Jeg gråt aldri, men dog er jeg sjeleglad jeg fikk returnert kjolen. Jeg kunne med all garanti si at den aldri ville vært brukt igjen. Unødvendige kjøp er det verste jeg vet. Sånt gagner samvittigheten ekstra mye. På flere plan, faktisk. Om det var en feilproduksjon, eller om den skulle være sånn er umulig å si. Jeg gidder ikke prøve meg fram fysisk når det er snakk om postordre. Skjelettet mitt er så stort som det er, og jeg har ingen mulighet til å bli smalere. Og om jeg måtte det, så hadde det aldri skjedd. Jeg ville aldri begynt med kortsett, eller slanket meg for å passe inn i en kjole. Målet er å bli friskere, og da er det heller litt ekstra fett som må til. Ergo kunne jeg ikke ha en kjole som påminnet meg at jeg var for ”stor”. Det komiske er jo at den satt ganske løst på ryggen. Nei. Jeg kan spekulere mye, men jeg vil nok ikke finne ut av hva som var årsaken, og det er greit. Et problem mindre. I-landsproblem mindre. Julaften er over, og jeg trenger ikke lenger kjolen. Det får heller stå til, og jeg kan kjøpe en ny kjole en gang jeg virkelig finner en jeg liker, og kanskje attpåtil passer som den skal. Rettelse; som jeg vil at den skal.
Det ble en fantastisk fin julekveld på oss, og utenfor tradisjonens tro avsluttet vi (som i fjor) det hele med en film. Jeg endte opp i joggetøy, og det var herlig. Beina takler høye heler, men trives best uten. Og julekjolen min i år var dessverre hakket, tør jeg si det; for liten. Det var så vidt jeg fikk igjen glidelåsen. Virkelig noe jeg aldri har opplevd før. Er jo ikke akkurat den feiteste her i verden. Men men. Jeg kunne tenkt ”krise” og begynt å grine over det, men i og med at jeg er såpass fornuftig så har jeg innsett at ting ikke alltid er som man tror. Sikkert en XS feilproduksjon, bare. Så vi får se hva jeg gjør med saken. Synd kjolen er utrolig lekker, bare. Heldigvis synes det ikke på bildene, så kjolen var absolutt brukenes, og jeg fikk jo puste…. Vel uansett. Det ble rimelig sent i går, og det merkes på kroppsformen i dag. Litt sånn svimete. Uten at det gjør noe. Jeg har hatt fri og kunne nyte ekstra timer på puten. Frokosten ble erstattet/utsatt med brunsj, og familien valgte heller og samles da istedenfor. Med pålegg helt utenfor anoreksiens rand, selvfølgelig. Etterpå spilte vi spill, skravlet og lo. Jeg setter sånn pris på disse stundene, og som jeg sa var gårsdagen kjempefin. Ingen stress. Bare oss fire, perfekt middag, konfektlaging, bilder, pakkestund og julefred. Overraskelsene var det ingenting å si på. Har aldri opplevd maken til gjennomtenkte gaver. Er nå en elektrisk tannbørste (med bluetooth), KT-undertøy og freshe joggesko rikere. Pluss noen kroner. Dessuten har jeg vunnet i fem kalenderuker med en verdi på over to og et halvt. Er så takknemlig så takknemlig. Virkelig. Julen er virkelig en tankevekker, og jeg håper flere kan dele min glede over denne vakre høytiden. Jeg nyter hver eneste bit av den i alle fall!
Årets fineste dag er omsider her. Om jeg er trøtt? Ja. Om jeg er sliten? Nja. Godsliten. Hvis det er et ord. Om jeg har julestemning? Definitivt. Så hyggelig det er å jobbe i butikk rundt juletider, men. Spør du meg så er det ingen tvil om at julaften er årets koseligste dag å jobbe på. 3 timer med god samvittighet og ekte glede. Jeg liker når folk evner å vise tålmodighet, og attpåtil er såpass takknemlige når de forlater butikken. Det er sjelden jeg rekker til byen innen stengetiden på julaften, men faktisk har det hendt en gang. En gang jeg skulle ha blomster, og en liten gave. Herlighet så flau jeg var da jeg den gang skulle betale på bokhandelen. Å være sent ute ligger ikke i min natur, og derfor vil jeg ikke at andre skulle tro det heller. Ergo overbeviste jeg ekspeditøren om at jeg skulle ha reiseguiden selv, tok den under armen og stresspakket den inn hjemme. I bokbind. Kunne jo ikke kjøpe julepapir på selveste julaften. Da ville folk hvert fall se at jeg var sent ute. Jeg tar meg ofte litt i å tenke slik. Det har jo vært så ekstremt mye folk de siste dagene, og jeg fatter ikke at folk tør å vente så lenge med gaver som står øverst på ønskelista. Særlig når de vet at de verken rekker å bestille, eller kjøpe på nett. Selv ble jeg ferdig tidlig i Desember. Tenker alltid at jeg skal være ferdig før November, men den gang ei. Slike tidsfrister er vel ikke særlig nødvendig heller. Så lenge jeg finner det jeg er ute etter, og folk får det de ønsker seg, så er det greit. Og ikke minst; så lenge jeg slipper å stresse med gavene. Givergleden i meg kunne ikke tillatt det. Julegavehandelen i år har nemlig vært en sann fryd, og faktisk har det meste blitt trykket hjem fra nettet. Jeg synes det er så ålreit å shoppe på den måten. Det gir meg tid til å vurdere alternativene opp mot hverandre, og ikke minst; tid til å finne det jeg aller aller helst vil ha. Rettelse; aller helst vil gi bort. Med unntak av julekjolen, da.
Jeg gleder meg virkelig til å se når de åpner opp i kveld. Ser for så vidt fram til hele julekvelden. Den er spesiell, og noe eget i seg selv. Helt magisk. Og det familiesamholdet vi har; enda mer magisk. Kunne ikke bedt om en bedre familie. Kunne ikke bedt om noe mer. Alt er så bra som det kan få blitt. Snart perfekt. Om litt senker nemlig freden seg – og jammen har jeg vært effektiv i travle Desember til tross for sene jobbdager. 5 slag (!) er bakt. Troika er laget. Lutefiskmiddag spist. Bursdag feiret. Juletrær pyntet. Absolutt alt kjøpt inn. For å nevne noe. Utvilsomt i rute. Skal bare rusle meg en tur og få på finstasen så er jeg klar. Good jul til dere alle. Nyt den, og ta vare på hverandre!
Det har gått i ett, og jeg kan ikke huske sist jeg faktisk kjente på ordet ”fri”. I Desember blir liksom ikke fri forbundet med frihet og ledig tid slik det kanskje ellers ville vært. Det er så mye som skal forberedes og gjøres, og det skal gjerne skje innen en viss tid eller innenfor et visst tidsrom. Jeg sier ikke at det gjør noe. Jeg trives i full aktivitet, elsker jobben, og liker at dagene går. Bare ikke så fort. Allerede 19 Desember – snart juuuul. Bursdag i morgen. I motsetning til de foregående årene føler jeg ikke jeg har nytt denne Desember så mye som ønsket. Det har vært litt for mye til og fra, og litt for lite her og nå. Hjemme 20:30. Lite kveld. Prøver å ta igjen det tapte med enda mer bakst, snegletempogaveinnpakking og ekstra mange julefilmer. Det funker som bare det. Så langt har helgen bare vært avslappende. Rett og slett en skikkelig energiinnsprøytning. Det føltes ikke som det trengtes, men jeg tror det var lurt sånn for sikkerhets skyld. Så jeg ikke treffer bakken helt plutselig. Tulla. Disse besvimelsestendensene kan jeg ikke si jeg har hatt annet enn før innleggelsen i 2010. Jeg er nemlig så mye bedre til å lytte til kroppens signaler nå, enn hva jeg var. Det må til tenker jeg. Jeg har tross alt valgt min noe hektiske hverdag, og da må jeg også være 100% dedikert til den. Og det er når jeg faktisk skriver dette at jeg kjenner på hvor velfortjent alt er. At jeg fortjener de ting jeg unner meg. At jeg fortjener fri. At jeg fortjener å gjøre det jeg vil. Og det er akkurat det jeg har tenkt til resten av kvelden, og forhåpentligvis i morgen. Jeg er a’jour med såpass mye, og tenker det skal gå fint å legge julegjøremålene litt til side. Bursdagen i morgen blir en helt vanlig dag med helt vanlige planer. Bare meg og mine tre familiemedlemmer. Faktisk er det den beste bursdagen jeg kan få. Etter jeg bikket 19 har liksom ikke storfeiringer, kaker og gjester vært så himla viktig. Jeg nevner jo knapt at jeg fyller år. Men vi får se. En skal ikke bli helt apatisk og giddeløs. Et par bilder, litt samhold og en kake til folket kan vel ikke skade. Det er jo tross alt en milepæl at jeg har kommet helt hit…. Det må bety noe! Må det ikke?
Tidligere erfaringer med bollesveis, for kort pannelugg og gult hår tilsier at jeg alltid er like spent hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe med håret. Dette til tross for at jeg hele tiden går for samme løsning; skulderklipp. Jeg tripper nærmest i stolen når jeg venter. Det er så avgjørende på selvtilliten min. Ikke at jeg må se ut som ”en million dollar”, men jeg må i det minste ha en sveis jeg kan leve med. Rettere sagt; se i speilet uten at tårene presser på. Ja, så ille var det dessverre denne gangen. Det ble akkurat 1 millimeter kortere enn antatt. Litt mindre praktisk med fem spenner i håret i stedet for en. I speilet ble jeg møtt av en annen person. En som så så mye mer voksen og tja. friskere ut (?) Det var veldig rart. Jeg skal innrømme det. I stundens hete tok jeg på meg nisseluen og dro på jobb. Helst ville jeg bli hjemme. Tidligere har jeg ikke fått kommentarer på klipp, fordi det ser så naturlig ut. Denne gangen bemerket ALLE det, og den første kommentaren jeg fikk var nettopp ”så voksen du ser ut”. Usikkeheten sto i taket, så jeg valgte å fore instagramkontoen med et bilde. Jeg ser mer voksen ut, men vet dere hva? Jeg liker det. Og nå, 1 uke senere, føles det som identiteten er på vei tilbake….
Barn? Tenåring? Voksen? Finnes det noe svar? Jeg skal innrømme at de siste årene har gjort noe med meg. Ikke bare de siste årene, men de 7 årene med anoreksi. Det er de som har gjort noe med meg. Jeg ble syk i ung alder, og tross at jeg er godt over 20, så føles det enda som noe mangler. Noe fra barndommen. Noe fra tenårene. Noe alle andre fikk oppleve. Jeg er kanskje litt sjalu. Sjalu over at sykdommen har kostet så mye, nettopp fordi den ikke har gitt meg innsatsen tilbake. Jeg er riktignok sterkere, modigere og mer reflektert, men alle opplevelsene.. De får jeg ikke tilbake! Kanskje er det derfor jeg tviholder på ting, nyter hver dag og virkelig lever i det såkalte ”nuet”. Men, som 16, 17, 18, 19, 20 eller snart 23-åring? Det vet jeg ikke. Anoreksien gjør at jeg blir dette barnet. Det barnet som er avhengig av andre. Det barnet som liker at andre stiller opp, og som trenger ekstra mye trygghet og omsorg når ting står på som verst. Alderen gjør meg til den voksne. Hun som jobber, er selvstendig og burde klare seg på egen hånd. I alle fall skulle man sammenlignet med jevnaldrede. Personlig vet jeg hva jeg foretrekker. Jeg er godt over i voksenkategorien, og her trives jeg bedre og bedre. Det tapte kan ikke tas igjen. Sånn er det bare. Jeg skal ikke snike meg til barnebillett, men heller briefe med førerkortet når jeg må. At jeg straks fyller 23 betyr noe, men det betyr ikke at barnet i meg er vekk. Det betyr bare det at barnet i meg ikke er førsteprioritet. Jeg skal ikke henge igjen på midten av 2000-tallet, men heller komme meg videre og forhåpentligvis leve til jeg er så gammel og grå at jeg lykkelig ser tilbake på mitt fine liv FØR og ETTER anoreksien. Eller ikke helt. Jeg har jo opplevd så mye fint, tross sykdom også. Blant annet har jeg fylt 18 år, feiret russetid, møtt to av mine beste venner, tatt lappen, kjøpt bil og kommet tilbake i jobb. Kanskje har ikke sykdommen pauset meg helt allikevel? Det går forover. Saktere enn normalt, men det funker det også!
Av og til må jeg ta fram denne uskrevne listen over positive sider ved Madelen. God og snill er egenskaper som stadig går igjen. Liker jeg å tro. Hvorfor? Jeg setter ofte andres behov framfor mine egne, sier sjelden nei og hjelper til der det trengs. Samtidig som jeg alltid tenker godt om alt og alle, eier full aksept og er flink til å vise hjertevarme. Sånn på ekte. At jeg er stresset og utålmodig av natur lar jeg sjelden komme i veien når jeg har med andre mennesker å gjøre. Da jeg var yngre omtalte folk meg alltid som hun snille – og de viste å utnytte det. Dårlig samvittighet har alltid vært og er fremdeles det verste jeg vet. Ergo lot jeg folk snike foran meg i kø, skrive av leksene mine og attpåtil låne penger. Det til tross for at jeg selv måtte gå uten lunsj den dagen, eller måtte gå hjem fordi jeg ikke hadde nok til buss. Siden den gang har jeg heldigvis lært å sette grenser, men jeg er fremdeles snill og god mot de rundt meg. Det vet jeg. Folk sier det, og jeg føler takknemligheten deres. Det betyr mye å vite at andre verdsetter meg, nettopp fordi det hjelper meg å verdsette min egne person. Akkurat som at jeg får en styrket personlighet, og en noe styrket selvtillit. Det må til nemlig. Jeg vet ikke med dere, men for meg blir noen ganger motivasjonen litt gjenglemt. Dagene går, og jeg er redd jeg tar ting litt for gitt. Meg selv inkludert. Jeg er jo ikke den som liker å skryte, men jeg tror jeg av og til må innse at jeg faktisk ikke er så på trynet som jeg tenker. Hva så om jeg ikke rekker alt? Hva så om ikke alt blir så perfekt som jeg trodde? Hva så om jeg ikke mestrer ting andre mestrer? Vi er alle ulike. En skal heller rose seg selv, framfor å trykke seg ned. De som er sjalu får bare være sjalu. De som er uenige får bare være uenige. Jeg lever litt etter slagordet ”bra nok”, og vet du hva? Det er fordi jeg er bra nok, og kanskje til og med litt bedre enn det…
Alt er bare bra om dagen. Superbra. Desember gjør noe med meg. Noe positivt. Akkurat som om måneden ene og alene drar fram noe godt i meg. En slags ro og takknemlighet. At jeg ikke lenger er ”barn” gjør meg nemlig ikke til noe mindre desembermenneske enn barn flest. At jeg har en spiseforstyrrelse gjør meg ikke noe mer redd for julen heller. Ei heller det faktum at jeg tilbrakte hele julen 2010 innelåst på psykiatrisk. Uansett hvor ille noe er eller har vært, så vil det alltid bli bedre. Nei. Man kan bryte meg ned så godt man bare vil, men jeg har og vil alltid elske alt som hører med 1 til 31 Desember. Så enkelt. Samhold, hjertevarme og lykke er tre ting som betyr mye for meg. Sitte lenge ved bordet. Se på julefilmer. Kokkelere sammen. Jeg priser meg lykkelig over at jeg har mennesker rundt meg, og det samholdet vi ellers har blir ekstra viktig rundt juletider. Særlig etter at vi mistet vår kjære bestemor i sommer. Jeg tenker så mye på henne. På alt det fine. Hun var på en måte litt med oss på kjøkkenet da vi tryllet fram kokosmakroner, stockholmskaker og risboller. Og det 5 dager inn i adventstiden. Snakk om å være effektive. Jeg merker litt ekstra på dette med effektivitet i år. Jeg jobber såpass mye og særlig kvelder, og da blir det ikke rom for ”avvik”. Ergo må det meste planlegges god tid i forveien. Stress er noe jeg innehar naturlig, men også noe jeg avskyr som pesten. Det gjør meg til et ugjenkjennelig og utrivelig menneske. Nesten litt ekstra anorektisk, fordi jeg plutselig havner i denne bobletilværelsen, rett og slett. Jeg foretrekker heller å kjenne på denne gode samvittigheten. Over at (en del av) baksten er ordnet, gavene er kjøpt, klippen er ferdig, kjolen er bestilt og dagens julemarkedet er besøkt. Dessverre blir venner litt nedprioritert, bare. Men sånn må det nok være så lenge jeg vet jeg har andre gjøremål som må fullføres…
Som butikkselger er man ekstra utsatt for julen, og det kunne ikke passet meg bedre. Å jobbe i butikk er så meg. Jeg trives i det elementet der. Å vie tid til jobben er helt klart det riktige, tross at jeg havner litt bakpå med andre ting. Faktisk har jeg ikke hatt en eneste sykedag etter jeg startet for alvor med jobbingen. Det sier noe. Gøy er det, og gøyere blir det. Nisselua er på, og jeg finnes ikke mer blid enn i Desember måned. Å jobbe med mennesker er unikt. Særlig rundt disse tider. Dog har jeg ikke kjent på det største ”julemaset” helt enda, men det kommer nok til uken regner jeg med. Vel. Med all respekt så må også folk forstå at servicen snevrer seg inn noe. Rundt disse tider kan man ikke gå inn i en butikk med forventninger om lang og behjelpelig service. Det sier seg selv. Allikevel er det de som tror at det er en selvfølge at 55-tommeren skal pakkes inn. Jeg er snill, men ikke så snill. Dessuten er det ikke mye snilt å vie all tid til en kunde vel vitende om at 15 andre venter på hjelp. Black Friday-uken var på mange måter en forsmak på det som venter nå. Slitsomt, men også sabla gøy. Som jeg sa så er jeg litt overrasket med tanke på julehandelen, og hadde faktisk forventet langt flere julekunder sånn egentlig. Det sier vel litt om folk. Man utsetter. Personlig er jeg ikke for det der. Jeg vil mye heller ta meg god tid og finne noe folk ønsker seg, istedenfor ”å bare gi for å gi”. Jeg snakker av egne opplevelser. Det er begrenset hvor mange deoer, lipglosser og sokker jeg trenger. Vil ha, mener jeg. For så vidt bryr jeg meg ikke så mye om det heller. Er kanskje hakket gladere i å gi bort gaver, enn hva jeg er for å motta dem. Kanskje fordi jeg selv er så ekstremt spent på hvor glad vedkommende blir. I år har jeg dessuten tenkt ut de mest gjennomførte og perfekte gavene. Liker jeg å tro. Tidligere dreide det seg om å kjøpe mest mulig, til flest mulig og gjerne dyrest mulig. Nå kjøper jeg heller det jeg føler er riktig, passelig og ser litt bort fra pris. Noen lapper fra eller til spiller liten rolle. Det er givergleden som betyr noe. Ikke alle er så priviligerte, og ikke alle er så godt stilt i samfunnet. Julen bør være en tid for omtanke. Ikke en tid der man skal vise seg fram. Alle bør vi tenke oss gjennom en ekstra gang før vi tar fatt på denne høytiden. Det er mye som skal ordnes, og da er det ekstra viktig at disse gjøremålene skjer med glede, og ikke under en opphetet stemning. Igjen; snakker av erfaring.
Jeg gleder meg som sagt mye over julen, og har allerede gått i gang med pyntningen. I år som i fjor blir vi værende hjemme. Det blir ny kjole, samt kalkun på min tallerken, uten at det er noen feil ved det. Jeg spiser tross alt middagen min ved samme bord som de andre i familien. Det er best slik. Anoreksien skal ikke ødelegge eller skape dårlig samvittighet og uskikket oppførsel fra min side. Det unner jeg ingen. Særlig ikke i julen. Da skal vi ha det hyggelig. Jeg står jo i de nødvendige daglige kampene fra før av, men det skal sies… Har jeg ekstra krefter vil jeg ta de kampene som oppstår i forbindelse med julen, også. Noen har jeg dessuten allerede begitt meg ut på. Jeg spiser pepperkaker hver bidige dag. Sukkerholdige, fettete og butikkinnkjøpte pepperkaker. Det er julekos for meg. Ingen anoreksi i verden kan frata meg akkurat den gleden. Det er sikkert ikke imponerende nok, men det er i alle fall et av disse friske og viktige stegene, og da er det godkjent. Tiden får heller vise hva som skjer videre. I mellomtiden publiserer jeg dette innlegget, deltar på dagens kalendere, nyter julemusikk og forbereder meg til uken som kommer. Og formen? Den er fin. Jeg har spist meg opp, sovet ut og samlet krefter! Eneste som mangler nå er litt snø for den ultimate julestemning….
For fem år siden ble marerittet en realitet, og jeg grøsser enda når jeg tenker på 29 November 2010. Den desidert verste dagen i mitt liv. Tvangsinnleggelsen. Samtidig undrer jeg ofte omkring hva som kunne skjedd istedenfor. Hvordan ting ellers kunne utartet seg. Hva hvis jeg ikke hadde blitt så syk og så undervektig? Hva hvis legen hadde hatt kompetanse omkring sykdommen? Hva hvis jeg godtok frivillig fra jeg først fikk tilbudet? Det er så mange spørsmål, men dessverre så få svar. Uansett hvordan ting hadde vært, så er det ikke sikkert utfallet hadde blitt noe annerledes. Jeg var jo allerede syk. Jeg hadde allerede fått diagnosen. Tynnere ble jeg dag for dag. Færre og færre kalorier. Mer og mer trening. Legen kunne ikke gjøre så mye for å hindre at ting ble verre. Det kunne for så vidt ikke venner eller familie heller.
Så jeg fikk altså litt ”som fortjent”. Jeg fikk en lærepenge jeg aldri noensinne vil glemme, tross at det skjærer dypt hver gang jeg ser tilbake. Fortid er fortid. Tilbakelagt, men ikke glemt. For jeg er jo tusen erfaringer rikere. Kanskje har jeg tapt en del opplevelser, men hva så? Jeg har vokst så urolig mye de siste årene, og jeg har blitt langt sterkere enn hva jeg ville vært om livet bare hadde vært helt A4 ungdomsliv. Det er definitivt i motbakker det går oppover. Istedenfor å grine over hva som har hendt, så gleder jeg meg over hvor mye bedre livet mitt har blitt og skal bli. Jeg gleder meg over hverdagen, lever i nuet og klapper meg selv på skulderen over alt jeg får til. 29 November er kanskje en dag forbundet med hat, men det betyr ikke at det skal være en hatefull dag. Jeg ser heller på dagen som en real seier. Fordi jeg har kommet langt, og fordi jeg er motivert til å nå lengre. Skål!
Jeg var vært litt tilbakeholden og kanskje noe hemmelighetsfull hva angår hverdag, sykdom og det som hører med. Jeg har skrevet mange ord og ytret mange meninger, men ikke alltid fullført det jeg begynte på. Mange har spurt, og omsider er jeg rede til å fortelle. Nok en gang skal jeg servere dere en noe skamfull historie. Ikke at det egentlig er noe å skamme seg over, men allikevel gjør jeg det. For hva hendte, egentlig? Skulle jeg ikke flytte ut? Januar er måneden, og 2013 er året. Jeg var rastløs langt inn i sjelen, og ganske så deprimert. Jeg trengte noe. Noe nytt, noe spennende og noe annerledes. Jeg var så lei. Lei av at jeg hang igjen. Lei av at jeg ikke kunne være 100% selvstendig. Lei over at jeg ikke kunne takle livet slik folk på min alder gjorde, rett og slett. Passert 20, og fremdeles boende hjemme. Hvilken nedtur. Hvilken fiasko jeg var. Ergo tok jeg en avgjørelse. Jeg måtte ut. Langt vekk. Men ikke lenger enn til andre siden av byen. Jeg startet søket på finn og fikk opp mye interessant, men ikke helt innenfor frøken kresen sine kriterier. Det var ikke før jeg plutselig ble kontaktet at søket for alvor startet. Ting gikk fort. Farlig fort. Jeg dro på noen visninger, forhandlet fram kontrakt og avtalte tid for overtakelse. Allerede 1 Februar. Alt som manglet var min signatur. Bare en ting… Den kom aldri.
I løpet av de to ukene ble jeg langt klokere på meg selv som menneske enn hva jeg hadde blitt i løpet av de to seneste årene. Jeg fikk kontakt med mange nye, men også skremmende sider. Spontanitet, uvitenhet og et stresshormon ut av en annen verden. Flytte ut? Ikke hadde jeg egne gardiner, en gang. Var det naturlig å ta slike avgjørelser på impuls? Andre bruker måneder, ja, kanskje år på å planlegge slikt. Jeg på min side tenkte 14 dager holdt. Impulsen sto mot meg med andre ord. Det gjorde også foreldrene mine, som overhodet ikke støttet avgjørelsen. De så hva som var i ferd med å skje. At jeg kun trengte tid for meg selv, og egentlig gav blaffen i livet mitt. De så at jeg ville overgi meg til anoreksien, og de holdt hardt igjen for at det ikke skulle skje. Allikevel. Det var mitt valg. De skjønte det. Men hvem snudde, egentlig? Jo. Det var meg. Et eller annet i underbevisstheten slo inn, og samvittigheten holdt på å spise meg opp levende. Hva er det jeg driver med? Flykter jeg? Gir jeg opp allerede nå? Som om ikke det hadde fått innvirkning på flere enn meg selv. Ikke hadde jeg prioritert så mye som et sekund hos legen. Ikke hadde jeg prioritert så mye som en krone i matbutikken, og ikke hadde jeg den villeste anelse om hvordan jeg skulle starte en vaskemaskin eller tørketrommel. Og hva med bilen min, da? Hvor skulle den stå når snøstormen herjet som verst? Plutselig var det ikke så uproblematisk å flytte som det jeg trodde. Her var det mer enn god økonomi som spilte en rolle.
Nei. Av alle dumme ting jeg har gjort så scorer dette scenarioet bra høyt oppe. Kall det gjerne en midtlivskrise eller noe. Denne gang hadde jeg ikke rett, og selv om det er flaut å innrømme, så gjør jeg det gjerne. Sannheten er noe jeg pent må forholde meg til. Jeg var og er fortsatt syk. Slik er det bare. Jeg kan ikke rømme, og tro at alt blir bra av seg selv. Slik fungerer ikke denne verden. Slik fungerer ikke denne sykdommen. Den krever noe annet. Tilsyn, rammer, oppmerksomhet – kall det hva du vil. Det er viktig at jeg blir sett. At jeg har noen som møter meg i døra når jeg kommer hjem. At jeg har noen som spør om jeg har spist, eller som minner meg på at jeg må fortsette kampen uansett hvor tungt det er. At jeg har noen som blir med til legen, kjøper vitamintilskudd og julete til meg, og som passer på at matvarene er på plass og klærne er vasket/strøket. Rett og slett noen som minner meg på mine daglige rutiner, og som hjelper meg med å ta ansvar. Det høres kanskje dumt ut, men jeg trenger den tryggheten. Jeg ble syk i ung alder, og rakk aldri ”vokse” opp ordentlig. Den lærdom tar jeg igjen nå – som 22 åring. I Juni gikk AA-pengene ut og jeg lever nå selvstendig og på 100% egen inntekt. Jeg betaler på bilen min, og jeg kjøper de ting jeg trenger. Jeg setter på oppvaskmaskinen, støvsuger og bidrar hjemme. På en måte voksen, og på en måte ikke. Sykdommen holder meg helt klart igjen fra å være fullkommen der. Både psykisk og fysisk. Det gjelder derfor å holde tålmodigheten oppe, og ikke rushe ting. Dagen vil komme. Jeg skal ut av redet til mor og far, og klare meg på egen hånd. Bare ikke nå. Jeg har ikke erfaringer relevante nok. Jeg har ikke grunn nok. Det føles ikke riktig. En slik avgjørelse og et slikt valg må taes på fornuft, mål og mening, og ikke desperasjon og uvitenhet. Over og ut!
Selvskadingen var ikke et oppmerksomhetsbehov, men snarere et egenbehov. Jeg ville ikke at andre skulle se at jeg skadet den stakkarslige kroppen min, men jeg kunne allikevel ikke stoppe. Jeg trengte det. For meg ble kniver, sakser og negler våpen. Ikke for å skape smerte, men for å få ut smerte. Fysisk skade var nemlig et utløp for hvor vondt jeg hadde det psykisk. Hvor mye jeg led hver gang jeg fikk i meg noe som grenset til kalorier, og hvor rastløs jeg ble av å sitte stille. Utenfor kommunikasjon. Innenfor fire vegger. Stille. Jeg kan enda grøsse av å tenke på stillheten som omfavnet meg og hvor tilfreds jeg ble når jeg fikk utført selvskadingen. Det ble nært sagt en rus for meg og mitt vedkommende…
Så hvordan gikk det seg til? Jeg har alltid vært en jente med høy smerteterskel. Falt ned fra treet i barnehagen. Falt av sykkelen på SFO. Klemte fingeren i døra og fikk blånegl. Men gråt jeg? Nei. Aldri. Den type jente var jeg ikke. Den type jente ville jeg ikke være. Faktisk gikk jeg så langt som til gjennomføring av kloretesten på barneskolen. Nært sagt alle guttene i klassen hadde skrytt på seg at de turte, så da måtte jo jeg også. Hun med de skarpeste neglene grep fast armen min og dro av huden som om den var et usselt sjokoladepapir. Og jeg? Jeg smilte. Akkurat der og da var det kanskje et oppmerksomhetsbehov. Jeg ville passe inn. Være like tøff som gutta. Den fysiske smerten var ikke til stede. Litt som på samme måte som da anoreksien slo gjennom. Men det skjedde noe. Fra den dag har min ”smerte” bestått av psykisk ubehag og tunge påkjenninger. Frustrert og desperat klorte jeg meg til blods i ambulansen på vei til sykehuset, og slik ble veien videre… Hadde jeg spist for mye? Hadde jeg trent for lite? Hadde jeg på noen måte vært ”ulydig” mot anoreksien? Ja. Da skulle det straffes, og det skulle være synlig. I fjeset også. Til og med om jeg kjedet meg ble løsningen deretter. Jeg nøt det, samtidig som jeg hatet det. Jeg nøt å se blodet sprute, og føle at huden min boret seg innover. Samtidig som jeg hatet å få arr, verkelignende sår og grønne væskeansamlinger. Og sist men ikke minst; jeg hatet/skammet meg over den personen jeg var i ferd med å bli. Hun som alle syntes synd på. Vel. Dette er heldigvis fortid. Et tilbakelagt vondt kapittel. Den dag i dag er det ikke slik. På ingen måte. Jeg blir helstresset om jeg forstuer ben, kutter fingre eller må styre med plastring og bandasjering som følge av egen klomsing eller raseriutbrudd. Jeg tør ikke alltid fortelle om ”uhellene” til mamma, en gang.
Er jeg sint? Er jeg skuffet? Tja. Jeg klarer uansett å holde våpenfred. Livet er nemlig ikke alltid er en dans på roser, og det hender jeg både er deprimert og nedfor – tross at det ikke virker slik. I slike stunder handler det om finne mine indre styrker. Hva er mine sterke sider, egentlig? Hva er positivt med livet? Alt blir hva jeg selv gjør de til, og hvordan jeg selv vil angripe situasjonen. Sjelden er noe svart hvitt. Det finnes alltid alternativer. Alternativer til å lokke smilet frem. Det viktigste er bare at jeg ikke tyr til den slags ukontrollere, ubevisste og unødvendige handlinger. Ting jeg ikke får noe gevinst ut av får jeg ingen gevinst ut av. Hva er da vitsen? Men en ting skal sies. Før jeg ble syk var jeg like uvitende som mange av dere. Jeg trodde ”den type folk” nærmest var en egen sjanger bestående av oppmerksomhetssyke tullinger. Lite visste jeg om hva som lå bak, eller kan ligge bak. Årsakene kan være så mangt, og det er jeg ikke ute etter å spekulere i heller. Alle er vi ulike – og også unike. Alle fortjener vi respekt. Enten vi har vært der eller er der. Selvskading er et alvorlig tema. Nok sagt.
