Jeg hadde pupper. Ekte pupper – og jeg avskydde de som pesten. Beklager, men jeg kan ikke noe for det. For meg har nemlig pupper alltid vært en del av det kvinnelige. Denne kvinnekroppen som jeg så pent hatet/hater. Jeg kom sent i puberteten, og hadde vel strengt talt en guttete fasong fram til midten av ungdomsskolen. Tross dette så lå tankene der. Fra barneskolen. Jeg gruet meg. Gruet meg til å få pupper, men også rumpe, lår og markerte former. I niende klasse hadde ting for alvor begynt å skje. Puppene. To fettklumper midt på. Jeg husker godt jeg tok gaffateipen flere runder rundt livet. Jeg husker godt jeg tok hettegensere på, tross at det var den varmeste sommer. Jeg husker godt jeg ringte for å bestille time (var for ung) til forminskning på plastisk kirurgi i Oslo. Og jeg husker godt jeg sto halvnaken på badet og glodde. Glodde med tårene rennene nedover kinnene og saksen vel plassert i høyre hånd. Så husker jeg selvfølelsen av å gå ned i vekt, og gleden over at puppene sakte men sikkert skrumpet inn. Det er stygt å si det, men er det en ting jeg faktisk er tilfreds med som følge av sykdommen er de små puppene mine – og den dagen… Den dagen jeg må face antydninger til kvinnekropp igjen. Usj. La meg bare si at det er noe som psykisk hindrer meg veldig på motivasjonsfronten. Men; det er nå sånn det er. Det er sånne ting jeg ikke kan gjøre noe med. Skal en bli frisk så er det liksom en del av pakka. Og det å bli frisk er litt sånn ”koste hva det koste vil”… Forhåpentligvis verdt det!
Jeg ligger her kokvarm frustrert og gomler pepperkaker. Det har jeg gjort de siste nettene siden jeg ble skadet. Hadde faktisk klart å tømme en halv boks her om natten – uten å huske det da jeg ”våknet” Har nemlig et realt lager bare 20m unna. Farlig for en som kunne levd på den slags. Haha. Slike kalorioverskudd er i det minste svært så effektivt for anoreksien da (null komp!!) – så noe positivt. Heldigvis har jeg sovet to timer foreløpig, og det må vel være en viss forbedring. Armen er på ingen måter noe enkel å ha med å gjøre, og jeg sover så mye som overhodet mulig såfremt jeg får det til. Det blir gjerne utover ettermiddagen kan man si. Nå blir det snart lyst igjen og da er det inn med øreproppene. Jeg er så ekstremt trøtt og sliten (se i såfall bort fra ev skrivefeil), men klarer ikke finne noe god liggestilling samme hva jeg gjør. Det stråler og det verker. Smertestillende hjelper null. Er vel ikke det lureste å dra fram det skarpe lyset fra mobilen for så vidt, men noe tidsfordriv må til. Vel. Nok klaging. Jeg lovet jo å holde humøret oppe. Så. Over til noe som trekker litt på smilebåndene til frøkena. Jeg fikk jo mariusgenser til jul, og i går kom min superfine bestilte lue i posten. Passet perfekt. Jeg legger ved et ulekkert sminkeløst bilde…
Det vil være en stor løgn å si at armen er bedre, og jeg merker jeg har blitt meget skeptisk til legens råd/ordre om å bruke den mest mulig. Det å anstrenge seg ekstra mye, presse seg til smerte og fungere nokså normalt – det har jeg gjort. Hvilket som har resultert i våkenetter, konstant smerte og ekstra tapte krefter. Sovner ikke før det begynner å bli lyst ute. Klart det tærer på. Jeg tror det er bedre at armen stivner til i ny og ne enn at jeg har det vondt 24/7, selv med smertestillende og gel. Å ta det med ro er ikke undervurdert. Å få hjelp er ikke undervurdert. Jeg står opp fordi jeg må. Jeg spiser fordi jeg må. Jeg går turer fordi jeg må (pga psyken) Denne armen går ikke akkurat hånd i hånd med sykdommen, og jeg kan ikke ta meg til rette etter hvordan jeg fysisk føler meg. Jeg må opprettholde den andre kampen, også. Det har helt klart vært en veldig varierende uke, og jeg merker spesielt at de siste dagene har jeg vært ”nede”. Heldigvis ikke angstfull mer. Bare litt sklidd over i det sporet hvor jeg synes synd på meg selv. Forskjellen fra tidligere er dog at jeg er mer bevisst. Jeg er bevisst når ting går i feil retning. Jeg merker det, og tar et ekstra tak i meg selv mens jeg sier ”Madelén, sånn skal det ikke være”. Kanskje er det grunnen til at jeg lettere kommer ut av gropene, og evner se det positive? Jeg har ekstremt mye negativt å si om situasjonen, men hvorfor skal jeg? Drar jeg fram de rette sammenligningene så blir det ikke så ille allikevel. Det er nemlig en del enklere å leve med denne skaden, enn hva det var å leve med skulderbruddet i 2013.
Grønngul rundt, blålilla midt på og rød bak. Fargerrik om dagen.
For det første er det venstre arm, og jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye ”bedre” det er. Jeg er såklart avhengig av begge armene, men med en høyre som fungerer 100% så føler jeg ikke på den samme tapte mestringsfølelsen som sist. For uten om dusing, bilkjøring, klesskift og noe bæring så gjør jeg det meste på egen hånd. Det gjør at jeg klarer å se litt bort fra skaden. Jo mer jeg tenker på den, jo verre gjør det. For det andre var det denne gangen ingen brudd. Jeg vet ikke om jeg skal si det er positivt i dette øyeblikk, da skaden oppleves og blir sett på som et brudd. Trolig vil det ta kortere tid, og jeg slipper mest sannsynlig unna fysio og mye opptrening i etterkant. Det eneste jeg skal fokusere på er styrkeøvelser slik at jeg kan få styrket muskulaturen min. Det trengs. Også er det jo dette med at jeg ikke stresser så all verden. Jeg er ferdig med VGS og har ikke en haug av arbeid, prøver og framføringer som henger over meg. Jeg har heller ikke den påkjenningen om at jeg ikke kan skrive på data. Selvfølgelig må jeg være borte fra jobben en stund, og selv om det er utrolig ergerlig, så er det på ingen måte en sånn greie der jeg må ”hente meg inn” og ”ta igjen noe”. Det er veldig befriende å vite at det ikke er en masse gjøremål og tidsfrister som venter og skal holdes. Mentalt gjør det meg mer rolig, tålmodig og langt mer realistisk i forhold til situasjonen. Jeg er ikke sint for det som har skjedd, tross at det er veldig uheldig og absolutt ikke ønskelig. Sist gang falt jeg på snøen (med is under) på vei til skolen veldig uforskyldt. Det var pappa sin 50 års dag, og alt var så bra, inntil…. Heldigvis hadde vi feiret han på forhånd. Denne gang derimot. Denne gang dro jeg på skøyter av fri vilje. Jeg visste risikoen, men tok den likevel. For meg var det nemlig viktig å ha det gøy, og samtidig få mulighet til å tilbringe tid med mammaen min. Det er faktisk ikke så ille å tenke på i ettertid…..
Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å dra til legen, da jeg er litt sånn nevermind -”det går over”. Og hadde det ikke vært for sykdommen så hadde jeg sikkert droppet det, men på grunn av tidligere erfaringer, osteoporosen og redsel for at noe skal gro feil eller ikke bli operert i tide, så planla jeg et besøk. Også med tanke på at de hjemme ikke skulle gå rundt å være bekymret. Å leve i uvisshet er noe av det verste som finnes. Derfor tok jeg bare et valg. Et impulsivt et. Faktisk klarte jeg å sette av hele dagen da jeg anså det som viktig. Bravo, Madelén. Endelig ”’ser” vi alvoret og tar vi tak i egen helse her. Jeg hadde for så vidt ikke så mye bedre å finne på heller når formen var så dårlig som den var. 5 timer totalt på legekontor, røntgen og skadestue. Tja. Det var jo verdt det i det minste. Jeg har siden fallet brukt armen ganske så normalt og tenkt at det var en filleting. Tross at det ikke var et brudd, så er det på ingen måte noe filleting. Den leges tregere enn normalt (hos normalfolk) Allikevel skal jeg skal bruke den. Helst så mye som mulig. Til jeg når smerteterskelen. Det var ordren. Akuttlegen var streng på at fatlet kun var avlastning i kortere perioder. Den skjønner jeg. Husker hvor grufullt det var forrige gang hele albuen stivnet til. Får bare håpe det går rask(ere) denne gangen. Jeg kjenner allerede på utålmodigheten. Hverdagen blir så ensformig. For ensformig for en rastløs sjel som meg. Men så er det jo av hensyn til armen, da. Jeg må være forsiktig. Ikke falle igjen. Armen er overhodet ikke bra, og den ser overhodet ikke bra ut. Like lilla som genseren min i følge bildet. Jeg blir skremt av å synet. I dette øyeblikk er jeg dopet på smertestillende, og det er trolig den eneste grunnen til at jeg sitter oppreist og ikke ligger i sengen. Sov heldigvis langt bedre i natt. Flere timer sammenhengende faktisk. Nå gjenstår det bare å hente fram krefter, motivasjon og viljestyrke slik at jeg holder ut disse ukene, og attpåtil orker å fortsette kampen mot anoreksien når hele scenarioet er overstått… Snu staheten til det bedre. Slutte å skuffe meg selv. Slutte å være bekymret over egen helse. Føles som jeg har forsaket altfor mye. Altfor mange år. Altfor mye senskader. Det kan ikke bli verre nå, og jeg føler jeg har nådd et visst punkt psykisk. Jeg er så sint på meg selv. Denne gangen gikk det for så vidt ikke så heidundrende galt, og det positive er i det minste at armen vil bli bedre og bedre dag for dag. Det negative derimot er anoreksien. Den blir ikke bedre av seg selv. Her er det jeg som må jobbe. Jeg vil helst unngå kompliserte brudd og skjelettskader i fremtiden, men har ingen garanti for at jeg slipper med mindre helsen bedrer seg betraktelig… Daglig tenker jeg at jeg gjør en god jobb, og nedlegger mye krefter, men dessverre ikke nok. Jeg må helt klart bli enda litt strengere mot meg selv!
Vinteren kom sent, og i Januar la den ordentlige første snøen seg. Tidligere i måneden var det store skryteinnlegg i avisen om byens første skøytebane på torget. Jeg har alltid likt skøyter, men på grunn av dårlig balanse, frysepinn og osteoporose har jeg holdt meg unna de siste årene. Nå derimot følte jeg at nok var nok, så jeg spurte mamma om vi ikke skulle ta en tur. Søndag den syttende. Det var bitende kaldt. 15 minus. Mamma måtte snøre på meg de splitter nye skøytene i 42 ettersom jeg verken hadde krefter eller varme nok i meg til å få de på selv. Da vi omsider hadde på oss skøytene startet gamet. 25 minutter senere skjedde det som ikke skulle skje. Jeg hadde opparbeidet balansen og fikk litt vel høy selvtillit. Selvfølgelig. Farten økte gradvis. Jeg gasset på forsiktig, traff en liten kul i isen. Istedenfor å snu meg til høyre, og ta i mot med høyre arm (der jeg har mest styrke) snudde uheldigvis kroppen seg til venstre. Jeg falt og tok meg i mot med hele venstresiden, og en ilende smerte gikk gjennom kroppen. Først baksiden av venstre lår, videre til ryggen og deretter armen/skulderen. Minuttet fra jeg falt og til jeg kom meg opp husker jeg ingenting av. Det svartnet totalt, jeg brakk meg og jeg ville helst skrike. Hadde det ikke vært barn på isen så hadde jeg ikke greid å beherske meg. Hele scenarioet endte med 15 minutter på benken, der jeg skalv og gispet etter luft om hverandre. Da jeg trodde jeg var klar til å gå ut på isen igjen stod stjernene fremtredende i panna mi. Jeg var så svimmel. Kan ikke huske jeg har vært det noen gang. Tydelig at det lille slaget mot hodet gjorde sitt til at jeg ble såpass ”borte”. Ergo gikk jeg tilbake på benken igjen og ventet på mamma. Alt jeg greide å fokusere på var smertene og bekymringene. At det var kaldt merket jeg så vidt. Mamma ble igjen den som måtte snøre av meg skøytene, kle av meg i gangen og hjelpe meg opp i badekaret. Hun foret meg også på smertestillende. Da jeg fikk av meg klærne så vi tydelig konsekvensene. Hele deltamuskelen var kraftig forstørret/hovnet opp som en ballong, og det føltes som hele armen skulle sprenge. Ikke greide jeg å vende den bakover eller til siden, heller. Ei noe som helst for løfting. Håndflaten hadde også fått seg en trøkk, men trolig var det nervene som spilte meg et puss. Jeg har vanligvis stor smerteterskel, men denne gangen gråt jeg. Mye. Ustanselig. Fordi det var synd på meg? Fordi jeg fryktet brudd? Fordi jeg ikke kunne jobbe? Jeg vet ikke. Tårene bare rant. Omsider fikk jeg hentet meg inn igjen. Varmt vann gjorde godt på min frosne kropp, og med mamma ved min side følte jeg den omsorg jeg behøvde. Hun er jo bare verdens mest omsorgsfulle menneske. ”Jeg skal ta vare på deg, jenta mi” Bare det gjorde så armen føltes bedre. Så skal det sies. Jeg koste meg på isen. Det var kjempegøy, og jeg er glad for tiden jeg fikk med mamma. Jeg vet det er risiko ved ting så lenge jeg har osteoporose/er benskjør (tross at jeg ikke lenger er på mitt tynneste!) men samtidig tenker jeg at jeg ikke kan vente å gjøre de ting jeg liker. Jeg angrer ikke på at jeg dro ut på skøyter, men hadde garantert angret om jeg ikke gjorde det. Skadd arm eller ikke.
Jeg har sovet dårlig. Meget dårlig. Maks en time per natt. Trolig fordi jeg gruet meg til å våkne, og vite at armen ville kjennes enda vondere. Jeg ligger på magen med hodet til høyre side, men har tendenser til å leke akrobat om nettene. Det låter alltid dårlig når en har en halvveis arm. Da jeg våknet i går var jeg både utmattet, utkjørt og ekstremt full av angst. Som om jeg trodde jeg skulle dø. Det var skikkelig rart. Er dessverre litt for flink til å google og selvdiagnostisere meg selv, og da hender det også jeg setter i gang en viss skremselpropaganda. Legen vet alltid best, så jeg fant ut at jeg ikke turte å se an noe mer enn en dag. I frykt for å undervurdere eller bagatellisere noe, slik jeg alltid gjør. Gårdagen var bare altfor ille. Både fysisk og psykisk. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne jobbet isteden, men med null krefter i venstre arm ville det gått dårlig på et sted som Elkjøp. Ikke at det var særlig bedring i dag. Jeg ble redd da jeg så meg selv i speilet. Armen hadde blitt mørkeblå og var aldeles smertefull, så jeg måtte bare komme meg av sted for en hastesjekk. Legen så med en gang antydninger til et brudd, og forberedte meg på det verste. Ergo betød det en visitt på sykehuset med røntgen og skadestue. Ventetid og enda mer ventetid. Heldigvis med en støttende og god far ved min side. Jeg trengte all den omsorg og hjelp jeg kunne få nemlig. Samt en person som kunne være der når jeg fikk beskjeden. Beskjed om hva? Mamma så meg falle. Jeg hadde polstret jakke og landet ganske forsiktig sånn egentlig. Hun var i forkant 99,9% sikker på at det ikke var brudd, og det gledet meg stort at hun denne gang hadde rett. Jeg på min side var nemlig litt vel pessimistisk, da jeg gjenkjente en del av smertene fra skulderbruddet i 2013. Vel. En muskelstrekk kombinert med kraftig forstuelse er ikke bare bare. Når noe først er hovnet opp, væske sluppet ut, blodårer sprukket og muskelfiber røket så gjør det fryktelig vondt. Det sier seg selv.
Søndag kveld. Ikke lett å se ved første øyekast, men ta et blikk til høyre. Skulderen der er relativt mye større enn det den er på venstre side. Nå fullstendig blå i tillegg.
Jeg tåler heldigvis mer enn fryktet, men tar søndagens hendelse absolutt til etterretning. Hva med neste gang? Jeg innrømmer at jeg er bekymret hvis denne tilstanden vedvarer. Hva med alt jeg har lyst til? Jeg kan bare ikke komme dit hvor kroppen ikke klarer mer. Fysisk. Heldig for meg er det denne gang venstre arm, hvilket som gjør at jeg mestrer både gåturer, matlaging og pc (sånn ca) – som er de mest nødvendige hverdagssyslene når en må være borte fra jobb. Min lille appetitt forsvant da jeg datt, og har vært borte siden. Hadde jeg vært som folk flest hadde det vært null problem, men på grunn av min anoreksi har jeg overhodet ikke mulighet til å kjøre på med et kaloriunderskudd. Dessuten bruker jeg ekstremt mye krefter på å få i meg maten. Sånn fysisk. Jeg har ikke lenger støtten i venstre arm, og det gjør at jeg ikke greier å slappe av. Dessuten er jeg konstant kvalm. Måltidene blir derfor som så, og en enda større kamp, men jeg lager dem og bruker tiden det tar på å få dem i meg. Hver smitt og smule. Er litt sånn ”koste hva det koste vil” for meg. Så får jeg bare smøre meg med tålmodighet, også denne gang. 4 uker. Minst. Det er utrolig kjedelig, kjipt og deprimerende, men lite jeg kan gjøre noe med….Æsj. Ting hadde jo gått så mye bedre om situasjonen var en annen. Akkurat det faktum gjør meg veldig motstandsløs og oppgitt. Hadde jo tenkt å utnytte snøen så jeg kunne kommet meg ut på ski og greier. Jaja. I teorien er det ikke synd på meg. Jeg vet jo så inderlig godt at dette er min feil. Selv om jeg liker å tro (skylde på) noe annet. Istedenfor å kverne og fundere hender det ofte at jeg bare legger meg nedpå. Rett og slett fordi jeg ikke orker noen form for smerter og ubehag. I håp om at tiden går fortere… Kan den ikke gjøre det når jeg ber om det?
Jeg føler ikke jeg har noe å forsvare, men jeg gjør det likevel. Jeg sitter med litt sånn halvveis samvittighet på grunn av at meg selv. Jeg lover for mye. Det gjør jeg alltid. Jeg vil så gjerne strekke til og blidgjøre alle. Samtidig. Helst så fort som mulig. Dessverre er ikke ”så fort som mulig” ensbetydende med i morgen, eller i dag for den sags skyld. Jeg må ofte belage meg på at jeg ikke kan rekke over alle bauer og kanter når jeg vil, innen den tid jeg forventer. Jeg er av natur et stresset menneske. Et meget stresset et. Ikke at det har bedret seg med sykdommen, selv om jeg liker å tro det. Den drar fram utålmodigheten min på de verst tenkelige tidspunkt. Som om jeg er den viktigste i verden. Som om mine gjørmål betyr mest. Er det noe jeg vil bli flinkere på så er det dette med tid. Tid og prioriteringer. Utnytte dagene bedre. På et fornuftig plan. Jeg skal fremdeles få til litt av alt, og helst det jeg sier jeg skal, men allikevel godta at superwoman ikke eksisterer. Jeg kan vel leve sånn noenlunde med meg selv uten at verden går i tusen knas?
Jeg har selvfølgelig fått med meg hva som har hendt i media den siste tiden, og også da hvilket massivt fokus spiseforstyrrelser og mobbing har fått. Selvfølgelig er det fint at myndigheter og folk generelt får øynene opp for denne tabubelagte problematikk. Det er bare utrolig synd at det må et dødsfall til før noe blir tatt ordentlig på alvor. Men altså; noe sånt skal ikke skje. Det skal ikke gå så langt. Jeg føler at jeg har et ansvar som eier av denne bloggen, men vil helst ikke kommentere saken annet enn at jeg synes dette er uendelig trist, og at forsvarsadvokaten i meg kjenner all medfølelse med moren. Jeg blir så sint, så sint. Er det ikke ille nok å miste et barn? Hva som direkte har skjedd kommer neppe godt nok fram, men jeg vet hvor ille mine foreldre hadde det da de verken ble hørt eller trodd. Det ble aldri en kamp for å få meg frisk, men heller en kamp mot helsevesenet. Istedenfor rettferdighet ble vi møtt av kynisme, kalde skuldre og apatiske holdninger. For utenom fra to stykker. Det skal nevnes. Fastlegen (jeg den gang hadde) visste jo knapt hva spiseforstyrrelser var, og det var nummeret før det gikk skikkelig dårlig med meg også. På sykehuset. Stedet jeg burde vært trygg. Nei. Heldigvis er den delen fortid, og jeg kunne ikke levd i tryggere omgivelser enn hva jeg har gjort i tiden etterpå. Jeg har fått mye beklagelser, men det er ikke nok. Man leker ikke med livet til en person og attpåtil fraskriver seg ansvaret og legger all skyld over på foreldre. Ble du mobbet som liten? Nei. Var foreldrene dine voldelige mot deg? Nei. Jeg kan svare nei på hvert bidige spørsmål. Min anoreksi er sammensatt av så mye, og jeg vet så altfor altfor mange sitter i samme situasjon som meg.
Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at folk med spiseforstyrrelser blir sett? Jeg håper det. Jeg håper dette kommer som en lærdom framfor en skyllebøtte. Skjedd er skjedd. Nå er det skippertakene som må til. Spiseforstyrrelser er ikke bare bare. Det må bli tatt på alvor heretter. Det må komme flere tilbud på banen til de som trenger, og da snakker jeg om tilbud beregnet for spiseforstyrrelser. Ikke allmennpsykiatriske klinikker der gjennomsnittsalderen er 60 år, der folk er voldelige, blotter seg og skriker om nettene. Tallet på jenter og gutter med anoreksi er skremmende høyt, og ventetiden på de få tilbudene som er matcher på ingen måte det. Vi må ha flere, og det må være tilbud som baserer seg på frivillighet (såfremt det ikke står om liv og død) Det er kun personen med spiseforstyrrelser som kan bli friske – ergo må vedkommende innse at en vil bli frisk. Den lysten oppnår man ikke med en tvangstrøye tredd nedover hodet. Dessuten må det utdannes flere innen feltet, og når jeg sier utdannet så mener jeg ikke en som har en doktorgrad og fet lønn. Empati, følelser og fremtidsrettet terapi må inn i bildet. Ikke tidsfrister, stress og jag. Anoreksi er alt annet enn vekt og matinntak. Det er en psykisk sykdom det tar lang tid å bli frisk(ere) fra.
Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at mobbing endelig blir tatt tak i? Jeg håper det, men vi har tydelig en vei å gå. Det handler om å tørre. Alt for mange overser problemene, og tror de løser seg selv. Ikke alle – men mange. Lærere må våge å ta opp tematikken, og mobberne må konfronteres. Kanskje er det flaut, men det må til. Er aldri offeret som skal flytte på seg. Mobbing gjelder for så vidt ikke bare barn, heller. Også voksne har en del å lære. Daglig florerer sosiale medier over av usakligheter og hets. Det er helt utrolig hva folk kan finne på å skrive ned av meninger i disse dager…. Jeg blir faktisk litt flau!
Hei på dere! Håper dere har hatt en god start på 2016. Noen etterlyste en oppsummering fra mitt foregående år, og det er hyggelig, men jeg lar det være. Året har på alle måter vært innholdsrikt, men jeg har ikke ”nok å fortelle” føles det som. Jeg har gått på skole og jobbet, ergo gått i i surr i måneder og dager, tatt lite bilder og generelt bare levd. Levd som om det ikke fantes begrensninger. Levd, men samtidig sett livet fare forbi. Jeg må nok bli flinkere til å leve i nuet – slik jeg alltid sier. 23 år. Jeg er tross alt 23 år. Ung, men for gammel til å utsette mer…
Kommentarfeltet ble stengt for en god stund siden, og jeg har ikke angret siden. Det er ikke hets det står på, men heller det at jeg vil ha saklige tilbakemeldinger. Slik at jeg kan forstå dere bedre. Som blogger, og kanskje størst grad som person. Det blir jo slik når en offentliggjør privatlivet. Jeg får for det meste fine mailer fra dere lesere, pårørende og andre interesserte, men innimellom… Innimellom hender det at jeg får noe jeg må rynke på nesen av. Ikke denne hetsen som sagt, eller at jeg har fått noe som er direkte stygt. Heller merkelig, vil jeg si. Folk eier så mye fordommer at det er skremmende. Skremmende og trist. Ja, for her om dagen mottok jeg denne mailen. Jeg måtte lese den flere ganger, fordi den var så misvisende, ufullstendig og…. rar. Jeg ble bare sittende igjen å måpe. Jeg kommer ikke til å blottlegge noen eller sitere hele mailen, bare et par linjer av den. Jeg ble ikke direkte sint, men heller redd. Redd folk ikke vet nok. Hvis denne personen baserer fakta på sine antakelser så gjør vel andre det også? Hjelp. Denne uvitheten må jeg være med å slå sprekker i.
”Du kan umulig ha anoreksi. Du er ikke tynn nok” Hm. Motiverende, du. Dette sier man bare ikke til en anorektiker. Men igjen; uvitenhet, håper jeg. Her må jeg ta meg selv i forsvar, og også andre. Jeg vet mange har fått denne kommentaren før. For meg er det første gang. Og hadde jeg hatt mer fett på kroppen skal en ikke se bort fra at en slik kommentar ville såret meg. Dypt. Vel uansett. De aller fleste som lider av spiseforstyrrelser er faktisk normalvektige, og man kan ikke se det på dem en gang. Anoreksi sådan er en psykisk sykdom. Det vil si at den ikke nødvendigvis går på det fysiske. For min del derimot har den gjort det. Jeg har vært undervektig i 6 (av 7) år, og det truer helsen betraktelig. Jeg vet jeg er for tynn. Om det synes (nok) eller ei gir jeg blaffen i. Ikke et diskusjonstema. Når jeg tar bilder er jeg ikke ute etter å finne kameravinkler eller tøy som skal fronte min tynne kropp med knokler og innhulte partier. Jeg er ute etter å vise innblikk i hverdagen min, og også det at jeg tør å pynte meg. Jeg har jobbet mye med selvbildet for å komme dit jeg er nå. Bare det å troppe opp med kjole på julaften føltes i mange år som et tiltak. Bare det å bruke penger på den slags – unødvendigheter?
”Du er for gammel til å ha anoreksi” Neida, så. Jeg har hatt spiseforstyrrede tankegang siden barneskolen, og jeg ble jo syk da jeg var 16. Ung nok? Det tar tid å bli frisk fra en anoreksi, og da er det naturlig årene går. Jeg kan ikke noe for at jeg ikke lenger er en ungjente, og går under den ”typiske anoreksikategori”. Samtidig synes jeg dette er synd. Anoreksi kan ramme hvem som helst. Gutter også, for så vidt. Samfunnet er ikke så firkantet at kun er en bestemt gruppe som blir syke. Vi ser jo det med andre sykdommer også. Prosentandelen er lav, men det skjer jo, sant?
”Er du bare ute etter oppmerksomhet?” Ja. Selvsagt er jeg det. Jeg har bare ofret hele ungdomstiden min for å ivareta en perfekt fasade som tynn og vellykket nok. Jeg har bare vært tvangsinnlagt, mye deprimert, forsøkt ta livet mitt, skadet meg selv, inn og ut hos legen, fått en rekke komplikasjoner (dårlig lever, magesår, ostepoerose) og masse begrensninger i livet mitt. Ikke kan jeg jobbe 100%. Ikke kan jeg studere 100%, og jeg brukte 3 år på å bli ferdig med vgs. Jeg har aldri hatt kjæreste, og sliter med å ha motivasjon på det sosiale plan. Jeg bruker alle kreftene mine på å holde humør og positivitet oppe, og at jeg offentliggjør at jeg er syk på denne bloggen, er en del av mitt informasjonsbehov – ikke dyrkelse av selvego og strebelse etter komplimenter. Kanskje trengte jeg en bekreftelse på at jeg eksisterte sånn helt i starten, men den tid er forbi. Etter at jeg ble syk og undervektig er det INGEN som har sagt at kroppen min ser fin ut. Faktisk har jeg aldri blitt fornøyd selv en gang – og jeg tror aldri noensinne jeg kommer til å benytte kroppen for å skaffe den oppmerksomhet jeg vil ha. Den type jente er liksom ikke meg.
2015. Året da jeg fullførte vgs. Året da mamma fylte 50. Året da jeg for alvor kom tilbake i jobb, og året da min kjære bestemor gikk bort. Noe som ikke gikk særlig smertefritt. I nærmere tre uker slet jeg meg gjennom oppkast og uvelheter. Faktisk var det så ille at blodprøvene ble enda mer negative. Blodprosenten hadde falt langt. Faretruende langt. Normalt sett er den under gjennomsnittet, så da kan en tenke seg hvor alvorlig dette framsto. Legen ble såpass urolig at han nært sagt kastet på meg en EKG-undersøkelse før han rakk å si hei. Heldigvis stod alt bra til med hjertemuskelen, men jammen var det en aha-opplevelse å se han så bekymret, og samtidig vente på resultatene. Aldri før har gåsehud, engstelse og skjelvinger satt meg så mye ut. For ja, jeg ble skremt. Ikke bare skremt, men livredd for å dø.
I løpet av disse 12 månedene har det definitivt skjedd mye – på godt og vondt. Mange av erfaringene/opplevelsene har nok en gang styrket meg, gjort meg mer selvstendig, og også gjort meg mer bevisst. Bevisst på hva jeg vil, hva jeg står for, og hva som betyr noe. Aldri før har jeg verdsatt meg selv og min egne person så mye. Det er takket være hva jeg har oppnådd, og hva jeg har innsett at jeg har mulighet til. Og det skal ikke bare stå på meg. For aldri før har jeg verdsatt alt rundt meg så mye heller. De rundt meg, mener jeg. Nettopp fordi jeg har innsett hvor skjørt livet er. Det gjelder derfor å ta vare på de gode stundene og leve i nuet, og helst med dem man er glad i. Tilfeldighetene kan ingen styre. Den dagen man angrer er det jo for sent. 2016 blir som sagt ikke et år med forventninger og eget press, men dog et år jeg kan se selvsikkert tilbake på. Foreløpig planlagte er Vervenfestivalen i Juni, og den ser jeg veldig fram til. Skål, og godt nytt år til dere alle!
Jeg har ikke tenkt til å ha et eneste nyttårsforsett. Ikke i år heller. Ikke så mye som et krav. Ikke så mye som en forventning. Slik blir det. At alle andre absolutt må ha forsett og mål for året er greit for meg, og fint for dem. Jeg er jo tross alt ikke ”alle andre”. Jeg gjør som jeg vil, og tar valg deretter. Hvorfor? Jo, fordi jeg tenker perfeksjonisten, stabeistet og kranglefanten herjer nok som det er. Det trengs ikke mer press på denne frøkna. Det trengs ikke mer stress i hverdagen. Ei heller depresjon og stygge tanker. I teorien burde jeg vel slått ned på lathansen, og prioritert den fysiske og psykiske helsen litt bedre, men det gjør jeg ikke. Jeg bør da greie å leve er sunt nok og fornuftig liv uten at det nødvendigvis står nedskrevet. Uten at jeg tvinger meg selv, riktig nok. Jeg bør da klare å komme meg til legen oftere enn 3-4 ganger årlig, få i meg det jeg skal, legge meg tidligere, stå opp tidligere og prioritere mine sosiale antenner. Jeg mener; ikke som en del av en liste, men som en del av en normal hverdag, med normale vaner.
Så var det forsettene. De ekte forsettene og det presset jeg vil unngå. Istedenfor å rette fokus på alt jeg må få til, skal jeg igjen glede meg over hva jeg har fått til. Som en overraskelse på en måte. Om det skjer da eller da, har ingenting å si. Livet mitt er ingen tidsfrist. Jeg er fan av en framtidsrettet tankegang med langsiktige og seriøse mål. En dag blir jeg så frisk at jeg kan leve slik jeg ønsker. En dag skal jeg søke studier, og utdanne meg til forsvarsadvokat. En dag skal jeg sykle Birken, eller hoppe i fallskjerm. En dag får jeg meg en kjæreste. Kanskje mannen i mitt liv? En dag blir jeg gift. Kanskje vel plassert i min drømmevilla? For å nevne noe. Det kan skje i 2016, men det må ikke det. Et steg av gangen. Poenget er at det skjer. En gang i fremtiden. Jeg må bare fortsette i mitt positive spor med gode vaner, og velge de løsningene som til enhver tid gir meg noe meningsfullt tilbake. Det er slik jeg vil leve. Det er slik jeg må leve!
