På bedringens vei…

Armen er bedre, men fremdeles vond, litt hoven og greit grønnblå. Vondere og mer fargerrik enn både jeg og legen hadde trodd skal jeg være ærlig. Det er litt krise at ting tar så lang tid med meg. Heldigvis var det ikke de mest hektiske og viktigste månedene det var snakk om, men allikevel. Jeg bekymrer meg mye over ”neste gang”. Med tiden har jeg merket hvor vondt jeg kan få, og hvor skremmende lite som skal til. Et feilløft eller en liten frontkollisjon er nok til å få det man på fagspråket kaller støtskader. Forebyggingen her er særlig tøyeøvelser. Er jeg litt for dårlig der må jeg fort bøte med en blåmerkevond brystmuskel og innovervendt hofte. Noe sånt. Det handler om å ta vare på kroppen uansett hvilken form den er i.  Skal jeg da unngå å gå ut av døren? Altså. Jeg er selvfølgelig bestemt på at kroppen skal bli bedre, men jeg må prioritere livet før den tid, også. Jeg kan ikke sette alt på pause og vente på at jeg blir frisk før jeg skal leve. Jo mer jeg lever, jo mer klarer jeg å ignorere sykdommen. Både fysisk og psykisk. Det føler jeg er avgjørende steg. Nettopp fordi de gir meg lyst, motivasjon og glede. En sånn slags livsglede som driver meg i hverdagen!

 

Jeg stod i et lite dilemma skal jeg være ærlig. To valg. Forlenge sykemelding og ta MR (som legen på en måte bestemte) eller gå tilbake i jobb. Jeg har særlig måtte vurdere dette nå den siste uken. Som jeg sa; armen er bedre, men fremdeles vond. Det gjør at ting blir litt halvveis. De som kjenner meg vet at jeg ikke gjør ting halvveis. Derfor kunne jeg ikke gå tilbake i jobb, og akkurat den sitter langt inne… Tross at armen ikke smerter 24/7 så kan den plutselig svikte. Her om dagen fikk jeg all saften over meg da jeg mistet matbrettet, fordi muskelstyrken og armen generelt plutselig ”forsvant”. Den skal nok få litt opptrening før den er fin, og jeg har noe treningsutstyr jeg fikk fra fysioterapeut den gang. Utover det så er det søvnkvaliteten min det står på. Her har jeg også hatt et dilemma, og nok et valg. Skal jeg ta piller? Jeg tok piller de første dagene, og det fungerte overraskende bra. Litt vel bra. Jeg fikk langt over 12 timer søvn de nettene, og stod opp supertrøtt langt utpå ettermiddag/kveld derpå. Det begrenset tiden noe kan man si. De neste dagene sto jeg derfor over, ettersom jeg hadde noen planer med mamma. I to dager funket det, før jeg igjen var på en ny runddans av tanker, tårer og smerter. Våkenatt og en haug med mareritt. Ergo gikk jeg tilbake til pillene. Jeg sovner jo ikke av meg selv. Ikke før 9 på morgenen. Tidligst. Men. Jeg må noen ganger takle det, fordi jeg ikke alltid har tiden til rådighet. Da blir det litt sånn jojo. For som jeg sa; tiden. Den er ikke alltid med meg. Når jeg kan ta piller avhenger av neste dag, og at jeg har fri. Helt fri. Ja, for jeg sover mange mange timer i strekk med dem. 12 pluss. Jeg tror ikke det er det at pillene er så sterke nødvendigvis, for de går under kategorien allergi og ikke søvnmedisin. Det er vel heller bare det at jeg har ligget så ekstremt bakpå. Når jeg først sovner uten tanker og smerter så utnytter kroppen min det til det maksimale. Like greit, egentlig.

 

Pillene fungerer på måten at de blokkerer alle tanker, og gjør meg rolig og søvnig. Jeg prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle planlegge denne dagen, men kom ikke lenger enn til hvilken genser jeg skulle ha på meg. Blacket bare helt ut. Noe som sikkert trengtes. Trengs, mener jeg. Ja, for den gode virkningen er bra. Veldig bra, men absolutt ikke noe jeg skal se meg blind på. Dette er kun for å komme seg tilbake i hverdagen. Jeg har derfor bedt mamma passe på pillene og gi meg de nettene jeg føler jeg trenger. Jeg vil ikke vite hvor de er. Som jeg skrev er jeg pillemotstander, og som sagt satt det langt inne å velge en slik løsning. Allikevel føler jeg ikke jeg hadde noe valg. Kunne lett utviklet me (som det ikke er sikkert en blir frisk fra) eller noe verre om disse problemene hadde vedvart. Og jeg tok en avgjørelse i samråd med lege, så jeg vil ikke si at det var feil akkurat. Men igjen; jeg snakker kun for meg selv. Skal på ingen måte reklamere eller friste andre til noe slikt. Folk må selv vite hva de går til. Hvorfor jeg da blogger om det så åpenlyst? Vel. Dette er en blogg som omhandler min hverdag med sykdom og de utfordringer og gleder som følger med. Samtidig er det en blogg som andre skal kunne kjenne seg igjen i, og også hvor hvem som helst kan hente informasjon. Jeg kunne jo ikke ”forsvinne” og bare ignorere det skjedde. Brudd og skader er en del av osteoporosen, som igjen er av de negative følgene med anoreksi. Det er ingen skremselspropaganda, men en viktig informasjon som jeg videreformidler…


 

0 kommentarer

Siste innlegg