Første norsktime etter sommerferien blir vi påmint særemnet. Det tunge, harde arbeidet som skal leveres før jul. 20 Desember er fristen. Min bursdag rettere sagt. Påminnelsen stresser meg. Jeg må gjøre det bra nok. Jeg kan ikke ødelegge norskkarakteren min på grunn av et dårlig særemne. Jeg må derfor starte tidlig. Kort tid etter skolen er begynt oppsøker jeg biblioteket. Jeg ber om å få et møte med bibliotekaren slik at hun kan hjelpe meg i gang. Forfatteren ble bestemt i fjor. Det er kun bøkene jeg er usikker på. Med god hjelp og (for mange) muligheter ender jeg opp på noe jeg anser som godkjent. Jeg føler dessuten det er fornuftig og absolutt realistisk for en ”bokelsker” som meg. Med bøkene leid kjenner jeg en lettelse. Allikevel er klumpen der. Jeg får ikke sove. Samvittigheten ganger. Klokken er passert to, men det gjør ikke noe. Jeg setter meg opp i senga, slår på lyset og starter lesingen. I utgangspunktet vil jeg bare introdusere meg selv for hovedpersoner og handling. Enklere tenkt enn gjort. Tre timer senere sitter jeg med fire stappfulle A4-sider med notater og en utlest bok. Hvem hadde trodd at noe fra 1800-tallet både kunne være fangende og spennende om hverandre. Jeg legger meg tilbake i sengen og sovner momentant. De neste bøkene får vente litt. Ikke mer enn et par uker riktig nok. Før høstferien er alt lest ut. Notatene skal nedskrives på data, og jeg skal starte skrivingen. Jeg unner meg en god ferie før jeg setter i gang. Skrivingen tar tid. Det er mye omformulering. Jeg sletter ord for ord, legger til nye ord og endrer på setningsplasseringer. Jeg blir ubesluttsom, irritert og redd for at det aldri vil bli bra nok. Etter ni sider er skrevet innser jeg at problemet er stort. Seks sider er riktig nok minimum, men dog også maksimum. Jeg får en ny jobb å gjøre. Å kutte er mye verre enn man skulle tro. Hvordan skal jeg nå få fram mine gode poeng og kunnskap? Jeg river meg i håret og kjenner at tårene vil fram. Nå har særemnet opptatt for mye plass. Det som er skrevet får stå. Nå må det vente noen uker før jeg kutter og gjør nye endringer. Det er ikke mer enn November måned, så det skal jeg klare. Noe jeg gjør. Etter å ha lest gjennom er jeg allikevel ikke fornøyd. Ikke i det hele tatt. Jeg synes det virker rotete, ustrukturert og uten sammenheng. Nok syting. Nok tenking. Nok søvnløse netter. Nå orker jeg ikke mer. På skolen sier jeg til læreren at jeg nesten er i mål. Det føles slik på alt jeg har skrevet, men det føles ikke slik på innholdet. Jeg frykter mange timers arbeid gjenstår. Klassen ligger heldigvis godt bak meg, og vi får utsettelse til over juleferien. Jeg tenker stadig på hva jeg kan gjøre bedre. De første dagene etter julaften setter jeg meg ned. Internett er dratt ut. Her skal det fokuseres. Ord for ord leser jeg gjennom. Nærmere 3000 ord blir gransket nøye. Jeg endrer hvert bidige avsnitt og flytter på det som kan flyttes på. Jeg legger inn et skikkelig ekstragir for å få oppgaven i havn med andre ord. Intet mindre enn fire timer senere smiler jeg. Jeg smiler på ekte. Jeg kan ikke være mer fornøyd. Om det er superbra eller høyeste karakter vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har gjort mitt beste. Det vil for alltid være godt nok!
Jeg printer ut mitt 6 1/2 siders lange manuskript. Fire fridager blir benyttet til øving. Alt med naturlige mengder. 2 sider utenat i løpet av en dag, og til slutt det hele plettfritt uten manus. Til slutt greier jeg jammen det. Kan det nå komme en nedtur? 30 minutter sammenhengendes prat blir visst for mye for læreren. Jeg fikk en tidsbegrensning på knappe 10-12 minutter. Jaja. Enda litt jobb å legge ned. To nye timer senere har jeg kortet ned, tatt tiden, og kommet innenfor godkjente rammer. Da gjenstår det bare å lære seg alt utenat basert på siste manus. Fort gjort å nevne litt for mye når en er ivrig… Nå er særemnet innlevert. Jeg har drøyd lengst mulig i tilfelle. Det går ikke lenger. Nå kan ingenting endres på. Det er ingen vei tilbake. Til Fredag skal det presenteres. Jeg føler meg i mål. Jeg har jobbet hardt, og håper innsatsen betaler seg. Forventningene har nok overgått fornuftens grense, men samtidig har jeg fått et liv utenom. Jeg kjenner en lettelse idet en tung murblokk nå forsvinner fra skuldrene mine. Den gode samvittigheten er gull. Kanskje litt for gull, men i allefall noe jeg skal leve på i noen dager fremover. Framføringen blir barnemat 😉
