Julen flyr faretruende fort unna. Allerede 4. dag jul. Jeg tror at jeg blir nødt til å kjøre de siste dagene i reprise. I og med at jeg har vært syk, og enda er syk, så har jeg ikke opplevd romjulen hundre prosent slik som ønsket. Nei til juleselskap. Nei til venninnebesøk. Nei til koselige oppstilte julebilder. Selvsagt har jeg sett filmer, sittet ved bordet og kost meg med familien, men utover det har jeg vært dårlig selskap. Slapp, sliten og nedfor er dessverre gode, men sanne beskrivelser av meg de siste dagene. Hvilket som er uvant, for det ligner ikke gladjenta i det hele tatt. Til en viss grad forstår jeg mitt nedstemte humør. Å være syk i julen er rett og slett deprimerende for et desemberbarn som meg. Nå er heldigvis formen betraktelig bedre, men på langt nær topp – eller som den pleier rettere sagt. Humøret kommer seg. Dette tar tid, og heldigvis blir ventetiden kraftig redusert med antibiotikakuren jeg går på. Uten den vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Antibiotika og kjærlig omsorg er en god medisinsk blanding. Mamma og pappa passer godt på meg. Jeg er i de beste hender. I tillegg har jeg investert i litt avslapning og rolige timer denne lørdagen. Av fornuftige hensyn tok jeg den beslutningen, og jeg angrer ikke. Tross hvor lite jeg hadde lyst. Noen ganger må helsa gå først. Jeg følte meg for rett og slett for dårlig til å dra på jobb, og fryktet dessuten at det kunne sette meg tilbake. Er det noe jeg har lært så er det at friskhetsprosessen går langsommere hvis den støter på hinder underveis. En syk kunde, stress eller florerende nysebakterier kan være nok. Jeg blir fort satt ut av spill på grunn av lav vekt og svakt immunforsvar. Jaja. Det er jeg vant med. Jeg smører meg med tålmodighet. Så lenge det går fremover er det alt som betyr noe!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Som alle andre mennesker synes også jeg det er utfordrende å spise i syketilstand. Allikevel har jeg ikke noe valg. Med anoreksien er jeg nødt til å presse i meg riktig kalorimengde. Jeg har jo ingenting å ofre. Dermed nytter det dårlig å leve på supper over flere dager slik som flesteparten av befolkningen gjerne ville gjort. Heldigvis har jeg ikke mistet vekt. Matdelen har vært krevende, men gått fint, og jeg har fått i meg nok i form av fast føde. Til og med pepperkaker, sunn marsipan og nissestrømpegodis har jeg kost meg med. Ingen næringdrikker, unnasluntring eller lettvinte løsninger har blitt tatt i bruk. Dog litt drøying og tette måltider ettersom det fungerer best å starte spisingen godt utpå dagen. Vel vel. Det får være greit så lenge næringen har gått ned og blitt der. Jeg har virkelig brukt kreftene og fokusert på å få det til. Dette er utvilsomt en slitsom situasjon. Anoreksien er kronisk, og plagsom nok i seg selv. Når jeg får noe annet i tillegg blir det for mye. Selv for denne betongklossen av en jente. Jeg begynner å kjenne på oppgittheten. Jeg er rett og slett lei av overraskende ubehageligheter og smerter som jeg ikke kan noe for. Nå vil jeg bli så bra som overhodet mulig slik at jeg kan nyte den resterende tiden. Positivitet må til. Optimisten må på banen igjen… Ting er ikke ødelagt – bare utsatt litt. Det er fremdeles mange dager igjen med fri og ferie, familiekos og julestemning!