Jeg får ofte høre at jeg er søt, og faktisk tror jeg det er et av de fineste komplimentene jeg får. Ikke søt som i en liten barnslig marengstopp med rosa kjole, men søt for hvordan jeg er. Personligheten min. At jeg er sjarmerende, blid og generelt sprer glede til alle rundt meg. At jeg er snill, optimistisk og positiv. Det er hvorfor folk kaller meg søt. Slik er jeg som person. Jeg anstrenger meg ikke for å smile litt ekstra, motivere andre eller skape god stemning rundt meg. Det skjer bare, og det er viktig at andre også oppfatter meg slik. At andre trives i mitt selskap, og at jeg føler meg til nytte. Faktisk er det helt avgjørende for selvfølelsen min at jeg blir oppfattet slik jeg ønsker. I alle fall av de fleste. Jeg kan selvfølgelig også få høre at jeg er pen, men tro det eller ei. Det er ikke et ord jeg tar til meg. Pen får jeg høre i situasjoner der jeg føler meg minst naturlig. Der jeg har brukt mye tid på at sminken skal sitte bra, at klærne skal passe sammen og at håret er ordnet. På utseendet med andre ord. I motsetning til andre jenter har jeg aldri vært ute etter å fjolle meg opp for å spille på gutters interesse, eller samfunnets interesse generelt. Hadde jeg blitt kalt sexy hadde jeg løpt min vei. Det er ikke min stil, og det vil det aldri bli. Jeg vil være meg, og jeg vil bli likt for den jeg er. Selv i joggebuksa, med turba på hode og rene vipper. Det er da jeg føler meg søtest, og det er da jeg vil høre det. Nettopp fordi det er da det betyr noe.
Så rynker du kanskje på nesa når du er ferdig med avsnittet, og det forstår jeg godt. Jeg har jo på mange måter utviklet en spiseforstyrrelse også med tanke på det kroppspress og det jeg føler samfunnet forventer av meg. At jeg skal se bra ut. At jeg skal føle meg bra. Komplimenter burde vel bety noe da? Ja, jeg føler meg bra med sminke og stylet hår. Ja, jeg liker å kle meg fint, og ja, jeg trives i høye heler en gang i ny og ne. Jeg vil andre skal se det, men jeg vil ikke høre det. Ikke fordi jeg ikke klarer ta til meg komplimenter, men fordi jeg føler komplimenter som spiller på utseendet ikke blir riktig. Ikke for meg. Ikke fra andre. Som jeg sa; heller søt enn pen. Heller det indre framfor det ytre. For mitt ytre, hva er vel det? Misforstå meg rett. Er ikke deprimert eller noe, og har heller ikke verdens dårligste selvfølelse, men. Det er et men der. Jeg kan stå timevis foran speilet og si alt det pene jeg burde se, men allikevel ikke tro på eller ta innover et eneste ord. Bekreftelsene blir liksom aldri nok. Slik er det bare, og det er fordi; Det største presset jeg innehar med tanke på utseendet kommer nemlig fra meg selv, og så lenge jeg ikke evner å skryte av annet enn prestasjonene mine, så blir det deretter…
Jeg må fortelle noe… Noe vesentlig. Her om dagen var jeg og mamma i byen. Hennes tålmodighet og initiativ gjorde at jeg fikk (ble spandert på) en ny tights. Barneavdelingen størrelse 12 år. Heldigvis lang nok. Jeg er ca 175. Rart at de hadde så brede vidder egentlig. Er jo snakk om barnestørrelser. De burde jo vært betydelig mindre. Sammenlignet faktisk med en xs fra gina, og de var like i livet. Jaja. Tar ikke den diskusjonen her. Er bare stolt av at jeg i det hele tatt greide å stå halvnaken i prøverommet, og attpåtil fant noe som satt såpass fint på kroppen. Sist buksekjøp var over 5 år siden…. Ikke utført av meg heller. Shoppinggleden forsvant lenge før sykdommen. Så ja. De bukser og tightser jeg har i skapet er meget utslitte og hullete med andre ord. Innkjøpet ble derfor en nødvendighet, men også en mestring på en måte. Uansett hvor rart det måtte høres ut. Dette er for meg nok et steg. Og; de fleste steg jeg tar er krevende. Allikevel avgjørende. Når jeg gjennomfører får jeg en ekstra god følelse og dyrket motivasjon, og jeg føler meg på en måte styrket.
Jeg kunne sikkert kommet enda noen skritt videre, uten å anstrenge meg så mye. Jeg mener. Helsa er ikke helt på bunn, men den er ikke holdbar nok for jusstudiet. Eller; jeg tviler ikke på at jeg ikke hadde mestret det, men jeg tror det ville skjedd under litt for perfeksjonistiske rammer og også strengere krav enn nødvendig. Da er det fort gjort at fysikken spises opp, og denne jenta havner i bakken. Jeg blir jo ikke direkte sliten sånn sett, og kan lett sitte 10 timer uten å ense at jeg har jobbet noe særlig. Altså eier jeg ikke begrensninger, og derfor må disse studiene vente. Det må også flyttingen. Verste ville vært å hoppe av noe jeg stolt hadde begynt på, eller motvillig entret pikeværelset når jeg omsider hadde greid å komme meg ut derfra. Misforstå meg rett. Det går helt greit å bo hjemme så lenge det er nødvendig. Jeg trives, jeg. Verre med skolegangen. At jeg ikke har noe utdannelse, eller ikke er under utdanning irriterer meg noe sinnsykt. Jeg har ikke ord. For ikke å snakke om er det flaut. Sykt pinlig. Men så tenker jeg? Skal jeg bare hoppe på noe? Si meg fornøyd med noe lettvint som sykepleier, førskolelærer eller noe i den dur. Bare sånn midlertidig. Fram til jeg skal studere juss. Eller hva med å ta noe som går over halvår, bare for å ha litt ekstra? Jeg vet ikke. Det føles ikke riktig. Jeg brenner ikke for noe innen helsefag, og jeg vil nødig utdanne meg til noe som har med opplæring å gjøre, og slik kan jeg fortsette. Jeg vet jeg hadde greid det. Pr dags dato. Fordi det er hva jeg fysisk får til. Men jeg vet også at jeg ikke hadde trivdes, eller hatt det bra med meg selv. At jeg skal bli forsvarsadvokat har vært mitt mål siden jeg ble 7 år. Det er ambisiøst. Det er krevende, men; det er riktig for MEG. Lite finner jeg så viktig som rettferdighet, og lite gjør meg så irritert som at uskyldige blir dømt. Det vil og skal jeg forhindre. Med loven ved min side. Skal jeg ta noe som helst utdannelse i forkant så skal det være relevant til min videre advokatutdannelse. Ikke bare fordi jeg skal ha grunnlag til å søke en eller annen bedre betalt fulltidsjobb i ventetiden. Dessuten trives jeg litt (altfor) bra på Elkjøp…
Jeg innser at jeg er flink til å ta sorgene på forskudd i disse dager. At jeg forbereder meg på det verste sånn helt på autopilot. Ja, armen er brukket. Ja, visdomstannen er trukket. Ja, ting er litt halvveis. Men, jeg har ikke gitt meg. Mørbanket og sliten som jeg er. Allikevel har jeg ikke flyttet ned i gropen min. For; staheten overvinner det meste. Jeg fungerer jo. Jeg går turer. Jeg gjennomfører mine daglige gjøremål. Sover kanskje litt vel mye, men henter meg tross alt inn. Jeg gjør virkelig en innsats og unngår vanedyret (og kvalmen!) til en viss grad, så maten går dessuten overraskende bra. Les; bedre enn fryktet. Jeg har gjort noen ombytter hva gjelder popcorn, brente lomper, osv, og har heldigvis ikke havnet i næringsdrikksporet. Da ville jeg virkelig følt meg syk. Og selv om jeg er syk, så er det ikke slik at jeg vil gå å kjenne på den følelsen. Ei heller følelsen av at folk skal synes synd på meg. For som jeg hele tiden sier og hele tiden skriver, så handler det om å finne det positive. Og hvis det ikke er så mye positivt der og da (mange motbakker), så handler det om å snu det negative til det positive. Gjøre det beste ut av situasjonen. Armen min gror tross alt riktig, og tannen min vil ikke trolig ikke være noen belastning videre (når den er ferdig å gjøre vondt og jeg kan tygge normalt)
Etter mye pause og stopp kan jeg endelig se fremover, og snart glede meg over livet igjen… Det passer meg utmerket!
Visdomstannen måtte ut. Jeg har vært forberedt på denne dagen lenge, og merkelig nok har jeg ikke gruet meg heller. Det var mer som en befrielse over at jeg endelig skulle få den ut. På julaften 2012 rundt midnatt skulle vi kjøre hjemover. Jeg satt meg inn i førersetet med en ekstrem smerte i høyre del av munnen. Ved min nyoppvokste visdomstann. Ikke iset det. Ikke blødde det. Som ingenting jeg hadde opplevd før med andre ord. Smertene gav seg ikke uansett hva jeg gjorde, og verre ble det etter hvert som vi kjørte. Neste morgen våknet jeg med et kinn stor som en ballong. Mamma fikk sjokk, og det var tydelig, for et slikt ansikt og sånne gigaøyne har jeg aldri opplevd fra henne før. Vi gikk en rask tur mot at de skulle ringe legevakten. Vanlig legekontor nyttet jo ikke ettersom det var helligdag. Ja, faktisk 1 juledag, og den koselige frokosten måtte vike. Snakk om hyggelig start på romjulen. Vel. Noen ting er ikke valgfritt, og her var det om å gjøre å få klarhet i situasjonen min. Pappa ble heldigvis med som moralsk støtte. Jeg hater nemlig å stille opp på helsesteder alene. Nei. Da hadde jeg ikke dratt rettere sagt. Frykten over at noen skal ta tak i meg og sperre meg inne på sinnsykehus igjen, er stor. Det var den også denne gangen selv om jeg visste at anoreksien overhodet ikke hadde noe med dette å gjøre. På forhånd hadde jeg selvsagt googlet, så at det var gingivitt (tannkjøttbetennelse) var jeg forberedt på. Legen tok også noen stikk i fingeren for å forsikre seg om at andre ting var på stell. Alt hun gjorde var å skrive ut en resept på antibiotika. Det hjalp mye når apoteket i Tønsberg (!) åpnet 4 timer senere. Å lide seg gjennom så mange timer med så mye smerter var nesten uutholdelig. På apoteket var det dessuten masse køer av desperate folk som skulle ha det ene og andre. Vi ventet nesten 1 time der, også. Jeg var så slapp og sliten, og lå nesten og sov i ventestolen. Kroppen hadde ikke greid å innta mat grunnet smertene. Antibiotikaen ble inntatt før pappa fikk slått inn visakoden, og jeg hadde virkelig store forhåpninger om hvor bra det skulle bli. Etter to-tre dager hadde den gjort nytten sin, og ansiktet mitt så igjen ut som normalt. Dette er faktisk noe jeg var superflau over, så jeg turte verken å skrive årsaker på bloggen eller facebook. Hvorfor jeg gjør det nå er fordi flere av vennene mine har opplevd det samme, og fordi flere stadig omtaler visdomstenner som noe mer eller mindre normalt. Plager som ikke skyldes anoreksien fortjener dessuten oppmerksomhet…
De neste månedene kjente jeg antydninger til smerter fra visdomstannen. Faktisk ganske mye mer enn nødvendig, og rundt Juni/Juli var jeg veldig forberedt på at det skulle blusse opp en ny betennelse – men slapp heldigvis unna med god tannhygiene. 1 juledag virket det ikke på legen som at jeg hadde noe tid til å vente. Allikevel gjorde jeg det, men ikke av fri vilje. Jeg begynte ringingen i midten av Januar, men kunne ikke oppsøkte Colluseumklinikken for sjekk før 28 Mars. Helst skulle det som sagt skjedd tidligere, men grunnet mye ventetid og skole måtte et Drammensbesøk planlegges nøyere. Både mamma og pappa ble med som moralsk støtte. Null hull, selvsagt. Verre var det med tannen. Den var nemlig ikke som en normal visdomstann som tannlegen kunne dra rett ut. Nei. Her måtte det kjeveortoped, operasjon og skjæring til grunnet brusk, ben, lommer og alt som sperret for den. Lykkelig over god tannhelse måtte jeg allikevel svelge gleden, altså. Dessuten var han kun tilstede på Tirsdager, som igjen skapte et problem for en som ikke tar seg fri fra skolen. Da omsider skolen var slutt i Juni så fantes ingen timer ledige før slutten av August, når skolen igjen var i gang. Ettersom jeg ikke visste hvordan timene ville fordeles eller hvor mye tid jeg måtte ”holde av” til å være dårlig, kunne jeg ikke bestille time. Å holde av hele dager er også vrient når det også skal passe for mamma. Jeg kunne dratt alene, men det er mer snakk om ”hvis noe galt skjer” – og da behøver jeg en som følger meg. Ergo måtte jeg vente….
Ved juletider 2014 begynte ting å skje. Jeg hadde et par uker med halsbetennelse noe som selvfølgelig trykte veldig på visdomstannen. Det gjorde ekstra vondt. Legen som gav meg antibiotikakur bad meg trekke tannen så fort som mulig, for det var ingen sannsynlighet for at den ville vokse fram. Jeg fikk kuren, men valgte å se det an et par dager. Det gjorde jeg rett i, og dermed slapp jeg unna en skikkelig diareuke. Revurderer kanskje det der litt. Jeg skulle helst sluppet ubehaget, for tannen vokste jo ikke fram.
Vel. Det har vært mye fram og tilbake. Nå er tannen ute, og den ble ikke trukket i Drammen. Nei. Det var umulig å bestille time som ikke hadde 3 måneders ventetid, og dessuten kostet det langt mer enn nødvendig. Virkelig dårlig behandling av akuttpasienter må jeg si. Min tann var nemlig såpass inngrodd at den var farlig å ha der. Da jeg hoppet opp og ned under Vervenfestivalen bet jeg meg sønder og sammen, og blødde stadig fra munnen. Ubehag rundt spising var også tilstede. Hadde nemlig fått et underbitt på linje med en som skal ha regulering. Ikke bra og overhodet ikke forsvarlig å gå med. Gavekort fikk være det samme. Jeg betalte gladelig for at Colloseum sendte over bildene slik at jeg var ”free to go” omkring tannlege. Etter en del reserach på nettet fant jeg ut omkring støtter og diverse. I tillegg også at sykehuset gjorde slike operasjoner, som i utgangspunktet er et langt billigere alternativ. Rundt økonomi er jeg ikke gjerrig, bare prinsippfast kan man si. Bare spør venninnene mine om hvor jeg parkerer i byen. Om det kan regnes som ”byen”. Haha. Vel. Tilbake til sykehuset. Mamma følte seg i tillegg mer betrygget med tanke på at jeg er undervektig og man ikke vet hvor mye kroppen min tåler. Der hadde de også mulighet til å kontrollere doser med narkose, og om jeg ble dårlig så var jeg i alle fall på et forsvarlig sted. Da kunne egentlig ventetiden få være den samme. Vel. Den gleden forsvant fort. Sykehuset tok kun imot folk med spesielle utviklingshemninger, så jeg hadde overhodet ingen mulighet til å få time der. En ny leterunde måtte derfor i gang, og det viste seg at ventetiden hos tannlegene faktisk var såpass ille som Colloseum skulle ha det til. Helt på trynet at tannhelsen skal prioriteres så dårlig i dette landet. ”Nei, for man kan jo bare få et gebiss om så er”. Selvsagt fikk jeg ikke den beskjeden, men er allikevel rasende og fortvilt over at jeg og sikkert flere ikke blir tatt på alvor. Velferdsstat? Velferdssystem? Hva er vel det når noe så viktig som tenner blir glemt bort? Jeg mener; dette er jo ikke min feil en gang. Ikke på noen måte. Jeg kan være så frustrert jeg bare vil, men skal ikke fortsette frustrasjonen i dette innlegget. Såpass politisk engasjert er jeg ikke. Jeg skal bare gladelig konstatere at jeg har fjernet rakkeren, og samtidig rette en stor takk til en tålmodig, snill og ikke minst fantastisk mamma. Jeg er overlykkelig over hvor opptatt hun er av å ta vare på meg og broren min.
Visdomstannen har jeg holdt i sjakk siden betennelsen for altfor lenge siden. Det har vært daglig bruk av klorhexidinskyll og ekstra tannpuss og tyggiser etter måltidene. Litt smerter og ubehag innimellom, men ikke noe dramatisk vondt. Det er vel også derfor jeg bare lot tiden gå og heller avvente til jeg ”faktisk hadde tid”. Slik er jeg bare. Samtidig som jeg tenkte at det også kunne bestilles en ny tannlegetime i samme slengen. Selvsagt ikke i Drammen. Istedenfor ytterligere frustrasjon tok jeg rådet til mamma, og byttet til en her i byen. Det var like greit å ha noe i akseptabel avstand. Særlig når ting var såpass komplisert. Ved juletider (igjen) 2015 ble problemene igjen ekstra omfattende. Betennelsen begynte virkelig å blusse opp, og jeg hadde et såpass bitt at jeg daglig våknet med blod i halve munnen. Ingen piller fungerte som vidundermedisin nå. Jeg måtte bare innse at nok var nok. Slaget mot herr visdom var tapt Ved årsskiftet 15/16 taklet jeg ikke mer, og bestilte første time. Hittil mitt beste valg. Ikke at det var veldig gøy å investere jule- og bursdagspengene på tenner, men noen ting er bare ikke valgfritt – og for meg er tannhelse uvurderlig viktig. Kunne aldri prioritert bort den slags. Dessuten… Tannlegen var superdyktig, ekstremt tålmodig (forklarte grundig) og visste med en gang hvor hun skulle henvise meg angående visdomstannen. Hun skrøt hele tiden, og vi fikk til en real samtale der vi bablet om alt mulig rart. Herlighet. Så hyggelig det var. Skulle nesten invitert dama på kaffe. Men men. Poenget er at skippertakene ble tatt. Tross at jeg ikke er redd tannlegen så er det jammen avgjørende hvem man møter på. Jeg følte meg alt annet enn utrygg i stolen, for jeg visste at jeg ikke ble kastet ut av kontoret livredd og uvitende. Glad for null hull, men skuffet på grunn av ventetiden, bare. Det må være lov. Jeg ville jo bli ferdig der og da.. Vel. Hadde jeg taklet 2 år skulle jeg jammen takle 1 måned, også. Som til slutt endte opp med å bli 3 måneder. Og om jeg har gruet meg? Ikke akkurat. Bare veldig utålmodig…..
Mine to neste skrå visdomstenner må for så vidt også ut, men heldigvis ingen hastesak. Ikke i år. En om gangen – og jeg overlever… Som alltid. Skråsmilefjes. Fikk dessuten masse skryt der jeg lå helt musestille. Hva skulle jeg ellers gjort? Er jo ikke akkurat redd tannlegen. Haha. Det til tross for at denne rakkeren satt bom fast, og krevde litt jobb. Kjeveortopeden stakk inn de sprøytene han kunne (tredoblet bedøvelsen pga en saftig betennelse som har sittet en stund – pulsen gikk i taket!)), skar opp innsiden av munnen, filte, boret og gjorde meg mer eller mindre lammet i store deler av fjeset. Pent syn. Føler jeg har spist blod siden, og det er det som gjør meg så hinsides kvalm. Brekker meg hvert sekund. Æsj. Selve opplevelsen der og da var meget ubehagelig og noe vond (holdt nærmest pusten samtidig som jeg svettet som en gris), men det er nå som bedøvelsen går ut at jeg virkelig kjenner hvor grusomt det føles. Selv med reseptbelagt smertestillende og ibux. Jeg har ekstremt høy smerteterskel, og merker normalt sett ikke om blodet spruter, nålene stikker meg eller om jeg har fått et eller annet sår. Vel. Ikke for å overdrive klagingen, men dette er noe annet. Noe helt annet. Dette er rett og slett smertefullt og ekstremt vondt. En helt annen versjon av smerte på en måte. Det finnes nærmest ikke ord, men så var det dog en ”pris” jeg måtte betale. Enkelte ting er ikke valgfritt. Tannen måtte ut (og jeg er glad den er ute), og jeg vet at det kun kan bli bedre. Heldigvis noen dager til jeg skal på jobb. Dette synet er ikke mye vakkert, og vil ikke bli vakrere akkurat. Revurderer samtidig disse gåturene mine og det sosiale liv generelt, men vi får se. Å sitte inne gjør ikke særlig godt på skrotten akkurat. Og maten? Den blir som så, mulig næringsdrikker om dette vedvarer. Tulla. Mamma har bannlyst meg den slags, og heller kjøpt et lass med cottage cheese og yoghurter, så da blir det tonnevis med det. Har nemlig ingen planer om å miste et eneste gram. Så får vi håpe det blir tilfellet, også. Det er jo alltid en risiko for at det ene tar det andre, men men. Den gang den sorg – og nok grining herfra. Nå er jeg lei av å skrive om ubehag og alt som er vondt, og ordet ”visdomstann” gir meg lyst til å spy. Derfor stopper jeg innlegget her. Med pillen innabords er jeg snart i drømmeland uansett, og får håpe det hjelper noe. Som regel gir den meg 8-10 timer uavbrutt søvn, om jeg er riktig trøtt – slik som nå (Døgnet ufrivillig i natt pga rastløshet) Bedre alternativ har jeg ikke, men skal helt klart se frem mot bedre dager. De kommer… Jeg overlever, som sagt. ”Fighter” og optimist vet dere! Og nå gleder jeg meg til noen velfortjente timer på puta…
Jeg vet ikke hva jeg føler, men jeg vet hva jeg burde føle. Jeg burde være frustrert. Jeg burde være sint. Rasende. Da jeg falt på isen i Januar kjente jeg som sagt de samme antydninger som ved bruddet for tre år siden, og jeg var overbevist om at det var brudd også. Da jeg kom til legen mente han det samme, og sendte meg til akutten. Jeg tok røntgen, ventet x antall timer og ble møtt av en snerpete kjerrig med gebrokken uttale. Hun stilte tusenvis av spørsmål, men til ingen nytte sånn egentlig. Bildene var jo uavhengig av mine svar. Så kommer vi til bildene. Hun var usikker, og måtte forhøre seg med en ortoped. Nei, ingen brudd. Derfor ingen fatle. Armen var kun forslått og muskelfibre avrivd. Ikke noe mer. Armen skulle jeg bruke som før. Helst så mye som mulig.
Jeg sa at noe var galt. Jeg sa det tidlig. Jeg kjenner meg selv såpass. Rådet om å bruke armen gjorde alt titusen ganger verre, og jeg levde nærmest på smertestillende. Det skulle ta 3-4 uker. Ikke 7-8. Jeg skulle ikke være sykemeldt så lenge. Noe var galt. Legen beordret meg til mr, og for første gang i historien er jeg glad jeg lot meg overtale, og at jeg dro på timen, og ikke avlyste den. Utsettet den bare. Til en tid som jeg kunne være våken på. Jeg dro med mamma, selvfølgelig. Hun er min støtte, og jeg er hennes. Det føles så himla mye bedre å gjennomføre ting når du har noen i ryggen. Så da dro vi da. Etter mamma var ferdig på jobb. Ventetiden var fin. 1 minutt over. Jeg måtte oppgi en fornuftig høyde og vekt før jeg ble sendt inn bundet fast til maskinen med øreklokker og tidenes dårligste ventemusikk på ørene. Ligge stille. Det er en prøvelse det. Særlig når det går 30 minutter. Jeg holdt på å sovne. Tross bråket. Da jeg kom ut var bergenseren fornøyd, og sendte meg hjem. ”Legen ser på bildene og gir svar”. Æsj. Måtte jeg vente enda lenger?
Som jeg har skrevet en del ganger så er armen bedre. Mye bedre. Kun litt vondt om nettene, og hvis jeg strekker meg. Dette gjør at jeg fungerer utmerket i jobben min, og jeg løfter som før. Torsdag kom jeg på jobb, forberedt og klar. Minuttet før oppdager jeg en melding på svareren min. Den er fra legen. ”Jeg har sett på mr-bildene og……… det ser ut til at det er et brudd i skulderen”. Jeg ble sjokkert og ringte pappa med en gang. Er dette virkelig mulig? Kompetente mennesker som jobber på sykehuset ser ikke at jeg har brudd? Kanskje hadde det gått bedre om jeg visste realiteten, og fikk fatlet med en gang. Kanskje burde jeg vært sykemeldt lenger. Kanskje brukt tiden på å gå til fysio? Men nå. Nå er jeg bare litt tom, og utenforstående. Dette er det sykeste jeg har vært med på noensinne. Rødt kort!
Jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg håper jeg overreagerer, og at jeg unngår operasjon på grunn av en dum sykehustabbe. Virkelig. Flere ”overraskelser” har jeg ikke tid til. Orker ikke mer stress. Ikke nå som ting endelig er tilnærmet normalt. Normalt som syk, mener jeg. Til uken skal jeg snakke med legen min for å få en ordentlig klarhet i dette her. Jeg skulle ønske jeg var optimistisk (slik som det ser ut under)…..
Det handler verken om å være et bra eller et dårlig forbilde. Det handler om å være seg selv. Tørre å være seg selv, mener jeg. I den grad det går an. Selvfølgelig vil vi alle være påvirket av et eller annet. Det er ingen som greier å stå i mot press utenfra eller ytre påvirkninger. Det ville vært som å bo på en øde øy mutters alene – uten kontakt med omverden. Der man fanger sin egen mat, lager sine egne klær og foretar seg det man vil av aktiviteter. Hvor mange gjør det, liksom? Nei. Når det kommer til å være seg selv tror jeg det er viktig at man har smakt litt på livet. Jeg tror det er viktig at man har erfart, blitt presset og tatt valg. Ens egen stemme. Ens egen overbevisning. Den finner man ikke hvis man setter seg stille ned for seg selv. Da har man jo ingenting å drøfte. Ingenting å lure på.
For det handler jo også om ”å bli sett”. Bli sett for den man er, og den man vil være. Tross at det er kjempevanskelig. Det er ikke slik at en er seg selv lik i flere tiår. Forandringer må til. Uforutsette ting skjer. Tilfeldigheter spiller inn. Noen ganger må vi gå til venstre, selv om vi vil til høyre. Andre ganger går vi allikevel til høyre, og møter på motgang større enn jordas diameter. Og hva sier det oss? Jo. Det forteller noe om styrken. Det motet vi har til å stå for det vi mener er riktig. Tross at det ikke alltid er riktig. Det er bare det at magefølelsen og ”stemmen inni hodet” kjennes så sterk, så sterk. Umulig å ignorere. Også er det denne spenningen, da. Det suget en føler av å bli dratt mot noe. Igjen; det er kanskje ikke riktig, men hvem bryr seg? Det er ditt valg og dine muligheter som står på spill. Og vet du hva? Det er kun ved hjelp av deg selv at du kan være ditt eget forbilde.
Når jeg sier forbilde, så mener jeg ikke den perfekte personen man på død og liv må se opp til, men heller den personen man ønsker/må være. Den personen som skal ta deg videre i livet. Den personen sikter jeg til. Det er nemlig den personen man må stole på. ”Å miste seg selv” er faktisk ikke bare et utrrykk, men også en realitet. Plutselig står du der og ser på at verden farer forbi. Uten at du kan gjøre noe som helst. Uten at du kjenner noe som helst. Tankene er ikke til stede. Hodet er ikke til stede. Kroppen er synlig, men føles ikke som din egen. Den bare er der.
Og når jeg er inne på kroppen som ”bare er der” så kan jeg likeså og ironisk nok nevne kroppen min. Den elskede, og den hatede kroppen. Jeg elsker den for alt den får til (at den fungerer sånn ca), og jeg hater den for hvordan den ser ut. Jeg får aldri (under)spist meg til, trent meg til eller operert meg til den kroppen jeg vil ha. Hvorfor? Jo. Fordi den ikke eksisterer. Det har den aldri gjort, og det vil den trolig aldri gjøre. Hvis du spør meg så har jeg nemlig ikke noe svar på hvordan den skal se ut. Jeg vet rett og slett ikke, og kanskje er det det som gjør det hele så mye mer komplisert enn nødvendig. Og kanskje er det også derfor og desto viktigere at jeg greier å være et forbilde for meg selv. Det er bedre å akseptere det tidligst mulig. Kompleksfull eller ei.
Det er flere år siden jeg la løpingen på hylla. Med tungt hjerte. Et sted sa det stopp. Et sted orket jeg ikke mer. Hjernen hadde lyst. Hjernen hadde behov. Kroppen sviktet. De to tingene som må samsvare samsvarte ikke lenger. Akkurat det er verdens vondeste følelse. Jeg husker så godt jeg sto med mine blodige klær, melkesyresmak i kjeften og tårer langt nedover kinnene. Det var så vondt. Jeg kunne jo ikke gi meg. Samvittigheten var ikke til å holde ut. Det samme kan man si om smertene. Jeg klarte ikke å rykke føttene fremover. Hjertet holdt på å hoppe ut. Så sliten var jeg. Så svimmel var jeg. Helt ferdig, rett og slett. Hvordan jeg på et mirakuløst vis kom meg hjem husker jeg ikke. Jeg husker bare glimt av turen. Og jeg husker dagen etterpå. Hvordan jeg måtte kjempe mot mine indre krefter. Energien hadde jeg, men også fornuften. Jeg var livredd for å begi meg ut på joggetur. Livredd for å falle om og dø. Istedenfor kalkulerte jeg meg fram til hvor mange kalorier turen utgjorde, og trakk dette fra maten. Jeg sluttet tross opplevelsen ikke å gå turer. Noen uker senere kom vi i kontakt med BUPA. De var meget klare på det: ingen trening! Ikke så mye som en gåtur, en gang. Det var som om dette satte en skikkelig trigger i meg. Akkurat som om jeg ikke ble redd for å løpe eller jogge lenger, og gjerne skulle bedrive den slags nå som jeg ikke fikk lov. Jeg benyttet alle muligheter. En tur på do var 5 minutters sprint. Når mamma var i dusjen løp jeg raskt opp og ned bakken utenfor. Satt jeg i sofaen hadde jeg på pledd slik at ingen så at jeg bedrev styrketrening og holdt beina strake i x antall minutter. Og sånn gikk det. Jeg brukte alle muligheter jeg så, og jeg raste nedover….
Om nettene drømmer jeg fremdeles om trening. Ikke om det tvangsmessige, men om gleden. Om friheten. At kroppen spiller på lag, og hvor godt det er å bevege seg. Hvor godt det er å pushe seg selv, kjenne melkesyren, blodsmaken og ikke minst; tilfredsstillelsen etterpå. Ikke bare samvittigheten psykisk. Følelsen av å legge seg ned svett, andpusten og mørbanka – det er hva jeg savner. Disse gåturene. De er fine de. Jeg trenger å bevege kroppen, og kjenne den friske luften. Men; det blir med det. Pluss litt styrketrening for å opprettholde musklaturen. Lite, men nok. Jeg kan løpe, og jeg har overraskende bra kondisjon (til såpass undervektig å være), men jeg gjør det ikke. Jeg tør ikke med tanke på hvordan kroppen kan respondere, og jeg ser heller ikke vitsen når jeg vet hvor tvangsbetont og ikke minst unødvendig det vil føles. Jeg skal jo ikke ned i vekt akkurat. Det er noe som heter at man må ofre noe for å oppnå noe. Ingenting kommer gratis. Skal jeg komme tilbake til ordentlig trening må jeg ofre sykdommen. Jeg må ofre et liv med anoreksi og ta de kamper som må til for å bygge en sterk kropp. Det er enten eller!
Sykemeldingen har vært både nødvendig og unødvendig. Nødvendig med tanke på den fysiske form. Unødvendig med tanke på den psykiske. Jeg har rett og slett ikke godt av flere hjemmedager i strekk. Det gjør noe med meg. Jeg blir en skikkelig latmannsperson, og rutinene faller totalt ut. Det har de også gjort denne gangen, dessverre. Særlig med sovingen. Eksempelvis kan jeg stå opp når det er mørkt, for så å døgne og da ikke være trøtt før dagen er godt i gang. Greit at jeg hadde smertene å skylde på tidligere, men ettersom de ikke har vært like fremtredende (selv om armen fremdeles er som så) den siste uken så tilsier nok det at kroppen min har havnet inn i et dårlig mønster. Pillene fungerte fint i starten, men ettersom kroppen tydeligvis vente seg litt til dem, så var de plutselig ikke ”sterke nok”. Eller. Det tar en stund før de virker, mener jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor alle tankene og planleggingen må dukke opp når jeg skal sove og egentlig er stuptrøtt. Det er liksom full hjerneaktivitet, mens resten av kroppen er i dvale/koma/drømmeland. Noe synonymt med sovende. Skikkelig ubehagelig i grunn. Men men. Jeg kommer overhodet ikke til å gjøre noe drastisk med det problemet. Sterkere piller skjer ikke, for som jeg sa; de jeg bruker er sterke nok når de først fungerer. En gang utpå formiddagen. Haha. Og når jeg først sovner så får jeg mange timer uavbrutt. Med de rareste drømmer, vel og merke. I natt ble jeg tvangsgiftet med en islandsk gutt under vann og stordalen viet oss. Resten var bare enda merkeligere, så det skal definitivt ikke stå på kjedsomheten. Og jeg sover jo når jeg drømmer. Ergo henter meg altså inn noe, og alt er bedre enn ingenting som de sier. Tross at det er for lite. Jeg får heller bare takle litt underskudd på søvn de kommende dagene/ukene, og satse på at det retter seg opp når alt er tilbake ved normalen. Har jeg en plikt/grunn til å stå opp tidlig, så vil jeg også bli tidligere trøtt. Logisk nok….
Sist jeg var et slikt innedyr var da jeg brakk armen – for 3 år siden. Den gang kunne jeg ikke bevege meg ute en gang, så sånnsett er jeg takknemlig. Utover det er jeg vel ikke særlig tilfreds med hvordan situasjonen har utartet seg. Jeg har jo ikke hatt noen spesifikke gjøremål (som skole eller hjemmearbeid feks) i løpet av perioden, og det har gjort til at mitt sosiale liv har vært nada – med unntak av et cafébesøk og en bytur, pluss en haug av mathandlinger. Det er noe, men absolutt ikke nok. Jeg kjenner veldig på hvilket ork hver dag har vært, og at jeg nært sagt ikke har hatt lyst til å stå opp. Kun fordi jeg kjeder meg sånn, eller synes sånn synd på meg selv. Den positive jenta jeg vanligvis er har vært en kamp å hente fram. Hun har til tider vært for irritabel, deprimert og alt annet enn konfliktsky. ”Gidder ikke, orker ikke, vil ikke” – ligner ikke meg akkurat. Dette gjør meg mildt sagt ganske oppgitt. Jeg sa nemlig at armen ikke skulle gjøre meg apatisk og giddeløs, men hva skjedde? Allerde etter første uken stod kreativiteteten, lysten og kreftene bom stile. Jeg ville ingenting. Bare sove. Man skulle dro dette svekket meg vektmessig, men nei. Heldigvis har jeg greid opprettholde matvanene som før, hvilket som er en befrielse (og nødvendighet!) – da jeg fryktet en nedgang aller aller mest.
Nok syting. Ting går heldigvis rette veien, og som vi sier; det kommer en dag i morgen. En fin en. I morgen skal jeg nemlig på jobb, og som mange sikkert forstår; det trengs virkelig. Jeg må ha tilbake rutinene, og få litt orden på livet igjen. Utålmodigheten har slitt altfor mye i meg, så nå behøves det nye impulser bedre rutiner og en god dose hardbanka motivasjon!
På ungdomsskolen var det en jente som unngikk meg. Bestandig. Vi gikk i samme klasse, og selv om jeg hilste, så fikk jeg aldri noe ”hei” tilbake. En dag tok jeg mot til meg selv. Jeg gikk bort til jenta og konfronterte henne. Istedenfor å benekte, slik jeg egentlig håpet hun skulle, svarte hun. Ordene bet seg fast i meg. Fire saftige gloser jeg aldri siden har glemt. ”Jeg liker deg ikke”. Som det skar i sjelen. Var det faktisk noen som ikke likte meg? Hvordan var det mulig? Hva kunne jeg gjøre?
Dette var på slutten av skoledagen, så jeg dro hjem nokså tankefull. Betongansiktet beholdt jeg. Ikke en tåre å se. Senere samme dag hastet jeg til byen. Jeg spanderte på meg det ene og det andre, og tusenlappene fløy nærmest ut av lommeboka. Uten at jeg egentlig så noe behov, men hva så? God nok klesstil, check. 1 steg på veien. Dagen etter sørget jeg for å gni merkene inn i trynet på henne. Reaksjon? Nei. Og dere kan tro det provoserte meg. Jeg måtte virkelig gjøre alt for å få denne ene jenta til å like meg. En person. Galskap. Så hvor gikk veien videre? Jo. I løpet av uken tilbakela jeg flere mil under joggeskoene, til sammen over 25 svette timer. Jeg satt oppe til langt på morgenkvisten for å rekke leksene. Jeg kuttet sukker tvert, og gikk inn i en slags typ veganerkost. Problemet var bare det at jeg ikke likte grønnsaker. Mange vil nå tro at dette fortsetter. Det gjorde ikke det… da. Jeg merket fort at både lommebok, humør og selvfølelse var på bånn, og den gang greide jeg ikke å ha det slik. Jeg fant fram kraften i meg selv og valgte faktisk gi f i hele jenta. Hun var ikke verdt mine penger, min tid og min oppmerksomhet. Det gikk noen uker før jeg innså det, riktig nok. Det skumle derimot var det at jeg hadde fått forsmaken på et eller annet. Et eller annet sykt. Det var ikke denne jenta, men det var meg. Det var nå jeg som ikke likte meg selv. Jeg tenkte selv at jeg ikke var ikke god nok på skolen, spiste bra nok eller trente nok. Det hadde ingenting med det fysiske og utseende å gjøre. Helsesøster hadde fortalt meg at jeg lå noen kilo lavere i forhold til det jeg skulle/burde høydemessig. Altså; at jeg var for tynn. Utseendet var derfor ikke noe problem i første omgang. Det som derimot spilte inn her var følelsene. Følelsene og den gode samvittigheten. At jeg hver dag kunne legge meg med et smil og vite at jeg hadde mestret dagen. Jeg la meg med dette smilet i flere uker, og forventet at det var der så lenge jeg presterte tilstrekkelig. Et sted forsvant det. 6’eren var ikke nok. Det var for mye mat, og for lite trening. Nå begynte jeg også å se en kropp jeg ikke likte, også. En kropp som var for stor. Og derfra vet dere hvordan det gikk…..
Da jeg ble tvangsinnlagt i 2010 var jeg alt annet enn fornøyd. Jeg bar så mye skam, hat, redsel og frustrasjon. Følelsene var helt ute av kontroll. Det var ikke før jeg startet offentlig med blogg at jeg fikk litt mer ”bakkekontakt”. Det var også da jeg fikk støtten jeg hele veien hadde trengt, men aldri turt be om. Deriblandt også et av mange brev. Et langt brev. Fra hun som ikke likte meg. Ingen sure miner eller hat den dag i dag – det skal sies. Jeg publiserer innlegget med tillatelse, tross at vi ikke har hatt kontakt siden dette brevet. Det er over 5 år siden, men jeg husker det enda. Uten å bla tilbake. Hun forklarte meg om sin egen situasjon og hvor usikker hun var, og det var greit nok. Det forstod jeg. Slik var jo jeg også på en ny ungdomsskole der jeg knapt kjente tre-fire stykker. Dette derimot var ikke hvordan hun så på meg. I hennes øyne var jeg en selvsikker jente. En jente som var ”for bra” og som misunte. Jeg skal innrømme at næringsdrikken var på vei opp da jeg leste hva hun skrev. Hennes sannhet stemte overhodet ikke overens med min sannhet, men det gjør meg vondt å vite at hun oppfattet meg slik og at jeg istedenfor å ”ta signalene” heller provoserte henne ytterligere. Prøvde å være enda bedre. I teorien sparket jeg på en som lå nede, og det får meg til å føle meg som verdens verste person skal jeg være ærlig. Så er det en annen side av saken. Jeg unngikk henne ikke. Jeg oppsøkte henne, tok kontakt og spurte. Hun gav meg et halvveis svar, og jeg tolket det på min måte. Kanskje burde jeg prøvd hardere? Jeg vet ikke. Jeg var jo en uerfaren ungdom – til mitt forsvar. Samtidig vet jeg ikke om andre ungdommer hadde tolket ordene ”jeg liker deg” som ”jeg misunner deg”. Det er jo to vidt forskjellige ordfraser spør du meg. Men altså; slikt skjer hver dag. Mange føler seg mobbet og utfryst, kanskje uten grunn. Hjernen vår har nemlig en tendens til å vri den ene om til det andre. Av ulike grunner. Og hva gjør vi? Jo, vi godtar det. Vi tenker at sånn er det, og lar det påvirke oss negativt. Istedenfor å oppsøke ”problemet” og finne hele sannheten. Selvsagt skal man ikke grave i noe som er vondt om det gjør vondere, men noen ganger kan allikevel det å gå ”den tøffe veien” åpne opp for noe bedre. En bedre hverdag. Et bedre sinn. Litt som på samme måte med denne sykdommen. Uten at jeg skal skifte spor der. Nei. Jeg skal på ingen måte forsvare noe eller noen, for jeg vet at ting overhodet ikke er enkelt bestandig. Jeg snakker bare litt generelt, fordi jeg mener det er viktig at hver og en av oss våger være litt tøffe og gi litt mer f i problemene. Vår indre styrke er nemlig uvurderlig, men kun hvis vi bruker den riktig. Det har jeg defintivt lært!
