Alle mennesker kan ha noen spesielle dager. Noen dager der man ikke er helt seg selv, og aller helst ville fungert best under dyna dypt inne i drømmeverdenen. Slike dager gjør anoreksien tusen ganger verre, og dermed kan det bli spente, uvante og slitsomme situasjoner. Det kan skapes små diskusjoner og usikkerhet. Heldigvis kan slikt alltid kureres for min del. Et lite smil, noen positive ord eller en times psykologi – og alt er på topp! Jeg mener det, virkelig. Ingenting slår en samtale full av latter, åpenhet og avsløringer. For min psykolog er ikke en hvilken som helst. Han vet nemmelig nøyaktig hva, hvordan og på hvilken måte han skal få fram Madeléns tanker, følelser og fornuft. Det er helt utrolig hvilke resultater han kan trylle fram. Og selvsagt benytter jeg han på alle mulige tider av døgnets 24 timer. Jeg vil også meddele at det er i dag alt åpnet seg for meg. En slags åpenbaring. En seier på en måte. I dag innså jeg at jeg faktisk er hjemme permanent. Jeg har friheten, og kan gjøre det jeg har lyst til. Jeg kan komme meg forslag, ideer og være med på å bestemme hvordan ting skal være, samt hva vi skal spise til middag eller hvilke tv-program som skal rulle på skjermen. Jeg er faktisk hjemme! Jeg nyter det. Jeg elsker det. Jeg ser nå hva jeg har kjempet meg til, og hva jeg fortsatt skal holde fast ved! 6 uker pluss 5 dager tok det meg å forstå realiteten. Jeg bor altså i Horten. Det er ingen drøm, ønske eller fantasi lenger. Vi snakker en lykkelig Madelén. Bare se:
Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg gikk rundt på Meny med en handlevogn fyllt av Grandiosa, lomper, en potetsekk og noen halspastiller. Et lite håp om at en reddende engel i form av min bror skulle komme å skygge over meg, betale og bære posen. Men, det ble med tanken. Ikke vet jeg hva kassadamen tenkte da hun så at jeg handlet alle de karbohydratene. Kanskje hun ikke tenkte noe som helst? Kanskje hun ikke rakk å se på meg en gang? Hun tok sikkert bare betaling, og lot meg putte i varene før jeg gikk. Hun var sikkert for opptatt til å legge merke til noe som helst. Ellers så kan dere spare dere for jubelen. Matvarene var ikke til meg. Jeg er bare snill pike som går ærend for mamma og pappa når de ikke er hjemme. Så jeg dro altså på butikken. Alene. Uten noe følge. Løpe? Nei. Jogge? Nei. Bare litt powerwalk? Nei. Normal med andre ord. Det føles litt godt å bruke Madelén til noen slike ting også, en gang innimellom. Hun har bevist mye bra i det siste! For nå tenker jeg på dette huset som psykologen min alltid drar frem. Disse svarte veggene er ikke lenger svarte, men en blanding mellom beige, kremhvit og brun. Nydelige nyanser. Døren er også til syne, selv om den enda har en svær bestemorlås på. Til gjengjeld har den fått både ringeklokke og bankbank. For Madelén nærmer seg døren. Denne døren som åpner opp for en positiv og trygg hverdag, framtid og tilværelse.
Hele familien benket seg foran TV’en og Quiz-Show 10:40. Vet ikke hvor mange tekstmeldinger og telfoner jeg har tatt de siste 24 timer.. Jeg var virkelig overnervøs for dagens sending, men føler jeg kom meg greit gjennom. Jeg ville fremstå fornøyd og glad ettersom dette virkelig er hvordan jeg opplever hverdagen og livet utenfor de lukkede dører.
Nå dufter det pinnekjøtt her. Jepp. Julemiddag i Juli. Dette er vel et måltid som er verst for en anoretiker, og ja… jeg skal ikke forsøke en gang. Selv om dette er min favorittmiddagsmat, uten tvil. Anoreksien tillater det bare ikke. Det er såvidt den orker duften og følelsen av de usynlige kaloriene som fyller hele kjøkkenet med varm dis. For selv på julaften tok jeg til kalkunkjøttet, og forrige julaften pelte jeg som bare det. Dermed går jeg ikke inn på en eviglang kamp med dårlig samvittighet, svette hender og overnervøse foreldre. Jeg velger heller å stole på at jeg kan kose meg med en svensk ovnsbakt laksefilét, kålrabistappe og et iskaldt glass med hvitvin siden jeg på lovlig sett kan nyte det. Tenkte å feire mine6 ukersom fritt individ. Det er verdt å understreke!
Hei! Jeg lovte å gi fra meg noen ord i forbindelse med min deltakelse på Quiz-Show. Nå har jeg fått beskjed om når det kommer på TV. Det blir i morgen, 8 juli, klokken 10:40. Er veldig spent. Vi får se om jeg tør å se på det. Pappa setter på opptak uansett!
Spiste frokost sammen med mamma i dag. Holder meg fremdeles på samme planen som jeg beskrev tidligere, og det fungerer overraskende bra! Ellers ble det litt stress så fort Aleksander stod opp, så jeg bestemte meg for å ta en gåtur ut. Selv om jeg enda ikke stoler på meg selv, og den biten at anoreksien kan presse meg til jogging og diverse svetteøvelser… Men neida. Jeg gikk hele veien disse førti minuttene. Er overraskende og glad over den kontrollen som jeg kunne holde på anoreksien. Det er tydelig at Madelén er kommet vesentlig mye lengre. Det gleder meg! Det er forsåvidt Hortensdagen i dag, så jeg tenkte å ta meg en tur nedover til byen senere. Drar vel ikke akkurat ned for Jahn Teigen. Tenkte heller at jeg kanskje jeg kan finne en kjole som jeg kan bruke på bestefars 85-års feiring. Jeg må bli flinkere til å unne meg ting. Det er nemmelig noe av det vanskeligste og dummeste anoreksien har gjort med meg. Dårlig samvittighet over å kjøpe klær eller ting man vil ha!? Hva er det for noe? Nei. Så nå er jeg mer bestemt på å bruke noe av feriepengene, og ikke tenke på at jeg fikk en liten baksmell på skatten. Det får være. Jeg har virkelig gjort meg fortjent til å sløse bort litt på meg selv. I dette sekund koser jeg meg med noen dansende aper på tv-skjermen, Bruno Mars sin vidunderlige stemme og et fat med jordbær.
Det var opp tidlig i går. Mosseferjene er nemmelig en del forsinket for tiden, så vi ble ventende nesten en time. En tid vi benyttet til å kose oss på gåtur nede ved Strandparken. For det var jo så flott vær! Vel framme i Moss kjørte vi mot Sverige, igjen. Der vi spiste matpakker, handlet litt og fylte bensin. Et par timer senere satte vi kursen mot Halden der det skulle være allsang. Gradene passerte 23 og 24 i pluss. Det eneste som var litt positivt i den to timers lange køen var det faktum at vi stod i skyggen. Men ellers var det pressing fra alle kanter. Utrolig at jeg holdt ut! Da klokken ble seks ble alle sluppet inn. Folk spurtet til plassene. Jeg og mamma også. Vi kom ganske langt foran, og det var jo veldig fint, på tross av et par brannsår etter at et par campingstolturister presset meg inn i muren. Showet startet halv åtte, så vi hadde litt ekstra spisetid på oss. Jeg hadde varmet noe middag i en matboks, som jeg spiste kaldt. Og det blandt hele allsangpublikumet. Jøss. Jeg har virkelig overgått meg selv! Ellers var det latterfylt, gledelig og fantastisk hyggelig å være publikum. Mange kjente sanger, og noen fullt ikke så kjente (som jeg lærte meg underveis). Definitivt god stemning! Ferjen tok vi tilbake elleve fra Moss, så da spiste vi noen påsmurte rundstykker på båten.
Tillit er et stort ord. Et ord som strekker seg over mange fler begreper enn bare de seks bokstavene det er bygget opp av. For det bygger nemmelig på å være sikker på andre, men også det å være sikker på seg selv. Å stole på at andre vil ditt beste, eller stole på at du trenger en dag fri. Sånn fordi DU trenger det. Dessuten handler det mye om følelser også. For å ha tilliten på plass, må følelsene være godt tilstede også. Man kan ikke bare stå å se på alt mulig. Man må handle og man må bruke sansene sine. Kjenne og føle seg fram. Ofte kan følelsene gi en fysisk tilbakeknekk, men de kan også være med på å fylle hele deg av glede slik at det kiler fint inni magen. Det handler kun om en ting; å bruke dem på riktig måte. Vite at hver gang du har følelser for andre, så har de faktisk følelser for deg også. Og ikke bare det, for det er særdeles viktig å ha følelser for seg selv også. Føle at man er verdt noe. Føle at man er til og vite at andre bryr seg. Den kjærlige og gode følelsen av trygghet, omsorg og støtte. De myke ordene som skal skape tillit.
Vi steller alltid i stand en del når det først er noen som har bursdag, og i går var det mamma. Hipp hurra! Hadde bestemt meg for å gjøre noe ekstra.. Derfor stod jeg opp et par timer tidligere og kokkelerte. En liten stund senere stod det nybakte rundstykker, masse pålegg, bacon, eggerøre, jordbær og vannmelon på bordet. Siden jeg sjelden smaker på noe som jeg selv baker eller steller i stand, så ble dette et unntak. Rundstykkene var smakfulle med godt pålegg oppå. Denne gangen drepte jeg ikke gjæren og fikk mursteinsblokker. Var også tålmodig og lot de heve ut tiden. Virket også som de andre koste seg! Ellers falt gaven min i smak. En greie jeg kjøpte den gangen jeg rømte fra SIV allmennpsykiatrisk under tvangsinnleggelsen. Noe godt kom det ut av alt det oppstyret! Dagen videre gikk til vikingmarked (imens mamma slang sammen sin berømte ostekake) og gåtur med Aleksander. Skuffelsen var stor da jeg så hvor lite de hadde gjort ut av årets marked, så vi får ta til takke med en forfriskende tur til Linden der jeg normaltsett jobber. Da vi kom hjem fikk vi besøk av besteforeldrene mine, så lunsjen ble inntatt ganske fort nede sammen med pappa. Er enda litt var for å spise med annen familie. Det er noe med å få bemerkelser for det man spiser, for selv synes jeg det er en stor mengde. De har ikke sett at jeg har spist såpass på en god god stund. Bare et blikk kan være nok.. Kan trygt si det hjelper når pappa støtter opp med samme type mat eller mengde. Utover kvelden var det grilling før jeg så på søndagsfilmen og tok kveldsgrøten min. Kaken ble fryst ned. Den får vente til vi får mer kakeglade besøk.
Varme og sol. Sol og varme. Sommer! I morgen er vi over på Juli måned. Så fort. I vinter hadde jeg ingen anelse om hvordan denne sommeren skulle bli eller hvor den skulle bli tilbrakt. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt på at ting skulle gå så greit som nå. At jeg frivillig kan ta engasjement, initiativ og allikevel klare å følge et opplegg godkjent av mamma og pappa. Spesielt den delen med at Madelén virkelig har vokst psykisk og at hun nå har et ganske bra tak på anoreksien. Det er dette som føles trygt. Jeg er ikke lenger kloret fast til anoreksiens ordre. Jeg adlyder den ikke. Overtrener ikke, spiser ikke mindre, teller ikke kalorier (nesten), klorer ikke eller slenger stygge og negative bemerkninger til meg selv eller kroppen min. Såklart; jeg kan føle det lille monsteret av og til, men det blir fort ignorert ved andre positive tanker, friluft eller det beste av alt; tid med venner og familie. Jeg opplever mye positivt om dagen! Jeg ser at alt arbeidet begynner å gi resultater. Vi kan planlegge ferie i den grad det fungerer, jobben er ikke langt unna og jeg får bruke tiden til det jeg ønsker. (om det er realistisk) Har bestemt meg for å vente et år med skole for at det ikke skal bli for mye stress, belastninger og psykisk tvang. Dessuten vil jeg oppnå best mulig resultater ut i fra kunnskap og ikke det faktum at jeg er for syk, utmattet og ukonsentrert. Vi kaller det en lur avgjørelse og et fornuftig valg. Selv om det sitter hardt inne. Nå skal jeg bare nyte sommeren for fullt. Fortjent eller ikke. Jeg har god samvittighet! Jeg er positiv og glad, og det kan ingen lenger ta fra meg.
Psykisk sett ligger jeg fremdeles under dyna enda. Gårdsdagen varte i timesvis. Jeg sto opp svært tidlig for å rekke fastlegen og disse blodprøvene jeg alltid tar. Deretter var det noen timers venting på Bastøferja (som vil si en handlerunde i Horten), og da vi endelig ankom Moss spiste vi ferdig tilberedt lunsj. Før vi satte kursen mot Svinesund og Nordbysenteret. Handlet ikke mye akkurat. Det ble noen enkle kjøp; en pologenser, to smykker og et belte. Mamma derimot. Jeg forstår ikke hvordan hun kan finne noe hun liker i hver eneste butikk. Anoreksien i meg var ikke stort til syne. Jeg hverken løp eller spiste mindre enn jeg skulle. Det hadde jeg bestemt meg for på forhånd. Dette skulle gå så bra som overhodet mulig. Derfor gjennomgikk jeg enda en ny bragd; middag ute. Vi valgte dagens meny og fikk en stor porsjon med panert og stekt seifilét badet i tomat- og paprikasaus. Det var kun potetene jeg droppet, og da var det jo ingen problemer. Vi rakk også en stresshandling på matbutikken da vi innså at klokken var 40 minutter mer enn det burde vært. Vi stresset avgårde til Color Line med tre minutters margin på å rekke båten. Da vi kom ombord fikk vi den lille pustepausen før det var TaxFree som stod for tur. Heldigvis var det ikke så alt for mange mennesker, høye bølger og tett luft å møte på. Kveldsmaten ble et av de rundstykkene vi kjøpte på matbutikken – med en merkelig, men god smøreoststripe på. Var hjemme nærmere tolv. Så da var det tid for å legge inn alt vi hadde kjøpt, og dele ut gaver for så å ta kvelden selv.. Det var en kjempebra tur! Glad for at jeg følte meg såpass pigg og fin i formen. Da mener jeg også humørmessig 😉
