Han ble alltid sistemann i rekken. Førsteprioritet var meg, så mamma, deretter pappa og til slutt kom lillebroren min, Aleksander, som en slags fjerde person. I begynnelsen tror jeg ikke han helt forstod alvoret. Han tenkte vel som resten av familien. Nettopp at jeg bare var blitt naturlig sunn. Mange ungdommer gjør jo det? Etter konfirmasjonen var han litt mer skeptisk, etter alle disse faremeldingene fra andre siden av slekta. Han sa lite, men følte nok veldig på at søsteren hans krympet sammen. Da jeg begynte med samtalene hos BUPA trodde han at alt skulle ordne seg. Han trodde at søsteren skulle bli frisk! At jeg skulle komme hjem fra første møte å spise den helstekte kylling i sin helhet. Uten å skylle bort oljen, grave etter fett innimellom eller droppe risen. Han hadde virkelig troen på at alt skulle være i orden hvis jeg fikk innblikk i hva sykdommen kunne gjøre med meg. Istedenfor fikk han bare en diagnose på søsteren sin som etterhvert skulle bli mer og mer syk. Mye sykere. Det ble en sommerferie som mange helst vil glemme, hvis det ikke hadde vært for mange gode opplevelser. Fokuset lå kun på meg. Jeg hadde førsteretten til å bestemme aktiviteter, bestemme mat, bestemme når vi skulle dit eller dit. Jeg var en slags hersker i familien. Etter ferien var han veldig redd og engstelig. Han truet på meg innleggelser fler ganger, og sa at det ville være det beste for meg. Det ble mange raseriutbrudd og tårevåte øyeblikk. Jeg kunne ødelegge ting, sparke, slå eller løpe ut av huset. Jeg måtte av og til bli holdt nede når anoreksien herjet som verst. Det ble så ille at Aleksander måtte sendes bort på to ferier. Vi kunne ikke ha han hjemme så mye. Han tålte meg ikke. Han tålte ikke hvilken person jeg var blitt med anoreksiens sterke grep! Vi oppdaget også at vi mistet mye av det gode søskenforholdet vi en gang hadde hatt. Jeg var ikke lenger tilgjengelig,  og han følte ikke lenger at jeg var storesøsteren hans. Den dagen jeg ble innlagt roet han seg. Det virket som han hadde fått fred. Den første uken fikk han ikke besøke meg. Da han omsider fikk komme tror jeg han ble helt fra seg. Han så en søster så dårlig og syk at dette måtte vel bety slutten? Hun lå der med sonden sin, full av sår og orket knapt å si et ord. Hennes eneste trimtur var de 15*2 metrene til doen og tilbake med en stirrende pleier som fulgte ivrig med på om hun benyttet et par minutter til å kaste opp, ta ut sonden eller ta en liten intervall. Plutselig endret blikket til Aleksander seg, og det tok noen dager før han på nytt ville besøke meg. Det gjorde noe med han! Ville han få søsteren sin hjem til jul? Heldigvis gikk ikke sykehusetinnleggelsen inn på hans skolekarakterer og prestasjon, men han valgte å droppe sitt eneste juleball. Var det fordi søsteren ikke fikk komme å se? Ting ble straks bedre da jeg fikk overnattingspermisjoner. Jeg var kvitt rullestolen og stod fri til å velge når jeg var hjemme. Jeg og Aleksander begynte å få tilbake kommunikasjonen og ting bedret seg. Jeg skaffet Skype til hele familien slik at vi holdt kontakten. Vi fikk dessuten et rom til disposisjon hver gang de kom på besøk, der vi hadde spillkvelder med Scrabble. I starten fungerte det bra, men etterhvert ble det nok for Madelen. Hun var så lei. Hun følte seg elendig. Tårene rant og sår og arr ballet seg på. Aleksander hadde mistet motet. Han så hvilken elendighet hun måtte gjennom. Han så hvor mye det tærte på henne, og hvilken person hun plutselig var forandret til å bli. Helt ugjenkjennelig! Angret han? Angret han på at han ville ha henne på sykehus? De reddet livet hennes, men hva mer? Han var blitt usikker. Permisjonene var greie nok, men plutselig sa det stopp. Han fikk mye vonde meldinger. En melding der det sto; ”Adjø. Jeg orker ikke mer! Elsker deg. Du er verdens beste bror.” før han noen minutter senere får høre at hun forsøkte å ta livet sitt. Hva da? Hva kunne han gjøre? Alt hun ville var å forsvinne. Når man er 18 år og kun ser en utvei, så er det ganske ille. Ting og planer ble framskyndet og hun kom seg på RASP et par uker senere. Aleksander satt der med et håp! Hun stortrivdes de første dagene, men det var fremdeles noe som ikke fungerte. Hun var jo på tvang og hvilken menneskelig glede kan man da føle? Hennes første permisjon ble påsken, 4 uker senere. Alle håpet ting var bedre, og det var de. Frivilligheten kom allerede da hun var tilbake, men fremdeles var det ikke enkelt. Russetiden ble ikke som planlagt. Bra, men ikke som planlagt. Så hun ble utskrevet og derfra startet kampen på ordentlig. De eneste mål; ”aldri tilbake dit”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Aleksander var ikke glad for valget, men aksepterte det. De første ukene var harde, men vi kom oss gjennom og etterhvert kom vi tilbake til Madelen&Aleksander, verdens beste søster og bror. Vi kan snakke om alt, og vi støtter hverandre. Glad for å si at storebrorrollen dabber litt mer av.. Bildet fra julaften 10 (over) og ullevåll stadion i september (under), viser klart en positiv forbedring hos oss begge!