Det gikk akkurat opp for meg at jeg aldri har vært feit. Nå forstår jeg faktisk at helsesøster mente jeg var litt tynnere enn normalen, selv før jeg fikk anoreksi. Nå forstår jeg hva hun mente med at min BMI var under normalen. Jeg ser det. For første gang. Ja, jeg hadde lår. Jeg hadde også rumpe. Jeg hadde også valpefett. Men det er ikke den størrelsen anoreksien sa. Overhodet ikke. Tvert i mot så liker jeg den jenta jeg ser. Jeg synes hun er kjempefin. Tenke seg til at jeg trengte et helt liv på å innse det. Tårene som renner nedover nå stopper ikke. Jeg er rørt. Jo mer jeg ser på bildene, jo mer glad blir jeg i den person jeg ser. Jeg tror dette er noe av det sykeste jeg har vært med på. At alt bare plutselig har snudd. Fra hat til aksept. Uten å bli for selvgod her. Det er ikke poenget. Men med 9 års selvhat og attpåtil selvskading og selvmordsforsøk, så klarer jeg ikke annet. Ikke nå. Det var på en måte dette som manglet. Den siste brikken for at jeg kan leve 110% med meg selv.
Bildene jeg nå blar gjennom er bilder som lenge har vært usett. Skjult for familien i en gruppe lagt innunder næringsøkonomi. Jeg har ikke taklet å se på dem, da hatet har vært for sterkt. Men det er en tilfeldighet at jeg i dag roter i dem, og det er fordi jeg leter fram til festen med ungdomsskolegjengen. Og bare så det er sagt. Det å publisere bilder av beina mine er så mot hva jeg føler meg komfortabel med. Men jeg gjør det. For å vise at sykdommens tid endte i fjor. For å vise at ingenting lenger kan påvirke eller knekke meg. For å svare flere av dere på etterspørselen etter gamle bilder. Her har dere 2006-2009. Bilder jeg tidligere har hatet. Jeg brukte å se på disse bildene for å besvare mitt eget spørsmål om hvorfor jeg aldri hadde hatt en kjæreste. Jeg var jo for stygg og feit, og da var det liksom greit. Da godtok jeg å være den single jenta som kun var venn med guttene. Da godtok jeg å ødelegge henne og sulte henne ned til hun nesten døde.
Skulle noen på disse bildene kalle meg feit eller mene at jeg hadde ”litt lår” så er det intet jeg bryr meg om. Det er sånn som kommer med puberteten og er kvinnelig, så det så. Det eneste jeg bryr meg om, er at jeg er denne jenta igjen, bare i en forbedret versjon.
Jeg gikk inn i dette semesteret med blandede følelser. Av to grunner. 1. Fordi jeg var litt stresset for prestasjon og 2. Fordi jeg skulle ha fag tilsvarende 40 sp og ikke 20 som i fjor. Med 6 fag i fokus istedenfor 2-3. Men av en eller annen merkelig grunn klarte jeg ikke grue meg til eksamen. Den dagen jeg får eksamensdato så er det et lykkerus som går gjennom kroppen min. Jeg gleder meg mer enn jeg stresser. Fordi jeg vet at på eksamen skal vise det jeg er god på, og tiden fram dit er den mulighet jeg har. Fordi på eksamen så er det ikke et spørsmål om muligheter. Skulle det mot formodningen skje at jeg ikke kan noe da, så er det for sent. Og da er det greit. Med mindre forklaringen er at jeg helt enkelt blacket ut. Mitt beste er kun godt nok om jeg jobber, og da mener jeg med alt. Pluss litt til. Ikke avgrenset til det pensum jeg tror jeg får. Slike sjanser tar jeg aldri. Det gjorde jeg heller ikke i dag. Jeg har gått 110% all in i ex fac. De siste tre dagene har jeg sittet over 30 timer med pensum, der jeg enten har lest, rablet notater eller gjenfortalt for meg selv. Det diggeste er å gå rundt på rommet i to timer i strekk å gjenfortelle – da får man bekreftelsen. Den fikk jeg også i dag. Nok en god følelse. Og det til tross for at jeg sov lite i natt. Lys våken klokken 4:22 gitt. Tidlig i seng er vel og bra det, men noen trenger tydeligvis ikke over 7 timer søvn. Jeg blir riktig nok ikke nervøs, men bare sykt gira før eksamen – som et barn på julaften. Jeg må prestere, og det nå. Og det helst klokken 4:22 på natten/morgen. Herregud så utålmodig.
Et veldig lite planlagt og nydelig bilde, men måtte ta et idet jeg kom inn døra. Reklamen for G-sport skyldes min kjære lillebror som falt stygt under Søndagens ritt. Er det noe jeg er litt for god å bruke opp studentøkonomien på, så er det gaver. Det føles så bra!
I motsetning til Fredag, er jeg nå i mål. Hundre prosent. Jeg skryter litt av at jeg er 20% jurist, og for meg venter sommerferie. Herregud så klar jeg er. Jeg er vanligvis den personen som er klar for å komme tilbake på skolen. Nesten idet ferien har begynt. 2 uker sommerferie var tidligere for mye for meg. Fordi VGS var liksom ikke så stress. Jus krever litt mer, og for meg er det mer enn en fulltidsjobb. Dog en jobb jeg elsker. Sjelden har jeg kjent på en så stor glede ved at det er ferie, nettopp fordi godfølelsen er der på ekte. Dessuten er ferie for meg blitt til noe annet enn hverdag, slik det var i mange år. Det er et realt avbrekk. Og denne sommeren er stappet full av planer. Men det er enda et spørsmål om jeg er lei etter to uker. Allerede nå merker jeg at jeg automatisk leter etter noe å gripe til. Noe å lese på. Noe å skrive. Derfor dette blogginnlegget. Men nei. Ikke noe jus nå. Jeg har akkurat diskutert henrettelser og norsk historie med mamma på telefonen, og nå er planen å overføre noen bilder (reunion ungdomsskolen) før jeg setter i gang med å pakke ned klær. Noe jeg ikke er så fan av, men det må gjøres. Deretter blir det rydding og muligens en vask av bilen så den er klar til service i morgen. Siden jeg kom hjem, har jeg ryddet i alt av pensum fra 1 og 2 semester, lagt ut masse bøker på Finn og Facebook, og også gjort plass til det nye. Frøken effektiv. Jeg kaster ingenting i permene enda, sånn i tilfelle jeg får C eller dårligere, men det tviler jeg egentlig på. Så får vi håpe tvilen kommer meg til gode. Rundt 15 og 19 Juni foreligger sensur, og da gjenstår det om jeg tør å sjekke resultatet. Haha. Nei. I morgen er det hjem. Seriøst. Hjem til Horten. Hjem til familien min. Forresten er bostedsadressen endret. Jeg flytter fra kollektivet i Juli, men jeg fortsetter selvsagt med jus. Noe annet ville vært utenkelig. Hadde du spurt meg for 2 år siden ville et jusstudium vært utenkelig. I alle fall såpass kort tid etterpå. At jeg skulle studere jus har jeg visst siden jeg var syv. Det er altså beviset på at ting endrer seg, og at motivasjon – den kommer man unektelig lang med.
En ting jeg alltid prater om med gud og hvermann er mine ambisjoner. Før sykdom, mens jeg var syk og nå. I større eller mindre grad. Jeg har alltid pratet om det. Jeg gjør det med damen som sitter i kassa på matbutikken. Jeg gjør det med elever. Jeg gjør det med kunder (som er interesserte i en samtale omkring det) Det bare faller meg 110% naturlig. Senest i går fikk jeg høre: ”Du kan da ikke være norsk”. I Norge er det tydeligvis ikke særlig vanlig å være målrettet. I alle fall ikke på den måten jeg er. Men jeg tar dette til meg som et stort kompliment. Hvorfor må man være så himla A4 som person? Hvem sier at det er standarden? Og må man følge standarden? Jeg bestemte meg for å bli forsvarsadvokat da jeg var 7 år. Jeg skulle ha bil så fort som mulig etter lappen. Jeg skulle ha minst 6 seksere på vgs. Av fare for å virke skrytete stopper jeg der. Poenget er ikke hvilke ambisjoner jeg har, men at jeg tør å dele dem. At jeg er stolt av de mål jeg setter meg, og at jeg på ingen måte vil dysse ned at jeg jobber hardt. Senest på Tirsdag sa læreren til meg: ”Du graver deg altfor mye ned i fagene, da du spør om ting selv ikke jeg vet, og som selv erfarne advokater vil utfordres på” Tar det som et kompliment. Nå skal det sies at motivasjonen min har mye av skylden for min lærervilje og streben etter å nå mål. Men det tenker jeg er helt greit. Jeg kan være så unorsk jeg vil. Jeg trives sånn. Det er mitt liv og mine valg. Vil jeg være åpen om det, så er det opp til meg. Vil andre høre på det (eller lese om det), så er det opp til dem.
I går gjennomførte jeg nok en eksamen på jusstudiet, og det med verdens beste følelse. Sliten, men lykkelig. Kunne absolutt alt. Grunnen: fordi jeg har interesse av jus og vil virkelig lære meg det som kan læres, selv om sannsynligheten for å få det på eksamen er liten. Selv arverett, som jeg i utgangspunktet hatet, er nå et fag jeg liker. Og jeg liker det veldig godt. Så godt at jeg har googlet ting utenfor pensum på fritiden, og sett på youtubevideoer om uskifte fra kompetente advokater. Haha.
Denne gangen er det heldigvis ingen usikkerhet tilknyttet noe som helst, da jeg har tatt til meg tilbakemeldingene opp gjennom, jobbet grundig hele veien og holdt fokus på det som er sentralt. Jeg føler at jeg ikke kunne gjort noe annerledes denne gangen. Da kan det på en måte gå som det går, til tross mine ambisiøse mål. Det er selvfølgelig farlig å gå rundt med en god følelse, men etter å ha diskutert oppgaven med noen av de andre i klassen, tror jeg at det er forventninger som jeg kan tillate meg selv å ha. Men ja. 5 timer og 27 000 ord. Det bør gi uttrykk for kunnskapen min tålelig bra. Sensur foreligger ikke før om 3 uker, og den venteitden er kjip, men det går. Nettopp fordi tiden vil fly avgårde. Jeg har så mye jeg skal gjøre og rekke gjennom. Det er eksamen på Tirsdag, service på bilen på Onsdag, pakking, hjemreise, reunion med ungdomsskoleklassen, bistå med kjøring og teoripugg med broren min, festival og maling av Aleksanderbo – og det er bare opplegget fram til midten av Juni. Jeg elsker å ha mye å gjøre. Da jeg kom hjem i går var det helt j******. Jeg følte meg så tom. Helst ville jeg sette meg ned med ex fac, men jeg kunne ikke. Hjernen må få sin avkobling. Derfor la jeg meg nedpå en times tid. 30+ ute er for mye for denne frøkna. Deretter surfet jeg på mobilen, ryddet i papirer og klær som lå strødd overalt, kontaktet kompetente folk på sparing (vurdering selge aksjefondet i disse usikre børstider), før jeg kjørte meg en tur til Hadeland Glassverk på Jevnaker med luftetur og handling. Helt nydelig. Elsker å være ute med Oscar. Vel hjemme gikk det med 2 timer til å prate med gutta mine, og det var noe jeg trengte. Jeg som vanligvis snakker med familien hadde ikke pratet med dem siden Søndag. Vi har rett og slett vært opptatte på hver våre kanter. Kanskje like greit. Før eksamen er det kun meg, meg og meg likevel. Og som min klokeste engel sa: ”Hører man ikke noe, så er alt bra”.
Jeg har jobbet jevnt gjennom hele året, men det er den siste uken, etter 17 Mai, at jeg føler jeg fikk lagt inn støtet. Da leste jeg på et fag pr dag og lærte meg det til det fulle. Her kan dere se en liten film (i mobilkvalitet) som jeg spilte inn før jeg dro på skolen i går, der jeg deler tankene mine. Veldig lite gjennomtenkt det som blir sagt, men morsomt å ha for ettertiden. Uansett: ta meg som jeg er!
Så ja. Det var gårsdagen. Nå er det fullt tre-dagers-fokus på ex fac før sommerferie venter. Jeg gleder meg. Gleder meg til å ha eksamen for å vise det jeg kan, og gleder meg til å komme i mål med første året. Tenke seg til at jeg snart er 20% jurist. Og tenke seg til at jeg går på et universitet. Wow. Det må være lov å være stolt. Ikke fordi jeg er 20% jurist eller går på universitetet, men fordi jeg i fjor var milevis unna å studere, milevis unna å bo for meg selv, og milevis unna å ta ansvaret for handel og mat. Aldri vasket et klesplagg. Sjelden satt på en oppvaskmaskin. Aldri eid en støvsuger. Aldri ringt sjefen selv. Men nå. Nå er jeg milevis foran. Med det meste. Alt som var bra, fortsetter å være bra. Ikke bare bra, men kanon. Den motivasjon jeg fikk med studiet gjorde meg frisk, og den motivasjon bruker jeg videre i livet. God som gull!
Jeg ser det hun gjør, og jeg vet at det er feil. Så feil, så galskap, så idiotisk og så ekstremt vanvittig. Faktisk har jeg ikke ord. Men kan jeg si det? Kan jeg gripe inn? Kan jeg fortelle at de totusen hun nå bruker på godteri ikke er verdt 3 timer med oppkast? Kan jeg fortelle at de to timer hun bruker på å lese varedeklarasjoner ikke er verdt tiden? Kan jeg det? Nei. Fordi dette til syvende og sist gjør større skade enn det er positivt. Fordi jeg har vært der selv. Jeg var en gang jenta som ingen fikk bry seg med. Med spiseforstyrrelser; ortoreksi, anoreksi som jeg hadde, pluss bulimi som også regjerer, så er den syke opptatt av kontroll. Den kan ikke fratas samme hva. Det nytter ikke at en vilt fremmed forteller hva en skal gjøre når en selv ikke er villig. Det nytter ikke at jeg sier fra til den stakkarslige jenta når det ødelegger dagen hennes, eller gjør at hun flyr inn i en ny butikk. Det er trist, det er vondt, og det smerter. Alt jeg vil er å gå bort, si at jeg bryr meg og fortelle at et liv utenfor murene er verdt det. At pengene og tiden bør investeres annerledes. Men jeg kan ikke. Fordi det ikke er min business.
Mange mener jeg har et ansvar. Noen trekker dette ansvaret dithen at jeg alene skal fjerne alle former for spiseforstyrrelser som pågår ute i samfunnet. Det kan jeg ikke, og det vil jeg ikke. Det er ikke min sak. Skal jeg gripe inn, så må jeg ha tillatelse. Noen må komme til meg og si at de vil høre på det jeg har å si. Uten en baktanke om at jeg skal oppgi en oppskrift eller min laveste vekt. Når de ikke gjør det. Vel. Først da kan jeg hjelpe. Først da vil jeg hjelpe. Men ikke før. Ikke når jeg ser en person som åpenbart må dyrke sine ”syke” sider. Jeg er bare en person. En person i en verden befolket av milliarder. Min stemme veier lite, men det til tross så bruker jeg den for det den er verdt. Når jeg får desperate mailer, så svarer jeg. Så godt jeg kan. Jeg bruker av min fritid fordi jeg vil. Mailer der folk vil ha meg med på sin proana besvarer jeg kort: ”Beklager. Dette kan jeg ikke hjelpe deg med, men jeg håper du kommer i kontakt med noen som kan få deg på rett vei. Hilsen Madelén”. Det er ikke hensynsløst. Skal jeg hjelpe, så er forutsetningen at vedkommende vil bli frisk. Vil, som i vilje. Ikke vil som i: ”Ja, jeg kan bli frisk, men jeg skal ikke opp i vekt”. Den tankegangen levde jeg på, og den fungerte særdeles dårlig. Heldigvis innså jeg det før det var for sent. Det trenger ikke å bety tjukk. Selv er jeg fremdeles tynn, men sånn tynn som min kropp tåler. Ikke sykelig. Det er ikke noe særlig forskjell på min kropp nå og den jeg hadde før sykdommen. Jeg har høy forbrenning, gode gener, spiser sunt og trener mye (fordi jeg elsker det!). Det er alt. Om BMI sier undervektig eller normalvektig bryr meg null. Det er bare noe tull helsepersonell opererer med, og det er sikkert greit når man virkelig trenger fett på kroppen, men ikke ellers. Fordi det handler om den kropp man ser, og ikke den man kan vekte. Jeg kjenner folk som er normalvektige, men som ifg BMI er overvektige, og jeg kjenner folk som er sykelig tynne, men normalvektige på BMI. Det er ikke noe fasit på kropper. Jeg hater at samfunnet skal tro det.
Jeg må forresten le litt av en historie jeg hadde på butikken her forleden. Med anoreksi kjøpte jeg sukkerfri brus, og uten anoreksi kjøper jeg sukkerfri brus. Jeg har venner som er friske som kjøper sukkerfri brus, og det er en slager på jobben. Altså. Ingenting sykt ved det. Men jeg er opptatt av e-stoffer og den slags. Her om dagen så jeg Grans hadde kommet med en ny champagne så jeg snudde flasken, fordi jeg var nysgjerrig på hva den ”egentlig” inneholdt. En eldre herremann kom bort: ”Jaså, leser du på kaloriene du da?” Da var frøkna rask, og helt uten hemninger: ”Nei, du. Det er det siste jeg gjør etter 9 år med anoreksi. Men jeg er nysgjerrig på nye varer, og jeg er fremdeles opptatt av det jeg får i meg, sånn uten at det er en kalkulator som konstant står på”. Det kan like gjerne være lett som fullfett. Jeg bryr meg ikke, men velger etter smak. Eksempelvis er cottage cheese mager bedre på smak enn original, og sist jeg sjekket (for moro) så var forskjellen 20 kalorier på 100 g, så hva gjør vel det? Og jeg digger taffelosten til Tine feks. Den er full av fett. Altså handler det om balanse i livet mitt, og det gjør det også hos alle andre friske folk. Uansett hva man velger. Men tilbake til denne mannen. Han unnskyldte seg straks, og vi hadde faktisk en koselig prat på intet mindre enn 45 minutter. Etter jobb på 9 timer. Jeg har en greie med å tilnærme meg mennesker kan man si, og for meg er det godt å prate litt nå som jeg ikke har familie og venner i umiddelbar nærhet. Det jeg imidlertid er litt skeptisk til er det at fremmede kommer med slike bemerkninger. Det er litt de situasjonene jeg nevnte over. Er det ok å gripe inn? Hadde jeg vært syk, så tror jeg at denne mannen hadde fått en rasende Madelén i retur, og trolig en Madelén som hadde gått tomhendt ut av butikken full av tårer og skam. Poenget mitt er derfor at vi må være forsiktige. Ja, vi skal bry oss, men vi kan ikke overgå det en spiseforstyrret ser som sin uavhengighet, selvstendighet og råderett. Det er faktisk ikke opp til oss, men til den spiseforstyrrede selv med støtte og hjelp fra andre kanter.
Så når dere spør om dere (pårørende, utenforstående, mm) bør bry dere, så nevner jeg ordet varsomhet. Vi må være forsiktige når vi trår frem. Dette er sårbare mennesker. Mennesker som helst vil kjøre sitt eget løp. Så når enkelte mener jeg bør bry meg langt utover det som er naturlig, vil jeg si: Jeg er selv bare et menneske. Dog ikke et særlig sårbart lengre. Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan gjøre den litt bedre for noen. Det vil si de som er klare for det. Det er mitt ærlige svar, og kun da kan jeg gripe inn. Dette sier hvor vanskelig denne tematikken er….
Alt er fremdeles bare bra med meg, og det til tross at jeg lever i en eksamensboble. Nå er det heldigvis ikke lenge før jeg skal til pers å få vise hva jeg er god for. Det gleder jeg meg faktisk til. Skal jeg være ærlig ønsket jeg eksamen uken etter forelesningene var ferdig. 5-6 ukers selvstudium er ikke bra for meg. Jeg føler jeg suser bort mye tid når jeg i teorien ikke taper så mye. Det er først nå tiden gjelder. Fra i dag føler jeg. Tidligere har det handlet om å vedlikeholde stoffet, og det i seg selv er en jobb. I fjor var det 1 1/2 uke til eksamen, og det var ypperlig for meg. Jeg jobber jo best under press. Det har først skjedd nå. Og hvor fantastisk er ikke en uke med 22 grader og sol? Nydelig. Bare ikke når plassen ute er en badstu, selv i skyggen. Her i Hønefoss blåser det jo nada i forhold til Horten. Varmt er det dessuten på rommet mitt, biblioteket i byen, lesesalen, osv. Kan ikke ha på leselampen engang. Det går liksom litt treigere med studiene da, og det passer meg ikke særlig bra nå. Ikke nå som siste innsats skal legges ned.
Vel det var litt sutring fra optimisten selv. Jeg må jo også legge til at jeg nyter været, i den grad det er mulig sånn utenom joggeturer og den slags. Selvsagt smerter det å sitte inne 80% av tiden, men noe annet alternativ funker ikke. Det blir som å lese jus i syden. Det er umulig. I tillegg skal det sies at jeg har hatt tre-fire fine uker uten forelesninger. Jeg har tatt litt fri, jobbet en del, reist hjem noe (som forresten var veldig bra for meg), men også lest. Mye. Og jeg trives godt med lesingen. Det er ikke noe jeg opplever så interessant som å angripe rettslige problemstillinger eller lete etter svar på ting som er langt utenfor pensum. Som læreren min så pent sa: ”Du forventer deg svar på ting som de mest erfarne advokater vil slite med”. Jeg tar det som et kompliment. Samtidig som jeg ser signalet om å fokusere på pensum.
Poenget mitt med innlegget var egentlig ikke å omtale skole, men å snakke om dette med varme. Jeg kan love dere at jeg har gått en lang vei. Jeg som hele tiden har skyldt på at jeg er frysepinne. Vel. Det skjedde noe etter jeg ble frisk. Hadde jeg ikke blitt det, kunne dette blitt en spennende affære. Som Aleksander så pent sa: ”Du kommer aldri til å klare deg i noe annet sted sånn som du fryser”. Ord preget av mye sannhet. Jeg satt jo tross alt dag ut og dag inn med glovarm tekopp mellom hendende, vifteovn og ullgenser på. Selv da det var 25 minus ute. Det verste var å komme hjem fra jobben. Faktisk så ille at mamma og pappa måtte sette på vifteovnen 2-3 timer før. Slik var det hver dag i et par år. Helt katastrofe, og vel så unødvendig for pappas økonomi. Sier ganske mye om hvor mye familien har tilrettelagt for meg opp gjennom. De ville ikke la meg ha det vondt. Og jeg hadde det vondt om jeg konstant led av frost. Jeg stod ikke opp om rommet var kaldt, men lå heller i sengen min. Der kunne jeg ligge i timesvis. Selv til det var kveld. Ja, jeg hadde et stort problem. Jeg hadde mistet alt underhudsfettet og hadde ingenting som kunne holde på normal kroppsvarme. Det var faktisk så ille at ledd og knokler gjorde vondt, fordi de stivnet til. Det var flere perioder jeg trodde jeg skulle ”dø av kulde” Så ja. Det var jo litt av et liv.
Allerede i August måned begynte jeg å få varmen i kroppen igjen. Jeg hadde ikke tights under buksen og heller ikke to-tre bomullsgensere under ullgenseren. Jeg kunne dra på skolen i én langermet genser, selv en skjorte med bare en topp under. Jeg kunne gå ute uten å ha på jakke. Ja. Jeg ble nesten svett dager jeg gikk til skolen, selv om jeg ikke hadde kledd meg mye. Jeg ble mindre og mindre plaget av luftingen i klasserommet, og jeg åpnet vinduene på rommet. Det var ikke lenger boblejakke i September, men rundt November. Ekstra klær sluttet jeg også å ta med. Trengte dem jo ikke uansett. Med hånden på hjertet satte jeg heller ikke på ovnen på rommet før etter høstferien, og jeg har kun opplevd å fryse skikkelig en gang. Det var den dagen det var 18 minus. Bortsett fra det. Null. Så ja. Ting kan endres. Det tar bare tid, og krever mye tålmodighet. Og det som er litt morsomt er at det nå er jeg som bemerker at det er varmt, mens mamma finner frem en genser. Jeg har her i Hønefoss tatt i bruk shorts. Jeg har kjøpt is. Jeg har sittet 8 timer ute og lest, selv da det var 12 grader ute. Fordi jeg ikke reagerer sånn på temperaturer lengre. Med ex phil nyttet ikke det i 24 pluss engang, og i dag er det 22, og jeg takler ikke å sitte ute. Forskjeller har definitivt skjedd. Jeg digger å se at kroppen har kommet seg mer eller mindre tilbake. Mitt klareste bevis var at jeg jogget fra Hønefoss til Sundvolden – bare for å ha gjort det. At kroppen fungerer er egentlig den sikreste grunn til at jeg ikke havner på sykdomskjøret igjen.
Ned fra Slettefjell er det noen hundre meter, men jeg finnes ikke redd.
Jeg er den sta typen. Hun som er langsint, og som sjelden ber om unnskyldning først. Det er sånn jeg er. Det er sånn jeg alltid har vært, og slik jeg alltid vil være. Med noen modifikasjoner og et lite forbedringspotensiale selvsagt. Med spiseforstyrrelsen ble dessverre disse egenskapene forsterket, og det ble min familie lidende for. Jeg blir flau når jeg tenker på alt de måtte gjennom. At de var vitne til en 17-åring lå og sprellet på gulvet hylgråtende og på grensen til voldelig. At de måtte motta en rekke trusler (selvmordstrusler for det meste) og utestenging. I det lengste kunne det gå 6 dager før vi hadde kontakt. Jeg passerte dem flere ganger daglig, men sa ingenting. Og grunnen kunne være bagatellmessig. Det handlet mer om å være sint av prinsipielle grunner enn av faktiske grunner. Fordi jeg hadde sjelden noe å være sint for. Skulle jeg grine i 6 dager over at pappa ikke dro ut før midnatt for å kjøpe kanel, eller at mamma hadde glemt å vaske en bukse. Eller det faktum at de hadde påpekt at jeg burde ha veid meg. Ja, dette er tåpelig. Uansett hvor langsint jeg har vært, så har ting alltid løst seg. Som nevnt er ikke jeg den som ber om unnskyldning først, med mindre jeg er på randen til å falle om av dårlig samvittighet, eller helt enkelt trengte hjelp. Det har det ikke vært manko på svakhet mens jeg var syk. Jeg hadde slanket bort alt av muskler kroppslig, og hadde lite plass i topplokket til noe annet enn sykdom. Der kom avhengigheten og ønsket, nærere sagt behovet om støtte.
For midt oppi krigsstien var det noe annet. Det var en hjelpeløs stemme som ville opp og fram. Kanskje var mitt raseri og isolering, en del av mitt behov. Behov for å bli sett. Si at jeg var i levende live, samtidig som jeg også var redd for hvor lenge jeg skulle være i levende live. At jeg på en måte ville ha hjelp, men også var livredd for å be om denne hjelpen. Fordi jeg visste hva det innebar. Jeg visste at de hadde rett, og jeg visste at jeg ikke greide svelge mine stolte kameler. Det var jeg for sta til. Da var det enklere å bli sint på dem så fort de sa noe ”feil”. Da var det enklere å krype inn i boblen der det var meg, meg og meg. Der jeg kunne være langsint, uten at jeg egentlig kjente på noen form for sinne. Jeg faket det. Fordi mitt uttrykk for å være sint kun var et uttrykk om at jeg er sliten. Nå må jeg ha en pause. En pause fra hverdagen. Og dessverre: en pause fra min kjære familie. Det virker helt fjernt. Når jeg nå skal hjem i morgen, så gleder jeg meg. Tanken på å få være med familien igjen gjør meg så hjertens takknemlig. Fortiden kan jeg ikke endre på, og det er derfor jeg jobber ekstra hardt med å gjøre opp for det tidligere. Når jeg er hjemme så er det ingen konflikter. Ei heller en langsint Madelén. Da er vi ”one big happy familiy” etter ordets forstand – og det er så fint. Mye (= noe) av studiene legges til side og fokuset rettes på fellesskapet. Like klisjé som det høres ut.
Men. En liten fortsettelse følger… Jeg blir fremdeles langsint. Det er derimot en forskjell på langsint som spiseforstyrret og langsint som uforstyrret. En vesensforskjell skal jeg si dere. Det er mennesker som har kommet og gått i livet mitt, og som jeg aldri kommer til å ha kontakt med. Mennesker som ikke har tilført noe godt i livet mitt. Som ikke har taklet min suksess, som har (grepet inn og) ødelagt mer enn nødvendig, eller som har gått på min familie. Sånt er ikke ok. Det kan aldri rettferdiggjøres. Ikke i mitt hode. Det betyr ikke at jeg bruker tid og energi på å være sint på denne typen mennesker. Har mer fornuft enn som så. Jeg er langsint i den forstand at jeg kjenner raseriet av å tenke på det, og en ”såkalt tilgivelse” kunne ikke falt meg inn. Så, nei. Noe vil jeg aldri tilgi. Det gir meg en klump i magen og en bitter smak i munnen bare av tanken. Godfølelsen jeg sitter med har jeg etter at jeg var direkte. Etter at jeg stod opp for meg selv. Kall det hevn. Jeg vet ikke. Veldig ofte er folk der at man skal tilgi, og jeg som ser det beste i alle mennesker må vel være en ”sånn”. En sånn hva? En sånn A4-person som gjør som alle andre? Neppe. Der har du ikke meg. Jeg glemmer ikke – og jeg tilgir ikke. Igjen: få tilfeller. Det skal MYE til for at jeg tar noen inn i livet mitt. Det skal derfor også mye til før jeg blir sint på noen, eller avviser en person. Først og fremst må det være mulig å bebreide vedkommende på en eller annen måte. Jeg gjør aldri noe uten en grunn. I tillegg er jeg en person som prater med mennesker. Føler jeg noe er feil, så tar jeg det med vedkommende. Jeg går ikke rundt med irritasjon uten at den andre har fått sjanse til å forklare seg, og vi har snakket ut. Ofte kan mye skyldes misforståelser. Heldigvis for det. Andre ganger er man bare på ulike nivåer. Det en godtar, er kanskje for en annen respektløst. Da er det viktig å vite hvor man krasjer, og løse det derfra. Noe sånt. Jeg skal uansett ikke fortsette å leke hobbypsykolog videre, og avslutter innlegget med at mitt liv per dags dato består av så altfor mange fine mennesker. Noe som jeg er evig takknemlig for. De som eventuelt har ødelagt for seg selv, eller de som er uinteressert i meg og mitt liv, er ute av dansen. Det er en ærlig sak, og det tåler jeg!
Langsint og sykt lite ryddig under eksamensperioden…
Jeg har mange ganger fått det inntrykk av at folk ser anoreksi som noe glamorøst, som noe som tiltrekker oppmerksomhet og som viser selvbeherskelse. Mye mulig det, men er det noe mer? Nei. Det er ikke det. For øvrig er ikke anoreksi særlig glamorøst heller, og den oppmerksomhet man tiltrekkes er negativ. Den går på at folk synes synd på deg. Den går på at folk er interesserte i din vekt. Den går på at du skiller deg ut, på en uheldig måte. Den kontroll du tilsynelatende tenker at du har, er kun en kontroll som ødelegger deg. Mye mulig du er tynn, men til hvilken nytte. Er det gøy med dunhår på kroppen? Er det gøy med en blanding av oransje og blå hud? Er det gøy å fryse når det er 25 pluss på sommerstid? Er det gøy med organer som kan svikte? Er det verdt å utsette skjelettet, som skal holde i mange tiår? Er det gøy å dra til legen 10 ganger så mye som alle andre? Er det fint å bli permittert eller få begrensninger på det daglige? Er det gøy å gå rundt med en kalkulator i hodet? Er det befriende å gråte seg i søvn fordi man tenker på dagens inntak og ”manglende trening”? Er det et mål å passe inn i bukser som er under 23 i tommer og beregnet på små kids? Er det kult å brekke et ribbein når du går på en dør? Er det verdt å bruke mer tid på sykdom enn venner? Er det verdt å droppe kjærligheten? Er det greit å stenge ute familien? Er det gøy når alle bekymrer seg? Er det populært å leve på NAV?
Dersom dere kan svare JA på et eller flere av disse spørsmålene (forhåpentligvis alle) så har dere svaret: Det finnes intet fordelaktig med anoreksi! Den går både på det kroppslige (mentalt og fysisk), men også på det sosiale. Den griper inn overalt der den kan. Heldigvis kan mye bedres, men ikke alt. Det som imidlertid kan sies er at det er en fordel å bli frisk fra en anoreksi. Opplevelsen medfører en rekke erfaringer som til syvende og sist kun bugner ut i en enorm styrke. Jeg har alltid vært sterk, men etter dette her, så er det som om jeg har fått en slags ekstra superkraft (uten at jeg blir for høy på meg selv) Selvbildet mitt har ikke endret seg særlig (er fortsatt skeptisk til meg selv), men i motsetning til tidligere så har jeg lært å godta det. Det gjør at jeg kan leve med at jeg ikke er 180. Jeg kan leve med at ørene mine står mer ut enn ønskelig. Jeg kan leve med at jeg har en hoppbakkenese. Jeg kan også leve med at jeg har bollekinn. Det er bare sånn jeg er. Jeg tror ingen er 110% fornøyd med alt ved seg selv, og slik skal det bare være. Hardt og brutalt, men sant. Prosessen med å elske seg selv er jo en fin ting. Men, jeg personlig tror det må noen år til. Jo mer mestring og viktige mennesker en møter på veien, jo mer vil en sette pris på seg selv. Men inntil da: null stress.
Dette var like før jeg fikk diagnosen i 2010. Du ser ikke at jeg er syk, men skinnet bedrar. På denne tiden trente jeg intet mindre enn 28 timer i uken – på tvang. Jeg hadde synlige blodårer, og noen lår som lignet en fitnessutøver sine…. Allikevel er det et bilde jeg liker. Jeg sitter på fanget til broren min, og man kan se at han har et godt grep om meg – slik han alltid har hatt.
Det er ikke noe stor sak lenger hvorvidt det er snakk om lammelår eller kylling, hvorvidt det er snakk om juice eller vann, hvorvidt det er snakk om fullfett eller mager kremost, hvorvidt det er snakk om smaking underveis eller fullstendig porsjonskontroll etterpå. Kaloriene, fettet, karbohydratene – det betyr ingenting lenger. Så lenge det er mat jeg LIKER. Jo lengre tid jeg har vært frisk, jo mer fjernt, tåpelig og idiotisk blir den tankegangen om telling og kontroll for meg. Her om dagen skulle jeg stå med vekta for å veie boller, og jeg tenkte bare: hva driver jeg med nå? Det føltes helt feil, selv om det ikke var det, for boller må jo få lik steketid. Og nei. Jeg spiste ikke boller, men det er en historie om IBS, glutenintoleranse og dobesøk som jeg ikke går mer inn på da det lettere fremstår som en dum unnskyldning enn en saklig grunn. Og ja. Jeg hadde et påskeegg med sukkerfritt og proteinrikt som anorektikeren også hadde, men det var i tillegg til alt jeg spiste. Ikke som en erstatning. Fordi jeg kun liker og (magen) tåler to ting: New Energy, popcorn og gelé. Jeg droppet ikke et eple for å spise en pakke lacerol, som i fjor. Jeg tok fremdeles den mat jeg skulle ha, og også litt til. Litt ekstra kremost på skiva er bare fint. Litt spekeskinke til å maule er nydelig. En smak her og en smak der. For resten av familien er det en annen verden hjemme. Som natt og dag. At jeg kan kokkelere en ny gryte med kylling og søtpotet som bader i kokosmelk eller et lammelår (som de hadde kjøpt inn før jeg kom) gnidd inn i olje oppi stekepose med juice og hvitvin. Ja, jeg fikk den jobben i går. Ikke fordi jeg må ha kontroll, men fordi mamma mente jeg fikk det til. Hun kunne like gjerne gjort det. Faktisk var det bare en fryd å stå der med låret etter pappa hadde beinet det ut, og jeg har på ingen måte angst for blodårer, slintrer og fett. Den tanken om flyvende kalorier har for lengst forlatt panneskallen min. Det skal også sies at jeg aldri har smakt lammelår før, kun lammestek én gang, og det likte jeg ikke ettersom mamma eksperimenterte seg fram med honning og sitrusfrukter. Ergo var forventningene lave, men det betød ikke at jeg skulle gi meg etter første bit. Resten er en solskinnshistorie familien inklusive meg selv, sent vil glemme.
Nok matprat. Påsken har vært helt nydelig. Pappa hadde kjøpt et nytt skrivebord til meg så jeg har virkelig fått utnyttet (litt av) tiden til lesing mens de andre gjorde sitt. Ikke like mye som i Hønefoss, men en del. Nok til at jeg føler jeg har kontrollen og kan gjøre mitt beste på eksamen. Ellers har vi spilt mye spill, øvelseskjørt litt, gått fine turer, vært på besøk, ordnet påskeegg, bakt boller, handlet inn en del mat (spons spons – me like!) og generelt hatt det altfor bra. Men hverdagen venter, og jeg er glad for det. Å leve i en rosa boble er fint for en periode. Nå er jeg superklar og gira på skole i morgen, og derfra venter siste innspurt av første år på jusen. Et år som har gått fort. Hva skjedde? Ellers kom jeg hit for en stund siden. Supersjåføren Aleks kjørte meg, og fikk samtidig gjort klar sykkelen min for sesongen. Gleder meg til å tråkke litt igjen. Bagen er delvis pakket ut og en mil tilbakelagt. Årets første joggetur. Det er helt nydelig ute nå så det gjelder å gripe alle de solstrålene en kan. Har lest litt, men vurderer ta fatt på kofferten også. Er litt deprimerende å se den ligge der uåpnet med alle klærne. Ironisk ment. Noen har nemlig en tendens til å vente noen dager…
Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ”komplimenter” alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått – men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ”de fleste anorektikere”. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ”Hæ? Har du anoreksi?” En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) – at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind – ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre – hva har det å si?)
Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk – ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ”ulemper”. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg – og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om – og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke – jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie….
Jeg har lett for å bli litt revet med, og ofte følelsesmessig involvert. Er det noe jeg ikke takler, så er det urettferdighet. Jeg taklet det ikke før jeg ble syk, og jeg takler det i hvert fall ikke nå. Mye har med hva jeg selv har opplevd, og i den anledning kommer det en liten historie. Et par måneder før jeg ble tvangsinnlagt måtte pappa ta tak og nærmest presse BUPA til å søke RASP, Modum eller CAPIO. De var motvillige, og mente jeg bare skulle gå der ”for å se hva som skjer”. Jeg vet godt at de visste hva utfallet kom til å bli, men de greide rett og slett ikke å svelge stoltheten da pappa kom med et forslag som burde vært fremmet. Istedenfor så de ned på foreldrene mine, og aller mest ned på meg. Vi ble bare enda mer rådville i en situasjon som få av oss hadde kjennskap til. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi kjempet ikke en kamp for å få meg frisk, men vi kjempet en kamp mot systemene. Om å bli tatt på alvor. Jeg skal ikke dra dette videre, for hele greia er rett og slett en så stor katastrofe at jeg kunne skrevet en bok om det. Og den muligheten har jeg frasagt meg to ganger. Uansett. Jeg ble som de aller fleste vet tvangsinnlagt på Post 3, og det var under dette oppholdet at innleggelse på RASP ble godkjent. Post 3 var bare en 3 måneders mellomstasjon. Totalt tok det 5-6 måneder i ventekø. 5-6 måneder! For en person som er døende og avhengig av hjelp. Riktig hjelp. På Post 3 var det pleiere som knapt hadde hørt om anoreksi, og det var pasienter som var ute av stand til å fungere. Fra 50 år og oppover. Jeg var konstant redd og urolig. På RASP var det pleiere som hadde kompetanse om spiseforstyrrelser, og det var jenter som slet med samme problemet. Klart jeg ville dit fort som fy når jeg allikevel måtte innlegges. Nå vet de fleste at også dette var en traumatisk tid for meg, men det hadde nok vært annerledes om jeg hadde startet opp på RASP. Det er jeg bombesikker på. Eller barneavdelingen som var for de UNDER 18 år, og som lå 20 m unna Post 3.
Problemet med helsenorge er at de lar folk bli dårligere enn de trenger. Istedenfor å gi meg en plass på RASP da jeg hadde hodet delvis på plass, forvandlet jeg meg selv til noe ugjenkjennelig. Jeg fikk beskjed om at det stod på tid hvorvidt jeg overlevde, og jeg ble kastet inn på psykiatrisk i full desperasjon. Jeg kunne jo ikke vente i 5-6 måneder. Av den grunn at jeg hadde rukket å bli for ”syk”, og jeg ble sykere for hvert minutt som gikk. Og hvorfor det var så lang ventetid? Få sengeplasser. Jenter såpass syke at de måtte være der lenger enn antatt. Og hvorfor blir folk så syke? Jo, fordi de ikke ble tatt på alvor da de skulle blitt det – noe som har medført at de har fått kjøre seg ned. Nesten til bunn. Fra bunn tar det tid å bygge seg opp. Det vet jeg alt om. Min opplevelse er riktig nok noen år gammel, men bedre blir det ikke. Det er ikke akkurat slik at færre blir rammet. 40 prosent økning var det på psykiske lidelser i følge tall fra NTB pr Januar 18. Det er mye. Det verste er at vi ikke har nok kapasitet til å behandle alle tilfellene, og køene øker i takt med underkompetansen. Norge forstår ikke at det må flere og mer tilspissede behandlingstilbud inn i bildet, og det er hele tiden en tankegang basert på der-og-da fremfor veien-videre. Hvorfor skal det snakkes om at vi vil forhindre tilfeller av psykiske lidelser når vi står på stedet hvil? Når vi ikke setter i verk tiltak? Og da snakker jeg ikke bare om nødvendige, men tiltak som tar sikte på forbedring og vedlikehold med mennesket i fokus. Jeg blir bare helt matt av å tenke på at flere skal opplevde det jeg opplevde. Det er virkelig ikke greit!
Det finnes de som er motiverte for behandling, selv om det er tøft. Hva slags signal sender det ut til denne personen? Du er ikke viktig nok for samfunnet? Du må klare deg på egen hånd? Gjør dette personen noe motivert til å bli frisk? I don’t think so.
