Mars 2010. Jeg var så nære, men heldigvis ikke nære nok. Foreldre som begraver sitt barn. En bror som blir enebarn. En niese/nevø som aldri får møte sin tante. Det er ikke riktig. Det var ikke riktig. Det bare føltes slik der og da. Jeg var innesperret, og så ingen utveier. Spontan handling. Desperasjon er ordet. Det stod om sekunder. Det stod om mengder. Det stod faktisk om viljestyrke. Viljestyrke til å overleve. Selv om det ironisk nok var alt jeg ikke ”hadde planer om”. Tilfeldigheter eller ei. At mamma plutselig ringte like etter overdosen. Jeg vet ikke hvor tilfeldig det var. Men jeg er sjeleglad og evig takknemlig for at hun gjorde det. At hun tok den ekstra telefonen. At hun var så hysterisk, og til slutt overbeviste legen om å storme rommet mitt. Det stod tross alt mellom liv og død. Et sjansespill jeg ”ufrivillig” ble en del av i løpet av sekunder. For hvordan kan det ha seg at en 18 år gammel jente ikke vil leve lenger? Nei. Da forstår en jo hvor grufull denne sykdommen er. Hvor ekstremt paralysert en blir, og hvor lite en verdsetter livet. Tenk alt jeg ville gått glipp av? Ikke ville jeg fullført videregående. Ikke ville jeg fått lappen, eller kjøpt egen bil. Ikke ville jeg vært en del av kjøkkenprosjektet (og kanskje hadde det aldri blitt virkelighet?) Ikke ville jeg møtt en av mine beste venninner. Ikke ville jeg kunnet jobbe i verdens beste jobb. Ikke ville jeg…. Det er så mye. I løpet av fem år har jeg opplevd og erfart så enormt, og jeg ville ikke vært foruten noen av opplevelsene. Gode som vonde. De har formet meg, og gitt meg styrke. Styrke til å leve livet nå, og også i fremtiden…
Balanse. Si det. Tenk på det. Balanse. Ikke for mye. Ikke for lite. En mellomting. Jeg må innrømme at jeg synes dette er vanskelig. Jeg er en person som har full energi så å si alltid. Ofte kjører jeg på for hardt, fordi den fornuftige delen av meg kun er en svak stemme. Ingenting som dominerer. Ingenting som sier at jeg må roe ned. Det merker jeg først når jeg går i bakken. Når jeg er så sliten at jeg må sove for å hente meg inn. I slike tilfeller kunne det være ålreit å tenke balanse. Litt færre gjøremål. Litt ekstra latetid. Teit å innrømme, men faktisk veldig viktig. Ikke bare fordi jeg er syk. Jeg tror nemlig alle mennesker trenger balanse i livet sitt. Før eller siden blir det for mye. Da er det kanskje lurere å ta hintet før det tipper over, enn å kjøre på helt til det faktisk gjør det. Jeg har forstått det. Særlig etter jeg begynte å jobbe ordentlig. I Juli fikk jeg for første gang på flere år merke hva det ville si å være sliten. Ja. Faktisk var følelsen så uvant for meg at jeg trodde det var noe galt fysisk, og at jeg måtte oppsøke lege. Det slapp jeg heldigvis. Det viste seg nemlig at jeg ikke hadde tatt nok forhåndsregler, og heller undervurdert hva det ville si å være i jobb. Spist bra, men ikke nok. Mosjonert, men for mye. Jeg kaller det å være ”for snill”. Ikke mot meg selv, men nokså ubevisst mot anoreksien. Den vet jeg erfaringsmessig fungerer dårlig. Nå er det hardt mot hardt som gjelder. Viljestyrke i seg selv er bra, men ikke nok. For å fungere, og faktisk være tilstede, så krever det 100% av meg, om ikke mer. Det skal spises. Det skal restitueres. Det skal roes og det skal stresses ned. Og ikke minst; det skal etableres vaner. Fysisk styrke har i løpet av måneder blitt like viktig som viljestyrke. Hvorfor? Jo, fordi jeg står og går mange tusen skritt daglig, løfter ”halv”tungt, yter service, hjelper til og deler kunnskap. Folk henvender seg til meg, og forventer at jeg gjør alt som står i min makt så de blir glade og fornøyde. Likeså forventer jeg det samme av meg selv. Og vel. Det har jeg ikke sjanse til hvis jeg ikke er ”i balanse”…
Reisen min har vært lang og krevende, men også en suksess på mange måter. Den har formet meg, men også forbedret meg. Selv føles det som jeg sitter på en mirakuløs superoppskrift. Å gå fra halvdød til mer enn levende, fra matsonde til frivillig spisende, eller fra sykehusinnlagt til student og nå deltidsansatt. Det er ikke bare bare, det. 4 trinns-oppskriften har definitivt fungert, og enda driver den meg i retning friskere, bedre menneske og attpåtil litt mer voksen. Jeg kan kun snakke på mine egne vegne (av erfaringer) når jeg forteller hvordan dette har gått til, men tror oppskriften kan være veiledende for veldig mange i dagens samfunn. Syke, som friske. Kort fortalt innebærer den fire viktige ting. Det første er tålmodighet. Jeg måtte forsone meg med at ting tok, og enda tar tid. Det kunne/kan til tider være helt grusomt å vente, samtidig som ventetid også har gjort noe med meg. Jeg har blitt et langt mer tolerant og tålmodig menneske etter alle prøvelsene jeg har vært utsatt for. Hvilket som alltid kommer med i en ”hektisk” hverdag. Den andre ingrediensen i min superoppskrift er målsetting. Uten et mål hadde jeg vært ferdig for lenge siden. Jeg er avhengig av at jeg har noe jeg kan strekke meg mot, slik at jeg hele tiden kan bli bedre. Mål trigger meg, og gjør meg ekstra engasjert og livslysten. Det er også her min tredje ingrediens kommer inn, nemlig ståpåvilje/viljestyrke. Kanskje er dette den viktigste egenskapen jeg innehar, fordi det er den egenskapen som gjør at jeg kan nyttigjøre meg av den personen jeg er. Samme hvor tøft noe er, så finnes det aldri en grunn til å gi opp. Det synes jeg er en god leveregel. Ikke at jeg følger leveregler. Jeg lever bare slik jeg føler er riktig, og det får være bra nok. Så håper jeg en dag at også jeg innser at jeg er bra nok. 87% i det minste. I mellomtiden fortsetter jeg med min fjerde superingrediens. Den tror jeg mange for lengst har gjettet. Starter på p og slutter på osititet. Positivitet. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke holdt humøret oppe? Livet blir hva man gjør det til, og hvordan man velger å se på ting. Alt er ikke svart-hvitt. Det finnes alltid muligheter, og det er de man må se. Ikke begrensningene. ”Jeg kan”, ferdig. Ikke; ”jeg kan, men”. Da har en allerede lagt et hinder som i utgangspunktet ikke skulle være der. For slik må man altså tenke. Optimistisk tankegang og et ekstra smil innabords er en genial faktor for å ha det bedre med seg selv. Eller bare ha mer energi i hverdagen. Jeg får begge deler. Pluss litt til. Som et motiverende innslag og avslutning til denne bloggposten er det verdt å nevne…
Jeg anser meg selv som en ganske ærlig person, men…. Det er jo klart jeg lyver litt hvis jeg sier at jeg er et 100% ærlig menneske. Det tror jeg ingen hadde gått på, samme hvor godt pokerfjes jeg hadde hatt. Alle har vi vel noe på ”samvittigheten”. Jeg må ty til noen hvite i ny og ne. Ikke fordi jeg er slem nødvendigvis. Noen ganger handler det om at sannheten sårer mer enn den gjør godt. Andre ganger handler det om at jeg ikke orker ”å ta diskusjonen” eller er redd for hva andre vil si til meg. Hva vil folk tro? Vil jeg få kjeft? Har nok vært noen forfalskede underskrifter opp gjennom ungdomsskolen. Jeg turte ikke alltid briefe med karakterene hvis de ikke innfridde forventningene mine. Eller rettere sagt; de forventningene jeg trodde mamma og pappa hadde. I ettertid har det forsåvidt vist seg at jeg hadde grundig feil. Mamma og pappa har alltid vært fornøyd så lenge jeg gjorde mitt beste.
Så hender det at jeg iblant er litt ego og fort kan tenke at jeg får gevinst ut av løgnen. Sistnevnte er sjelden, altså. Jeg er nemlig veldig mot å oppnå fordeler hvis det gagner samvittigheten min. Jeg kunne aldri rappet matvarene til noen hvis de lå igjen på handlebåndet. Jeg kunne aldri tatt salget til en kollega, og ei heller seire for andre. Istedenfor kan jeg søle vaniljesukker utover hele gulvet, og late som at jeg ikke forstår hvorfor støvsugeren har fått ny duft. Jeg kan dumme meg ut med blandingsforhold og skylde på feilmerking i oppskriften. Jeg kan til og med dra en oppfunnet lystig historie som understreker og gjør min egne historie mer troverdig. ”Jo, jeg har en venninne som” Det skal derimot sies at i selgeryrket så er det ingen slike. Jeg har kun de produktene jeg sier jeg har, og jeg har kun fått tilbakemeldinger på det jeg har fått tilbakemelding på. Troverdigheten svekkes fort hvis en ikke spiller rent, og jeg vil neppe bli konfrontert (av kundene) med at jeg har løyet.
Når det kommer til å skåne andre er jeg god. Beskjeder jeg ikke vil gi, utsetter jeg. Det samme med urovekkende/bekymringsfulle resultater. Noen ganger vet jeg nemlig hva ”samtalen etter” innebærer. Som feks da jeg uheldigvis måtte fortelle mamma at jeg glemte å sende inn meldekort. Det ble noen sure uker, mildt sagt. Egentlig hadde jeg ikke trengt å si noe, for mamma sjekker ikke akkurat kontoutskriftene mine, men fordi samvittigheten til slutt ble uutholdelig så måtte jeg. Det var tross alt mamma som ordnet med stønaden fra første sekund, så det skulle vel bare mangle at jeg klaget og fikk ordnet opp. Takknemlighet kalles det. Fra min side, altså.
Jeg lyver jo ikke når jeg sier at jeg har anoreksi, og til tider har jeg brukt sykdommen for alt den var verdt. ”Har spist”, ”ikke sulten”, ”skal spise”, ”begynt med trening” osv. Mange fine unnskyldinger var ute og gikk i perioden før sykdommen ble oppdaget. Mat var en ting. Vekt en annen. Jeg påsto litt av hvert. At jeg kuttet ned noen cm på høyden er også sant. Så fort jeg fikk diagnosen hos fastlegen krummet jeg ryggen og bøyde meg ned til 172. Det var så langt det så realistisk ut. Alt for at bmi’en skulle virke høyere enn hva den var. Ergo måtte jeg gjøre det samme på bupa, innleggelsesstedene og også hos den nye fastlegen min. Faktisk er det kun helsesøster i 10 klasse og politistasjonen som har målt høyden min korrekt etter dette, og kun også de som har den korrekte høyden. Anoreksien har med andre ord løyet mye. Enda ser jeg mitt snitt i å utnytte den, men ikke på samme måte som før. Selvfølgelig kan jeg si jeg har det bra når jeg ikke har det, eller jeg kan smile selv om jeg er ødelagt innvendig. Jeg kan også si at jeg skal bort hvis jeg foretrekker en hjemmekveld med familien. Det er bare det at jeg ikke lenger går inn for å skylde på sykdommen for å oppnå særfordeler. Jeg vil bare være som alle andre – en i mengden. Ikke en person det er synd på. Ikke en person som trenger ekstra hjelp, støtte eller penger. Ei heller en person som føler hun må lyve for å gi en god nok forklaring. Ofte tar jeg meg selv i forsvar selv om jeg ikke trenger. Jeg har på en måte laget et motargument før den andre parten har uttalt seg. Da blir jeg kanskje litt lystløgner, da. Uten at jeg helt er klar over det. Og med et godt pokerfjes slipper jeg som regel unna med det meste. Så der har vi det. Jeg er en lystløgner med pokerfjes. Snasen kombinasjon!
Jeg er heldig fordi jeg har muligheter. Fordi jeg kan være til nytte. Jeg må ingenting. Jeg må ikke sette en agenda. Jeg må ikke følge en plan. Jeg må ikke nå målene mine. Men; jeg vil. Jeg vil så mye. Jeg vil ha en plan. Jeg vil ha rutiner, og jeg vil nå målene mine. Jeg er bestemt, disiplinert og klar på hva som betyr noe for meg. Hva jeg har bestemt meg for, og hva jeg akter å utrette. Jeg kan. Jeg vil. Jeg skal. Så enkelt. Må er et nei-ord. Et skikkelig neiord. I mine øyne gjør jeg ingenting fordi noen bestemmer at jeg må det. Jeg gjør det kun av, kall det ”egoistiske grunner” – for meg selv. Det er faktisk slik en må opptre som menneske. En må pleie seg selv, og ta vare på sine egne verdier. Nettopp fordi de betyr noe. Ikke bare noe, men mye. Masse. Det er så altfor fort gjort å glemme bort en selv oppi hverdagens styr. Det vet jeg alt om, og… Endelig. Endelig vet jeg å verdsette Madelén.
Det har tatt tid. Masse tid. Jeg har grublet, fundert og tenkt fram og tilbake. Ikke som i ”hva er bra?”, men som i ”hva vil jeg egentlig?” Ja. Det er to vidt forskjellige ting. ”En må satse for å oppnå noe verdifullt, koste hva det koste vil” – slik jeg alltid har sagt. Veien er langt fra tornefri. Det må en forberede seg på. Faktisk har min vei vært så humpete, ujevn og til tider umulig som det går an å få blitt. En periode så jeg ikke et eneste lys en gang, mens nå. Nå sitter jeg her med det grunnleggende av skole i boks, full jobbing, sosial tid og alle verdens muligheter. Hverdagen er ikke lenger tom. Det er så mye mer forutsigbarhet i livet mitt nå. Sett bort fra en ting. Jeg vet jo hva som stanser meg. Stanser meg fra å komme helt dit jeg vil. Det er jo sykdommen. Ingen tvil. Allikevel skal det sies at jeg har fått den mer og mer under kontroll. Jeg gir ikke lenger f og later som jeg er superwoman. Selv om det er lettest skal jeg innrømme. Det er helt fint å være positiv og optimistisk, men det må jo samsvare med alt annet. Virkeligheten rettere sagt. Har jo tross alt en realistisk sans innebygd også. For ja. Formen er fremdeles så fin som den kan være, men det er som sagt ikke fordi jeg tviholder på min psykiske styrke, men kanskje heller fordi jeg velger å prioritere. Prioritere etter fornuft. Hvis alternativene er en kald regnværsgåtur eller en time ekstra søvn, så velger jeg lett sistnevnte. Av vilje. Forbrenningen er dessuten i full aktivitet på jobb, og jeg gidder ikke stresse med noe som gir meg null tilbake. Selv om jeg ikke blir direkte sliten, så vet jeg nemlig hvor fort gjort og ikke minst hvor ille skråstrek unødvendig det er å havne på bunn. Det løpet kjører jeg ikke, for jeg bruker så ekstremt mye krefter på å hente meg inn hvis jeg må. Det har jeg ikke tid til i min ”travle” hverdag der jeg er avhengig av å fungere godt fysisk. Ikke bare fungere, men også være ordentlig til stede og yte mitt beste som selger. Dermed er det også naturlig at energi og kosthold nevnes i samme linje. Kaloriene har jeg frivillig økt en del på – uten at det har gått på bekostning/kompensasjon for noe annet. Ikke som i telling eller protestmessige kostlister, men heller i form av en sunn autopilot og egne vaner. Det er rett og slett noe som betyr mer enn anoreksi. Enkelt og greit. Jeg gjør hva som må til. Faktisk blir jeg ikke lenger uvel eller flau når noen nevner ordet ”spise” i en setning til meg. Nei. Jeg forteller gladelig at jeg har spist før jobb, på jobb og at jeg har spist litt ekstra her og der. Og det gjør jeg (nesten) med stolthet. For det er sant at jeg er stolt over at jeg kan jobbe på Elkjøp og samtidig etablere normale tilpassede vaner – samtidig som jeg kjemper for å bli frisk. Vaner har det også blitt med leggetider, og jeg er på alle måter kommet inn i et mønster der både hode og kropp henger på grep. Nesten. Det går sakte, men det går fremover. Det er det viktigste!
Jeg jobber så mye jeg kan, og det går fint. Det gjør virkelig det. Jeg stortrives på jobb. Verdens beste jobb. Aldri før har jeg hatt så mye energi, livsglede og ro i sjelen som nå. Ingen alternativ kunne vært bedre nå som vgs er over. Dette er virkelig noe jeg gjør for min egen del – med god samvittighet. Og jeg tør påstå dette gjør meg friskere på alle måter. Så ja, ting går definitivt fint. Måltidene også. Eller altså. Jeg jobber omtrent bare kvelder (med unntak av annenhver Lørdag) og da blir det som så, men altså; jeg følger opplegget mitt. Rutinene er der. Rutinene etableres. Jeg spiser før jeg drar og etter jeg kommer hjem. Jeg er flink til å ta igjen det ”tapte” og henter meg raskt inn hvis nødvendig. Til uken skal jeg nok en gang øke på timeantallet. Da skal jeg forhåpentligvis også benytte spiserommet ettersom jeg får krav på pause. Det er en utfordring når det er såpass lenge siden sist, og det føles på mange måter merkelig og litt for normalt. Jeg, matpakke? Jeg, spise med andre? Men sånn er det. Når jeg er såpass bestemt på å fungere i en normal hverdag, så må også rutinene og gjøremålene bli deretter. Det gjør dessuten at alt føles mye bedre. Formen, humøret, psyken – alt. Sakte men sikkert har det nemlig gått en vei – nemlig oppover. Nettopp fordi jeg fyller dagene med glede. På best tenkelige måte. Jeg merker sakte men sikkert på kroppen hvor mye den venner seg til jobbhverdagen, og hvor mye jeg faktisk rekker i løpet av uken. Samtidig som jeg merker (gleden av) hvor ofte jeg må si nei til ting, fordi jeg faktisk er opptatt. Ikke bare fordi jeg kommer på en dum unnskyldning der og da. Likeså merker jeg hvor mye jeg verdsetter de enkle ting. Bare det å trippe håpefull før jeg åpner kontoen og sjekker mottatt fortjent lønning. Bare den gleden jeg føler når jeg trer inn i min fineste uniform og tar på et strøk lipgloss på leppene. Bare det å kjenne antydning til muskler og sprettrumpe. Bare det å si at jeg tar helg. Bare det å se fram til helgen – ja, det er sånne ting som betyr noe i dagliglivet. Jeg har definitivt funnet en balanse og en greie som fungerer for meg. Der jeg føler jeg får utnyttet mitt potensiale. Der jeg kan smile og le. Der jeg kan være sosial. Der jeg bare kan være meg selv 110%. Evig optimist. En hverdag full av mening med andre ord. Jeg føler meg så respektert og privilegert som har denne muligheten. Kundene, kollegaene, familien min og vennene mine – alle støtter de meg, og gir meg tilbakemeldinger som nok en gang bekrefter at dette er riktig. Riktig fokus. Og om jeg har glemt av herr anoreksi? På ingen måte. Jeg arbeider (nesten) like hardt som selger, som det jeg arbeider for å bli frisk. Svar godt nok? Tror det.
Jeg lever ikke for å spise. Jeg lever ikke for å drikke. MEN. Jeg spiser og drikker for å leve. For å ha energi. For å ha en funksjonell kropp. For å bruke hverdagen. Til det jeg vil. Ikke til å leve i begrensninger. Ikke til å leve i protest, sult – som senere blir til anger. Det vet jeg. Nettopp fordi jeg har kjent på denne angeren de siste årene. Ikke hver dag, men innimellom. Den er der. Noen ganger så sterk at jeg har lyst til å hive i meg alle kalorier jeg finner, sende unnskyldninger til alle og legge meg i senga så jeg ikke forbruker noe. Andre ganger er den minimal og tankene omkring ”det å gjøre noe” er der, men jeg greier ikke. Også har vi det mest vanlige – de gangene angeren er tilstede sånn halvveis. Det er de gangene jeg føler er mest normale. Det er de gangene jeg vil gjøre noe, og faktisk gjør det. Uten at det resulterer i desperate handlinger, gråt og dårlig samvittighet. Jeg handler ikke i straff. Jeg handler ikke i protest. Jeg handler bare etter fornuften og hva som både føles og er mest riktig. Så skal det samtidig sies at jeg er litt dum. Dum som angrer på noe jeg ikke kan noe for. Dum som ofte bebreider meg selv. Alle kan vi gjøre feil. Alle kan vi bli headhuntet av sykdommer. Ingen kunne vel stanse angrepet, og vel. Da må jeg gjøre det beste jeg kan. Ikke som i; ”leve syk til jeg blir 80-90”, men som i; ”motivere meg selv til hverdagskampen, slik at jeg kan bli friskere og blomstre litt mer dag for dag, time for time, minutt for minutt” Madelénreisen vil aldri noen ende ta…
Å fly? Supergøy. Å lese tanker? Superspennende. Å være unormalt sterk? Superkult. Å være usynlig? Superdupert. Hadde jeg fått velge en av disse superheltegenskapene før sykdommen hadde jeg lett gått for styrken. Det har alltid bodd en liten Pippi inni meg. En sånn jente som vil vise muskler, trene og vise seg fram. Hun bodde der, og hun bor der for så vidt enda… Det er bare en ting. Et sted gikk noe galt. Jeg ble alvorlig syk, og prioriteringene ble deretter. Nå seks og et halvt år (!) senere er det heller andre ting som frister mer. Helst ville jeg tatt på meg usynlighetsfrakken. Ikke fordi jeg er svak. Ikke fordi jeg er redd. Ikke fordi jeg vil unngå andre, eller rømme vekk. Kun fordi jeg av og til behøver en pause. En pause fra hverdagen. En pause fra følelsene. Noen ganger blir jeg nemlig så sint så sint. Mens andre ganger blir jeg så utenfor at det er vanskelig å komme i kontakt med meg. Følelsene tar overhånd rett og slett. Sinnet mitt er greit nok, for langsint med temperament har jeg alltid vært. Tre forstuelser derimot de burde helst ikke inntruffet. Ikke på grunn av noe så enkelt som at jeg måtte skippe favorittserien min til fordel for lynet som braket over. Og ei heller noe så dumt som at jeg plutselig fant ut at jeg var tom for kanel til kveldsmaten. Kan nok beklageligvis innrømme at sinnet har økt noe med sykdommen. En greie jeg de siste årene har behersket bedre og bedre, heldigvis. Allikevel er det ikke sinnet som er problemet. Det er vel heller den emosjoelle biten som stadig overrasker. Ikke bare er det slitsomt. Det er også flaut med stor f. Jeg har stått i butikken og kjent tårene presse på fordi jeg ikke finner matvarene jeg skal ha. Jeg har begynt å grine over konflikter jeg tidligere ville taklet med glans, og jeg har sutret over små bagateller som for eksempel at tightsen min ikke er vasket. Det er da det er dumt å vise seg. Dumt å være meg. Madelén med anoreksien.
I slike tilfeller ville en usynlighetsfrakk vært smart. Den ville gitt meg en time out slik at jeg rakk å tenke, før jeg rakk å reagere. Slik at jeg heller kunne observere, og deretter foreta handling. Ikke motsatt. Det er bare så rart dette her. Hvordan jeg. Jenta som ikke gråt av Titanic på barneskolen plutselig kan grine av ingenting. Hvordan jeg som ikke klarte å si ”glad i deg” til mine nærmeste plutselig sier det daglig (og også kjenner på kjærligheten) Hvordan jeg som kun hadde forventninger til meg selv plutselig skriver skrytete innlegg på facebook og helst vil vise fram mine mestringer til alt og alle. Virkelig. Det har vært en reise. En reise fra null til hundre. En selvrealiseringstur uten like. På mange måter føles det som jeg har beina plantet på jorda, samtidig som jeg svever lett over bakken. Jeg tar meg selv i å undre. Undre over hvem jeg er. Hvem jeg har blitt, mener jeg. Var dette meningen? Var det en grunn til at jeg ble syk, kun for at jeg skulle oppleve en slik utvikling? Komme styrket og menneskelig ut av det hele. Unnskyld om jeg tråkket noen på foten der. Er bare så ufattelig nysgjerrig av meg. Nysgjerrig på alle spørsmål. Av og til er det nesten til å bli gal av. Bare nesten. Jeg holder meg heldigvis nokså normal og prøver å unngå slike lange funderingsrunder. Det har jeg nemlig ikke godt av – understreket tre ganger. Jeg har det jo så mye bedre når jeg stopper opp og ”tar på meg usynlighetsfrakken”. Oversatt; observerer, sanser og nyter dagene.
Ferien ble satt i gang av fantastiske Vervenfestivalen, og etter to friuker var jeg på plass og tilbake i jobb igjen. Jeg må bare understreke at jeg har fått timelister tilpasset meg og min helse, og at det har økt i forsvarlig tempo. Å komme tilbake i jobb har betydd alt. Jeg har det så bra med meg selv, og jeg innser også hvor utrolig lite sykdommen får plass når jeg er i jobb. Smoothien er fast, og det er en fint tilskudd. En fin vane. Måltidene er som de har vært, og det er ikke noe feil det heller. Økningene har i aller høyeste grad blitt prioritert. Jeg tar ekstra til meg uten at jeg tenker over det. Jeg veier ikke alt. Midt på natten hender det jeg står opp og spiser et eller annet (fordi jeg har så sykt dårlig samvittighet og er rastløs) og jeg tør attpåtil smake på ting uten ”å kompansere for dem”. Dette virker kanskje ikke som noe å juble for, men for en som har vært fastlåst i rutiner x antall år så er dette fremsteg så til de grader. Ja, også har familien hatt en del grilling med samme type marinerte kjøtt. Inkludert friskis på pinne. Min fysiske helse er fremdeles ikke som den skal, og jeg mangler selvfølgelig noen kilo på kroppen. Men; det tar tid. Det som derimot har tatt lengst tid er å nå så langt psykisk og viljemessig som der jeg er nå. Og at den viljen enda holder.. Den fikk seg jo riktig nok en knekk da bestemor gikk bort, og med ufrivillig oppkastsenarioer flere ganger dagen, så er det utrolig at jeg taklet hverdagen og fremdeles holdt alt gående. Jeg burde vel egentlig vært døpt navnet ”Vilje”. For selv om situasjonen er som den er, og selv om jeg henger etter på en del områder, så har jeg kommet meg videre. I morgen starter skolen igjen. Jeg skal ikke dit. Jeg er ferdig med VGS. Nå manner jeg meg bare opp til en studentliv, helst i Tromsø. I mellomtiden skal jeg jobbe. Så mye jeg føler jeg orker – innenfor det som er forsvarlig. Ellers skal året brukes til en enda tøffere kamp. Jeg er så gira, og selv om jeg ikke gleder meg til resultatene som kommer så vet jeg at de er en del av ”friskpakka”. Det kan jeg leve med. Unnskyld. Det må jeg leve med!
Og nei, jeg fikk dessverre aldri utfordret fordommene omkring tynnhet på stranden. Har jobbet en del, samt at vær og temperatur ikke har tillatt det – for min del. #frysepinn
Er det en person jeg alltid er enig med så er det meg selv. Det betyr på ingen måte at jeg vet alt, eller at mine meninger alltid er de mest riktige. Jeg er på ingen måte noe orakel eller superwoman. Ei heller toppolitiker. Poenget er bare det at så lenge jeg er innforstått med å stole på meg selv, så blir jeg også mer selvsikker og trygg i hverdagen. Jeg tør å gå etter magefølelsen, og jeg tør å ta valg. Uavhengig av resultatet. En kan jo ikke alltid vite. Det er ikke alltid fasit eller resultat forekommer før handling faktisk er satt i gang. Skummelt, ja. Men så er det en del av det å leve. En del av det å erfare og en del av det å forme det livet slik en ønsker seg. Gang på gang har jeg ”hoppet uti”. Jeg har satset. Jeg har tapt. Jeg har satset. Jeg har vunnet. I nedoverbakkene har jeg lært, og i oppoverbakkene har jeg blitt styrket. Og sterkere? Det blir jeg!
