Jeg vet ikke hva jeg føler, men jeg vet hva jeg burde føle. Jeg burde være frustrert. Jeg burde være sint. Rasende. Da jeg falt på isen i Januar kjente jeg som sagt de samme antydninger som ved bruddet for tre år siden, og jeg var overbevist om at det var brudd også. Da jeg kom til legen mente han det samme, og sendte meg til akutten. Jeg tok røntgen, ventet x antall timer og ble møtt av en snerpete kjerrig med gebrokken uttale. Hun stilte tusenvis av spørsmål, men til ingen nytte sånn egentlig. Bildene var jo uavhengig av mine svar. Så kommer vi til bildene. Hun var usikker, og måtte forhøre seg med en ortoped. Nei, ingen brudd. Derfor ingen fatle. Armen var kun forslått og muskelfibre avrivd. Ikke noe mer. Armen skulle jeg bruke som før. Helst så mye som mulig.

Jeg sa at noe var galt. Jeg sa det tidlig. Jeg kjenner meg selv såpass. Rådet om å bruke armen gjorde alt titusen ganger verre, og jeg levde nærmest på smertestillende. Det skulle ta 3-4 uker. Ikke 7-8. Jeg skulle ikke være sykemeldt så lenge. Noe var galt. Legen beordret meg til mr, og for første gang i historien er jeg glad jeg lot meg overtale, og at jeg dro på timen, og ikke avlyste den. Utsettet den bare. Til en tid som jeg kunne være våken på. Jeg dro med mamma, selvfølgelig. Hun er min støtte, og jeg er hennes. Det føles så himla mye bedre å gjennomføre ting når du har noen i ryggen. Så da dro vi da. Etter mamma var ferdig på jobb. Ventetiden var fin. 1 minutt over. Jeg måtte oppgi en fornuftig høyde og vekt før jeg ble sendt inn bundet fast til maskinen med øreklokker og tidenes dårligste ventemusikk på ørene. Ligge stille. Det er en prøvelse det. Særlig når det går 30 minutter. Jeg holdt på å sovne. Tross bråket. Da jeg kom ut var bergenseren fornøyd, og sendte meg hjem. ”Legen ser på bildene og gir svar”. Æsj. Måtte jeg vente enda lenger?

Som jeg har skrevet en del ganger så er armen bedre. Mye bedre. Kun litt vondt om nettene, og hvis jeg strekker meg. Dette gjør at jeg fungerer utmerket i jobben min, og jeg løfter som før. Torsdag kom jeg på jobb, forberedt og klar. Minuttet før oppdager jeg en melding på svareren min. Den er fra legen. ”Jeg har sett på mr-bildene og……… det ser ut til at det er et brudd i skulderen”. Jeg ble sjokkert og ringte pappa med en gang. Er dette virkelig mulig? Kompetente mennesker som jobber på sykehuset ser ikke at jeg har brudd? Kanskje hadde det gått bedre om jeg visste realiteten, og fikk fatlet med en gang. Kanskje burde jeg vært sykemeldt lenger. Kanskje brukt tiden på å gå til fysio? Men nå. Nå er jeg bare litt tom, og utenforstående. Dette er det sykeste jeg har vært med på noensinne. Rødt kort!

Jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg håper jeg overreagerer, og at jeg unngår operasjon på grunn av en dum sykehustabbe. Virkelig. Flere ”overraskelser” har jeg ikke tid til. Orker ikke mer stress. Ikke nå som ting endelig er tilnærmet normalt. Normalt som syk, mener jeg. Til uken skal jeg snakke med legen min for å få en ordentlig klarhet i dette her. Jeg skulle ønske jeg var optimistisk (slik som det ser ut under)…..