En venn for livet!

Jeg får stadig mail, og denne novemberkvelden var intet unntak. Dette var hittil den korteste meldingen jeg hadde mottatt, men dog den mest interessante. Derfor fikk den høy prioritet og ble besvart ganske øyeblikkelig. Nok en gang hadde en nydelig og dessverre syk jente tatt kontakt med meg. Hun hadde fulgt bloggen siden dag 1 (januar 2011) Ikke bare hadde hun tatt kontakt for å ta kontakt eller for å dele tankene sine med meg. Denne jenta bodde faktisk i samme by, hadde også anoreksi og var noen år eldre. En samtalepartner med andre ord. I tillegg ville hun møtes. Møtes på ekte. Ansikt til ansikt. Meg og henne. To tynne knoklete mennesker som møttes. Hvordan ville det gå? Jeg var litt usikker. Ville anoreksien føle seg trigget av et slikt møte? Nja. Jeg kom til slutt fram til at jeg er mer enn sterk nok. Sterkere enn noen gang tror jeg. Om jeg ikke hadde taklet et slikt møte ville jeg heller ikke kunne taklet en hverdag. Daglig går jeg på skole, jobber og omgås mennesker i alle mulige fasonger. Da måtte jo dette gå bra også. Vi avtalte en dag. En dag som passet for oss begge og en tid som passet mellom slagene for måltidene. Vi valgte å gå for et tidspunkt ganske snart. Jo fortere, jo bedre. Mindre angst og mindre man kunne grue seg til. Jeg skal ærlig innrømme at jeg vurderte å trekke meg både tre og fire ganger. Bare sende en sms og late som jeg var syk eller noe. Det kunne vært så mye enklere, men jeg gjorde det ikke. Jeg er ikke så feig eller latterlig. Jeg møter opp og er seriøs. Jeg hopper i ting og tar det som det kommer. Satser man ikke vil man jo aldri vinne. Spent med tusen sommerfugler møtte jeg opp. På Stallen, en koselig cafe i byen. Vi gav hverandre en klem, bestilte varm te/kaffe og startet praten. Alt gikk på skinner og fra første sekund viste det seg at vi hadde verdens beste kjemi. Fra setning nummer en hadde jeg altså brettet ut livet mitt til en vilt fremmed. Det hadde hun også forsåvidt. Fremmed var vi nok for hverandre der og da, men det kom straks fram at vi var i ferd med å utvikle noe. Et bånd. Et vennskap. Noe evigvarende, unikt og verdifullt. Jeg hadde en lykkefølelse i kroppen min. Blodet boblet. Vi hadde gjennomgått akkurat det samme og vi hadde nøyaktig de samme evner, forutstetninger og målsetting. Tenk å møte noe som er deg selv på en prikk! Jeg var overveldet. Endelig hadde jeg funnet min bedre halvdel. En som forsto meg og en som jeg kunne prate med om alt. Det var jeg overbevist om. Parkeringen ble avgjørende for avslutningen da den tikket ut to timer senere. Hun tilbød seg å kjøre meg hjem, og vi bestemte oss fort for at dette ikke var siste gangen. Allerede en uke senere stod jeg utenfor døren hennes.

 

Praten gikk mens vi viste hverandre bilder og koste oss med te. Åpnheten blomstret, og vi la ikke skjul på noe. De mest sårbare detaljer og vonde sannheter kom fram. Alt fra hvordan vi ble syke til sykehistorier med sondeforing og felles hatet personell i Tønsberg og på RASP. Misnøyen var det ikke måte på, og det var herlig å få ut litt frustrasjon hos noen som delte samme mening. Om ikke bare baksnakking. De herligste øyeblikk kom også fram, og den sterkeste psyken kom på banen. At vi begge var sta og supersterke var det ingen tvil om. Nå var jeg enda mer overbevist om at hun var den rette venninne for meg. Vi begynte raskt å betegne hverandre som bestevenner, og det så kort tid etter aller første blikk. To dager gikk og jeg kom på nytt besøk. Hun var den kreative sjelen som ville lære bort, og jeg var den spente eleven som var ivrig etter å lære. Ivrig etter å prøve noe nytt. Kanskje kunne jeg ha godt av å bruke den delen av hjernen også? Vi gikk i gang med et storslagent to dagers juleverksted. Dagen etter tok jeg kontakt på nytt, og vi fortsatte der vi slapp. Denne gangen kom hun på besøk til meg. Slik gikk det til med treff, mens vi støtt og stadig sendte koselige meldinger og påminnelser på sms. For ikke å snakke om hvor ofte vi ”likte” bilder og statuser på både facebook og instagram. Man skulle tro vi hadde kjent hverandre hele livet… Med hånden på hjertet er dette en av de beste historiene jeg deler med dere. Tenk at en enkel e-mail utviklet seg til noe langt større og mer betydningsfullt. Det føles nesten surrealistisk og litt uvirkelig. For ikke å snakke om fantastisk!

 

 

Folk får mene og tro hva de vil. Er det bra at to anoretiske jenter omgås? Hva slags påvirkning har de på hverandre? Mange lurer sikkert, og jeg skal gi et svar; så lenge vi begge nærmest er kommet dit hvor vi virkelig VIL bli friske, så er jeg overbevist om at vi kan hjelpe hverandre med det også. Vi er dessuten så sterke at vi overser kropp, vekt og utseende. Det er bare noe tull ingen av oss har oppnådd noe suksess rundt. For oss er det den indre personen som teller. Jeg ser et ekte menneske jeg respekterer, og hun ser et ekte menneske hun respekterer. Vi er ikke offeret eller ”den syke”. Vi er bare M og M. To jenter fulle av ambisjoner. Begge unner vi hverandre livet. Vi spøker ofte om en normal hverdag der vi kan dra til London og nyte alt storbyen har og tilby. Og det er forsåvidt vårt felles mål, også. Ingen tvil om at det vil skje en dag!

 

 

Det er jo kun jeg som vet hva som er best for meg, og slik er jeg tydelig på at det skal fortsette å være. Slik nærmer jeg meg altså livet. Steg for steg. Dag for dag. Jeg merker nå for alvor hvor mye det sosiale liv virkelig betyr. Jeg smiler oftere. Jeg kjenner at jeg gleder meg på ekte, og jeg setter faktisk mer pris på ting. Jeg føler meg rett og slett særdeles bra! 

 

 

 

 

 

12 kommentarer
    1. Veldig bra skrevet, og så utrolig herlig at du har funnet deg en venn og være med 🙂
      Denne bloggen fortjener flere visninger syns jeg..flere kommentarer og på topplisten.
      Lykke til videre! Jo fler jo bedre 🙂 Klarer 1 det, klarer i hvertfall 2. Stå på 🙂

    2. Jeg sitter her med tårer i øyekroken:) Du er bare fantastisk<3 Jeg er så utrolig glad for å ha truffet deg og jeg deler alle dine opplevelser av treffene du skriver om:) Jeg har aldri truffet noen som er så lik meg selv og har så mye til felles med:) Etter så kort tid kjennes det ut som jeg har kjent deg i årevis, det er et godt tegn:) Gleder meg veldig til fortsettelsen..;)

    3. Så trivelig! Venner er så godt og viktig, så unner deg det. Skulle ønske jeg hadde noen nære selv 😉
      Hils til henne da! Skjønte hvem hu er gjennom fb, og vi var på spis samtidig en liten stund. Ønsker alt godt til begge to!
      Ps: det er mulig!

    4. Det der fortjente du virkelig! Er så fantastisk når slike ting skjer!
      Jeg bare lurte på om du kunne legge ut oppskrift på den sunne marsipanen din? 🙂

    5. Amalie: Tusen takk! 😀

      Den er så enkel at den er permanent lagret i hukommelsen. Du tar 90g mandelmel, 60g sukrinmelis og 1-2 eggehviter (jeg bruker 2) og blander det sammen. Tilsett noen dråper vaniljeessens (ikke for mye – merker det fort) og kna videre. Det skal bli en seig ball som du deretter deler i så mange biter som du vil. Jeg pleier å få mellom 35 og 40 kuler av denne oppskriften 🙂 Settes i kjøleskap til kulene er faste og fine. Gjerne noen timer!

    6. Jeg begynte å gråte når jeg leste dette, Madeleén. Jeg unner deg alt godt og er så glad for at du har en å dele ting med: både sorger og gleder. ALLE fortjener det! Jeg hadde teselvskap med 4 venninner fra skolen i går. Da kjente jeg på ordentlig lykke og glede, sånn som du gjør med venninnen din. Jeg kan lese i ordene dine at henne gjør deg glad. Tusen tisen takk for at du deler det med oss. Det gir både glede og motivasjon til å kjempe videre mot spiseforstyrrelsen!

    7. Fantastisk å høre at du har fått deg en venn som deler de samme tankene og erfaringene som deg. Det er gull verdt, og vil hjelpe deg på vei til et bedre og friskere liv. Stå på 🙂

Siste innlegg