 uker utenfor sykehuset. Det må bety noe i og med at 12 er lykketallet mitt!

Sommeren 2005. Hils på Madelén; en glad, aktiv og positiv jente!