Etter at særemnet ble innlevert er jeg som et nytt menneske. Bekymringsløs og lettere til sinns. Det gjør at dagene har gått lekende lett. Denne også. Det startet med en tur i frostkulde og snø og ble etterfulgt av skoletimer. Heldigvis henger armen fremdeles der den skal. I dag, på pappa sin bursdag, er det et år siden ”ulykken”. Å brekke armen var mitt livs verste mareritt, og jeg blir ordentlig trist av å tenke tilbake på det. All den friheten som plutselig forsvant. Uff. Jeg setter virkelig pris på at jeg har en funksjonell kropp etter den hendelsen. Uten fatle sitter jeg altså her, og jeg har ikke tenkt meg ut noe mer i dag. Gavene er akkurat pakket inn. Vi har planlagt en intim familiefeiring med felles kalkunmiddag, nybakte skoleboller og pakkeåpning. Jeg var hos venninnen min på Søndag og bakte boller. Det var litt rart at vi to med anoreksi stod der og veide opp både smør og sukker, knadde deig og overlevde den intense bollelukta. Vel. Det er en mestring det, også. Mellom hevingen hadde vi hobbyverksted. Det er der gavene kommer inn. Hun er en del mer kreativ enn meg, men slike ulikheter gjør at vi utfyller hverandre veldig bra. Jeg lager sjelden hjemmelagde gaver, men må si det er ekstra gledelig å gi bort noe det ligger en innsats bak. Hundre prosent fra hjertet med andre ord. Grunnet en nysgjerrig far kan jeg ikke røpe noe særlig. Det får vente.. Bollene med vaniljekrem ble fryst ned idet jeg kom hjem. Det er nok det beste med tanke på melisglasur og kokos, så det ordner jeg heller like før de skal spises. Pappa elsker eplekake og skoleboller, så med en av to er jeg sikker på at han blir fornøyd. Og han tar helt sikkert min porsjon, også. Hipp hurra for pappa!
Første norsktime etter sommerferien blir vi påmint særemnet. Det tunge, harde arbeidet som skal leveres før jul. 20 Desember er fristen. Min bursdag rettere sagt. Påminnelsen stresser meg. Jeg må gjøre det bra nok. Jeg kan ikke ødelegge norskkarakteren min på grunn av et dårlig særemne. Jeg må derfor starte tidlig. Kort tid etter skolen er begynt oppsøker jeg biblioteket. Jeg ber om å få et møte med bibliotekaren slik at hun kan hjelpe meg i gang. Forfatteren ble bestemt i fjor. Det er kun bøkene jeg er usikker på. Med god hjelp og (for mange) muligheter ender jeg opp på noe jeg anser som godkjent. Jeg føler dessuten det er fornuftig og absolutt realistisk for en ”bokelsker” som meg. Med bøkene leid kjenner jeg en lettelse. Allikevel er klumpen der. Jeg får ikke sove. Samvittigheten ganger. Klokken er passert to, men det gjør ikke noe. Jeg setter meg opp i senga, slår på lyset og starter lesingen. I utgangspunktet vil jeg bare introdusere meg selv for hovedpersoner og handling. Enklere tenkt enn gjort. Tre timer senere sitter jeg med fire stappfulle A4-sider med notater og en utlest bok. Hvem hadde trodd at noe fra 1800-tallet både kunne være fangende og spennende om hverandre. Jeg legger meg tilbake i sengen og sovner momentant. De neste bøkene får vente litt. Ikke mer enn et par uker riktig nok. Før høstferien er alt lest ut. Notatene skal nedskrives på data, og jeg skal starte skrivingen. Jeg unner meg en god ferie før jeg setter i gang. Skrivingen tar tid. Det er mye omformulering. Jeg sletter ord for ord, legger til nye ord og endrer på setningsplasseringer. Jeg blir ubesluttsom, irritert og redd for at det aldri vil bli bra nok. Etter ni sider er skrevet innser jeg at problemet er stort. Seks sider er riktig nok minimum, men dog også maksimum. Jeg får en ny jobb å gjøre. Å kutte er mye verre enn man skulle tro. Hvordan skal jeg nå få fram mine gode poeng og kunnskap? Jeg river meg i håret og kjenner at tårene vil fram. Nå har særemnet opptatt for mye plass. Det som er skrevet får stå. Nå må det vente noen uker før jeg kutter og gjør nye endringer. Det er ikke mer enn November måned, så det skal jeg klare. Noe jeg gjør. Etter å ha lest gjennom er jeg allikevel ikke fornøyd. Ikke i det hele tatt. Jeg synes det virker rotete, ustrukturert og uten sammenheng. Nok syting. Nok tenking. Nok søvnløse netter. Nå orker jeg ikke mer. På skolen sier jeg til læreren at jeg nesten er i mål. Det føles slik på alt jeg har skrevet, men det føles ikke slik på innholdet. Jeg frykter mange timers arbeid gjenstår. Klassen ligger heldigvis godt bak meg, og vi får utsettelse til over juleferien. Jeg tenker stadig på hva jeg kan gjøre bedre. De første dagene etter julaften setter jeg meg ned. Internett er dratt ut. Her skal det fokuseres. Ord for ord leser jeg gjennom. Nærmere 3000 ord blir gransket nøye. Jeg endrer hvert bidige avsnitt og flytter på det som kan flyttes på. Jeg legger inn et skikkelig ekstragir for å få oppgaven i havn med andre ord. Intet mindre enn fire timer senere smiler jeg. Jeg smiler på ekte. Jeg kan ikke være mer fornøyd. Om det er superbra eller høyeste karakter vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har gjort mitt beste. Det vil for alltid være godt nok!
Jeg printer ut mitt 6 1/2 siders lange manuskript. Fire fridager blir benyttet til øving. Alt med naturlige mengder. 2 sider utenat i løpet av en dag, og til slutt det hele plettfritt uten manus. Til slutt greier jeg jammen det. Kan det nå komme en nedtur? 30 minutter sammenhengendes prat blir visst for mye for læreren. Jeg fikk en tidsbegrensning på knappe 10-12 minutter. Jaja. Enda litt jobb å legge ned. To nye timer senere har jeg kortet ned, tatt tiden, og kommet innenfor godkjente rammer. Da gjenstår det bare å lære seg alt utenat basert på siste manus. Fort gjort å nevne litt for mye når en er ivrig… Nå er særemnet innlevert. Jeg har drøyd lengst mulig i tilfelle. Det går ikke lenger. Nå kan ingenting endres på. Det er ingen vei tilbake. Til Fredag skal det presenteres. Jeg føler meg i mål. Jeg har jobbet hardt, og håper innsatsen betaler seg. Forventningene har nok overgått fornuftens grense, men samtidig har jeg fått et liv utenom. Jeg kjenner en lettelse idet en tung murblokk nå forsvinner fra skuldrene mine. Den gode samvittigheten er gull. Kanskje litt for gull, men i allefall noe jeg skal leve på i noen dager fremover. Framføringen blir barnemat 😉
Godt nytt år! Nesten så jeg kan si ”god morgen” i samme slengen. Jeg sov litt vel lenge, men det måtte til for å unngå en uopplagt, sliten og livløs kropp. Tre av de verste tilstandene jeg vet om. Dårlig vær er heller ingen faktor som bidro til å stå opp, akkurat. Men; jeg får se det positive – slik jeg oftest gjør. Det ble en fantastisk flott nyttårsaften! Hverken forventninger, stress eller ukontrollert planlegging fikk plass. Hverdagsbuksa og Gant-genseren ble mitt antrekk. Jeg dro til min beste venninne, og sammen koste vi oss med brettspill, alkoholfri drikke og kveldsmat. Utfordringen var dermed i havn før året var omme. Et nyttårsforsett fra 2013 kunne gladlig krysses av. Å spise sammen føltes så naturlig, og overhodet ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. At vi fikk til denne mestringen begge to, tyder på at vi har kommet langt. Det tyder også på at vi virkelig kan når vi bestemmer oss for det. Jeg er så stolt. Stolt av meg selv og stolt av min kjære venninne. Nærmere fire timere holdt vi ut i hverandres selskap, og tiden kunne beklagligvis ikke gått fortere. Jeg har hatt en av mine beste nyttårsaftener noensinne, og det til tross for hvor lite jeg gjorde ut av den. Så lenge jeg får tilbringe tid med dem jeg er glad i – ja, da er jeg fornøyd. Kjøring på nyttårsaften er ikke enkelt. Det vet jeg alt om. Jeg var derfor sjåfør for familien, og da ble det likeså litt taxivirksomhet for venner og bekjente, også. Det gjorde meg selvsagt usedvanlig våken, så jeg valgte å delta en time i selskapet hos tante. Ikke tidligere enn fem nådde hodet puta. Trøtt, men dog full av inntrykk og verdens beste følelse; lykke. 2014 startet magisk med verdens beste klem og en beriket fyrverkerihimmel. Jeg er overhodet ikke redd for hvordan dette året skal bli. Jeg har ikke et eneste nyttårsforsett i forhold til sykdommen. Det tror jeg er lurt. Å skrive ”bli frisk”, ”legge på seg”, ”spise pinnekjøtt til jul”, osv, blir for dumt. Jeg kan ikke sette krav eller press på meg selv. Da har jeg lett for å falle tilbake. En vei jeg ikke har råd til å gå. Først og fremst handler det om stabilitet. Det betyr på langt nær ikke at jeg skal legge kampen død. Jeg skal fortsette mine småseire med mestring og oppnåelse. Ting må komme seg på en realistisk måte, og jeg må fremdeles holde på tålmodigheten. Tiden har vist seg å være en god venn, men også en avgjørende faktor for å komme seg videre. Også for 2014 blir det viktig. Jeg omfavner derfor året med et stort smil, og ser fram til fortsettelsen!
Så var omsider 2013 nesten ved veis ende. Det har vært et begivenhetsrikt og meningsfullt år, men også et år fullt av overraskelser, utfordringer og motgang. Med min sterke psyke har jeg tatt dem på strak arm og taklet dem en etter en. En stor takk rettes til alle som har holdt ut med meg, mens også til de som har kommet med givende ord som stadig har bedret min motivasjon. Uten støtte, omsorg og kjærlighet ville denne kampen vært umulig. Jeg ser nå fram til 2014… Det er på langt nær en begynnelse. Snarere tvert i mot. Det er heller en fortsettelse på veien mot en friskere hverdag!
Januar: Det store vendepunktet kom i Januar. Vi gikk inn i en kald og islagt måned. Høydepunktet denne måneden var pappas bursdag. Jeg jobbet iherdig med mitt kreative arbeid. Sanghefter, gaver og taler skulle ordnes til den viktige feiringen. Pappas ordinære dato, 14 januar, var en Mandag, og dermed avholdt vi festen helgen før. Selskapet ble vellykket og pappa ble utrolig fornøyd. Selv med en så fin fest følte jeg at dette var en ekstra spesiell anledning. Jeg gav meg ikke. 50 år fikk ikke fordufte. Mandagen skulle få minst like mye minner som Lørdagen gav. Jeg sto opp mye tidligere enn jeg pleide, og gikk ned til jobben hans. Der braste jeg inn i møterommet mens jeg sang bursdagssangen og flagget med norske flagg. Pulten ble dandert med plakater, dagens avis (hvor han var avbildet), duppeditter og en gedigen muffins som skulle overraske han da han kom tilbake fra møtet. Med alle mine artige påfunn følte jeg meg tilfreds. Jeg dro hjem, spiste og ventet på mamma. Hun skulle kjøre meg til skolen ettersom bilen min var altfor isete. I det jeg åpnet bildøra skjedde det utenkelige. Under snølaget var det et tykt islag. Jeg falt rett bakover med PC-bagen over meg. Aldri i livet hadde skulderen og høyre arm verket så mye. Jeg gikk noen runder, men dro allikevel på skolen. Det var sikkert ikke så farlig. På skolen hadde jeg problemer med å konsentrere meg. Konstant verking var ikke mye behagelig. Flere i klassen så at jeg slet. Jeg fortalte om min lille episode, og det ble raskt konkludert med at en venninne skulle kjøre meg til legen. Med så mye handling begynte jeg å frykte at skulderen var ute av ledd. Jeg fikk all nødvendig hjelp og kom inn på hastevisitt på legen. Han ville slettes ikke vri på skulderen min. Han mistenkte noe mye verre, og henviste meg til røntgen i Tønsberg. Kort tid etterpå kom mamma fra jobb og ble værende hos meg. Vi dro raskt hjem, hentet litt mat og bilet avgårde til Tønsberg. En halvtime ventetid på røntgen var ikke så ille, men 6 timer på akutten var uutholdelig. Armen gjorde så grossalt vondt, og jeg slet med å holde meg samlet. ”Ikke viktig nok” – var det de sa til meg da vi spurte om å få komme inn. Det var sykepersonell og pasienter med brukkede bein og armer om hverandre. Jeg sto kun på en venteliste og ante ingenting. Da jeg kom inn og fikk bekreftelsen på at armen var brukket, ble jeg faktisk litt glad og lettet. Smertene hadde en årsak, og jeg kunne endelig få noe som hjalp. Ikke mer enn et fatle og paracet, men dog veldig mye bedre enn å gå uten noenting. Heretter hadde jeg blitt pleiepasient. Mamma vasket håret mitt. Mamma ordnet maten min. Mamma skrev for meg. Pappa hjalp meg med timelister. Broren min hjalp meg med ytterjakka. På skolen fikk jeg hjelp fra medelever, og lærerne godtok utsettelser. Aldri før hadde jeg vært så avhengig av noen. De få gangene jeg var alene gikk det dårlig. Aller mest lå jeg i senga. Og selv da visste jeg ikke hvordan jeg skulle holde ut smertene. Fysiske, men også psykiske. Jeg var ekstremt deprimert. Det var så synd på meg. Stakkarslige jenta med brukket arm. Jeg kom meg jo ikke ut. Jeg klarte heller ikke å bruke internett. Jeg fikk ikke på meg klær engang, og som toppen av kransekaka; Jeg kom så vidt på do. Tilbake til sykehusdagene? Slik føltes det i allefall. Jeg greide i grunn ingenting, så da levde jeg likeså på pepperkaker. Nesten. Middagen og kveldsen fikk jeg hjelp med. Dermed kunne jeg ikke ta mye hensyn til anoreksikampen. Den ble satt litt på vent. Jeg hadde fått en langt viktigere prioritering; å komme levende gjennom hverdagen. Det var tøft, men med tiden gikk det bedre!
Februar: Røntgenbildene hadde stor framgang, men dessverre forble armen brukket. Allikevel så jeg tydelige tegn til bedring, og det var i all grad positivt for meg. Jeg mestret mer og mer. Hånda kunne brukes til enkle meldinger, grøtrøring eller surfing på internett. Jeg fikk på meg gensere på egen hånd, og av og til boblejakka, også. Jeg hadde dessuten langt mindre smerter og sov heldigvis mer om nettene. Ting gikk framover. Jeg kunne omsider begynne hos fysioterapi. Fatlet ble tatt av 22 Februar. ”Ta av fatlet, er du gal?” Jeg hadde nok ikke tatt den avgjørelsen på egen hånd, men ettersom fysioterapeuten mente det var viktig for bevegeligheten, så hørte jeg på han. Å ta av fatlet var veldig rart. Den forferdelige perioden var riktig nok over, men det føltes ikke slik. Armen var både stiv og vond. Nå skulle jeg for alvor få den tilbake. Da jeg forlot Linden fysio hadde jeg en klump i magen. Hvordan skulle dette gå? Jeg turte såvidt å bevege meg på isen og ble vel nesten litt overdramatisk. ”Hold meg, mamma”, kunne jeg finne på å si da vi var på byturer. Aldri i mitt liv noensinne ville jeg oppleve tilsvarende hendelse. Slik gikk det seg altså til, og dag for dag ble jeg heldigvis bedre. Jeg ble mer aktiv på facebook, innleverte skolearbeid, kjørte bil, gikk turer (med mamma!) og lagde min egen normale mat. Med strikkøvelser ble armen sterkere og livet gikk mot normalen, igjen. I allefall slik det var før bruddet!
Mars: Jeg fikk mye skolearbeid da jeg ”kom tilbake”. Jeg fryktet for hvordan det ville gå. Karaktermessig. Innleveringer, prøver og framføringer ventet. Heldigvis for meg som deltidsstudent hadde jeg mulighet til å lese mye utenom. 6’ere på framføring var barnemat, mens 6’eren på rettslæreprøven kom vel så overraskende. Og da gjorde det ingenting om religionsinnleveringene sto til 5+. Bedre kunne jeg jo ikke få til. Jeg gjorde virkelig mitt beste hele veien. Bare der hadde jeg hevet selvtilliten høyt. Det var forsåvidt lite tegn til depresjon og negativitiet da jeg så at denne dumme armen ikke ødela for meg allikevel. Jeg kjente i tillegg mindre og mindre ubehag i armen. Det var faktisk så mye bedre at jeg titt og ofte kunne spørre meg selv om det var høyre eller venstre. Det til tross for at jeg merket spenninger og stivheten enda. Ute begynte det å bli mer vårlig. Endelig var det hundre prosent trygt å bevege seg. Dagens sollys gjorde godt. Behovet for å gå turer ble derimot endret. Jeg så ikke lenger trangen til å traske hver eneste dag. Og hvertfall ikke stresse livet av seg for å rekke det før skoletid. En regnværsdag, en sliten kropp eller snøstorm kunne være unnskyldninger gode nok. Hvorfor fortsette med så strenge regimer som før? Ettersom behovet forsvant, så forsvant også litt mer av de tvangspregede tankene. Klokkeslett, tidsfrister, tempo var ikke så nøye. Etter 6 uker med mye innesitting føltes det egentlig helt greit å gjøre det slik. Nesten som en befrielse. Mine daglige gåturer hadde hengt ved meg i mange år, så det var en vanskelig vane som ble vendt. En fornuftig jente tok dermed en fornuftig avgjørelse. Jeg innså noe. Jeg forsto noe. Noe viktigere enn tvangshandlinger. Jeg hadde jo ikke pådratt meg fedme. Faktisk hadde jeg kjempet konstant for å få i meg kalorier og holde en stabil vekt. Altså var alle mine ”fiksfaks” tulletanker og vrangforestillinger motbevist. Da kan man vel si at den brukkede armen bidro til noe positivt? Om ikke bare for de kommende ukene, for slik fortsatte det nemlig. Jeg gikk turer når jeg hadde lyst, tid eller følte for det. Unnskyldninger var unnskyldninger, og de var gode nok. Selv for meg. Jenta med anoreksien. Utenom den herlige framgangen så hendte det stadig nye ting. Aleksander fylte sine viktigste år noensinne, nemlig 18. Med koselig feiring hjemme ble det en minneverdig og flott dag! I slutten av måneden var det tid for påske. Aleksander dro nordover, mens jeg ble værende hjemme. En gledesfull uke ble tilbrakt sammen med mamma og pappa. Med sunne påskeegg, felles måltider og slalåmtur (for første gang etter sykdommen), så var det en koselig høytid. Jeg vant til og med på påskenøttene til NRK.
April: Jeg vet ikke hva jeg skal trekke fram, for bloggen fra denne måneden inneholder så å si bare en haug med dikt og reflekterende innlegg. En gøyal ting er jo at mamma endelig ble ferdig med Dorthegenseren, da. En litt sen bursdagsgave til en som fylte i Desember, men det fikk gå. Den var verdt å vente på! Myke og gode genseren min. En klar favoritt!
Mai: Jeg ordnet hårklipp like før fetteren min stod til konfirmasjon. Da var jeg likeså klar for 17-mai, også. To fine dager tilbrunget med familien. Allikevel var det ikke festligheter som stod øverst på prioriteringslisten. De ble riktig nok gjennomført, og krysset av som ferdig i almanakken. Intet mer. Intet mindre. Det var jo siste innspurt av skolen som jeg karakteriserte som vesentlig. Den var for alvor i gang, og jeg la ned hard innsats og mye tid for å få ønskede resultater. Det føltes som jeg jobbet meg selv inn i en slags ny og ukjent boble der kun jeg hadde tid til å prioritere meg selv. Meg selv og eksamen riktig nok.
Juni: Avslutning med klassen ble hos læreren i Åsgårdstrand. En deilig formiddag med solskinn og grilling. Det var virkelig en flott måte å tilbringe ”siste gang” før alle skulle hver til sitt. Så ja. Med karakterkortene var vi på vei videre. Også jeg med 6’er i historie og rettslære. Men ferdig; på langt nær… Fler eksamener gjensto. Eksamen var virkelig blitt et kjent ord. Jeg var ikke forberedt på å komme opp i muntlig, men allerede da jeg møtte opp den fjerde og siste dagen kom beskjeden; religion. Jeg satt på mye på biblioteket, men måtte jo gå etter skoleslutt. Stua nede forble derfor mitt øvningsrom. Ingen fikk komme ned, og jeg kom knapt nok opp. Fraværende fra sosiale medier og tv-skjermen. Det var såvidt jeg husket å spise måltidene mine ettersom tiden gikk, samtidig som jeg var helt inni både islam, humanismen og kristendommen. Det var kanskje en ekstrem måte å forberede seg på, men dog veldig nyttig. Siste dagen hadde jeg imidlertid funnet ut at nok var nok. Jeg følte meg forberedt og klar for den store morgendagen. Derfor tillot jeg meg selv en gåtur og andre ålreite gjøremål. En oppdatering på bloggen var ikke så galt heller: Da kunne jeg forsikre leserne mine om at jeg ikke hadde forsvunnet ned i jordas mørke. Eksamensdagen var en viktig dag, men ikke en dag jeg gruet meg til eller var nervøs for. Jeg var bare stresset. Veldig stresset. Fra jeg løp ut ytterdøra hadde jeg sprintfart. Ansiktet skallet takstativet på toppen og jeg begynte å silblø. Det var en typ tragikomisk hendelse man kun ser på film. Så der satt jeg med dopapir og presset knallhardt mot leppa. Da jeg kom på skolen stoppet den. I allefall for noen minutter. Mer papir og mer panikk. Da jeg kom inn hilste jeg på sensor og startet foredraget mitt. Jeg sa ingenting om leppa, men hadde garantert gjort det visst blodet hadde sprutet. Og selvsagt hadde jeg lagt fra meg manuset i den andre skolesekken. Jaja. Manuset kunne jeg utenat og foredraget gikk som en drøm. Spørsmålene gikk også veldig bra, med unntak av noe jesusgreier. Man kan ikke kunne alt om kristendommen når det er aktiv dødshjelp i islam og humanismen som er problemstillingen. Med en grei følelse gikk jeg ut av klasserommet. Jeg var sistemann, så jeg fikk resultatet ganske med en gang. Der og da kjente jeg skuffelsen bre seg over meg og jeg antok at jeg ikke fikk mer enn 4-5. Vel. 6’er ble karakteren! En stolt og glad jente forlot skolen og gikk ut i solskinnet. Overbevist om at arbeidsinnsatsen virkelig var verdt strevet. Med alle bekymringer og utfordringer i boks var det enda en ting som gjensto. Jeg arrangerte jentekveld som siste ”krona på verket” og inviterte jentegjengen jeg i flere måneder hadde blitt så godt kjent med. En koselig kveld med film og skravling var supert for fire pratesyke jenter. Med vel gjennomført sosialt arrangement ventet dermed skolesommerferien! I allefall for meg og Aleksander, så derfor kjørte vi en tur opp til besteforeldrene mine. Eller; han syklet. Omtrent en uke ferierte vi uten internett, sosiale medier og hverdagslige gjøremål. Fokuset ble heller avslapning, bading (!) og rolige dager der vi nøt hverandre og besteforeldrene mine sitt selskap. Det var utrolig deilig å få en sånn perfekt start på ferien. Da jeg kom tilbake var det nemlig både jobb, ubesvarte mailer, timelister, sosialt liv og andre prioriteringer som ventet… Tross det så unnet jeg meg jo fritid, selv om. Med en fantastisk cabriolet har man jo sommeren med seg overalt. Noen av de fineste dagene ble stranddager. Ikke bading riktig nok. Det føltes både ubekvemt og psykisk feil. Det beste jeg klarte var å kle av meg på overkroppen, samt brette opp kjolen til miniskjørtlengde. Bare det var jo et framskritt, og med tanke på hvor ubehagelig det egentlig var så lå jeg slik i to timer. Badingen uteble, men det var kanskje like greit. Man må gjøre det man føler seg komfortabel med – rett og slett! Andre hendelser fra Juni; fyrverkerikonserten med mamma og da jeg fikk ny sykkel.
Juli: Fler og fler begynte på ferien. Foreldrene mine også. Vi reiste på felles bilsommerferie i midten av Juli med endedestinasjon i Rostock, Tyskland. Ferien ble variert og fin. Vi besøkte mange steder, shoppet en del og så mye nytt. Vi brukte mye tid sammen. Enten det var spill, attraksjoner eller ulike visitter det dreide seg om. Jeg kjørte også en del. Gøy for meg og besparende for pappa. Maten gikk overraskende bra, men ikke så bra at jeg klarte meg utenfor min egen kokkelering. Dog kjøpte jeg mye ukjent mat, og testet dermed en hel haug av nye matvarer og smakskombinasjoner. Været var med oss, og vi hadde så å si bare sol og varmegrader gjennom hele oppholdet – fra Helsingborg i Sverige til det sydligere Tyskland. Som perfekt avslutning tok vi Kiel-ferja hjem til Oslo. Et cruise kombinert med trening, avslapning, velvære, shopping, restaurant, musikk, bar. En haug med opplevelser for en sunn og sporty familie! Da vi kom hjem hadde vi enda en uke til gode før jobben igjen var i gang. Overgangen gikk fint, men beklagligvis betød soldager innedager og jobb. Cabriolet ble byttet ut med Linden Park, og frisk luft ble erstattet av vifter. Og da jobbdagen omsider var over, så hadde godværet lagt seg og vinden kommet på banen. Jaja. Innimellom fikk jeg mine fridager med både sol, varme og masse cabrioletkjøring, så jeg klager ikke. Og jentegjengen rakk enda et treff! Vi møttes i Tønsberg for kino, restaurant og hjemmebesøk. Det ble sent. En gang midt på natta kjørte jeg hjem…
August: En del ferie gjensto enda, selv om jeg visste at August betød både skole og hverdag igjen. Et siste jentetreff fikk vi til, og denne gangen hos en annen av jentene. En hyggelig og sen kveld, det også. Dem hadde det blitt mange av, og det merket jeg godt på kroppen. Jeg begynte derfor sakte men sikkert å snu om rutinene. Legge seg litt tidligere hjelper på det meste. Pc’en ble gjenopprettet og de viktigste dokumentene ble overført til harddisken. Egentlig var det ikke så mye å gjøre når jeg tenker meg om. Jeg møtte opp i min finere kjole og ble tildelt klassen. Uheldigvis fikk jeg en norsklærer jeg ikke var så veldig fornøyd med. Jeg møtte han aldri, men var allikevel ikke villig til å gi han en sjanse. Dette fordi jeg hadde utpekt hvilken lærer jeg ville ha på forhånd. Den samme som før jeg ble innlagt, så det betød blant annet samme klasse som lillebror, det. Det fikk gå. Det viktigste var en lærer jeg kjente godt til, og ikke minst; en som kjente godt til meg og det som hørte med. Forståelse var det jeg behøvde. Jeg var ikke ute etter fordeler, special treatment eller noe i den duren. Skolearbeidet var jeg innstilt på å gjennomføre hundre prosent, og det betydde ingenting om det var mye å gjøre. Her var det trivsel og motivasjon som ble ledende. Allerede etter de første timene hadde jeg innpass i klassen. Jeg trivdes og gledet meg til å gå på skolen. Elevene smilte til meg og sa hei i gangen. Jeg kunne dermed være den jenta jeg var. Den sosiale, blide og pratsomme Madelen. Hun som jeg var før, og som jeg aldri gav slipp på. I realiteten i allefall. Ja. Jeg elsket fremdeles framføringer. Jeg elsket fremdeles å skrive. Jeg elsket fremdeles skolen. Og en viktig ting. Jeg elsket den uten å ha forventninger til karakterer. Jeg gjorde mitt beste. Det var og vil alltid være mer enn bra nok. Og når man da ligger i toppsjiktet så gjør jo det bare hverdagen ekstra bra. Så ting gikk seg altså til. Aleksander vente seg mer og mer til min tilstedeværelse, og jeg vente meg mer og mer til og omgås 95’ere. Til og med skaffe meg venner… Ellers så ble tegningen fra sommerferien rammet inn på galleriet i Tønsberg, og vi hadde Olsentreff. Heldig med været rigget vi til campingstoler og bord ute!
September: Premien fra Ida Wullf sin konkurranse kom i posten. Jeg hadde vunnet 1 års forbruk + gavekort 2500,- Colluseum-klinikken. Jeg vinner ting innimellom, og det er fordi jeg er såpass aktiv og deltar på det som er. Mottoet mitt er jo; ”satser du ikke vil du aldri vinne”, og vel; denne ene kommentaren gjorde nytten sin. Ellers var det skole som stod på planen. Ting utviklet seg i riktig retning… I slutten av måneden kom dessuten Norsk Ukeblad med journalist og fotograf som ville ha et intervju med meg. Mamma ble med som moralsk støtte, men også for å dele sine erfaringer rundt sykdommen og livet generelt. En lang fotoseanse ble tatt nede ved hortenskanalen. Været kunne vi ikke vært heldigere med!
Oktober: Mamma og jeg dro på høstferie til Arendal. Kun oss to. To jenter dro avgårde med familiebilen til det glade sørland. Jeg var sjåfør, og hadde aldri noensinne vært i Arendal før. Ingen andre i familien heller, så det ble en utfordring det. Men å finne fram gikk som en lek når man har en så snill og brukervennlig GPS som min. Eneste utfordringen var at raskeste vei fort betød smug, snarveier og enveiskjørtegater. Men men. Vi kom oss fram dit vi skulle, vi. Alt var supert med denne ferien. Jeg kan ikke uttrykke med ord hvor takknemmelig jeg var for den. Vi jentene koste oss enormt, og jeg vil anta at vi kom enda nærmere og virkelig styrket vårt gode forhold ytterligere. Og det skulle man ikke tro var mulig. Så ja. Med 8-9 timers gåturer på knappe 4 dager, fri tilgang på spa, supre hotellrom, shopping i Arendal og Mandal, uteliv i Arendal og perfekte naturomgivelser kunne vi ikke klage på noe. Dog var det litt kaldt, så bagen var fullstappet med god grunn. Jeg brukte mye energi på å mestre dagene, men fikk dog dobbelt så mye tilbake. Å stå opp tidlig, legge seg tidlig, planlegge dager, undersøke turer og planlegge mat var en jobb i seg selv. En morsom en, riktig nok. Maten gikk også veldig bra. Jeg spiste ikke frokost med mamma, men satt i spisesalen, selv om. Jeg tok med meg nister. Noe ble med fra Horten, mens noe ble kjøpt på Sørlandet. Det var null problem å finne gjenkjennelige produkter og lage seg måltider. Merkevareutvalget var jo det så å si det samme… Og så lenge jeg spiste nok gikk det også bra med all den aktiviteten kroppen foretok seg. Vår fantastiske tur ble foreviget i en Cewe fotobok!
November: Klara fortjente en investering og fikk nye Nokian piggdekk! Like etterpå stiftet jeg et fantastisk bekjentskap. Denne gangen til en jente med akkurat samme diagnose som meg selv, og i tillegg bodde hun i samme by. Vi avtalte et cafemøte og allerede da var vi ”mean’t to be”. Kjemien stemte perfekt, og vi kunne vel nesten ha kjent hverandre for alltid. Med henne ble samtalene nærgående, åpenhjertige og hundre prosent ekte. Vi både forsto og kjente oss igjen i hverandre. Jeg kunne skrevet en svær norskoppgave for hvor takknemmelig jeg er over denne nye begivenheten, men dette skal tross alt være en oppsummering. Resten kan leses HER. Norsk Ukeblad kom også ut – med meg og mamma på trykk! Siste dagen i November var det duket for julebord på byens beste restaurant, Fishland. Jeg stod over den fete julemenyen, men drakk og koste meg. Det fungerte like bra 😉
Desember: Jeg elsker Desember, og hadde gledet meg til denne måneden siden Januar. Med kalender, snø og julestemning ble den minst like koselig som antatt. Viktige ting som skjedde? Vel. Håret fikk seg en kort og freshere klipp. Jeg startet å utvikle vennskapet til min nye venninne. De første gangene besøkte jeg henne, og vi hadde juleverksted. Deretter kom hun på besøk til meg. De neste møtene var alt fra cafe til gåturer og byturer. Med en sosial mulighet åpnet det seg stadig fler. Jeg ble flinkere til å kontakte andre venninner også, og fikk dermed med meg den nyeste ”Hunger Games”. For en som er på kino så sjelden så var det skikkelig deilig å dra dit igjen. 3 år var det siden sist… Det var på den første HG. Venninnen min er jo frelst i HG, så for henne var opplevelsen stor, og jeg vil vel si at opplevelsen min var minst like bra. Filmen var veldig bra og utrolig spennende. Jeg tok ikke øynene fra lerretet et sekund. Om det kommer en ny (som jeg har fått hint om) så skal jeg se den! På kino vel og merke. Utover måneden ble det også mer rom for fritid. Skolen var ikke like hektisk, og det var forsåvidt ikke så mye jeg skulle rekke i det daglige liv, heller. Julegavene ble kjøpt inn allerede i midten av November. Selvsagt ble det jo julete gjøremål som pepperkakestekning (ferdig deig!), bakst og kokkelering av sunne hjemmelagde marsipankuler. Huset måtte også pyntes, og jeg deltok gladelig med julemusikken trygt plassert i ørene. I år som i fjor våget jeg meg til deltakelse av julemiddagen. Et herlig lutefiskmiddag ble fortært, men pinnekjøttet derimot – det sto jeg over. Det samme med ribba, medisterkakene og disse lite lekre hvite pølsene. På julaften var vi nemlig bedt bort, og jeg følte meg relativt trygg med hjemmestekt ferdigmarinert kalkun. I utgangspunktet skulle bestemor og bestefar komme til oss, men i siste liten ble vi alle sammen invitert bort til onkel og tante. Gleden med å komme bort er spesielt stor i julen. Selskap, sammenkomster og familie betyr da ekstra mye. Og julaften ble veldig fin. Antrekket ble en lilla silkekjole. Den passet ypperlig for anledningen. Middagen gikk fint, og kveldsen gikk fint. Gavedelen gikk også fint. Jeg ble både fornøyd og positivt overrasket. Dette året var gavene virkelig gjennomtenkt. Jeg fikk mest bestikkdeler, men også undertøy, kosmetikk, kjøkkenting og penger. Pakkeåpningen tok sin tid, men vi rakk allikevel dessert og kaker etterpå. Like over tolv kjørte vi hjem. Jeg kjente noen smerter, men tenkte de ville gå over. Vel. Det visste seg at det var litt mer omfattende enn som så. Jeg fikk få timer søvn, og våknet opp med de samme smertene 1. dag. Denne gangen var de uutholdelige og mye mer intense. Istedenfor felles julefrokost bar det rett på legevakta, og deretter i reseptkø for antibiotika. En kur for en hel uke. Formen var dårlig. Jeg var sliten, slapp og deprimert. Jeg orket hverken juleselskap eller venninnebesøk. Ting gikk seg gradvis til, og jeg kom meg omsider på bena etter 4 dager. Etter late dager uten sminke iført joggebukse var det en befrielse. Jeg hadde riktignok ikke vært totalt sengeliggende tross hvor uvel og ille jeg følte meg. I senga hadde jeg det nemlig verre. Om nettene sov jeg knapt. Med filmer, familietid (omsorg/kjærlighet) og pc kunne jeg konse på andre ting, og legge fokuset vekk fra det vonde. Det hjalp betraktelig på humøret. Med mer energi orket jeg dessuten å jobbe med skole. Kort tid etterpå var virkelig særemnet i havn. Det var vel en av mine største bekymringer og unnskyldninger for at jeg ikke kunne rekke annet i julen. Så da det var ferdig var jeg mye mindre stresset, og følte en langt større frihet enn tidligere. De neste dagene som ”frisk” ble derfor julen kjørt litt i reprise. Vi hadde felles julefrokoster der vi pyntet oss og satt mange timer ved bordet. Dessuten spilte vi julemusikk, mens mamma og jeg bakte julete småkaker. Det ble også en byttebytur, men det måtte til slik at jeg fikk utnyttet julegavene maks. Er ikke så enkelt å kjøpe til en som er i starten av voksenlivet. Jeg vil gjerne samle likt, og unngå mest mulig variasjon i kopper og kar. Begynner man riktig, så fortsetter man også riktig…
Jeg så for meg en helaften med familien, felles kalkunmiddag og fylte sprudlende hvitvinsglass, men neida. Slik ble det ikke. Istedenfor ble vi bedt bort til tante på Nøtterøy, noe jeg står over- blir kun sjåfør. Invitasjonen var litt sen for min del, og jeg følte meg derfor ikke forberedt nok. Det har med at jeg ikke orket så mye planlegging og styr. Tror ikke jeg drar fram pentøyet en gang – og for en frihet det er! Jeg er ikke så tradisjonsbundet om jeg ikke må. Sykeprossessen tok mye energi fra meg, og jeg har i grunn behov for en rolig kveld. Det er krevende nok å hente familien sent på nattestid. Slik blir det jo når jeg velger som jeg gjør- men heldigvis blir jeg ikke helt alene. Jeg tar med en god flaske pepsi max pluss kveldsmåltidet og drar på besøk til min herlige venninne. Å ønske ”godt nytt år” krever minst to personer. Det blir mest hyggelig slik. Jeg kjenner vel også på at det er mest naturlig å tilbringe slike dager med venner, og ikke familie. Alderen taler litt for seg. Hvilket som bare er bra. Jeg er på alle måter sikret en fin og sosial kveld. Om den ikke blir like festlig og nyttårsaktig som de fleste andre sin, så slår den i allefall 2010 – da jeg så rakettene fra vinduet på psykiatrisk med en indisk vikarsykepleier ved min side…. Å slippe det gjør meg mer enn fornøyd!
Innlegget blir avsluttet med ”godt nytt år”! De beste ønsker for det kommende året sendes til dere alle!
Måtte 2014 bli herlig….. Selv har jeg motivasjon til tusen og skal virkelig bruke den for alt den er verdt!
Når man kjenner på konstante smerter timer etter timer flere dager i strekk, så glemmer man til slutt at man har vondt. Jeg har aldri noensinne kjent på så kraftige spenninger, kramper og uutholdelige smerter. Det fantes ikke et sekund uten at de var der. Allikevel forsvant de gradvis, men kun i hodet mitt. Fysisk var det ingen tegn til endring. Faktisk var det mulig å bli ”immun” mot noe som plaget meg så sterkt. Det er nesten litt skremmende at ting etterhvert føltes så naturlig. Selv om jeg innbilte meg at jeg var bedre, så var jeg altså ikke det. Det er ikke alt man merker om man ikke kjenner ordentlig etter. Dermed tok jeg ting på alvor. Selv om jeg ikke greide å lytte til kroppen, så visste jeg at den led. Jeg visste at den var utmattet, sliten og nede. Jeg visste at den slet på grunn av sydom, og jeg visste at forhastelser ikke nyttet. Antibiotikakuren skulle fullføres, og pasienten skulle hvile. Enkelt og greit. Det hadde legen sagt. Jeg valgte å lytte til legens anbefalning og ordre. Og vel… Nå er formen så fin som den kan få blitt. Det var en plutselig overraskelse å våkne opp i en ny og uventet kropp i går. Det var vanskelig å kjenne seg hjemme der, fordi det var noe som manglet. En stund føltes det helt uvirkelig. Hverken godt eller vondt. Bare veldig veldig rart. Jeg måtte fundere lenge på hva som hadde forsvunnet. Jeg kjente ordenlig etter, men kom ikke på noe. Jo; smertene var ikke der! Det var som om hele munnen spjæret idet jeg dro fram mitt bredeste smil. Nå skulle jeg for alvor nyte julestunden. Nå skulle vi sitte felles til julefrokost, høre på julemusikk og bake julekaker. Nå skulle vi pynte oss, ta oppstilte bilder og tre nisseluene godt over øra. Nå hadde julen min endelig begynt! Kanskje varer den helt til påske? Hvis jeg får fler slike fabelaktige dager som i går så er det ikke meg imot…
Julen flyr faretruende fort unna. Allerede 4. dag jul. Jeg tror at jeg blir nødt til å kjøre de siste dagene i reprise. I og med at jeg har vært syk, og enda er syk, så har jeg ikke opplevd romjulen hundre prosent slik som ønsket. Nei til juleselskap. Nei til venninnebesøk. Nei til koselige oppstilte julebilder. Selvsagt har jeg sett filmer, sittet ved bordet og kost meg med familien, men utover det har jeg vært dårlig selskap. Slapp, sliten og nedfor er dessverre gode, men sanne beskrivelser av meg de siste dagene. Hvilket som er uvant, for det ligner ikke gladjenta i det hele tatt. Til en viss grad forstår jeg mitt nedstemte humør. Å være syk i julen er rett og slett deprimerende for et desemberbarn som meg. Nå er heldigvis formen betraktelig bedre, men på langt nær topp – eller som den pleier rettere sagt. Humøret kommer seg. Dette tar tid, og heldigvis blir ventetiden kraftig redusert med antibiotikakuren jeg går på. Uten den vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Antibiotika og kjærlig omsorg er en god medisinsk blanding. Mamma og pappa passer godt på meg. Jeg er i de beste hender. I tillegg har jeg investert i litt avslapning og rolige timer denne lørdagen. Av fornuftige hensyn tok jeg den beslutningen, og jeg angrer ikke. Tross hvor lite jeg hadde lyst. Noen ganger må helsa gå først. Jeg følte meg for rett og slett for dårlig til å dra på jobb, og fryktet dessuten at det kunne sette meg tilbake. Er det noe jeg har lært så er det at friskhetsprosessen går langsommere hvis den støter på hinder underveis. En syk kunde, stress eller florerende nysebakterier kan være nok. Jeg blir fort satt ut av spill på grunn av lav vekt og svakt immunforsvar. Jaja. Det er jeg vant med. Jeg smører meg med tålmodighet. Så lenge det går fremover er det alt som betyr noe!
Som alle andre mennesker synes også jeg det er utfordrende å spise i syketilstand. Allikevel har jeg ikke noe valg. Med anoreksien er jeg nødt til å presse i meg riktig kalorimengde. Jeg har jo ingenting å ofre. Dermed nytter det dårlig å leve på supper over flere dager slik som flesteparten av befolkningen gjerne ville gjort. Heldigvis har jeg ikke mistet vekt. Matdelen har vært krevende, men gått fint, og jeg har fått i meg nok i form av fast føde. Til og med pepperkaker, sunn marsipan og nissestrømpegodis har jeg kost meg med. Ingen næringdrikker, unnasluntring eller lettvinte løsninger har blitt tatt i bruk. Dog litt drøying og tette måltider ettersom det fungerer best å starte spisingen godt utpå dagen. Vel vel. Det får være greit så lenge næringen har gått ned og blitt der. Jeg har virkelig brukt kreftene og fokusert på å få det til. Dette er utvilsomt en slitsom situasjon. Anoreksien er kronisk, og plagsom nok i seg selv. Når jeg får noe annet i tillegg blir det for mye. Selv for denne betongklossen av en jente. Jeg begynner å kjenne på oppgittheten. Jeg er rett og slett lei av overraskende ubehageligheter og smerter som jeg ikke kan noe for. Nå vil jeg bli så bra som overhodet mulig slik at jeg kan nyte den resterende tiden. Positivitet må til. Optimisten må på banen igjen… Ting er ikke ødelagt – bare utsatt litt. Det er fremdeles mange dager igjen med fri og ferie, familiekos og julestemning!
Julaften ble en hyggelig, sosial og flott kveld. En av de bedre hittil vil jeg påstå. Vi kom inn døren til et vakkert julepyntet hjem. Tantes lidenskap for nisser gikk igjen i det meste av kriker og kroker. Med strømbrudd titt og ofte skapte stearinlys en intim og koselig atmosfære. Da klokken slo 17 hørte vi på sølvguttene, og like etter satt vi oss til bords. Jeg spiste min egentilberedte kalkun med grønnsakstilbehør fra bordet. Etter middagen uttrykte alle sin store tilfredshet, så noe dessert ble det neppe plass til. Istedenfor gikk vi rett over til gavene. Tross at vi var få personer, ble det en stor haug, og det tok sin tid. Overraskelser var det ingenting å si på dette året heller. Mamma ble helt satt ut da hun fikk koffertsett, mens pappa jublet høyt da Vervenfestivalbilletten og CD’en fra Ellie Guilding kom til syne. Innpakket i en pastaeske var det ikke lett å gjette hva som gjemte seg der. Selv har jeg blitt storsamler på Ramona hardangerbestikk; salatsett, ordinært sett, biffsett, iskremsett og kakesett. Jeg tror det var alt. I tillegg til min flotteste gåbil, en scrapbooklagebok, kopper, skåler, Bjørn Borg, Elkjøp-kortholder i skinn, kosmetikkartikler og penger. Mye fint og mye jeg kommer til å få bruk for. Gjennomtenkte gaver faller alltid bra i smak. Da vi var i mål med gavene var det tid for riskrem og kaker. Selv hadde jeg slått måltidene litt i ett med en kreativ kombinasjon av pepperkaker, brødskiver, proteinbar og mandariner. Opplegg skal følges og opplegg skal gjennomføres. Julen gir meg så mye håp og motivasjon. Det nytter. Rundt tolv kjørte vi hjemover i øsregnet/haglet. Trøtte og slitne begynte vi allikevel å utforske gavene, og Aleksander monterte bilen. Han var så tålmodig der han satt, og selvsagt måtte jeg vente for å se det ferdige resultatet og få mitt perfekte bilde. Bra overrasket over hvor fin den lille bilen egentlig var…
Jeg sovnet en gang mellom 2 og 3, men sov dessvere ikke lenger enn til 6. Jeg hadde smerter uten like, og kunne verken ligge rolig, vri eller vende på meg uten å kjenne ubehaget. Enda mindre morsomt var det å våkne opp med de samme smertene, bare mer intense. Det gjorde meg skikkelig deprimert. Jeg trodde i det sekund at hele julen var spolert. Rett etter gåtur ble det ikke tid for noen tradisjonell julefrokost. Istedenfor dro vi rett på legevakten. Prøver ble tatt og resepter ble levert. Denne gangen hadde forhåndsgooglingen min noe for seg, og stemte overrens med legens beskjed. Heldigvis skyldtes det ikke anoreksien denne gangen, og det er like greit. Den tar altfor stor plass fra før av. Når ting blir oppdaget såpass tidlig er det forsåvidt ikke noe kjempefarlig heller. Mer detaljert enn det vil jeg i grunn ikke si. Enkelte ting føles for personlig og privat til og deles, og det til tross for hvor åpen jeg egentlig er. Alle har vi vår fornuftige grense. Av og til må jeg også benytte meg av den. Pappa skal ha all mulig takk for at han stilte opp for jenta si. Jeg er virkelig heldig som har slike gode mennesker rundt meg. Så ja. Det har vært en hektisk dag med andre ord, men nå ser det ut til at ting roer seg. Jeg er på bedringens vei. Etter et besøk på apoteket og noen Antibiotika innabords føles både formen og humøret langt bedre. For sikkerhets skyld har jeg bedt pappa ta vare på pilleesken. Det er nok det tryggeste. Når noe fungerer litt vel bra er det fort gjort å bli avhengig og fristet. Dosering kan ikke en undervektig kropp tulle med. Det tåler den ikke. Dermed tør jeg ikke å påta meg en slik oppgave enda. Sist gikk det nemlig dårlig. Med litt seriøs oppfølging, kontroll og kjærlig omsorg skal nok ting gå greit for seg. Det skinner alltid et lys i andre enden. Heldigvis er ikke julen ødelagt, og jeg kan snart igjen se fram til julekos og familiehygge…
Det er noe spesielt med julaften morgen. Den er magisk. Fra jeg var liten har jeg verdsatt den ekstra mye. Tar jeg bort år 2010 (da jeg våknet i sykesenga) så vil jeg si at jeg har elsket hver bidige julemorgen så lenge jeg har levd. Det er jo ikke rart. Julen bringer fram noe vakkert i oss alle. Jeg elsker stemingen, gleden og den lykkelige følelsen jeg får. Aldri noensinne om noen skal få ta fra meg disse positive assosiasjonene. Det går bare ikke. Jeg våknet full av energi med et bredt smil om munnen. Noe som var veldig overraskende ettersom jeg har vært helt redusert de siste dagene, og nærmest livløs. Pluss at jeg la meg litt vel sent i går. Dermed må det virkelig være noe spesielt med den 24, altså. Eller kanskje bare mine sterke tanker knyttet til julen kan overdøve alt? Selv stormen som herjet ute stoppet ikke meg. Jeg hadde bestemt meg god tid i forveien, men dagens tur ble vel mest på pur viljestyrke vil jeg si. Med thigts, joggebukse og boblejakke vandret jeg ut. Ingenting er som en frisk og deilig morgentur selv om man nesten blåser bort. Da jeg kom hjem var jeg klissvåt, men allikevel ikledd mitt bredeste smil. Det til tross for at den hvite julen ikke er et faktum i år. Den har regnet bort for lengst og sviktet oss fullstendig. Vel. Enkelte ting kan man ikke gjøre noe med. Jeg merket allikevel julaftenvibbene så fort jeg kom inn døra og så mitt vakre lille juletre. Det pynter opp perfekt!
Så fort jeg hadde skiftet hoppet jeg inn i onepiece’en, og nøt morgenen med mine siste kalenderuker og god tv-underholdning. Det bøtød ikke Askepott. Jeg får lite julestemning av østeuropeisk jallaskuespill som jeg har sett tusen ganger før. Disney er så mye bedre. En tradisjon som hører barndommen til, men som allikevel lever videre. Det er alltid like koselig å se Snipp&Snapp som erter Pluto. Da kan jeg ikke annet enn å le. Etterhvert ble også nissestrømpen innviet. Tjukkasen hang der klar og ventet på meg. Bare det gjør at jeg følte meg som et lite barn igjen. Morgenen kunne ikke vært mer kompeltt, og familien koste seg masse sammen. Det var vidunderlig å vite at man er i mål med alt sammen. Det å nyte stillheten, roen og friheten gjorde godt. Nå gjenstår kun frokost, kalkunsteking, matpakker og stelling – så kan kvelden bare komme. De siste dagene har nemlig vært altfor hektiske, stressende og langt over hva kroppen min egentlig kan takle… Men men. Sånn får det bli når man får såpass mye godstemning tilbake. Ikke bare er givergleden stor, men også gleden over å tilbringe tid med kjente og kjære. Det betyr enormt for meg og takknemmeligheten er stor. Jeg er så glad vi har hverandre!
God jul kjære blogglesere, kjente og familie! Ønsker dere alle en fortreffelig julekveld, og håper dere nyter den så godt det lar seg gjøre.
Tidlig i høst inviterte pappa bestemor og bestefar til å feire jul med oss. De takket ja. Få uker senere gjorde onkel og tante det samme. Så da ble spørsmålet; hvem skal være hvor? For å unngå noen ubehageligheter lot pappa meg ta avgjørelsen. Jeg kunne feiget ut, men det gjorde jeg ikke. Istedenfor tok jeg fram mobilen og sendte melding til onkelen min på sekundet. Å feire jul hos dem har vi ikke gjort på 5 år, så det virket både hyggelig og fint. Dessuten var vi borte forrige julaften også, og det gikk jo smertefritt. Alle vet jo at jeg er syk, og det finnes ingen overraskelser rundt det lenger. Åpenhet har vært helt avgjørende for meg, og jeg må si jeg har vært flink der. Allikevel kan jeg kjenne klumpen i magen når jeg tenker på jul, julemat og tradisjoner. Begrensninger er jo kjipt. En optimal jul hadde helt klart vært det beste. Men slik er det altså ikke.. Ikke enda. Så lenge det er realiteten å forholde seg til blir det fort litt mer styr og stress å ha det hjemme. Pynting og rengjøring er en ting. Mat en annen. Både pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker, medisterpølser og kalkun skal tilbredes. For ikke å snakke om alt det tilbehøret som skal lages. Da blir fort anoreksien litt ekstra stresset, også. Da er en en skikkelig prøvelse å stå på kjøkkenet i mange timer. Spesielt med så mye intense lukter om hverandre. For min del kjennes det derfor godt å være utenfor matdelen. Jeg vil i grunn kun involeres i det som angår meg. Nå var jeg jo heldig og fikk vite om julaftentankene relativt god tid i forkant. Det åpnet dermed for trygghet og mulighet til å planlegge. Slik må jeg jo ha det.
I år har jeg forsåvidt vært flink. Det blir ingen ny kjole for anledningen, men dog en kjole jeg nesten ikke har brukt. Den er adventslilla og passer høytiden ypperlig. Jeg tror det blir sorte sko og en lilla cardigan til. Det gjenstår litt prøving før jeg kan si meg hundre prosent i mål med den delen, og det er vel det eneste usikre moment. Sjåføroppgaven har vært selvskreven og bestemt siden avgjørelsen ble tatt, så da blir det gode doser med Pepsi Max for denne jenta. Kalkunbrystet ble kjøpt inn tidlig i Desember. Det ligger nå til tining på benken. Jeg gjør som i fjor der jeg steker på forhånd og pakker inn det jeg skal ha i aluminiumsfolie. Rett før vi skal spise legger jeg det noen minutter i ovnen slik at det får litt varme, men ikke blir tørt, selvsagt. Jeg regner med å innta frokost før jeg drar, og tar med lunsj og kvelds. Mesteparten vil nok bestå av mine nydelige pepperkaker for å si det sånn. På den måten har jeg ikke utelukket julekosen når de andre spiser dessert, godteri og det som måtte være. Det må noen kreative løsninger til med andre ord. Slik kan jeg nyte julekvelden på best mulig tenkelige måte. Det gleder meg stort!
Det er full fart, og det kjennes på kroppen. Jeg jobbet både Lørdag og Søndag, noe som var utrolig slitsomt. Folk tok fysisk tak i meg og forlangte hjelp. Snakk om desperate mennesker. Jeg forstår det til en viss grad, men synes kanskje ordet ekstrem har fått ny betydning. Koselig var det i det minste. Folk er over gjennomsnittet takknemmelig og utrykker dette i så stor grad at man ikke skulle tro de hadde vært på smilekurs. Det hjalp betraktelig på energinivået, men så fort jeg kom hjem orket jeg ikke mye. Det skal sies. Aller helst ville jeg bare sove. Noe som ikke gikk særlig bra. Med jul like rundt hjørnet venter det alltid gjøremål og en haug av ting man skal rekke. Det begynner å bli bra nå. Mye er unnagjort. Jeg har nettopp pyntet ferdig treet. Det er vel kanskje noe av det hyggeligste jeg gjør der jeg danser rundt i takt med musikken. Heldig for meg har vi et tre nede også som skal pyntes. Julestemningen kommer seg med andre ord. De siste småtteriene gjenstår forsåvidt enda. Jeg håper dessuten å finne en gave til lillebror. Litt småhandling er ikke galt lillejulaften, men jeg burde vel helst unngått det ettersom byen er full av stress og massive menneskemengder. Det er jo ikke uten grunn det er kalt ”den store bulkedagen”. Vel. Min bil får stå. Hun får ikke lov til å få en eneste skramme, og i hvertfall ikke rundt disse tider….
