Dagen etter jeg var hos legen, Onsdag den 20 Januar. Jeg hadde så vondt. Så vondt. Helst ville jeg ikke stå opp, men jeg måtte. Klokkenslett? Det vil jeg ikke skrive en gang. Sier bare at det var mørkt ute… Allikevel var jeg trøtt som et uvær. Mye skyldes mangel på søvn de foregående dagene. Jeg vurderte lenge om jeg skulle stå opp, men som jeg skrev; jeg måtte. Har dog en anoreksi i tillegg. Jeg reiste meg forsiktig opp med støtte fra høyre arm. Kroppen føltes tung. Å dra på sokkene var et skikkelig ork. Også måtte jeg på med ullstilongs, trøye og genser i tillegg. Tortur. Jeg kom meg omsider ut av rommet. Så var det opp trappen. Enda mer tortur. Beina ville ikke gå fremover. Jeg hadde ingen styrke eller stabilitet i kroppen. Brukte lang tid. 1 minutt ekstra per trapp. Da jeg hadde rundet alle trinnene, føltes det som om jeg nådde en slags målstrek. Helt mørbanka. Dessuten, hvor var alle de andre? Jeg ropte og skrek ”mamma” flere ganger på rad, men ingen mor svarte. Dette gjorde meg ikke mer energifull, akkurat. Innbilte meg i noen sekunder at jeg var helt alene i verden. Plutselig kom tårene, og jeg kjente på en blandet følelse av å være livredd, sint og lei meg. Plutselig begynte hjernen å kverne, og alle spørsmålene dukket opp. Jeg ble så skremt. Hva hvis? Når? Alle disse bekymringene jeg har med sykdommen, men som jeg ikke orker tenke på. Rett og slett fordi den type tankevirksomhet gir meg dårlig samvittighet, sterk uro i kroppen og en selvfølelse lik null.
Det hele endte med at jeg la meg paddeflat på badegulvet i fosterstilling. Desperat. Ryggen min tåler nemlig fliser dårlig. 1 1/2 time senere lå jeg der fremdeles. 1. Fordi jeg fremdeles var redd. 2. Fordi jeg ikke kom meg opp. Og jeg hadde ikke mer stemme igjen, eller tårer å ta av. Det var som om jeg eksisterte uten å eksistere. Vanskelig å forklare. En helt ny opplevelse i alle fall. Og da tenker jeg på de som opplever dette hver dag. De som knapt orker stå opp, og som piner seg de få metrene ut av huset bare for å hente posten. Det er så lett å bagtellisere ting man ikke kjenner til – nettopp fordi man ikke vet bedre. Fordi man ikke har opplevd det selv. Igjen blir jeg ikke sint. Jeg forstår det godt. Hadde jeg selv vært erfaringsfri så er det ikke sikkert jeg hadde vært like åpen, tolerant og forståelsesfull hva angår mental helse. Positiviteten min derimot. Den kan ingen ta fra meg, og kanskje er det en av mine største drivkrafter her i livet. Tross at jeg vet (av realistiske grunner) at noe ikke vil gå min vei, så har jeg hele tiden dette håpet. Jeg lever i nuet og tar aldri sorger på forskudd. Såfremt jeg gjør det beste ut av enhver situasjon vet jeg med meg selv at jeg ikke kan gjøre noe bedre. Det er ikke alltid jeg er like heldig. Noen ganger skjer ting som ikke skal skje. Slik som denne gang. Jeg kan bruke tid og energi på å bebreide meg selv, men finner sjelden svar i det. Istedenfor å kaste bort krefter på unødige saker velger jeg heller å rette blikket framover. Dette har vært noen krevende uker, og de legger jeg heldigvis snart bak meg. Armen begynner å komme mer og mer tilbake til hektene, og energinivået mitt er i det minste bedre enn på lenge. Grunn nok til å være positiv – spør du meg!
