Visdomsmareritt

Visdomstannen måtte ut. Jeg har vært forberedt på denne dagen lenge, og merkelig nok har jeg ikke gruet meg heller. Det var mer som en befrielse over at jeg endelig skulle få den ut. På julaften 2012 rundt midnatt skulle vi kjøre hjemover. Jeg satt meg inn i førersetet med en ekstrem smerte i høyre del av munnen. Ved min nyoppvokste visdomstann. Ikke iset det. Ikke blødde det. Som ingenting jeg hadde opplevd før med andre ord. Smertene gav seg ikke uansett hva jeg gjorde, og verre ble det etter hvert som vi kjørte. Neste morgen våknet jeg med et kinn stor som en ballong. Mamma fikk sjokk, og det var tydelig, for et slikt ansikt og sånne gigaøyne har jeg aldri opplevd fra henne før. Vi gikk en rask tur mot at de skulle ringe legevakten. Vanlig legekontor nyttet jo ikke ettersom det var helligdag. Ja, faktisk 1 juledag, og den koselige frokosten måtte vike. Snakk om hyggelig start på romjulen. Vel. Noen ting er ikke valgfritt, og her var det om å gjøre å få klarhet i situasjonen min. Pappa ble heldigvis med som moralsk støtte. Jeg hater nemlig å stille opp på helsesteder alene. Nei. Da hadde jeg ikke dratt rettere sagt. Frykten over at noen skal ta tak i meg og sperre meg inne på sinnsykehus igjen, er stor. Det var den også denne gangen selv om jeg visste at anoreksien overhodet ikke hadde noe med dette å gjøre. På forhånd hadde jeg selvsagt googlet, så at det var gingivitt (tannkjøttbetennelse) var jeg forberedt på. Legen tok også noen stikk i fingeren for å forsikre seg om at andre ting var på stell. Alt hun gjorde var å skrive ut en resept på antibiotika. Det hjalp mye når apoteket i Tønsberg (!) åpnet 4 timer senere. Å lide seg gjennom så mange timer med så mye smerter var nesten uutholdelig. På apoteket var det dessuten masse køer av desperate folk som skulle ha det ene og andre. Vi ventet nesten 1 time der, også. Jeg var så slapp og sliten, og lå nesten og sov i ventestolen. Kroppen hadde ikke greid å innta mat grunnet smertene. Antibiotikaen ble inntatt før pappa fikk slått inn visakoden, og jeg hadde virkelig store forhåpninger om hvor bra det skulle bli. Etter to-tre dager hadde den gjort nytten sin, og ansiktet mitt så igjen ut som normalt. Dette er faktisk noe jeg var superflau over, så jeg turte verken å skrive årsaker på bloggen eller facebook. Hvorfor jeg gjør det nå er fordi flere av vennene mine har opplevd det samme, og fordi flere stadig omtaler visdomstenner som noe mer eller mindre normalt. Plager som ikke skyldes anoreksien fortjener dessuten oppmerksomhet…

Et bilde jeg aldri trodde jeg skulle poste…

 

De neste månedene kjente jeg antydninger til smerter fra visdomstannen. Faktisk ganske mye mer enn nødvendig, og rundt Juni/Juli var jeg veldig forberedt på at det skulle blusse opp en ny betennelse – men slapp heldigvis unna med god tannhygiene. 1 juledag virket det ikke på legen som at jeg hadde noe tid til å vente. Allikevel gjorde jeg det, men ikke av fri vilje. Jeg begynte ringingen i midten av Januar, men kunne ikke oppsøkte Colluseumklinikken for sjekk før 28 Mars. Helst skulle det som sagt skjedd tidligere, men grunnet mye ventetid og skole måtte et Drammensbesøk planlegges nøyere. Både mamma og pappa ble med som moralsk støtte. Null hull, selvsagt. Verre var det med tannen. Den var nemlig ikke som en normal visdomstann som tannlegen kunne dra rett ut. Nei. Her måtte det kjeveortoped, operasjon og skjæring til grunnet brusk, ben, lommer og alt som sperret for den. Lykkelig over god tannhelse måtte jeg allikevel svelge gleden, altså. Dessuten var han kun tilstede på Tirsdager, som igjen skapte et problem for en som ikke tar seg fri fra skolen. Da omsider skolen var slutt i Juni så fantes ingen timer ledige før slutten av August, når skolen igjen var i gang. Ettersom jeg ikke visste hvordan timene ville fordeles eller hvor mye tid jeg måtte ”holde av” til å være dårlig, kunne jeg ikke bestille time. Å holde av hele dager er også vrient når det også skal passe for mamma. Jeg kunne dratt alene, men det er mer snakk om ”hvis noe galt skjer” – og da behøver jeg en som følger meg. Ergo måtte jeg vente….

 

Ved juletider 2014 begynte ting å skje. Jeg hadde et par uker med halsbetennelse noe som selvfølgelig trykte veldig på visdomstannen. Det gjorde ekstra vondt. Legen som gav meg antibiotikakur bad meg trekke tannen så fort som mulig, for det var ingen sannsynlighet for at den ville vokse fram. Jeg fikk kuren, men valgte å se det an et par dager. Det gjorde jeg rett i, og dermed slapp jeg unna en skikkelig diareuke. Revurderer kanskje det der litt. Jeg skulle helst sluppet ubehaget, for tannen vokste jo ikke fram.

 

Vel. Det har vært mye fram og tilbake. Nå er tannen ute, og den ble ikke trukket i Drammen. Nei. Det var umulig å bestille time som ikke hadde 3 måneders ventetid, og dessuten kostet det langt mer enn nødvendig. Virkelig dårlig behandling av akuttpasienter må jeg si. Min tann var nemlig såpass inngrodd at den var farlig å ha der. Da jeg hoppet opp og ned under Vervenfestivalen bet jeg meg sønder og sammen, og blødde stadig fra munnen. Ubehag rundt spising var også tilstede. Hadde nemlig fått et underbitt på linje med en som skal ha regulering. Ikke bra og overhodet ikke forsvarlig å gå med. Gavekort fikk være det samme. Jeg betalte gladelig for at Colloseum sendte over bildene slik at jeg var ”free to go” omkring tannlege. Etter en del reserach på nettet fant jeg ut omkring støtter og diverse. I tillegg også at sykehuset gjorde slike operasjoner, som i utgangspunktet er et langt billigere alternativ. Rundt økonomi er jeg ikke gjerrig, bare prinsippfast kan man si. Bare spør venninnene mine om hvor jeg parkerer i byen. Om det kan regnes som ”byen”. Haha. Vel. Tilbake til sykehuset. Mamma følte seg i tillegg mer betrygget med tanke på at jeg er undervektig og man ikke vet hvor mye kroppen min tåler. Der hadde de også mulighet til å kontrollere doser med narkose, og om jeg ble dårlig så var jeg i alle fall på et forsvarlig sted. Da kunne egentlig ventetiden få være den samme. Vel. Den gleden forsvant fort. Sykehuset tok kun imot folk med spesielle utviklingshemninger, så jeg hadde overhodet ingen mulighet til å få time der. En ny leterunde måtte derfor i gang, og det viste seg at ventetiden hos tannlegene faktisk var såpass ille som Colloseum skulle ha det til. Helt på trynet at tannhelsen skal prioriteres så dårlig i dette landet. ”Nei, for man kan jo bare få et gebiss om så er”. Selvsagt fikk jeg ikke den beskjeden, men er allikevel rasende og fortvilt over at jeg og sikkert flere ikke blir tatt på alvor. Velferdsstat? Velferdssystem? Hva er vel det når noe så viktig som tenner blir glemt bort? Jeg mener; dette er jo ikke min feil en gang. Ikke på noen måte. Jeg kan være så frustrert jeg bare vil, men skal ikke fortsette frustrasjonen i dette innlegget. Såpass politisk engasjert er jeg ikke. Jeg skal bare gladelig konstatere at jeg har fjernet rakkeren, og samtidig rette en stor takk til en tålmodig, snill og ikke minst fantastisk mamma. Jeg er overlykkelig over hvor opptatt hun er av å ta vare på meg og broren min.

 

Visdomstannen har jeg holdt i sjakk siden betennelsen for altfor lenge siden. Det har vært daglig bruk av klorhexidinskyll og ekstra tannpuss og tyggiser etter måltidene. Litt smerter og ubehag innimellom, men ikke noe dramatisk vondt. Det er vel også derfor jeg bare lot tiden gå og heller avvente til jeg ”faktisk hadde tid”. Slik er jeg bare. Samtidig som jeg tenkte at det også kunne bestilles en ny tannlegetime i samme slengen. Selvsagt ikke i Drammen. Istedenfor ytterligere frustrasjon tok jeg rådet til mamma, og byttet til en her i byen. Det var like greit å ha noe i akseptabel avstand. Særlig når ting var såpass komplisert. Ved juletider (igjen) 2015 ble problemene igjen ekstra omfattende. Betennelsen begynte virkelig å blusse opp, og jeg hadde et såpass bitt at jeg daglig våknet med blod i halve munnen. Ingen piller fungerte som vidundermedisin nå. Jeg måtte bare innse at nok var nok. Slaget mot herr visdom var tapt Ved årsskiftet 15/16 taklet jeg ikke mer, og bestilte første time. Hittil mitt beste valg. Ikke at det var veldig gøy å investere jule- og bursdagspengene på tenner, men noen ting er bare ikke valgfritt – og for meg er tannhelse uvurderlig viktig. Kunne aldri prioritert bort den slags. Dessuten… Tannlegen var superdyktig, ekstremt tålmodig (forklarte grundig) og visste med en gang hvor hun skulle henvise meg angående visdomstannen. Hun skrøt hele tiden, og vi fikk til en real samtale der vi bablet om alt mulig rart. Herlighet. Så hyggelig det var. Skulle nesten invitert dama på kaffe. Men men. Poenget er at skippertakene ble tatt. Tross at jeg ikke er redd tannlegen så er det jammen avgjørende hvem man møter på. Jeg følte meg alt annet enn utrygg i stolen, for jeg visste at jeg ikke ble kastet ut av kontoret livredd og uvitende. Glad for null hull, men skuffet på grunn av ventetiden, bare. Det må være lov. Jeg ville jo bli ferdig der og da.. Vel. Hadde jeg taklet 2 år skulle jeg jammen takle 1 måned, også. Som til slutt endte opp med å bli 3 måneder. Og om jeg har gruet meg? Ikke akkurat. Bare veldig utålmodig…..


 

Mine to neste skrå visdomstenner må for så vidt også ut, men heldigvis ingen hastesak. Ikke i år. En om gangen – og jeg overlever… Som alltid. Skråsmilefjes. Fikk dessuten masse skryt der jeg lå helt musestille. Hva skulle jeg ellers gjort? Er jo ikke akkurat redd tannlegen. Haha. Det til tross for at denne rakkeren satt bom fast, og krevde litt jobb. Kjeveortopeden stakk inn de sprøytene han kunne (tredoblet bedøvelsen pga en saftig betennelse som har sittet en stund – pulsen gikk i taket!)), skar opp innsiden av munnen, filte, boret og gjorde meg mer eller mindre lammet i store deler av fjeset. Pent syn. Føler jeg har spist blod siden, og det er det som gjør meg så hinsides kvalm. Brekker meg hvert sekund. Æsj. Selve opplevelsen der og da var meget ubehagelig og noe vond (holdt nærmest pusten samtidig som jeg svettet som en gris), men det er nå som bedøvelsen går ut at jeg virkelig kjenner hvor grusomt det føles. Selv med reseptbelagt smertestillende og ibux. Jeg har ekstremt høy smerteterskel, og merker normalt sett ikke om blodet spruter, nålene stikker meg eller om jeg har fått et eller annet sår. Vel. Ikke for å overdrive klagingen, men dette er noe annet. Noe helt annet. Dette er rett og slett smertefullt og ekstremt vondt. En helt annen versjon av smerte på en måte. Det finnes nærmest ikke ord, men så var det dog en ”pris” jeg måtte betale. Enkelte ting er ikke valgfritt. Tannen måtte ut (og jeg er glad den er ute), og jeg vet at det kun kan bli bedre. Heldigvis noen dager til jeg skal på jobb. Dette synet er ikke mye vakkert, og vil ikke bli vakrere akkurat. Revurderer samtidig disse gåturene mine og det sosiale liv generelt, men vi får se. Å sitte inne gjør ikke særlig godt på skrotten akkurat. Og maten? Den blir som så, mulig næringsdrikker om dette vedvarer. Tulla. Mamma har bannlyst meg den slags, og heller kjøpt et lass med cottage cheese og yoghurter, så da blir det tonnevis med det. Har nemlig ingen planer om å miste et eneste gram. Så får vi håpe det blir tilfellet, også. Det er jo alltid en risiko for at det ene tar det andre, men men. Den gang den sorg – og nok grining herfra. Nå er jeg lei av å skrive om ubehag og alt som er vondt, og ordet ”visdomstann” gir meg lyst til å spy. Derfor stopper jeg innlegget her. Med pillen innabords er jeg snart i drømmeland uansett, og får håpe det hjelper noe. Som regel gir den meg 8-10 timer uavbrutt søvn, om jeg er riktig trøtt – slik som nå (Døgnet ufrivillig i natt pga rastløshet) Bedre alternativ har jeg ikke, men skal helt klart se frem mot bedre dager. De kommer… Jeg overlever, som sagt. ”Fighter” og optimist vet dere! Og nå gleder jeg meg til noen velfortjente timer på puta… 

 

0 kommentarer

Siste innlegg