Det går faktisk

Jeg innser at jeg er flink til å ta sorgene på forskudd i disse dager. At jeg forbereder meg på det verste sånn helt på autopilot. Ja, armen er brukket. Ja, visdomstannen er trukket. Ja, ting er litt halvveis. Men, jeg har ikke gitt meg. Mørbanket og sliten som jeg er. Allikevel har jeg ikke flyttet ned i gropen min. For; staheten overvinner det meste. Jeg fungerer jo. Jeg går turer. Jeg gjennomfører mine daglige gjøremål. Sover kanskje litt vel mye, men henter meg tross alt inn. Jeg gjør virkelig en innsats og unngår vanedyret (og kvalmen!) til en viss grad, så maten går dessuten overraskende bra. Les; bedre enn fryktet. Jeg har gjort noen ombytter hva gjelder popcorn, brente lomper, osv, og har heldigvis ikke havnet i næringsdrikksporet. Da ville jeg virkelig følt meg syk. Og selv om jeg er syk, så er det ikke slik at jeg vil gå å kjenne på den følelsen. Ei heller følelsen av at folk skal synes synd på meg. For som jeg hele tiden sier og hele tiden skriver, så handler det om å finne det positive. Og hvis det ikke er så mye positivt der og da (mange motbakker), så handler det om å snu det negative til det positive. Gjøre det beste ut av situasjonen. Armen min gror tross alt riktig, og tannen min vil ikke trolig ikke være noen belastning videre (når den er ferdig å gjøre vondt og jeg kan tygge normalt)

 

Etter mye pause og stopp kan jeg endelig se fremover, og snart glede meg over livet igjen… Det passer meg utmerket! 

 

0 kommentarer

Siste innlegg