Bursdag her hjemme…

Etter at særemnet ble innlevert er jeg som et nytt menneske. Bekymringsløs og lettere til sinns. Det gjør at dagene har gått lekende lett. Denne også. Det startet med en tur i frostkulde og snø og ble etterfulgt av skoletimer. Heldigvis henger armen fremdeles der den skal. I dag, på pappa sin bursdag, er det et år siden ”ulykken”. Å brekke armen var mitt livs verste mareritt, og jeg blir ordentlig trist av å tenke tilbake på det. All den friheten som plutselig forsvant. Uff. Jeg setter virkelig pris på at jeg har en funksjonell kropp etter den hendelsen. Uten fatle sitter jeg altså her, og jeg har ikke tenkt meg ut noe mer i dag. Gavene er akkurat pakket inn. Vi har planlagt en intim familiefeiring med felles kalkunmiddag, nybakte skoleboller og pakkeåpning. Jeg var hos venninnen min på Søndag og bakte boller. Det var litt rart at vi to med anoreksi stod der og veide opp både smør og sukker, knadde deig og overlevde den intense bollelukta. Vel. Det er en mestring det, også. Mellom hevingen hadde vi hobbyverksted. Det er der gavene kommer inn. Hun er en del mer kreativ enn meg, men slike ulikheter gjør at vi utfyller hverandre veldig bra. Jeg lager sjelden hjemmelagde gaver, men må si det er ekstra gledelig å gi bort noe det ligger en innsats bak. Hundre prosent fra hjertet med andre ord. Grunnet en nysgjerrig far kan jeg ikke røpe noe særlig. Det får vente.. Bollene med vaniljekrem ble fryst ned idet jeg kom hjem. Det er nok det beste med tanke på melisglasur og kokos, så det ordner jeg heller like før de skal spises. Pappa elsker eplekake og skoleboller, så med en av to er jeg sikker på at han blir fornøyd. Og han tar helt sikkert min porsjon, også. Hipp hurra for pappa!

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg