Jeg må si jeg blir en (stor) smule bekymret for hvilken retnig samfunnet er i ferd med å ta. Enten så handler det om å gjøre som man vil, fordi man har friheten til det. Eller så handler det om å ta de som bruker ”friheten”, fordi man føler seg berettiget til å si at noe ikke er greit. Ja, jeg så debatten på Torsdag. En usaklig smørje som bar preg av helsejakt og forsvarsmekanismer ut av en annen verden. Det var null overveid og gjennomtenkt argumentasjon, noe som var urovekkende. Å se det ekstreme møte det ekstreme. Uten respekt for hverandre. Det er mye makt hos bloggere og influencere, og det er dette som uroer meg. Ikke fordi folk risikerer å utvikle spiseforstyrrelser, eller enklere tar valget om å legge seg under kniven. Det jeg tenker på er det at rettigheten man har til å være fri strekkes for langt, og at veien til mobbing stadig blir kortere. For ja. Det er mobbing å snakke ned andre mennesker når det skjer gjentatte ganger. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og mene helt ærlig, fordi mye av dette bare var fjas. Rett og slett. Jeg har stor respekt for andre mennesker, og det har på ingen måte noe med det å gjøre, men det er innholdet i argumentasjonen som jeg kritiserer. Ikke menneskene bak det. De vet kanskje ikke bedre. Og det er også greit. Som Sokrates sa: ”Jeg vet at jeg ikke vet”. Men så er det dette med å si at man ikke vet, og veien dit er lang. Foreløpig ser det ut som bloggere og influencere har inntatt sin høye trone der de kun har full tiltro til seg selv og sine meninger. Særlig fordi ytringene i det offentlige rom ikke har særlig med begrensninger. Og det er skummelt. Fordi det får innvirkning på langt flere. Fordi de gode verdiene utfordres, og til en viss grad ødelegges.
Samtidig så er jeg også en del av bloggsamfunnet med skribleriet mitt, og det er jeg fullt klar over. Jeg er fullt klar over at jeg har en viss påvirkningskraft på mine lesere, og det har jeg hele tiden i bakhodet. Jeg tenker nøye gjennom det jeg publiserer, og jeg presiserer ofte at jeg ikke vil bli misforstått. Ja. Jeg tar valg. Noen populære. Noen upopulære. Av og til provoserer jeg. Av og til trigger jeg. Av og til skaper jeg mening. Av og til fremkaller jeg glede. Det er en sammensatt rolle å være blogger, men jeg tror at jo mer det er ”din hverdag”, jo enklere er det å gå utenfor det som er ok. Fordi veien dit blir kortere, og bevisstheten på en måte drukner litt i dette jaget etter oppmerksomhet, penger og popularitet. Egentlig var det alt jeg ville skrive om debatten, fordi jeg som eks-anorektiker bør mene noe om den. Men det skal sies: vi trenger slike debatter. Fordi det klargjør hva som mangler. Det klargjør hva vi må kjempe for, og hva som er viktig. Problemer skal ikke ignoreres. De skal frem i lyset. Problemer som ignoreres, forsvinner ikke. De blir bare større. Større enn hva vi til slutt kan ta hånd om.
I alle år jeg var syk, var kalorier en uting. Med tanke på meg. Med tanke på alle andre i familien omtalte vi kalorier som folk flest. Og veldig ofte med galgenhumor: ”Nå ruller du snart ut på grunn av alle kaloriene” – ”Nå har du fått i deg så lite at vi fint slenger oppi en fløteskvett i sausen”. At dette har forekommet i min familie, og også fra meg, har aldri vært noe negativt. Det negative var meg. Min kaloritelling. At jeg hver kveld lå 1 time i sengen for å planlegge inntaket for neste dag. At jeg regnet meg fram til alt som skulle med i regnskapet. At denne regningen gikk ut på å finne 100 g for så å gange vekten av varen. At jeg for å få til dette skar bort biter av fiskekaken, proteinbaren eller la bort to-tre biter av eplet for å matche tallene. At jeg ikke kunne lage marsipan på grunn av 3 kalorier sukrin gold i oppskriften, eller at jeg ikke kunne ta en tyggis ekstra på 2 kalorier, fordi det ødela dagsregnskapet. Tanker de færreste visste at jeg satt med. Og aller minst mine foreldre. De vet bare at jeg bestemt unngikk matvarer i alle år, og at jeg sammenlignet varer hjemme. Det var utingen. De kjente ikke til hvor omfattende virksomheten faktisk var, fordi jeg aldri veide, la bort mat eller telte foran dem. De så ikke hva som foregikk inni mitt hode, og aller minst i praksis. Vi spiste aldri måltider sammen. I så fall sjelden.
Det var en ren tilfeldighet at temaet kom opp da jeg nå var hjemme. Vi hadde akkurat spist felles middag. Jeg satt med Spritebrusen min da jeg sa til pappa: ”Se her. Her står det at brusen inneholder så å så mye av dagsinntaket til et menneske på 2000 kalorier” mens jeg viste han tabellen med 1 kalori pr 100 ml. Litt unødvendig kanskje. Og derfra begynte vi å sjekke ulike matvarer for moro skyld. Jeg tror de fikk seg en overraskelse over funnene, og også at de skjønte hvorfor veien min til anoreksi var såpass kort som den ble. Da jeg introduserte meg selv for kalorier i matbutikken var det en ny verden. En ny verden som måtte utforskes, og en verden som måtte begrenses. Jeg husker mitt første møte med kalorier. Olje – 900 kalorier pr 100 ml. Jeg holdt på å svime av. Derfra var veien kort til å sjekke opp innholdet på de ulike brødene, de ulike påleggene, de ulike grønnsakene og fruktene. Jeg kunne være i butikken i 2-3 timer flere ganger i uken. Det ble min hobby, og også besittelse. Jeg hadde til og med tabeller på nettet. Den dag i dag vet jeg så å si innholdet på alle matvarer. Det er det som også gjorde det så vanskelig å frigi seg fra anoreksien. Jeg vet for eksempel forskjellen på næringsinnholdet i Norvegia og Jarlsberg, eller spekeskinken til Birkebeiner kontra Stranda. Jeg vet forskjellen på de ulike smakene på skyr og yoplait yoghurtene. Jeg vet forskjellen på kyllingen til Meny og den til First Price. Jeg vet forskjellen på eple og pære. Altså. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Og bare for å si det slik. Disse forskjellene er det snakk om 2-5 kalorier pr 100 g. Skjønner dere at jeg ble gal til slutt? Den dag i dag blåser jeg i om skinkeskiven inneholder 11 eller 13 kalorier, eller om eplet er på 100g eller 110g. Jeg veier ikke lenger pålegg, frukt, baguetter, proteinbarer eller måler opp drikke. Men jeg bruker kjøkkenvek – og det er en grunn til det. Jeg har flere ganger prøvd å ta både havregryn og cottage cheese på øyemål. Resultatet? Jeg tar 1/4 av det jeg pleier. Altså er vekten kjekk å ha i noen tilfeller. Det kan jo få sine følger om jeg tar til meg alt for lite. Men, om jeg tar for mye? Null problemo.
Jeg er overbevist om at jeg ikke ville blitt like skadet om jeg hadde blitt introdusert for kalorier på et tidligere stadie, og kanskje allerede på barneskolen. Jeg skulle ønske en kompetent person fortalte om kroppen og hva den trenger, og også brukte ordet kalorier for å underbygge dette. Jeg skulle ønske jeg fikk vite at matvarer inneholder kalorier, og at det vil variere, men at det til syvende og sist er totalen som gjelder. Istedenfor har jeg hele livet fått servert tallet 2000 uten at jeg egentlig skjønte noe av det, før jeg selv ble fanatisk opphengt i kalorier. Da var det for sent. Jeg skjønner at det er vanskelig å få inn noe slikt i opplæringen, ettersom det kan virke ”krenkende” på noen, men jeg synes ikke det er et tungtveiende moment sånn egentlig. Allerede fra barns alder bør vi vite hva vi får i oss, men det behøver ikke bety at vi går i dybden av det. Jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kjennskap til kalorier før jeg fikk ortoreksi og anoreksi. Da hadde jeg kanskje hatt et annet forhold til det, og trolig ikke etterlatt kroppen på inntaket til et barn (minus minus). Poenget mitt med innlegget er ikke å provosere (så jeg håper ingen misforstår), men komme med et ønske om at vi ikke må usynliggjøre kaloriene. Det blir som mat. Vi må ha det i oss. Derfor må vi også forholde oss til dem, og følgelig snakke om dem. Hvorfor dysse ned noe som er naturlig? Jeg sier ikke at dette innebærer tall, men mer kalorier på et generelt plan. Som kan være med på å støtte oppunder viktigheten av at man får i seg mat. Og jeg mener i den forbindelse at nei- og jamat er lov å si, men at dette verken ekskluderer det ene eller andre. Balanse, er nøkkelordet. Balanse mellom ja og nei, mellom sunt og usunt. Det er sikkert noen som føler seg truffet av en slik karakteristikk, og det er greit. Jeg står for det jeg mener, for jeg kan på ingen måte kalle en sjokolade sunn selv om den spises i liten mengde. Men jeg kan si at mengden er viktig for å opprettholde denne balansen – som består av ulike typer kalorier. Noe som er helt naturlig.
Men jeg er delt når det kommer til bruken av kaloriene. Jeg mener ikke at varer som tilsynelatende er kalorifrie skal merkes, men at alt annet skal det. I dagens samfunn har vi et stort og også økende overvektsproblem, og folk skal ha mulighet til å ha en viss kontroll på hva de får i seg. Den lille andelen anorektikere veier ikke opp for det. Man skal vite at man ikke kan hive nedpå en hel boks med nøtter, eller dynke melken med oboypulver. Man skal vite at en hel grandis langt overskrider et middagsmåltid, og man skal vite at desserten fint kan erstatte det planlagte måltidet. I denne forbindelse er jeg heller ikke negativ til kalorimerking på restaurant. Igjen. Av hensyn til de mange mennesker som trykker i seg en kyllingburger eller en pastaporsjon flere ganger i måneden, og tror det er helt fint. I mange tilfeller er det opp mot et dobbelt middagsinntak. Jeg har derfor tro på at kalorier er viktig, som en greie for å bevisstgjøre. De som har anoreksi kan like gjerne regne seg fram til innholdet hjemme, som om de får vite det på restaurant. Jeg ser ikke forskjellen. Og jeg tror for øvrig ikke at restaurant er stedet for en anorektiker, heller.
Vel uansett. Praten med familien var viktig. Vi trengte å rydde opp. Dette er som nevnt et tema vi skal være åpne om, og som det på ingen måte er galt å dra frem nå lenger. Om vi så sitter ved middagsbordet og akkurat har spist, eller om vi går en tur. Tidligere løy jeg mye, dessverre. Og veldig ofte har vi nok hatt samtaler som bærer preg av det. Fordi jeg har vært redd for å åpne meg. Redd for hva de ville tro. Redd for konsekvensene aller mest. Nå derimot. Nå er det kun samtaler basert på ærlighet. Og merkelig nok føler jeg at disse samtalene ”gjør opp en del av fortiden”. Der er nok familien enig.
Folk flest tror jeg har så himla høye tanker om meg selv, men det er feil. Jeg har ikke det. Jeg har aldri hatt det. Bare fordi jeg kan sette meg hårete mål og strenge krav, så indikerer ikke det at jeg er ”over the top”. Jeg er bare en helt vanlig person som er over gjennomsnittet interessert i å prestere og gjøre det bra. Det betyr ikke at jeg mener jeg har bedre forutsetninger for suksess enn andre. Hvem som helst kan få til det jeg klarer. Det handler bare om vilje. Og den har alle. I større eller mindre grad. Jeg har gitt uttrykk for at jeg har en enormt stor vilje, og det med rette. Men det betyr ikke at jeg ikke har vært gjennom tøffe tak og utålmodighetsprøver som nesten har slitt meg i stykkerr, og revet meg opp innvendig til tider. Det er nemlig ikke alt som er like interessant, eller alle mål som er like lette å nå. Noe som setter en stopper for viljen. Noen ganger gjør det at jeg må tvinge seg selv litt. Det er slik jeg drives fremover. Ikke med tvang altså, men med motivasjon. Jeg bruker motivasjonen til å tvinge frem viljen. Jeg minner meg selv på hva jeg vil oppnå, og hva som kreves, også gir jeg meg ikke før jeg har nådd målet. Jeg har nådd mange mål opp gjennom, og igjen: Det er ikke fordi jeg er noe superwoman, men fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare alt jeg vil!
Jammen er det godt å egen tiltro i behold på noen områder, for den er virkelig ikke optimalt når det kommer til utseende. Jeg har etter mange års kamp lært å akseptere meg selv, men det betyr bare fravær av hat. Selvhat. Det å bli tilfreds med sitt eget ytre er en vanskelig og tidkrevende prosess. Ikke engang før jeg ble syk var jeg happy med hvordan jeg så ut. Jeg bare tenkte ikke over det. Derfor vet jeg ikke om det er et realistisk mål å ”elske seg selv”, som pappa så fint sier. Nettopp det er grunnen til at jeg ikke har det som mål. Det at jeg kan godta og overleve med meg selv, er mer enn nok, og det at jeg ikke lenger ser syk ut hjelper veldig på. Selvfølgelig er det hyggelig med komplimenter, men verdsettelsen av disse er ikke helt der de skal være. Med unntak av to tilfeller: Når mor og far sier at jeg er nydelig. Og hvem vet – kanskje noen andres stemme får betydning i fremtiden, også? Jeg tror det.
Det er en grunn til at jeg i det hele tatt kommer på at det er valentine, og det er av to grunner: 1. Kort tid etter morsdag, og 2. Fordi jeg pleier å overraske foreldrene mine på denne dagen. Enten med gave, enten med kino, enten med middag eller med kake. Eller med alt sammen. De begge er (to av) mine hjerter, og for meg føles det helt naturlig at valentine tilkjennes dem. Jeg på min side har aldri hatt en kjæreste før, eller vært på noen form for date. Har vel heller aldri vist noe initiativ til den slags. Verken før sykdommen, under sykdommen eller nå etterpå. Det nærmeste jeg kommer romance er et hemmelig kort i skapet på vgs. Og jeg er overbevist om at det må ha vært noe tull sånn egentlig. Hvorfor skulle noen gi meg et slikt kort liksom? Meg? Da er det bedre å være realistisk. Dessuten synes jeg bare sånn ”detektiv”-sjekking er kleint. Jeg tror at den dagen jeg fortjener noens kjærlighet nok, så vil ikke det være i form av et upersonlig kort, men av at noen faktisk ekte og genuint forteller at jeg er en fin person. Om det er på facebook (tinder er slettet for godt) eller i det virkelige liv, er det samme. Bare det ikke er noe snålt med xoxo ****. Det er jeg for gammel til. Så, ja. Det er lov å håpe – selv om per dags dato leser litt for mye om særeie og ekteskapsbrudd. Bare det gir en viss avsmak til forpliktelsene og risikoene et forhold kan medføre.
I år feirer jeg derfor valentine alene. Helt alene. Som de foregående år. Onsdag er for så vidt lesedagen min, så da blir det jus og OL slik jeg ser det. Helt ypperlig kombo sånn egentlig, og en perfekt måte å tilbringe valentine på. Men skal jeg være ærlig så går nok OL litt foran jus i disse dager, og jeg er nesten villig til å droppe en forelesning kun for å se på det viktigste innen langrenn, skiskyting, slalåm og skiflygning. Refererer til vgs der altså. Får satse på det ikke går såpass over styr. Foreløpig har jeg enda ikke vært inne på tanken om å utebli fra undervisningen, da jeg tross alt har skaffet Eurosport for 1 måned, og dermed også med mulighet til å saumfare arkivet i ettertid. Mye går jo på nattestid også, så bare det i seg selv tilsier at jeg må belage meg på resprise-tv. Uff. Jeg må le av meg selv. Sport er noe jeg liker godt, men når det er vinter-OL blir jeg muligens hakket for gira. Ikke bare på det skirelaterte, men alt. Alt er gøy når det er OL. Selv der ikke Norge deltar også. Jeg kan se på både ishockey, curling, aking og til og med skøytegåing. Og om jeg skal skulle sett OL med noen? Da måtte det være noen som var minst like gira som meg. Hvis ikke ødelegges opplevelsen totalt. Jeg skulle jammen ønsket Aleks, pappa eller bestefar var her nå. Det hadde gjort det hele komplett! Især med så fine prestasjoner som i dag:
Trippelnorsk. Vet nesten ikke hva jeg kan si? Dette setter følelsene i sving. Som om ikke jeg har følelser nok i dag, på selveste morsdagen. Fordi jeg ikke er hjemme hos min kjære familie. Så da er det vel på sin plass med en avsluttende gratulasjon til verdens beste mamma! Hjertet jeg så pent har tegnet på bildet over er også tilegnet min helt spesielle mor…
Titler på ukeblader og tynne modeller – hvordan kan dette alene fremme kroppspress? Ofte gir vi media skylden for hvert bidige lille feilsteg vi tar. Feilsteg vi tar i dag. La meg minne om en ting: Det som fremgår av media i disse dager har vært der i flere år. Forstørring av bryster, neseoperasjoner, botox, slanking. Det er ikke noe nytt. Det er bare det at vi er mer bevisste på det i dag, samt har større tilgang til sosiale medier for å ytre oss og dele oppfatninger. Det er den dårlige måten vi takler dette på (især slankebiten), som skaper kroppspresset, depresjonen, den lave selvtilliten – og for å dra det ekstra langt: spiseforstyrrelser. Jeg har aldri sagt at media skapte den anoreksi jeg en gang hadde, men jeg sa at det påvirket meg til å tenke på en annen måte enn jeg burde ha gjort. Men det indikerer ikke at jeg ville unngått sykdommen om media ikke fantes. Det indikerer bare at media (sammen med en rekke andre faktorer) var med på fremskynde en allerede planlagt prosess. Det er min hjerne som var problemet. Ikke media isolert sett. Hvorfor skulle jeg da på død og liv legge skylden på mediene da? Eller samfunnet for øvrig? Og hvorfor skal andre gjøre det? Jeg har lest utallige artikler og meninger fra folk, der hovedfokuset er å ta den skyldige. Det er media sin feil at man føler man må være perfekt. Det er media sin feil at man får dårlig samvittighet for en julemiddag. Det er media sin feil at sommerkroppen eksisterer. Kanskje vil media i noen tilfeller ha et ansvar, men til syvende og sist beror det på styrke, og er helt og holdent ens eget ansvar om en vil følge ”retningslinjene”. Jeg synes det er feigt å legge skylden på mediene, skal jeg være ærlig.
Misforstå meg rett. Jeg forsvarer ikke media, for det er utvilsomt mye som ikke bør ploppe ut der i tide og utide. Det som imidlertid er mitt behov og poeng handler egentlig bare om selvbevissthet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva skal til for å nå dit jeg vil? Først og fremst egoisme. Du må sette deg selv i førersetet ved å legge nok av fokuset på deg selv (balansegang!). Ikke på media og samfunnet rundt. For det vil alltid være der. Det er dine mål som skal realiseres. Om det betyr sommerkroppen eller høye karakterer, så la det være et mål forut for mediene. Et mål som kommer fra deg. Dine egne ambisjoner. Det er lov å sette seg mål som er krevende fra eget hode. Og om du ikke lykkes? Skyld ikke på media. Skyld ikke på samfunnspress. Da er det du som har dummet deg ut, og ingen andre. Jeg nevnte feig. Feighet er for meg når man ikke tør å face at man har feilet, og at man død og liv skal skyve ansvaret over på andre eller noe annet. Kanskje går jeg langt i å skrive dette, men det er av en hensikt også: provokasjonskortet setter i gang tankevirksomhet. Tankevirksomhet som skal gi en indikator på hva man holder på med. Refleksjon er noe av det viktigste vi mennesker bedriver, og det er utrolig hvilke fornuftige tanker som kommer ut når man slutter å leke offer eller ignorerer problemene. Først og fremst var det denne gi-f-tankegangen som gjorde det mulig for meg å beseire monsteret!
Man vet aldri hvor man har Madelén. Venninnen min skulle hjemover til Sandefjord denne helgen og jeg spurte derfor om jeg fikk bli med (etter at jeg hadde sjekket hvordan planen med skole og jobb var). Jeg må bare bli flinkere til å prioritere familien dette semesteret, så jeg griper de anledninger jeg ser. Har jo savnet dem enormt siden juleferien. Vel. Uansett. Venninnen min godtok at jeg kunne sitte på, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Generelt er jeg utrolig lykkelig over at jeg endelig har fått en så god venninne i Hønefoss. Det følte jeg veldig manglet i fjor. Ettersom vi har en del skole, som attpåtil er obligatorisk, måtte jeg ta noe fri fra jobben for å få gjennom skolen i første omgang. Det er jo ikke særlig hensiktsmessig å jobbe fra 19-20:30 for noen. Tiden som ble igjen brukte jeg derfor til å reise hjem. På Mandag tidligere i uken avtalte jeg derfor med familien et skypeopplegg på Fredags ettermiddag/kveld. Jeg måtte jo sikre meg at de var hjemme. At mamma ikke var på jobb. At pappa ikke var på sykkelrulla. Deretter lastet jeg ned Skype på telefonen, og da jeg var ved gateskiltet gjemte jeg meg bak et stort tre, også skypet vi. Jeg sa bare at jeg var ute, men ikke hvor jeg var. Ergo løy jeg ikke. 2 minutter senere var jeg såpass kald at jeg zoomet ut og viste huset i bakgrunnen. Mamma mente det var veldig isete i Hønefoss, mens pappa så det med en gang. Den reaksjonen deres var rimelig heftig kan man si. Herregud som jeg lurte dem. Denne så de ikke komme, nei. Særlig fordi de visste om mine ikke-eksisterende og omfattende planer på Lørdag og Søndag. Ideelt sett skulle jeg bakt noe, men det rakk jeg ikke med jobb etter skolen på Torsdag, og skole fra tidlig morgen til sent i går. Dermed ordner jeg noe etterpå. Det blir bra. Nå har jeg allerede vært hjemme en hel kveld og delvis morgen, og det har gitt meg en slags ro og en helt ny gnist. Jeg har et altomfattende pensum, men på mange måter greier jeg glemme det litt vekk når jeg er i Horten. For det er bare så deilig å være hjemme igjen! Ok. Så sitter jeg her med bøkene mine i dette sekund, men det er ikke aktuelt så fort resten er oppe og går. Etter jeg kom hjem har jeg gått tur med mamma og pappa, Aleks og jeg øvelseskjørt (og for en fornøyd bror!!!), hygget oss og spist verdens beste grønnsakssuppe. Den ble laget mens jeg og Aleks var ute av superkokk 1 og superkokk 2. Suppen er liksom høydepunktet og tradisjonen når jeg kommer hjem, og det gjorde ingenting at det kom litt ”plutselig på”. Nei. Nå ser virkelig fram til resten av helgen og skal nyte den for alt den er verdt, selv om den ender i morgen. Og jeg har vel egentlig nytt hele uken. Ja, det har vært mye skole, men det har også vært mye mestring og glede. I tillegg har jeg gått flere turer med venninnen min, vært sosial, fått ordnet opp i leilighetsting og også fått konstatert 0 hull og sterke, friske tenner. Sist jeg tok sjekken var for 2 år siden, så det gjorde meg lettet. Det at jeg nok en gang får en bekreftelse på at tennene mine har overlevd anoreksien og næringsmangelen. Har ikke ord.
Det er ingen tvil om at ting har endret seg det siste året. Ikke bare for meg fysisk og psykisk, men også bloggen bærer preg av en endret livssituasjon og livsstil. Tidligere var målet mitt å holde en rød tråd omkring anoreksien. Nå er fokus et noe annet. Jeg deler mer hverdag og fremtid, fremfor det triste som har vært. På mange måter har jeg gått fra å være en jente uten glede i livet til å elske alt livet har å by på. Til å være motivert til tusen. Til å bli skjelven bare av å tenke på det som venter. Og på denne veien har jeg endret oppfatninger omkring mye. Som jeg sa er fokuset mitt et annet rundt bloggen, og det er også synet mitt på hva som er greit og ikke med tanke på bloggen. Jeg vet jeg har vært veldig på neisiden når det kommer til reklame og den slags. Men det var mer fordi jeg ikke følte en person på 30 kg kunne fronte slankeprodukter eller skjønnhetsprodukter. Det ville bare foret bekreftet hvor syk jeg var, og også at jeg kun var ute etter penger og ikke seriøsitet. Nå som bloggen ikke bare omhandler anoreksi, kan jeg også trekke fram de ting jeg interesserer meg for. Et av disse områdene er økonomi. Jeg er 110% sikker på at jeg hadde gått på BI dersom jusutdannelsen ikke eksisterte. Så ja. Det er derfor jeg nå har takket ja til et samarbeid med Sambla AS., og bare for å si det slik. Jeg takker ikke ja til hva som helst. Valget har jeg overveid nøye. Det er flere grunner til at jeg så dette som fordelaktig, men først og fremst fordi jeg vil smitte andre til å ta sunne valg i hverdagen. Som studenter sitter jeg nemlig ikke best i det med tanke på økonomi, og jeg det er flere av oss. Derfor skal jeg i dag dele mine beste sparetips. Selv prøver jeg å bruke midlene mine på en fornuftig, velment og god måte, og det håper jeg også at jeg kan inspirere andre til. Hver måned sitter jeg igjen med en god sparesum, og det vil også du greie om du følger ett eller flere av tipsene under. Jeg kunne sikkert delt flere tips, men for øyeblikket føler jeg dette er de mest relevante og viktige i en studenthverdag.
– Det absolutt første punktet på listen er budsjett. Her er det ikke snakk om et ca beløp avsatt hver måned, men en grundig gjennomgang av måneden som har vært. Jeg har en budsjettperm for 2017 og i denne har jeg egne tabeller for hver måned. I tabellene fører jeg opp dato, butikk, hva slags kjøp og også summen i tillegg til å hulle inn kvitteringer. På slutten av måneden summerer jeg sammen hva jeg har brukt og sammenligner så med hva jeg har fått inn fra Lånekasse og jobb. Det resterende beløpet er sparebeløpet, og ofte er det på 3-4000,- pr måned. Når det kommer til hva jeg loggfører, så er det absolutt alt fra en konvolutt som koster 10,- til en pensumbok som koster 649,- Ingen beløp blir for små for mitt budsjett.
MATHANDLING (består av flere tips):
Tips 1: Handle der det er billigst.
– En av de kjedeligste tingene å bruke penger på er mat. Mat er dyrt, særlig om man skal unne seg hva man vil. Dette gjenspeiler seg særlig for meg som student. Mange har spurt meg hvordan jeg greier holde meg til under 1000,- pr måned, og svaret er ikke så vanskelig, men det handler om prioriteringer, struktur og disiplin. Jeg handler der det er billigst, og dette blir i 90% av tilfellene Rema. Det hender jeg til nøds går på Meny for en eller to varer, men da er det på grunn av utvalg og intet annet. Før jeg handler sjekker jeg også om det finnes noen aktuelle tilbud i butikken som jeg kan dra nytte av, og i butikken ser jeg etter datotilbud (såkalt mat som går ut på dato innen kort tid). Noen ganger hamstrer jeg, også, for det jeg ikke rekker å spise kan jeg jo bare fryse ned.
Tips 3: Handleliste + forhold deg til den:
– Før jeg går på butikken skriver jeg alltid handleliste, basert på tilbud, behov og standardmaten jeg liker. Jeg pleier som regel å handle 1 gang i uken, men det hender jeg må supplere med en pose epler midt i uka, fordi frukt gjerne har en noe mer begrenset holdbarhet enn andre ting. Når jeg er i butikken plukker jeg KUN med de varene som står på handlelisten. Unntaket er ting som kan erstatte det som står på handlelisten, eller plutselige tilbud. Utenom det holder jeg meg til listen.
Vi bor i kollektiv, og her har dere min hylle og de varer jeg liker.
Tips 4: Årvåkent blikk:
– På butikken er det flere måter å spare penger på enn bare å tenke tilbud. Særlig er det mye å spare ved å velge billigere varianter og også ved å sjekke kilopris fremfor enhetspris. Jeg sier ikke at du skal velge de kjipeste pølsene eller osten med mest potetmel, men bare at du skal være litt bevisst på de valg du foretar deg. Kanskje har det ikke noe å si at det havner en billig tomatpure oppi pastasausen?
Tips 5: Meld deg inn i kundeklubbene.
– Tilbudsklubber er gull, og jeg har selv Trumf, Coop og Æ. Æ brukes flittig og særlig 10på10 som gir meg 10% på de varer jeg vanligvis kjøper. Hvilke dette var sist, kan jeg enkelt sjekke i appen, og slik kan jeg vite når jeg sparer penger. I tillegg gir også Æ 10% på all frukt og grønt, så dette med at sunn mat er dyrere enn usunt, er bare tull.
– Jeg tar alltid med meg den pantene jeg kan, og er også ivrig med å sjekke handlelappen. Istedenfor å putte kvitteringen i lomma bør man se over at det stemmer. De som jobber i matbutikker er bare mennesker, og det kan skje feil. Om skinkepålegget så bare gikk inn til 5,- så er dette 5,- mer enn du skulle betalt. Penger er penger. Istedenfor å tenke at ting er et ork eller flaut, så bør man underrette personalet om tilfellet. Og om du i tillegg vil spare kostnaden på bæreposer, og attpåtil miljøet: Bruk bærenett.
MATPAKKE:
– Her er det mye å spare. En matpakke trenger ikke bety svette gulostskiver som mange forbant niste med før i tiden. I dag finnes det utallige muligheter for hvordan man kan lage en sunn og kreativ matpakke som smaker like godt på skole og jobb som hjemme. Hva med en kyllingwrap, en salat, hjemmelagde knekkebrød? Dette kan fint ordnes dagen i forveien, eller morgenen samme dag. Selv ender jeg ofte opp med å halvsteke en baguett og ta med pålegg ved siden av + evnt yoghurt eller et eple. Mye bedre enn å betale 35,- i kantina. Skulle jeg gjort dette hver dag hadde jeg betalt 175 i uken. 175,- som jeg heller kunne fått langt flere matpakker for hadde jeg handlet ingrediensene i butikken.
MIDDAGSPLANLEGGING:
– I likhet med å skrive handleliste bør du også skrive en middagsliste for hele uken, og ta gjerne utgangspunkt i tilbudene. Det kan være mye å spare om det er 30% på kyllingfileter eller fisk. Ikke tenk at middager skal lages til en porsjon dersom du er alene, men lag opp så du har fremover. Om du er lei av wok på dag 3, så fryser du den enkelt ned og tiner i mikroen neste gang du skal ha den. Og for all del. Man kan i tidsnød ty til halvfabrikata og heller lage sin egne vri. Under ser dere min favoritt: Toro Tomatsuppe. Oppi her har jeg i tillegg skinke, gulrøtter og en skvett soyamelk som var utgått på dato.
HUSMOR:
– Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er den flinkeste til å bake brød, men det skjer en gang i mellom. Til bakingen går det med grovt mel, vann, salt og gjær. En pakke mel koster vel rundt 10-15,- og dette rekker til flere enn et brød for å si det slik. Jeg lager også syltetøy ved å koke opp bær som jeg moser med stavmikser. Frosne bær er billig, og du får en pakke til 15-20,- avhengig av hvilke bær det er snakk om.
IKKE KAST:
– Før du handler bør du spise opp det som er i kjøleskapet, og ikke kast mat kun for å rydde. Det finnes ikke grenser for hva du kan putte oppi supper og gryter. Jeg har flere ganger kjøpt såkalt ”omplassert blomkål” som jeg har most til blomkålsuppe (skjedde senest i går) og oppi der har jeg gjerne puttet det jeg finner. Det kan være alt fra pølser som ligger trykt bakerst i fryseren, til pålegg jeg har glemt av. Små skvetter med soyamelk fungerer også ypperlig oppi der, eller i bakst. Skalker av brød bruker jeg til å lage krutonger eller knuse til brødrasp. Melne epler blir til verdens beste syltetøy. Annen frukt går i smoothien. Mulighetene til å bruke opp maten er uendelige. Bruk kreativiteten eller internett for å sjekke hva du kan gjøre. I teorien er det ingenting man trenger å kaste på grunn av datoen. Og apropo dato, dropp den: Bruk nesa!
VITSEN MED Å REKLAMERE:
– Jeg vet ikke om det finnes noen andre enn meg som reklamerer på kjøttdeig med en plastbit i, frosne bær med en bille, fun-light som smaker medisin, sjokolade utgått på dato, Æ som ikke har blitt registrert, ullsokker som rakner, blomster som visner før jeg tenker de skal, feilaktige bompasseringer, mm. Jeg blåser i småkronene, men er bare veldig prinsippbevisst. Jeg godtar virkelig ikke at butikkene skal slippe unna med dårlige varer, for det innebærer jo at en annen kunde får oppleve det jeg opplevde. Ikke greit. Butikkene er faktisk glade for tilbakemeldinger, selv om du som kunde kanskje føler det er slemt å si fra. Og jeg kan jo bare nevne bonusen med det: gavekort på 100-150,- eller diverse gavepakninger i posten. Hadde jeg notert ned alt jeg har fått opp gjennom hadde dere fått sjokk. Forrige Fredag fikk jeg for eksempel igjen 180,- fra Rema som en kompensasjon på en vare jeg hadde betalt rundt 15,- for. Det er ikke magi, men bevissthet.
KOS AV OG TIL:
– Jeg kan ikke be deg slutte med sjokolade eller potetgull, og jeg skal heller ikke rette pekefingeren mot alkohol, snus og røyk. Poenget mitt er uansett at man skal bli seg selv litt bevisst omkring dette. Ja, kos er lov, men ikke alltid. Det er ganske mye mer fornuftige ting å legge pengene i, og tenk på de helsemessige fordelene samtidig.
FORSIKRINGER:
– Da jeg flyttet så ordnet jeg med studentforsikring som inneholder innbo, reise og ulykke. Det er mange forsikringer og velge i på markedet, så dette bør du ta deg god tid til. Ja. Forsikringer koster, men det koster enda mer om noe skjer og du er uforsikret.
SAMLE LÅNENE DINE:
– Den største luksusfellen er mange små forbrukslån, men som dog blir kjempedyre pga unormalt høye renter. Hvis du vet at du sitter på flere slike lån bør du få samlet dem, og dermed oppnå en lavere rente. Veldig få studenter er obs på dette med banker og rente, og litt hjelp på veien kan for mange være lurt. Her kan Sambla (ekstern lenke) bistå – en aktør som sammenligner de ulike bankenes lånetilbud slik at du kan få det mest gunstige tilbudet. Det eneste du gjør er å fylle inn beløp, lånetid og personaldata, og resten ordner de. Tjenesten er helt gratis og uforpliktende.
BETAL I TIDE:
– Betal så fort du får regningen om du ikke er opptatt, og da mener jeg opptatt. Purrebeløp på 60,- er kanskje ikke all verdens, men om det gjentar seg så blir det penger ut av det også. Og dette er penger du kunne brukt på noe annet!
E-FAKTURA:
– Inngå e-faktura med så mange aktører som mulig, og du vil slippe unna det kjedelige papirgebyret hver gang regningen kommer. Dessuten er e-faktura veldig smart med tanke på at man blir påminnet å betale, fremfor at man glemmer en regning som ”ble lagt til side”
SPARING:
– Sparing er superviktig, og selv om du kanskje ikke føler du har så mye å legge i sparingen så hjelper alt. Pengene fra mitt budsjett setter jeg automatisk over på en høyrrente sparekonto. I tillegg til dette sparer jeg i et fond som er låst foreløpig. Dette gjør jeg for at pengene ikke skal brukes ved ”nødssituasjoner”, men settes av med tanke på nedbetaling og boligsparing. Et tips kan også være flere adskilte kontoer, for eksempel en til lønning, en til regninger og en til bruk. På den måten er det lettere å følge med på hva som går inn og ut av konto. Et annet tips er å laste ned en av disse spareappene.
KJØP KUN DET DU TRENGER:
– Jeg kjøpte fire ting som jeg trengte i fjor, og det var: boblebukse, briller, broddesko og pc, forutenom det skolerelaterte, gaver og det som er nødvendig i leiligheten (lyspærer, batterier, verktøy). Ja, jeg har hatt lyst på mye annet, men jeg kan ikke ta meg råd til ”luksus” som student. Det blir akkurat det jeg trenger, og slik får det være så lenge studenttilværelsen pågår. Det handler ikke om å leve dårlig, men det handler om å tilpasse levestandarden etter situasjonen.
BIBLIOTEK:
– Jeg har brukt mye penger på pensumbøker, fordi faget pågår en stund. Men så er det også de fag som pågår over en kortere periode. I disse tilfeller ser jeg ikke noe poeng med å betale 5-700,- for en bok som jeg trolig får 50% igjen for om jeg er heldig å selge den en gang. Derfor låner jeg den heller på biblioteket. De bøker som biblioteket ikke har, kan bestilles og lånes for 14 dager. Må jeg låne de lengre fornyer jeg bare lånet.
DELTIDSJOBB: – Jeg har full forståelse for at mange studenter verken har tid eller lyst til å jobbe, og det er greit. Men det er verdt å nevne at en deltidsjobb er smart å ha. Dette er såklart under forutsetning av at man sparer lønnen og ikke ser sitt snitt i å bruke den på det man ønsker seg der og da.
GÅ ELLER SYKLE: – Om du har mulighet så dropp kollektivt og bilen. Begge disse to er store pengesluk. Dessuten er jo gåing eller sykling gratis mosjon. Vinn vinn.
AKTIVITETER SOM ER (NESTEN) GRATIS: – Veldig mange aktiviteter er gratis. Du må ikke på kino for å se den nyeste filmen når det er så mye å velge på TV. Du må heller ikke dra på cafe med venninnen din når dere heller kan gå en tur sammen. Så lenge du får sett en film, eller vært sosial, så bør det være ett fedd hvordan det skjer.
DROPP UNNSKYLDNINGENE
– Punktet som er minst like viktig som budsjettet er det siste punktet mitt: Dropp unnskyldningene! På samme måte som man kan skylde på at man ikke fikk trent eller spist sunt på grunn av det og det, så kan man også skylde på at man ikke kunne spare på grunn av det og det. Kanskje måtte du ha den kåpa eller det bladabonnementet? Kanskje måtte du ut på byen og samtidig bruke noen hundre kroner på drikke? Kanskje måtte du ta taxi fordi du ikke orket gå hjem? Nei. Du måtte ingenting. Til syvende og sist handler det kun om egen vilje. På samme måte som at man må bestemme seg for å bli frisk, for å trene, for å spise sunt, så må man også bestemme seg for å spare. Ja. Det innebærer en oppofrelse. Slik er det med det meste her i livet. Men for all del: prøving handler ikke om et engangstilfelle eller en dum unnskyldning. Det handler om feiling, og viktigst av alt: tid. Dette er jo snakk om varige endringer, og noe du skal greie å leve med på sikt!
Jeg fikk et spørsmål her forleden, og det var om jeg enda skulle ønske jeg var syk. Svaret er meget enkelt: NEI. Den gang jeg var syk så kjente jeg mer på at det både var negativt og positivt å være syk. Jeg valgte mer å fokusere på at jeg greide å fungere til tross for sykdom, og så nær sagt bort fra alt det skumle og grusomme den medførte. Enset ikke at jeg brakk ribbeina bare jeg gikk på en dør, at jeg holdt på å knekke sammen da jeg bar sekken, at jeg hadde mye hodepine og smerter i ledd, mm. Men jeg godtok det, fordi jeg visste ikke om noe annet. Jeg visste ikke at et liv uten sykdom kunne bli bedre. Jeg skjønte det ikke. Turte ikke håpe. Det ble for meg som å si at jeg skulle realisere en drøm – noe alle vet er rimelig vrient. Men jeg greide det. Jeg greide å overvinne kreftene. Om det ikke var min drøm den gang, så var det i alle fall det som måtte til for at jeg kunne drømme videre. Så når vedkommende spør om jeg savner å være syk, så er det for meg helt fjernt å i det hele tatt tenke i de baner. Fordi jeg kan sammenligne situasjonen før med nå, og da ser jeg at forskjellene er markante. Ok. Så hadde jeg familien rundt meg til alle døgnets tider, men jeg var aldri med dem. Jeg kunne jobbe det jeg orket, men jeg hadde ikke nok overskudd (og en slik 9 timers som morgendagen hadde jeg aldri taklet!) Jeg kunne studere, men kun et studie i omegn. Jeg kunne være med venner når jeg ville, men jeg benyttet meg sjelden av det. Jeg kunne kjøre med bilen 24/7, men jeg lot den allikevel stå mye av tiden. Jeg tok ikke i bruk de friheter jeg hadde, nettopp fordi sykdommen ikke gav meg tillatelse til det. Jeg skulle føle meg syk. Og da er det på en måte greit at jeg nå ikke bor hjemme og har tilgang på familien 24/7, ikke har bilen tilgjengelig (for øyeblikket), ikke ser venner så ofte, eller må jobbe noe mindre enn før. Fordi jeg føler meg ikke lenger syk. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Jo, fordi jeg ikke lenger er syk. Og ønsket mitt? Aldri bli syk igjen. Var det svar nok?
Jeg har fått noen spørsmål om hvorfor jeg ikke har rettet fokus på meeto som har pågått en stund. Svaret er enkelt. Fordi jeg ikke vil gjøre meg til fiasko for en kampanje som er ute etter å sverte mennesker. Det synes ikke jeg fremmer særlig gode holdninger i samfunnet. Om det er snakk om å sverte de som er på toppen, eller de som er på bunn, er for meg uten betydning. Det er uansett feil. Ja. Jeg ble nesten voldtatt en gang i tiden, og jeg har flere ganger blitt behandlet på uakseptable måter. Gjør det meg til noe meeto? Nei. Jeg mener det er feil å stemple meg som offer, og slik mener jeg også andre kvinner bør tenke. Her bruker vi tid og ressurser på å få fram betydningen av likestilling, men så skal vi allikevel sende oss selv på et minimumsnivå langt under gutta. Det henger ikke på greip for meg. Hvor er de sterke kvinnene? Så er det også forskjell på de som faktisk er ofre, og de som føler seg seksuelt trakassert av kollegaen som sier hun har fine øyne. Igjen har jeg opplevd ting som sikkert mange ville ansett som meeto, men jeg føler ikke jeg er i nærheten en gang. Jeg er selvsagt ikke dum. Jeg forstår viktigheten av å få dette frem i lyset. Jeg mangler ikke respekt for kampanjen eller kvinner for øvrig heller, men jeg mener bare at fokuset rettes feil vei. At det er der, men at det har mistet sitt utgangspunkt og velmente formål, og derfor blitt tatt ut av kontekst. At det har blitt til en konkurranse der vinneren er den det er mest synd på, og der taperne skal lide mer enn nødvendig. Så forstår jeg også at andre mener noe annet. Rom for flere meninger må det være. Jeg er uansett og på ingen måte ute etter å skape noe diskusjon omkring temaet, fordi noen garantert vil mene at jeg misforstår. Og det er greit. Det betyr ikke at jeg endrer de meninger jeg har, fordi mine synspunkter kommer fra meg selv – og det må være greit det også!
Det er virkelig utrolig hva folk greier å lire av seg, men heldigvis er jeg hardhudet og takler det meste. Også bemerkninger på kroppen min. Etter 9 års kroppshat. Men. Det er det dessverre ikke alle som gjør. Jeg lurer på hva vedkommende ville oppnå med å si dette til meg sånn helt ærlig. Okei. Så liker h*n ikke bollekinnene mine eller den nye rumpa og lårene mine, eller kanskje vedkommende mener personligheten min har endret seg etter jeg ble ”tjukkere”. At jeg har blitt for fornuftig eller noe i den dur? Har sikkert økt litt i hjernemasse. Det skal dog sies at denne kommentaren kom fra en i det anorektiske miljø, og av en eller annen grunn så er misunnelse det første jeg tenker. Her er det en som vil trigge meg i håp om at jeg skal gå ned i vekt, fordi vedkommende selv ønsker å bli frisk, og synes det er urettferdig at jeg har oppnådd det. Eller så er det en som mener jeg har failet med tanke på anoreksien. Sant nok. Jeg har jo det. Jeg er ikke lenger undervektig, overtrener eller sulter meg selv til jeg er på grensen mellom død og levende. Det er ingenting anorektisk ved meg lengre, og det er jeg stolt over.
Dette er for øvrig bare spekulasjoner. Jeg vet jo ikke hva vedkommende mente. Kanskje var det et kompliment for alt jeg vet. At jeg faktisk var penere med litt mindre fett på kroppen og uthulninger i kinnene. Men så tenker jeg at penhet uansett ikke har forrang på sunnhet og en frisk kropp. Egentlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, for jeg har både inntatt pinnekjøtt, lutefisk, fullfett pålegg, pepperkaker og hele juleballetten mens jeg var hjemme. Samtidig som jeg har nedprioritert min kjære Bolt (tredemølle). Og det har sikkert gitt fettutslag på kroppen, uten at jeg verken har veid eller speilet meg nevneverdig for å sjekke. Det er ikke noe poeng når kroppen har det bra. Ellers har ferien har vært helt topp, og det er ikke måte på hvor fint vi har hatt det som familie. For ikke å snakke om at jeg lærte broren min å kjøre bil på under 14 dager (i snitt 2-3 timer kjøring pr dag – #frøkentålmodig) – på snø- og isføre. Som en liten eksamen kjørte han meg helt fra garasjeplassen vår i Horten og til garasjeplassen her i Hønefoss, med hele familien i bilen. Ja, jeg er nok litt vågal, uredd og sta, men jeg mener at utfordringer må til, og at man må sette seg hårete mål for å nå dit man vil. Jeg har null problem med å videreføre mine egne verdier til familien, såfremt de er like komfortable med det som meg. Og nei. Jeg stresser ikke lenger. Det er kanskje den største forandringen pappa opplevde med meg. Jeg som alltid har vært en stresset person er nå den minste stressede i familien. Imponerende. Denne ferien har jeg vel egentlig bare slappet 110% av. Planen var å lese ferdig pensum, men jeg må bare krype til korset og innrømme at det ikke var tilfellet. Istedenfor har jeg vært kjærelærer, spilt spill, bestilt sommerferie (!!!), spist mat, besøkt folk, hatt besøk, vært med venner (folk vil plutselig ha kontakt med meg nå?), bakt, sett på julefilmer og vært en del av familien. Den delen de mistet for 9 år siden. Ikke at jeg er veldig fan av urealistisk begrepsbruk, men i denne kontekst passer ”one big happy familiy” perfekt. Jeg har også innsett verdien av familien, og noen ganger overgår familietid faktisk studietid. Brutalt sagt, men med et viktig innhold. En vet jo aldri hvor lenge en har hjertene i livet sitt, og allerede etter 6 dager kjenner jeg enormt på savnet. Det er kjipt at jeg ikke får vært tilstede på pappas bursdag i morgen. Nesten teit å skrive om savn, men etter alt jeg har vært gjennom med sykdommen, ville noe annet vært unaturlig. Og for meg ville noe annet enn å bruke mest mulig tid med dem i ferien, vært unaturlig. Særlig fordi det blir en stund til neste gang. Ok. Så kom jeg meg kun gjennom 3 av 8 bøker i julen (hvorav én plutselig forsvant fra pensumlisten), men det får så være. Tid får jeg nok av, forhåpentligvis. Det handler bare om prioriteringer.
Det var en tung start på semesteret (for lite søvn + omstilling fra ferie til student), med kveldsjobb og fulle skoledager fra tidlig på morgen til langt utpå ettermiddagen, men jeg har omsider fått hentet meg inn. Noe som var viktig. I år har jeg nemlig et langt vanskeligere og mye mer ukjent pensum, og jeg merker jeg blir litt nedstemt når jeg er på et så ukjent farvann uten noen som helst form for kontroll. I alle fall var jeg det de to første dagene. Sånn skikkelig. Men så er det noe med meg. Når jeg begynner å jobbe med noe som jeg gradvis forstår, så greier jeg engasjere meg og også opparbeide lidenskap for selv de tørreste og vanskeligste ting. Jeg vurderte faktisk å utsette ex fac til våren 19, men det var før jeg merket hva faget gjorde med meg mentalt. Etter én forelesning var jeg ikke i tvil. Det er mulig det er et stort pensum og at det venter en eksamen til våren, men samtidig er mye så familiært og interessant, at jeg bare ikke greier slutte og motiveres av det. Merkelig nok. I dag kan jeg dessuten telle mye god lesing: noen timer med repetisjon av rettskildelære + 8 timer med menneskerettigheter. Et fag jeg har tenkt det verste om fra dag 1, sånn helt ærlig. Men så er det noe med at jo lenger jeg kommer inn i pensum, jo mer nysgjerrig blir jeg. Og jeg googler meg opp på alt som er utenfor pensum også. Jeg skulle egentlig gå tur 14:00, men den ble utsatt til 17:00, som igjen ble utsatt til 20:45. Det skyldtes ikke at jeg var lei, men den grunn at en person i overetasjen ville spille musikk for halve nabolaget. Kanskje var det like greit. Lesingen hadde jo nådd sine høyder kan man si. Jeg skjønner av og til ikke hvordan jeg greier å bli så oppriktig grepet av noe. Samme hva jeg leser og fordyper meg i, så er det aldri kjipt eller kjedelig. Og jo mer jeg opplever faget som utfordrende, jo mer setter jeg inn det ekstra støtet. Fordi jeg vil så gjerne. Jeg hadde de tanker før jeg begynte med privatrett 2 at jeg bare skulle komme gjennom studiene, men nå er jeg neimen ikke sikker. Dette er ikke lenger snakk om å komme seg gjennom, men også å lære en masse på veien. For selv om jeg skal jobbe som forsvarsadvokat, så vil jeg også komme borti alle mulige mennesketyper med alle mulige problemer, og da er en allsidig bakgrunn absolutt en stor fordel.
