Det trenger ikke være 14 Februar for at jeg skal kjenne på singeltilværelsen. Nei. Den kan jeg like gjerne kjenne på en (sikkert flere) av de 364 kalenderdagene. Å være singel er kjipt, men på en måte noe jeg har lært å leve ”som”. Ja, for jeg har jo aldri hatt kjæreste, jeg. Ikke vært på date en gang. På barneskolen var jeg det man kaller småforelsket og jeg lot meg fascinere av guttene, mens på ungdomsskolen hadde jeg nesten hjertet litt utenpå til tider. Det er vel det man kaller betatt, tror jeg? Vet ikke. Har ikke kjent det slik siden eller oppdaget noen aktuelle kandidater i ettertid, for den sags skyld. Med unntak av tidlig videregående. Alle så det. Alle utenom meg. Og da jeg så det – da var det for sent. Vel. Uansett hadde det nok ikke vært han og meg nå. Vi var så unge den gang. Ante ikke hva forhold innebar. Om jeg angrer? Både ja, og nei. Men tro meg; tiden ble brukt opp, den. På skole, jobb, trening og sunnhetsregimet mitt. Meg, meg, meg. Frøken perfekt – hun skulle jeg være. 24/7. Etter jeg ble syk havnet nok kjæresteprioriteringen bakerst vil jeg tro. Men. En positiv ting skal allikevel sies. Jeg finner heller en person jeg kan se for meg resten av livet mitt med (skremmende å si) enn en jeg kan være sammen med for en liten periode. Bare for å ha en kjæreste. Det må være seriøst. Jeg er såpass gammel nå. Altså; med tanke på kjærlighetslivet. Nå er det livspartneren min jeg vil ha. Han jeg skal gifte meg med. Faktisk. Og nei. Jeg er ikke pesimistisk og negativ selv om jeg alltid har båret stempelet singel. Jeg er derimot åpen, nysgjerrig, interessert – og bittelitt kresen. Ganske, mener jeg. Det er ikke feil å si at en høy galant sporty mann (pappagutt) med pene øyne tiltrekker meg. Det er selvfølgelig det indre som teller, men man må jo begynne et sted? Må man ikke? Mamma har alltid fortalt meg verdien av å være kostbar, og hun har jo tross alt levd side om side med pappa siden 1989. Deres kjærlighet inspirerer stort, og hvem vet? En dag er jeg også villig til å satse. Villig til å åpne hjertet mitt. Plutselig dukker nemlig mr right opp. Det vet jeg!
Jeg har alltid vært en skikkelig guttejente: Hun som heller var bestevenn med guttene framfor hun som datet dem. På et stadie i livet hadde jeg faktisk flere guttevenner enn jentevenner. Men det har på ingen måte satt noen standard for meg. Med årenes løp (og på grunn av sykdommen) har jeg blitt langt mer sårbar. Griner jo av rørende scener på reality, til og med. Jeg tror absolutt jeg er en kjærestejente, selv om det enda ikke finnes bevis som peker i den retning. Følelsen av å være elsket, og å kunne elske tilbake – den gir meg det varmeste hjerte og de beste sommerfugler i magen. Jeg vil ha en person i livet mitt som elsker meg for den jeg er, og ikke fordi han ”må”. Jeg mener; foreldrene mine elsker meg fordi de er foreldrene mine, og har kjent meg hele livet. Denne personen møter jeg trolig kvartveis i livet, og vedkommende skal lære seg å kjenne meg – og jeg skal lære meg å kjenne han. Vi skal være hverandres støttepute. På gode som dårlige dager. Det føles unikt.
Selvfølgelig finnes det ingenting forutsatt med kjærligheten. Den kommer, og den går. Jeg har vært vitne til stygge brudd, skilsmisser og hatske avskjeder. Ofte fordi folk er desperate og ikke vet hva de går til i første omgang. Ofte, ikke alltid. Skulle jeg selv føle jeg har drømmemannen, så vet jeg neimen ikke om det er en holdbar en eller om han vil være hos meg. Så er ikke det poenget heller. Tiden vil vise om et forhold er riktig eller ei. For begge to. Man er jo to som deler noe verdifullt. Kjærligheten skal nemlig komme naturlig og være noe vakkert – ei fremprovosert og apatisk. Det er definitivt verdt å gi den en sjanse – så gjenstår det å se om det er min mann jeg drikker kaffe med på gamlehjemmet (?) og ikke bare den mannlige sykepleieren på turnus…
Dagen etter jeg var hos legen, Onsdag den 20 Januar. Jeg hadde så vondt. Så vondt. Helst ville jeg ikke stå opp, men jeg måtte. Klokkenslett? Det vil jeg ikke skrive en gang. Sier bare at det var mørkt ute… Allikevel var jeg trøtt som et uvær. Mye skyldes mangel på søvn de foregående dagene. Jeg vurderte lenge om jeg skulle stå opp, men som jeg skrev; jeg måtte. Har dog en anoreksi i tillegg. Jeg reiste meg forsiktig opp med støtte fra høyre arm. Kroppen føltes tung. Å dra på sokkene var et skikkelig ork. Også måtte jeg på med ullstilongs, trøye og genser i tillegg. Tortur. Jeg kom meg omsider ut av rommet. Så var det opp trappen. Enda mer tortur. Beina ville ikke gå fremover. Jeg hadde ingen styrke eller stabilitet i kroppen. Brukte lang tid. 1 minutt ekstra per trapp. Da jeg hadde rundet alle trinnene, føltes det som om jeg nådde en slags målstrek. Helt mørbanka. Dessuten, hvor var alle de andre? Jeg ropte og skrek ”mamma” flere ganger på rad, men ingen mor svarte. Dette gjorde meg ikke mer energifull, akkurat. Innbilte meg i noen sekunder at jeg var helt alene i verden. Plutselig kom tårene, og jeg kjente på en blandet følelse av å være livredd, sint og lei meg. Plutselig begynte hjernen å kverne, og alle spørsmålene dukket opp. Jeg ble så skremt. Hva hvis? Når? Alle disse bekymringene jeg har med sykdommen, men som jeg ikke orker tenke på. Rett og slett fordi den type tankevirksomhet gir meg dårlig samvittighet, sterk uro i kroppen og en selvfølelse lik null.
Det hele endte med at jeg la meg paddeflat på badegulvet i fosterstilling. Desperat. Ryggen min tåler nemlig fliser dårlig. 1 1/2 time senere lå jeg der fremdeles. 1. Fordi jeg fremdeles var redd. 2. Fordi jeg ikke kom meg opp. Og jeg hadde ikke mer stemme igjen, eller tårer å ta av. Det var som om jeg eksisterte uten å eksistere. Vanskelig å forklare. En helt ny opplevelse i alle fall. Og da tenker jeg på de som opplever dette hver dag. De som knapt orker stå opp, og som piner seg de få metrene ut av huset bare for å hente posten. Det er så lett å bagtellisere ting man ikke kjenner til – nettopp fordi man ikke vet bedre. Fordi man ikke har opplevd det selv. Igjen blir jeg ikke sint. Jeg forstår det godt. Hadde jeg selv vært erfaringsfri så er det ikke sikkert jeg hadde vært like åpen, tolerant og forståelsesfull hva angår mental helse. Positiviteten min derimot. Den kan ingen ta fra meg, og kanskje er det en av mine største drivkrafter her i livet. Tross at jeg vet (av realistiske grunner) at noe ikke vil gå min vei, så har jeg hele tiden dette håpet. Jeg lever i nuet og tar aldri sorger på forskudd. Såfremt jeg gjør det beste ut av enhver situasjon vet jeg med meg selv at jeg ikke kan gjøre noe bedre. Det er ikke alltid jeg er like heldig. Noen ganger skjer ting som ikke skal skje. Slik som denne gang. Jeg kan bruke tid og energi på å bebreide meg selv, men finner sjelden svar i det. Istedenfor å kaste bort krefter på unødige saker velger jeg heller å rette blikket framover. Dette har vært noen krevende uker, og de legger jeg heldigvis snart bak meg. Armen begynner å komme mer og mer tilbake til hektene, og energinivået mitt er i det minste bedre enn på lenge. Grunn nok til å være positiv – spør du meg!
Jeg har aldri levd i skam over min ekstreme kresenhet, men jeg har heller aldri vært stolt over den. Tross det så har det vært umulig å komme unna. Mat er et tema som går igjen flere ganger daglig, og det finnes ikke tall på unnskyldninger jeg har brukt for å slippe unna tilstelninger og måltider. Ei heller for hvor mange måltider jeg har skippet fordi jeg ikke likte det ene eller andre. På barneskolen var det standard å kaste skolematen, på SFO fikk jeg tørre knekkebrød på bestilling og hjemme hos venninner stod jeg alltid over middagen som ble servert (med unntak av fredagstacoen til min bestevenninnes far). Ellers; ”Jeg venter til jeg kommer hjem, jeg”. Frokost spiste jeg for første gang i åttende klasse – i håp om å prestere bedre på trening og i gymtimene. Havregrøt kokt på vann – uten kanel og sukker. Smoothie med rå eggeplomme etter skolen. Dette var like før ortoreksien bet seg fast. Første gang jeg spiste brød, som i ”spise” var da jeg ble tvunget av BUPA i en alder av 17 år. Måtte være uten frø, selvsagt. Takler dem ikke. Grønnsaker har jeg aldri likt. Med unntak av rå gulrøtter. På knekkebrødene var det kun spekeskinke. Til nød andre skinkepålegg. Tålte ikke melk, og drakk juice kun hvis den var iblandet vann, da magen min fikk totalt sjokk av syren. I bursdagsselskaper ventet jeg til de andre var gått fra bordet før jeg turte å ta til meg pølser I SERVIETT eller pizza UTEN FYLL. Jeg holdt meg helst til gele, men tok gjerne en neve chilinøtter hvis det var en sofa å hive fra seg nøttene i. Og om det var en eller annen kake så gikk det fint å ta av topplokket og klemme kakemassen inn i servietten. Hvis jeg ble invitert ut, som feks på Mc Donalds stod jeg over. Det nærmeste du kom restaurant med meg var wienertoast på gatekjøkken. Det var hvertfall pinlig i heimkunnskapen, for det eneste jeg smakte på der var en fruktsalat og litt eplemost. Men, de andre vente seg til det. Etter fire-fem ganger ble jeg ikke spurt om å smake en gang. Noe som dempet stresset i meg betraktelig. Hvorfor jeg alltid har vært og enda er ekstremt kresen er vanskelig å si, og egentlig er det ingen grunn for det heller. Mamma og pappa kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg har alltid blitt introdusert for mat og hatt muligheten til å smake på det jeg ville. Jeg har bare ikke hatt lyst. Bare ikke vært fristet. Ikke sett noe vits eller glede med det. Ofte fordi jeg ikke likte at andre så jeg spiste, ble kvalm eller kastet opp ufrivillig. Sistnevnte skjedde/skjer dessverre altfor ofte. Når noe ikke lukter ”godt nok”, ”ser bra nok ut” eller er ”ekkelt i konsistens” så bør jeg definitivt skygge banen. Ta for eksempel banan eller tomat. Det går ikke å få ned. Konsistensen gjør meg mer dårlig enn smaken. For ikke å snakke om lukter. Det er et langt kapittel. Venninnen min på barneskolen trodde jeg unngikk henne fordi vi aldri satt sammen i lunsjen. Jeg turte jo ikke å si at jeg ikke taklet lukten av leverpostei, så jeg gjemte meg heller på do i storefri. Da hadde jeg liksom en grunn ettersom jeg ikke var ”til stede” i klasserommet. Og da jeg var innlagt trodde de kun det var anoreksien som snakket (selv når jeg ikke ville ha salaten), så da nyttet ingen overbevisninger og jeg endte som sagt opp med et magesår (av og svelge nøtter) og deretter næringsdrikker. Like greit. Ikke noe vits i å krige med de høyere makter. Omsider har jeg allikevel trosset meg selv litt. Riktig nok har jeg hatt mange hindre på veien. Intoleranser, allergier og en langt mer irritabel tarm har blitt svar på mitt sykehusopphold og ensformige kosthold, men til gjengjeld har jeg lært meg å like enkelte fiskeslag, soyamelk, brokkoli, smøreost og 4-kornblanding. Pluss et par single sukkerholdige sjokolader, faktisk. Og det på intet mindre enn 5 år. Folk som leser dette jubler kanskje ikke over min fremgang, og det er greit. Å bruke ordet fremgang er kanskje feil for andre, men ikke for meg. Jeg har alltid vært jenta som ikke spiser det hun får servert, og som med 110% sannhet kan ramse opp flere ting hun ikke liker framfor ting hun liker….
Det gleder meg derfor å si en ting. Gleder på den måten at jeg føler lettelse. Med tanke på at det er noe håndfast i det jeg forteller – og kanskje derfor tør jeg poste dette innlegget, også. Å være kresen er ikke bare en greie der man bestemmer seg for at man ikke liker ting. Det bugner i noe mer. Senest i går på tv omtalte de en ny ”spiseforstyrrelse”, Selective Eating Disorder (SED). Jeg googlet og fant et lite intervju om den her. Det går ganske enkelt ut på at enkelte personer kun greier å spise et bestemt utvalg matvarer, rett og slett fordi en fysisk eller psykisk får reaksjoner så fort en dytter i seg ting kroppen (og hodet) ikke kan hanskes med. Folk kan si hva de vil, men man kan ikke tvinge noen til å like noe. Det er ikke slik at man kan spise noe x antall ganger, også liker man det plutselig. Jeg forstår at dette er individuelt. Snakker man om en anoreksi eller ortoreksi så vil en dra fram angsten, og det er selvsagt naturlig hvis en likte det før en ble syk. Selvfølgelig er det ”skumle” ting jeg ikke spiser nå som jeg likte før jeg ble syk. Men akkurat det er uvesentlig nå. Dette går ikke på den slags angst. Dette er noe annet, og jeg må innrømme at denne problematikken virkelig fanget meg. I den grad at jeg begynte å undre. Undre omkring min kresenhet og turbulente matforhold. Ting må jo ha en naturlig forklaring? Må det ikke? Jeg som hele livet har vært så kresen har kanskje hele tiden vært spiseforstyrret (men ikke i samme omfang som nå)? For å bruke litt store ord. Uten å påstå noe. Det er bare det at jeg tidligere hadde vent meg til det, og hele tiden fant fram til løsninger som har gjorde det enkelt for meg å komme gjennom hverdagen. Jeg har aldri klaget eller lagt det matmessige fram som et problem, og jeg har heller aldri fremstått som en ”’trengende” eller uselvstendig person ovenfor andre. Folk lærte seg bare til at jeg var ”hun kresne”, og det var liksom ikke noe å gjøre noe med. Istedenfor at jeg måtte si nei takk unnlot de heller å invitere meg med på diverse. Den dag i dag er det litt sårt å tenke på. Jeg vet hvor mye jeg har forsaket med tanke på at jeg alltid virket så reservert og lite villig. Ja, for det ble jeg jo når jeg løy og serverte disse unnskyldningene mine gang på gang. Folk måtte jo gjennomskue det til slutt…
Fremover er det ikke godt å si, men jeg kan konkludere med at jeg overhodet ikke skal bli altetende, og at restaurantbesøk ikke er innenfor min radar. Den gourmetmiddagen tar jeg heller hjemme. Den dag jeg tør, riktig nok. Jeg mener… Hvorfor manne meg opp til å spise en restaurantbiff når jeg aldri har likt saus, poteter eller grønnsaksgarnityr, liksom? Nei. Jeg skal ha måltider og rutiner som virker for meg. En biff med pasta/ris og stekt ananas for eksempel. Jeg må gjøre som før anoreksien, og spise det jeg likte da (og i teorien liker) slik at jeg igjen får et ”kosthold” jeg kan leve med (overleve på) – uten at jeg brekker meg eller føler smakssansene vrir seg i smerte. Samt at jeg må ta hensyn til alle disse intoleransene/allergiene som har oppstått. Hvem vet…. Kanskje blir det litt færre kreattive unnskyldninger med tiden? Vel. Det er ingen lett sak, men det finnes ingen vei utenom. Kan det ikke være ”litt av alt” så må det heller være ”mye av litt”. Mye av det lille jeg liker…. likte.
Armen er bedre, men fremdeles vond, litt hoven og greit grønnblå. Vondere og mer fargerrik enn både jeg og legen hadde trodd skal jeg være ærlig. Det er litt krise at ting tar så lang tid med meg. Heldigvis var det ikke de mest hektiske og viktigste månedene det var snakk om, men allikevel. Jeg bekymrer meg mye over ”neste gang”. Med tiden har jeg merket hvor vondt jeg kan få, og hvor skremmende lite som skal til. Et feilløft eller en liten frontkollisjon er nok til å få det man på fagspråket kaller støtskader. Forebyggingen her er særlig tøyeøvelser. Er jeg litt for dårlig der må jeg fort bøte med en blåmerkevond brystmuskel og innovervendt hofte. Noe sånt. Det handler om å ta vare på kroppen uansett hvilken form den er i. Skal jeg da unngå å gå ut av døren? Altså. Jeg er selvfølgelig bestemt på at kroppen skal bli bedre, men jeg må prioritere livet før den tid, også. Jeg kan ikke sette alt på pause og vente på at jeg blir frisk før jeg skal leve. Jo mer jeg lever, jo mer klarer jeg å ignorere sykdommen. Både fysisk og psykisk. Det føler jeg er avgjørende steg. Nettopp fordi de gir meg lyst, motivasjon og glede. En sånn slags livsglede som driver meg i hverdagen!
Jeg stod i et lite dilemma skal jeg være ærlig. To valg. Forlenge sykemelding og ta MR (som legen på en måte bestemte) eller gå tilbake i jobb. Jeg har særlig måtte vurdere dette nå den siste uken. Som jeg sa; armen er bedre, men fremdeles vond. Det gjør at ting blir litt halvveis. De som kjenner meg vet at jeg ikke gjør ting halvveis. Derfor kunne jeg ikke gå tilbake i jobb, og akkurat den sitter langt inne… Tross at armen ikke smerter 24/7 så kan den plutselig svikte. Her om dagen fikk jeg all saften over meg da jeg mistet matbrettet, fordi muskelstyrken og armen generelt plutselig ”forsvant”. Den skal nok få litt opptrening før den er fin, og jeg har noe treningsutstyr jeg fikk fra fysioterapeut den gang. Utover det så er det søvnkvaliteten min det står på. Her har jeg også hatt et dilemma, og nok et valg. Skal jeg ta piller? Jeg tok piller de første dagene, og det fungerte overraskende bra. Litt vel bra. Jeg fikk langt over 12 timer søvn de nettene, og stod opp supertrøtt langt utpå ettermiddag/kveld derpå. Det begrenset tiden noe kan man si. De neste dagene sto jeg derfor over, ettersom jeg hadde noen planer med mamma. I to dager funket det, før jeg igjen var på en ny runddans av tanker, tårer og smerter. Våkenatt og en haug med mareritt. Ergo gikk jeg tilbake til pillene. Jeg sovner jo ikke av meg selv. Ikke før 9 på morgenen. Tidligst. Men. Jeg må noen ganger takle det, fordi jeg ikke alltid har tiden til rådighet. Da blir det litt sånn jojo. For som jeg sa; tiden. Den er ikke alltid med meg. Når jeg kan ta piller avhenger av neste dag, og at jeg har fri. Helt fri. Ja, for jeg sover mange mange timer i strekk med dem. 12 pluss. Jeg tror ikke det er det at pillene er så sterke nødvendigvis, for de går under kategorien allergi og ikke søvnmedisin. Det er vel heller bare det at jeg har ligget så ekstremt bakpå. Når jeg først sovner uten tanker og smerter så utnytter kroppen min det til det maksimale. Like greit, egentlig.
Pillene fungerer på måten at de blokkerer alle tanker, og gjør meg rolig og søvnig. Jeg prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle planlegge denne dagen, men kom ikke lenger enn til hvilken genser jeg skulle ha på meg. Blacket bare helt ut. Noe som sikkert trengtes. Trengs, mener jeg. Ja, for den gode virkningen er bra. Veldig bra, men absolutt ikke noe jeg skal se meg blind på. Dette er kun for å komme seg tilbake i hverdagen. Jeg har derfor bedt mamma passe på pillene og gi meg de nettene jeg føler jeg trenger. Jeg vil ikke vite hvor de er. Som jeg skrev er jeg pillemotstander, og som sagt satt det langt inne å velge en slik løsning. Allikevel føler jeg ikke jeg hadde noe valg. Kunne lett utviklet me (som det ikke er sikkert en blir frisk fra) eller noe verre om disse problemene hadde vedvart. Og jeg tok en avgjørelse i samråd med lege, så jeg vil ikke si at det var feil akkurat. Men igjen; jeg snakker kun for meg selv. Skal på ingen måte reklamere eller friste andre til noe slikt. Folk må selv vite hva de går til. Hvorfor jeg da blogger om det så åpenlyst? Vel. Dette er en blogg som omhandler min hverdag med sykdom og de utfordringer og gleder som følger med. Samtidig er det en blogg som andre skal kunne kjenne seg igjen i, og også hvor hvem som helst kan hente informasjon. Jeg kunne jo ikke ”forsvinne” og bare ignorere det skjedde. Brudd og skader er en del av osteoporosen, som igjen er av de negative følgene med anoreksi. Det er ingen skremselspropaganda, men en viktig informasjon som jeg videreformidler…
Jeg må ha bekreftelse på ting jeg egentlig vet. Ikke fordi jeg er usikker nødvendigvis, men fordi jeg bare trenger en ekstra piff. Det er rart hvordan andres ord ofte har så mye større makt enn mine egne. Hvordan jeg automatisk føler meg så mye bedre så fort andre sier noe positivt. Akkurat som om det veier mest. Det er litt skremmende. Det sier jo mye om hvordan jeg, og sikkert mange andre enkelt lar seg påvirke av samfunnets normer og regler. Regler for hvordan vi bør se ut, hvordan vi bør te oss og hvordan vi bør mestre hverdagen. Jeg trenger noe. Ikke en misformet Barbie eller en artikkel om trening og sunnhet. Nei. Ikke noen form for inspirasjon nødvendigvis. Den florerer allerede overalt. Positiv som negativ. Det jeg trenger er som jeg sier; bekreftelsen. Ordene. At folk gir meg noe – og også at jeg har noe å gi. Det handler like mye om sistnevnte. Jeg føler meg tusen ganger gladere hvis jeg gir kompliment til en person, personen smiler og takker litt uventet/sjokkert. Det å vite at man spontant kan gjøre dagen til en person hakket bedre. Det er jo faktisk en av de beste bekreftelsene en kan gi seg selv…
Du nydelige, snille, omsorgsfulle mamma. Jeg kjenner ingen som evner å vise større kjærlighet enn du. Ditt hjerte består av rent gull. Tusen takk for alle år og alle fine minner vi har skapt. Jeg gleder meg til alt vi videre skal oppleve sammen. Du er en av mine største inspirasjoner, og jeg håper en dag. Når jeg er frisk – at jeg blir et like fantastisk menneske som deg!
Jeg rakk så vidt å se det nye rommet mitt før jeg ble overlesset med en stor bunke papirark. Skjemaer. Avkrysning. Kjempegøy. Velkommen til RASP, liksom. Jeg var ikke særlig motivert, det skal sies. Jeg ble overflyttet på tvang, og i aller høyeste grad mot min vilje. Nå skulle de attpåtil få beviset. Svart på hvitt. ”Den mest deprimerte noensinne” – det kalte overlegen meg. Hun antydet at jeg var på randen til å skade meg selv, i samme slengen. Jeg hadde jo forsøkt å ta livet mitt uken før. Overdose. Jeg hadde det slettes ikke bra. Det visste jeg. Det syntes også utenpå. Hun så det, og hun sa hun til meg. Til meg. Det var ingen dialog. Kun en kommanderende overlege som der og da følte seg stresset, desperat og veldig veldig usikker. Svaret? Hun ville tvangsmedisinere meg. Det var de første ordene mamma og pappa fikk servert da de kom tilbake for å hilse på. ”Jeg ser ingen annen mulighet enn å tvangsmedisinere datteren deres” 9 måneder opptrapping. 6 måneder nedtrapping” Sterke saker med andre ord. Helt klart noe som for meg, og mine pårørende føltes utrygt. Skulle jeg bli medisinert på et sted der ingen fra hjemmet hadde kontroll? Der de ikke kunne se til meg? Vite om jeg hadde det sånn noenlunde bra? Her var det helt tydelig at ting dreide seg om økonomi. Økonomi og et godt omdømme. De skulle ha æren for å gjøre meg frisk og lykkelig – samme hvordan. Null tålmodighet, følelser og enkeltpersonlige behov inn i bildet. Samme hvordan, som jeg sa. Jeg husker det som om det var i går. Mamma ble taus. Helt stum. I løpet av disse sekundene hadde hun bygget opp et rasende sinne. Aldri før har jeg sett henne så uenig, så forbannet og så sterk – på en og samme tid. Heldigvis. Heldigvis hadde jeg henne, og pappa. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg blitt tvunget til det ene og det andre. Tvangsdusjing til og med. Vel. La oss ikke gå inn på detaljer, for denne kampen mot medisinering var tøff. Veldig tøff. Hva som gjorde utslaget var mamma og pappa. RASP ville ha ”samarbeid” med hjemmet, eller i alle fall at de kom på ukentlige møter og hadde en viss dialog. Jeg skulle jo tross alt hjem etter oppholdet. At RASP var litt avhengige av foreldrene mine gjorde at de følte seg noe tryggere. De hadde noe kontroll. Ikke nok, men noe.
Tenk dere selv. Jeg ble tvunget til å være et sted jeg ikke trivdes – milevis hjemmefra. Jeg ble tvunget til å innta kalorier, og komme opp i vekt. Jeg ble tvunget til å ta undersøkelser når jeg helst ville sove om morgenen, og jeg ble tvunget til å være innesperret. Uten så mye som en luftekanal i syne. Som et fengsel. Nei, sorry. Fengsel ville vært bedre. Uansett. Poenget mitt er at under slike forutsetninger kunne ingen verdens piller fått meg til å smile. Det ville vært for lettvint å tro at en pille kurerte all min ulykke og uflaks. At jeg gladelig helt frivillig skulle presse nedpå kalorier for så å smile til et økende tall på vekta? Tror ikke det.
Vitamintilskudd er greit, og helt nødvendig for å fylle opp lagrene når en ikke får nok fra kosten. Det er helt innafor. Medikamenter derimot. Jeg kan strekke meg til paracet og ibux, men kun fordi jeg virkelig må. Armen helt uunværlig der. Ellers er jeg er sterkt mot alt av bedøvelser og pillebruk. Ikke fordi jeg har hørt ditt og hørt datt, men fordi jeg har sett. Og, ja. Jeg må innrømme at jeg tenker det verste. Avhengighet. Bli dårligere psykisk. Slite i senere tid. Få selvmordstanker. Jeg vet hva piller gjør med folk, og hvilken dopaminrus en føler der og da. Kortvarig lykke kaller jeg det. Og jeg vil ikke leve på kortvarig lykke. Ei heller leve med bivirkninger fra ting. Jeg har nok med meg selv og livet mitt som det er, og trenger definitivt ikke ting som kan være med på å bryte meg ned. Nå skriver jeg kan, fordi jeg ikke vet. For noen fungerer det, og det er fint. Jeg er ikke alle andre. Jeg har mine behov, følelser og tanker. Jeg tar mange sjanser, men alt hva angår antidepressive medikamenter står jeg over. Har til og med nektet bentetthetsbehandling av prinsipp og hva det innebærer. Ekstra hormoner, liksom. Østrogentilskudd. Nei takk. Akkurat det strider mot alt jeg ser som naturlig og greit. Sånn er det bare. Stabeistet i meg kan ingen overbevise. Kanskje endrer jeg mening om 40 år. Men det får vi ta den gang…
Dere har sikkert ant at jeg har en viss pessimisme rundt pillebruk, så det jeg skriver nå sitter hardt inne. I dag måtte jeg be om piller. Mamma gjorde det. Etter min tilatelse, selvsagt. Hun er så bekymret for meg og søvnunderskuddet mitt, og redd det kan føre med seg noe verre. Etter at jeg skadet armen har jeg i snitt sovet 1 time pr natt – kanskje ikke sovnet før 9-10 på morgenen. Og først da sovner jeg. Hele dagen går bort – til soving. Til langt på ettermiddag. Mørkt ute. Slike rutiner ødelegger meg. Jeg fungerer ikke. Jeg blir usosial, deprimert, grinete og faller inn i et dårlig mønster. Hva da når jeg skal tilbake i jobb? Hverdagen generelt? Da holder ikke et par timer søvn. Jeg kan legge meg når som helst, være supertrøtt og allikevel ikke få sove på grunn av smerter. Og nei. Smertestillende fungerer ikke i det hele tatt. De gjør meg heller kvalm (gir magekramper) om jeg får for mange. Ergo må jeg roe litt ned på inntaket, og heller takle smertene. Hvor vanskelig skal det være å sovne liksom? Jeg mener. Alt ligger til rette. Det er mørkt på rommet. Jeg fryser ikke. Jeg svetter ikke. Jeg har propper i ørene. Ingenting skulle i teorien plaget meg. Men joda. Når jeg ikke får sove så kommer tankene. Bekymringene og stresset. Jeg burde vært ferdig med fotoboken. Når kommer jeg tilbake i jobb? Hva skal jeg kjøpe i morsdagspresang? For ikke å snakke om hvor mye jeg dvelte rundt de fastelavnsbollene. Skal det være kremboller, rosinboller, skoleboller, hvetestang eller sjokoladekrans? Dessuten blir jeg ekstra effektiv. Jeg får lyst til å vaske, rydde, gå tur eller bake brød. Alt mulig. Eneste er at jeg er stuptrøtt og ikke har krefter i kroppen. Ikke midt på natten når hele meg er gått i zoombie sovemodus. Når jeg ikke orker reise meg blir jeg istedenfor liggende i sengen med all grublingen min. Omsider går den over i ”hvorfor får jeg ikke sove” og jeg ender opp med å irritere meg over det. Jeg forsøkte sauetelling, men ble så rastløs at jeg ble svett på innsiden av hendene. Festlig. Det var derfor ingen annen løsning. Jeg måtte ha noe. Ikke sovepiller, men noe beroligende. Legen gav meg en resept på allergimedisin som skal virke søvndyssende. Det er en absolutt nødløsning, og kun noe jeg skal bruke for å ”komme meg tilbake på beina”. Egentlig var planen å legge seg da jeg kom fra legen og bytur, men jeg fant heller en mye hyggeligere hobby sammen med mamma. Pillene hadde dessuten ikke fungert for noen timers søvn bare, så jeg ser heller fram til å teste ut i kveld. Forhåpentligvis kan jeg da begynne å ta igjen litt tapt søvn…. *krysserfingrene*
Jeg dusjet, fønet håret og rettet det ut. Jeg smurte inn kroppen med fuktgivende krem, og tredde på meg noe penere. Jeg tok mascaraen fatt og la på et par, tre, ti lag. Unnet meg også litt øyenskygge og lipgloss. Jeg smilte til speilbildet mitt og gikk rakrygget, tilfreds ut døren.
Jeg dusjet, tok en turba på hodet og hoppet inn i joggeklærne. Speilbildet unngikk jeg. Alt jeg hadde lyst til var å sitte inne, for utenom min vante gåtur. Jeg ventet til håret var tørt, gikk ut av døren med krum rygg, halvdeprimert og trøtt.
Samme person. Helt ulik selvfølelse. Det skremmer meg. Det skremmer meg at jeg i et sekund kan føle meg som ”en million dollar” og i neste som en grå mus. At utseende skal ha så stor betydning, liksom. For at jeg skal like meg selv. Kanskje var det å ta litt hardt i, men det understreker et poeng og et problem. Et problem jeg og flere titalls tusen jenter og gutter, kvinner og menn sliter med i dag. Se bra ut. Se sykt perfekt ut. Men, gjør det oss lykkelige? Jeg vet med meg selv at jeg overhodet ikke er mer lykkelig i scenario 1 enn scenario 2. Kanskje glad, men ikke lykkelig. Lykke kan nemlig ikke måles i formen min, men i følelsene mine. Følelsen av at jeg er elsket. Følelsen av at jeg mestrer noe. Følelsen av at folk rundt meg har det bra Det er de tingene som betyr noe. Ikke at det må være så stort. Små ting kan også skape lykke. Sånne positive input i hverdagen. De varer ikke lenge, men de er gode å ha. Nettopp fordi de motiverer og minner meg på hva som er viktig. Hvilke minner og verdier vil jeg ta vare på, og hvilke minner og verdier vil jeg skape. Kanskje vil jeg se bra ut. Kanskje vil jeg mestre alt som er mulig. Kanskje vil jeg at alle skal like meg. Men…. Det går ikke. Jeg kan være tåpelig og deppe over det, men det gidder jeg ikke. Jeg er som sagt syk og har attpåtil en skadd skulder, men har allikevel all grunn til å bære tittelen ”lykkelig”. Det fungerer og føles mer enn bra nok!
Tross mye uflaks (med sykdom og diverse), er jeg glad jeg har flaks i noe. Jeg vinner stadig vekk. Sistnevnte denne fine Litagoluen…
Med nytt mobilt bredbånd satt jeg i sykesengen og byttet fastlege via nettordningen. Januar 11 var det blitt. Dette sammen med navneendringen var et av flere mange avgjørende valg jeg tok i denne perioden. Aldri livet om jeg skulle tilbake til heksen som ordnet med tvang for meg. Og selv om jeg ikke trengte en fastlege der og da (på grunn av innleggelsen), så skulle jeg jammen meg ha tingene på stell. En gang skulle jeg jo hjem. Det var håpet. Ting ble ikke akkurat som noen trodde, men det ble en utskrivelse. En desperat en. Fra deres side. Livet sto til å redde, men jenta sto ikke til å hjelpe videre. Etter at jeg kom hjem (og fordi jeg var over 18) fikk jeg tilbake mye av selvstendigheten min. Jeg fikk selv bestemme. Bestemme omkring behandling (noe jeg takket pent nei til), matinntak og treningsmengde. Tillitten hadde alt å si. Med tillitten fulgte ansvar. Ansvar for meg selv. Det var jo nettopp denne valgfriheten som gjorde meg trygg, og som gjorde at jeg så livet verdt å leve. Det var trolig også denne valgfriheten som var årsaken til at jeg i ettertid har greid ”å holde beina på jorda” og takle livet videre her hjemme. Utenfor sykehus og brannslukking. Snart 5 år er gått. Og i løpet av de årene har jeg ikke tvangstrent eller sultet meg selv, akkurat. Jeg har blant annet fullført VGS og kommet tilbake i jobb. Mye takket være en tålmodig, dyktig og realistisk lege som jeg har stor tiltro til. Han gadd ikke gi meg trusler eller innskrenke godene mine. Han gjorde kun som jeg ba om, og prakket aldri på meg noe. Bare blodprøver. Ergo ble jeg heller ikke den trasne ungen som nektet. Hvilken vei fører trass liksom?
Her var det aldri noen spørsmål. ”Dette klarer du, Madelén”. Selv trodde jeg ikke helt på det, samtidig som ”hans overbevisning” gjorde meg enda mer lysten på å mestre. En type samvittighet bygde seg opp i underbevisstheten min. Provoserende og motiverende på samme tid. Jeg visste at jeg hadde alt å bevise. Det vet jeg også nå i ettertid. Jeg får stadig noen skjenneprekener og alvorsord omkring denne sykdommen og osteoporosen, men aldri noen restriksjoner, eller ”du skal”. Jeg må ingenting. Jeg velger selv. Jeg tar mine egne hensyn, og er ikke dum. At jeg ikke trener er på ingen måte noe legen har nektet meg. Jeg unngår det av fri vilje, fordi jeg er redd. Redd for å falle tilbake i ortoreksiens spor, og redd for at kroppen skal kollapse. Jeg tillater kun frisk luft i form av gåturer, og hvis jeg trener blir det kun enkel styrketrening for å holde maskineriet ved like. Jeg ser ikke noe vits i å utfordre noe som ikke bør utfordres når helsa ikke er der. Det er også hvorfor jeg ville ta vgs på flere år, og jobbe deltid framfor fulltid. Jeg ble anbefalt sånn og slik, men tok til syvende og sist alle valgene selv. Så skal det sies; Det satt hardt inne å be om sykemelding, men jeg visste med meg selv at jeg og skulderen trengte det. Faktisk gjør det meg glad å se at jeg evner å ta helsemessige hensyn. Det viser jo bare at jeg prioriterer meg selv!
Jeg bruker mye tid foran skjermen, og er nok en liten tv-slave, som broren min pent sier. Ikke lat på noen måte, heldigvis. Helst foretrekker jeg krim- og thrillerserier, og noe intriger (ikke de typiske jenteserier!) I de siste årene derimot har det skjedd noe. Matlaging på tv. Det er nesten flaut å si det, men jeg ser så å si på alt av matprogrammer og matrelaterte konkurranser som sendes. Jeg har fått med meg alle mulige versjoner av Masterchef, alle sesonger av Hele (Norge, Sverige og Storbritannia) Baker, Top Chef, 4-stjerners, produkttestinger og også en del fra disse kjente utenlandske kokkene + en masse mer jeg ikke kommer på i farta. Favoritten min er Kakekrigen. En middag kan fort rettes opp med litt ekstra smaker. Men. Når det kommer til søte bakelser derimot er det så mye som kan gå galt (om en ikke er nøye, tålmodig og har teknikken inne), og det er alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut… Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange av der alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut… Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange ave samme tabbene har jeg selv begått. Alt fra bakst som ikke vil heve, glemte ingredienser og kremfløte som blir til smør. Haha. Jeg var overhodet ikke like opptatt av denne ”type tv” før jeg ble syk. Allikevel vil jeg ikke si at jeg blir spesielt trigget eller fristet heller når jeg ser på. Jeg ser programmene for realityen, underholdningen og inspirasjonen sin del.
Før jeg ble syk derimot vil jeg nok kalle dette for ”feil underholdning”. Det kan jeg vel si om så mangt. Jeg lot meg provosere, og ble samtidig redd for de rundt meg. Ergo serverte jeg pappa lunsjer på høyde med middager, og familiemiddager med et kolestreolfarlig fettnivå. Den gang bakte jeg ikke all verdens, men det ble jo noe – og det skulle helst spises samme dag. I mine år som syk har jeg utviklet meg til det bedre, heldigvis. Jeg har blitt langt modigere, klokere og mer fornuftig. Ja, nært sagt en ernæringsfysiolog uten utdannelse. Derfor har jeg også skjønt at fornuften til en syk anorektiker eller ortorektiker overhodet ikke stemmer overens med realiteten. Det var aldri noen i familien min som var syke, og heller derfor aldri de som skulle opp i vekt. Fra å føle at jeg måtte fore dem med mest mulig kalorier, er mine hjemmelagde kreasjoner i dag kun noe jeg bruker som overraskelser. Effektiv er jeg i aller høyeste grad, da jeg rekker mye på kort tid. Ukentlig baker jeg fullkornsbrød eller lavkarbobrød (eller begge deler), og ofte lager jeg slikt som smoothies så det står klart i kjølen til den som vil ha. Sjelden at det ikke står en eller annen kake der, også. Middager lager jeg så ofte jeg kan, og nå som jeg er sykemeldt på toppen av det hele sier det seg selv at det blir ofte. Kanskje litt vel ofte. Men det gjør ikke noe. Jeg må jo bruke denne armen tydeligvis. Tiden går dessuten fortere når man står på kjøkkenet, og det er viktig å ha noe å drive på med når formen og humøret er sånn halvveis. Omtrent på bunn. Også det jeg lager er fra bunn. Ikke alltid selvsagt, men veldig ofte foruten om slakt og pasteurisering. Jeg har som dere sikkert forstår latt meg hovedsakelig inspirere av matprogrammer, men også fitnessprofiler på instagram (de eneste jeg følger med på) og derfra går mye på slump og kreativitet. Jeg leter stadig og googler etter nye ting, og tar gjerne utgangspunkt i en oppskrift som jeg gjør til min egen. Det eneste som skorter litt er vel det estetiske, men som de fleste proffdommere sier; det er smaken som teller!
Jeg er en dyktig innkjøper, og tar meg alltid god tid til å beregne ukeshandel – uten at det ligger noen tvang over det. Med årenes løp har jeg i tillegg blitt ekstra miljø-, holdbarhet og prisbevisst, og matsvinn forekommer derfor sjelden hos oss. Jeg synes det er for ille å kaste mat, så da planlegges det heller litt ekstra. Enten så lager jeg ”akkurat nok” eller ”litt for lite”. Folk får heller spise bra med tilbehør. Haha. Og hvis ikke det er tilfellet så har jeg gjerne morgendagens middag eller lunsj i bakhodet. Taco lages med ekstra kjøttdeig som blir til en form nachos. Kyllingfileter til overs fungerer perfekt i restepaier eller gryteretter. Kokte poteter til overs er ypperlig til suppe, potetstappe eller i en omelett. Melne epler/pærer blir til syltetøy eller sirup som fryses ned, og senere brukes på skiva, i wok eller til annet. Og slik kunne jeg fortsatt…. Her er det kun kreativitet og giddevilje det står på. Såfremt maten ikke er utgått på dato kan den brukes til det meste. Sunt for økonomien, og sunt for miljøet. Og veldig veldig godt for samvittigheten. Middagsrettene lager jeg sunnest mulig med ekstra mye grønnsaker, og tilpasser smakene til mine medsammensvorne. Mamma og pappa er flinke til å være behjelpelige prøvekaniner der. Særlig blir det en del ovnsformer, gratenger og gryter, da de kan varieres i det uendelige. Proteinkildene er gjerne rene, samt at jeg bruker en del kjøttdeig. Det er ikke fyfy når middagene i seg selv er såpass ernæringsmessig bra, så kommer vel kjøttkvernet til sin rett en vakker dag. Maten kan ovnsstekes, men den kan også stekes, men dog bader den aldri i fett eller overrumples av fløte. Det blir også en del vegetariske grønnsakssupper med høyt vitamininnhold. Bare å koke (eller steke) valgfrie grønnsaker med litt buljong eller melk, deretter mose og smake til med krydder. Så lettvint. Sunnhet har alltid vært en prioritet her hjemme, og den veien følger jeg opp. At det jeg serverer er sunt (og innbydende) er minst like viktig for meg som at jeg selv spiser sunnest mulig. Jeg kunne like gjerne laget noe med sukrin og proteinpulver til familien, liksom. Men det har jeg enda ikke gjort. Pappa og Aleksander er litt motstandere der, og det skjønner jeg godt ettersom de kun ser det sykelige i det. Istedenfor fokuserer jeg på ekte varer til dem. Jeg baker normale kaker, men minker noe på sukkernivået. Som regel kan man justere oppskriftene ganske mye når det angår det søte. Vafler trenger jo ingenting. Pynting derimot har jeg del å gå på, og trolig har jeg rullet min siste rullekake for lengst. Baksten (brød, pizzadeig, rundstykker, pannekaker/vaffelkaker) gjøres alltid grovest mulig. Noe finmel beholdes kun for binding og tekstur, og for at det deigen ikke skal ende opp som et digert ”knekkebrød”. Det smaker kanskje bra, men gir ikke akkurat fornemmelser til en pizza man kan skeie ut med. Og forresten; her i huset er ingenting forbeholdt bursdager eller helg. Vi er som sagt en veldig sunn, men også aktiv familie, så litt kos i ny og ne er null problem.
Jeg har aldri vært glad i matlaging. Kunne lett byttet ut heimkunnskap med noe teoretisk, da det var mitt verste fag. Tror det er de eneste fire timene jeg faktisk har skulket noensinne. Kjøkkenet og kjøkken generelt har derfor aldri vært et sted for meg. Før jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet, og etter jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet. Tanken på kaloriene som svevde rundt. Følelsen av å se smørblokken i kjøleskapet, eller vite at den var der. Hjelp. Allikevel. På grunn av kontrollfriken i meg har jeg noen ganger måtte holde ut på kjøkkenet. ”Ikke søren om noen andre skulle lage min mat” Hva angår mat har jeg alltid vært meget spesiell, og fikk tydelig merke dette ekstra godt da anoreksien stod på som verst. Den gjorde meg ikke mindre skremt, og innleggelsen gikk over i næringsdrikker bare uken etterpå. Så kom jeg hjem. Like forskremt og usikker. Ingen visste hva jeg gikk til, og selv må jeg innrømme at motivasjonen var laber og fristelsen etter næringsdrikker stor. Jeg ville bare gi opp. Så var det noe med minner, da. November 10 til Mai 11 er ene og alene dårlige minner – fra sykehuset. Sykehuset. Feil. Det var jo ikke der, men i Horten jeg skulle fungere – ergo ville jeg gi det hele en ny sjanse. Jeg brukte flere måneder på å tilvenne meg kjøkkenet. Jeg lagde og tilberedte enkle ting – til meg selv og familien. Dessverre var det ikke nok. Det skulle vise seg at jeg trengte mer ”guts”, og noen år senere var drømmekjøkkenet en realitet. Jeg blir tvers gjennom lykkelig av å være der. Det er familiens oppholdsrom, og vi deler mange fine stunder der. Kjøkkenet har fått en sosial status. Vi sitter en del ved spisebordet sammen, og vi kokkelerer mye sammen. Kanskje er jeg ”hodet” bak rettene, men kan overhodet ikke påta meg æren for rubbel og bit. Det er heller ikke jeg som lager alt. Mamma er virkelig den fødte kokk. Virkelig. Og pappa har jammen fått patent på en del retter han også. Særlig falaflene. De gangene jeg kokkelerer er jeg enten alene, eller sammen med en av foreldrene mine. Mamma får da som regel ansvaret for det teknisk avanserte og pappa for oppskjæring – og sammen utgjør vi to supre team. Det sparer meg for mye frustrasjon, unødige eggeskall og en del fingre, kan man si.
Jeg har kommet langt. Veldig langt. Fra å være redd har jeg blitt modig. Modig fordi jeg oppholder meg på kjøkkenet. Modig fordi jeg stoler på meg selv, og modig fordi jeg tør å ta sjanser. Samt gjennomføre noen middager i ny og ne. Jeg forer ikke lenger anoreksien på noen måte. Jeg blir aldri fristet når jeg baker eller lager mat til andre. Jeg er på kjøkkenet fordi jeg synes det er gøy, interessant og givende. Det viser at jeg som person mestrer nye ting. Stadig viser jeg meg fra nye sider. Sider jeg selv ikke en gang ante fantes. For eksempel at jeg evner å være kreativ og tålmodig. I forrige uke bega jeg meg ut på min første vellykkede kalvestek, og tidenes gourmetfiskegrateng (som vist over). Jeg lagde mitt første mislykkede sukkerbrød (for mye egg og for liten form = dårlig kombo) og fikk for første gang i historien oppleve hvordan det var å mestre en spiselig hel pannekake. Herlighet så glad jeg ble for sistnevnte til tross for den lille kakestrofen i forkant. Heldigvis rettet lillebror opp fadesen med sukkerbrødet, og lagde et nytt et mens jeg fikk stå for det morsomste; fyllet – en kombinasjon av vaniljekrem, ferskensyltetøy og mandariner i lake (som vi også dynket med). I tillegg kjøpte jeg tre nye pakker egg som plaster på såret til mamma. Rett skal være rett. Bommerter skal ”svi”. Når det gjelder bakst går det gjerne litt fort i svingene med meg, og siden det ikke er rom for feilmargin kan det fort påvirke resultatet negativt. Men; da prøver vi igjen. Verre er det ikke. Matlaging er prøving og feiling, og slike erfaringer skaper kun nyttig lærdom. Og den lærdommen kommer stadig til syne som positivt. Det blir absolutt flere og flere spiselige kokkeleringer, da tilbakemeldingene som oftest er bra. Ingen tvil om at jeg har både teoretisk og praktisk kunnskap. Jeg kan hvis jeg vil. Slike selvtillitsboost må til. Jeg har som dere leser hele livet unngått kjøkkenet, og tenkt at det ikke var ”min greie”. Jeg skal på ingen måte delta i noe realityprogram, gi ut noe kokebok eller vie utdannelsen min til matyrket – men uansett. Uansett er dette uvurderlig fin kunnskap å ha med seg videre. Så skal det sies. Jeg har lært av den beste. Ikke av tv, matbloggere eller instagram, men av mamma. I dag vanker det kake på superkvinnen. Jeg vil prøve noe nytt, og har brukt en stund på researchen. Med tanker om å utnytte den halve ananasboksen i kjølen blir det derfor en ananas- og gulrotkake med kremostfroosting. Bare noen små justeringer på oppskriften (mindre sukker – mer krydderier – ekstra gulrøtter og raspet sjokolade på toppen), så blir den optimal! Blunkesmilefjes.
Dagens oppdatering på armen:
Det går fremover, men er ikke måte på hvor vondt det gjør og hvor sinnsykt lite søvn jeg får….
