Jeg rakk så vidt å se det nye rommet mitt før jeg ble overlesset med en stor bunke papirark. Skjemaer. Avkrysning. Kjempegøy. Velkommen til RASP, liksom. Jeg var ikke særlig motivert, det skal sies. Jeg ble overflyttet på tvang, og i aller høyeste grad mot min vilje. Nå skulle de attpåtil få beviset. Svart på hvitt. ”Den mest deprimerte noensinne” – det kalte overlegen meg. Hun antydet at jeg var på randen til å skade meg selv, i samme slengen. Jeg hadde jo forsøkt å ta livet mitt uken før. Overdose. Jeg hadde det slettes ikke bra. Det visste jeg. Det syntes også utenpå. Hun så det, og hun sa hun til meg. Til meg. Det var ingen dialog. Kun en kommanderende overlege som der og da følte seg stresset, desperat og veldig veldig usikker. Svaret? Hun ville tvangsmedisinere meg. Det var de første ordene mamma og pappa fikk servert da de kom tilbake for å hilse på. ”Jeg ser ingen annen mulighet enn å tvangsmedisinere datteren deres” 9 måneder opptrapping. 6 måneder nedtrapping” Sterke saker med andre ord. Helt klart noe som for meg, og mine pårørende føltes utrygt. Skulle jeg bli medisinert på et sted der ingen fra hjemmet hadde kontroll? Der de ikke kunne se til meg? Vite om jeg hadde det sånn noenlunde bra? Her var det helt tydelig at ting dreide seg om økonomi. Økonomi og et godt omdømme. De skulle ha æren for å gjøre meg frisk og lykkelig – samme hvordan. Null tålmodighet, følelser og enkeltpersonlige behov inn i bildet. Samme hvordan, som jeg sa. Jeg husker det som om det var i går. Mamma ble taus. Helt stum. I løpet av disse sekundene hadde hun bygget opp et rasende sinne. Aldri før har jeg sett henne så uenig, så forbannet og så sterk – på en og samme tid. Heldigvis. Heldigvis hadde jeg henne, og pappa. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg blitt tvunget til det ene og det andre. Tvangsdusjing til og med. Vel. La oss ikke gå inn på detaljer, for denne kampen mot medisinering var tøff. Veldig tøff. Hva som gjorde utslaget var mamma og pappa. RASP ville ha ”samarbeid” med hjemmet, eller i alle fall at de kom på ukentlige møter og hadde en viss dialog. Jeg skulle jo tross alt hjem etter oppholdet. At RASP var litt avhengige av foreldrene mine gjorde at de følte seg noe tryggere. De hadde noe kontroll. Ikke nok, men noe.
Tenk dere selv. Jeg ble tvunget til å være et sted jeg ikke trivdes – milevis hjemmefra. Jeg ble tvunget til å innta kalorier, og komme opp i vekt. Jeg ble tvunget til å ta undersøkelser når jeg helst ville sove om morgenen, og jeg ble tvunget til å være innesperret. Uten så mye som en luftekanal i syne. Som et fengsel. Nei, sorry. Fengsel ville vært bedre. Uansett. Poenget mitt er at under slike forutsetninger kunne ingen verdens piller fått meg til å smile. Det ville vært for lettvint å tro at en pille kurerte all min ulykke og uflaks. At jeg gladelig helt frivillig skulle presse nedpå kalorier for så å smile til et økende tall på vekta? Tror ikke det.
Vitamintilskudd er greit, og helt nødvendig for å fylle opp lagrene når en ikke får nok fra kosten. Det er helt innafor. Medikamenter derimot. Jeg kan strekke meg til paracet og ibux, men kun fordi jeg virkelig må. Armen helt uunværlig der. Ellers er jeg er sterkt mot alt av bedøvelser og pillebruk. Ikke fordi jeg har hørt ditt og hørt datt, men fordi jeg har sett. Og, ja. Jeg må innrømme at jeg tenker det verste. Avhengighet. Bli dårligere psykisk. Slite i senere tid. Få selvmordstanker. Jeg vet hva piller gjør med folk, og hvilken dopaminrus en føler der og da. Kortvarig lykke kaller jeg det. Og jeg vil ikke leve på kortvarig lykke. Ei heller leve med bivirkninger fra ting. Jeg har nok med meg selv og livet mitt som det er, og trenger definitivt ikke ting som kan være med på å bryte meg ned. Nå skriver jeg kan, fordi jeg ikke vet. For noen fungerer det, og det er fint. Jeg er ikke alle andre. Jeg har mine behov, følelser og tanker. Jeg tar mange sjanser, men alt hva angår antidepressive medikamenter står jeg over. Har til og med nektet bentetthetsbehandling av prinsipp og hva det innebærer. Ekstra hormoner, liksom. Østrogentilskudd. Nei takk. Akkurat det strider mot alt jeg ser som naturlig og greit. Sånn er det bare. Stabeistet i meg kan ingen overbevise. Kanskje endrer jeg mening om 40 år. Men det får vi ta den gang…
Dere har sikkert ant at jeg har en viss pessimisme rundt pillebruk, så det jeg skriver nå sitter hardt inne. I dag måtte jeg be om piller. Mamma gjorde det. Etter min tilatelse, selvsagt. Hun er så bekymret for meg og søvnunderskuddet mitt, og redd det kan føre med seg noe verre. Etter at jeg skadet armen har jeg i snitt sovet 1 time pr natt – kanskje ikke sovnet før 9-10 på morgenen. Og først da sovner jeg. Hele dagen går bort – til soving. Til langt på ettermiddag. Mørkt ute. Slike rutiner ødelegger meg. Jeg fungerer ikke. Jeg blir usosial, deprimert, grinete og faller inn i et dårlig mønster. Hva da når jeg skal tilbake i jobb? Hverdagen generelt? Da holder ikke et par timer søvn. Jeg kan legge meg når som helst, være supertrøtt og allikevel ikke få sove på grunn av smerter. Og nei. Smertestillende fungerer ikke i det hele tatt. De gjør meg heller kvalm (gir magekramper) om jeg får for mange. Ergo må jeg roe litt ned på inntaket, og heller takle smertene. Hvor vanskelig skal det være å sovne liksom? Jeg mener. Alt ligger til rette. Det er mørkt på rommet. Jeg fryser ikke. Jeg svetter ikke. Jeg har propper i ørene. Ingenting skulle i teorien plaget meg. Men joda. Når jeg ikke får sove så kommer tankene. Bekymringene og stresset. Jeg burde vært ferdig med fotoboken. Når kommer jeg tilbake i jobb? Hva skal jeg kjøpe i morsdagspresang? For ikke å snakke om hvor mye jeg dvelte rundt de fastelavnsbollene. Skal det være kremboller, rosinboller, skoleboller, hvetestang eller sjokoladekrans? Dessuten blir jeg ekstra effektiv. Jeg får lyst til å vaske, rydde, gå tur eller bake brød. Alt mulig. Eneste er at jeg er stuptrøtt og ikke har krefter i kroppen. Ikke midt på natten når hele meg er gått i zoombie sovemodus. Når jeg ikke orker reise meg blir jeg istedenfor liggende i sengen med all grublingen min. Omsider går den over i ”hvorfor får jeg ikke sove” og jeg ender opp med å irritere meg over det. Jeg forsøkte sauetelling, men ble så rastløs at jeg ble svett på innsiden av hendene. Festlig. Det var derfor ingen annen løsning. Jeg måtte ha noe. Ikke sovepiller, men noe beroligende. Legen gav meg en resept på allergimedisin som skal virke søvndyssende. Det er en absolutt nødløsning, og kun noe jeg skal bruke for å ”komme meg tilbake på beina”. Egentlig var planen å legge seg da jeg kom fra legen og bytur, men jeg fant heller en mye hyggeligere hobby sammen med mamma. Pillene hadde dessuten ikke fungert for noen timers søvn bare, så jeg ser heller fram til å teste ut i kveld. Forhåpentligvis kan jeg da begynne å ta igjen litt tapt søvn…. *krysserfingrene*
