Tiden går jammen fort. I morgen er det en uke siden jeg var tilbake på skolen. Uken har vært innholdsrik og ting begynner å dra seg mot normalen igjen. Alt det praktiske var ordnet i forkant. For en befrielse. Timeplanen er også såpass fantastisk at jeg får langhelg 6 uker på rad. Mine sosiale antenner er på, samtidig som jeg har brettet opp armene for å ta i skikkelige skippertak dette året. Enn så lenge går alt fint. Det føles virkelig som at økonomi er et fag jeg mestrer. Kanskje til og med på høyde med alle andre fag. Mindre motivert blir jeg jo ikke av pappas ord; ”dette tar du enkelt”. Hvis han har tro, ja, da har jeg også det. Lenge leve optimisten!
Jeg var riktig nok veldig usikker i starten, men etter 2 timer og en hel 7 timers fagdag sist Fredag kan jeg underskrive på at jeg forstår mer og mer. Riktig nok en del knoting og spørsmål i starten, men det fungerer greit når læreren er så tålmodig som han er. Rettelse; må være. Bare det danner grunnlag for trygghet. Håper den vare noen uker til. Jeg kjenner nemlig antydning til angst i magen. Angsten for vurderingene som skal settes. Om å gjøre det bra nok. Vite at jeg faktisk har forstått og bestått. Uten at det blir perfeksjon. Det er det alt handler om. Få en brukbar karakter på vitnemålet. Noe jeg kan være stolt av. Vanskelig – det er det, men ikke mer enn at innsatsen avgjør. Utfordringer liker jeg. Ting skal ikke løse seg på 1-2-3. Man må jobbe, og jeg; jeg gir meg ikke. Jeg legger nemlig ned all den frivillige innsatsen jeg kan, og jobber gjerne litt hver eneste dag (uten at det går på bekostning av andre ting) Er på skolen litt for sjelden til å føle meg som student, så da kan jeg likeså ta igjen det her hjemme. Må jo opprettholde kunnskap og arbeidsglede så ofte jeg kan. Bokvis med notater, ekstra lesing og oppgaveløsning gir meg dessuten mange fordeler. Fordeler jeg vil ha stor nytte av etter 5 år på økonomisidelinjen. Samt at det skaper trygghet, minker stressnivået og gir meg en fornuftig og forsvarlig dose med kontroll. Noe jeg alltid må ha. Så enkelt. Justeringene får jeg ta etter hvert. Jobbe seg i hjel er uaktuelt. Skolen skal ikke bli et ork. Med tiden får jeg nok tilpasset det. Til å begynne med må jeg komme litt inn i gamet. Enn så lenge får dette være min oppdatering på skolefronten. Håper muligens å skvise inn litt Elkjøpjobbing et sted også, men foreløpig må det drøye litt kjenner jeg. Helse først. Ellers er det meste ålreit tross sykdommen. Jeg sover godt om nettene og har sjelden mareritt. Formen kjennes fin. Ingen verkende ledd eller vonde kroppsdeler. Litt trøtt og sliten, men ikke noe mer enn normalt. Er vel mest er preget av inntrykk denne uken. Det skal bli spennende å se utviklingen videre. I mellomtiden minner jeg meg selv på å leve livet, trappe ned når det trengs, og akseptere ting slik de er… Kanskje ikke en umulig oppgave?
Det var uvant, men samtidig godt å være tilbake på skolen. Faktisk var det skjønt å sitte i gymsalen igjen, skjønt å se lærerne igjen og skjønt å se så mange nye og ukjente elever. Tross at det var 96’ere jeg satt der med… Det var som en slags spesiell aura som omfavnet kroppen min. Meget god en vil jeg påstå. Ja, for jeg har gledet meg til denne dagen. Til dette nye året. Endelig er jeg i gang. På vei videre. Et fag gjenstår før jeg kan kalle meg ferdig med videregående. Jeg går inn med null forventninger og krav, men selvsagt ambisjoner og mål. Dette får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. For det er nettopp hva målet mitt er; gjøre mitt beste og vite at jeg avslutter med en gullende samvittighet og god følelse. Nettopp fordi jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Det ble med andre ord et ekstra år på meg – kun fordi timeplanen ikke gikk opp i fjor. Tirsdager og Onsdager pluss hver syvende Fredag. Langhelg med andre ord. Det vanskeligste blir å stå opp før 15, men bortsett fra det skal det nok gå fint. Ferievaner er kun ferievaner. Nå er det andre vaner som gjelder. I og for seg er det jo supert med kun et fag å fokusere på. Spesielt siden det er dette faget. Ja, for økonomi. Økonomistudent. Hva tenker jeg? Jeg hadde næringsøkonomi nivå 1; økonomistyring bedre kjent som, i 2 klasse. Det er allerede 5 år siden (!) Jeg er nok litt spent og nervøs. Jeg innrømmer det. Å ta et fag som bygger videre på dette er i seg selv veldig risiko for en som har vært så lenge borte fra den typen ”læring”. Uansett så må det bli sånn. Jeg har ikke noe annet valg. Det tok jeg nemlig for flere år tilbake, og fullverdig vitnemål; jo det må jeg ha. Jeg skal i alle fall være lykkelig over at videregåendepensumet er langt unna B1-standard. Heldigvis – takk og pris. Nei. Nok om det. Jeg får vente og se hva som skjer. Er unødvendig å bruke tid på å gruble og grue seg. Det får som sagt gå som det går, uten at det får påvirke innsatsen selvsagt. Den blir som de foregående årene; ingenting å si på. Resultatene er jeg mer usikker på, men som jeg sa; så lenge jeg gjør mitt beste skal jeg være fornøyd. Tror jeg. Faget blir på mange måter nytt og fremmed. Bare det gjør at jeg må legge ned en del ekstra jobb. Spesielt de første ukene. Spesielt i hjemmearbeid. Nøkkelordet er basiskunnskap. Fint for en som henger best med i begynnelsen… Kjør på – jeg er klar! Allerede førstkommende Onsdag braker det løs….
Jeg er rastløs og lei. Lei av late varme og lite innholdsrike dager. Jeg er ivrig etter å komme i gang med hverdagen igjen. Være Madelen. Tilbake til forpliktelser, krav og mestring. Misforstå meg rett. Jeg trives godt med ferie, daffing og frihet, men det finnes grenser. Et sted kommer savnet. For min del er det å ha noe å gjøre kanskje bedre enn det at jeg ikke har noe å gjøre. Nettopp fordi jeg føler at jeg bruker tiden min fornuftig (ikke sove bort dagen!), eller er til nytte for meg selv eller andre. Det er da jeg kjenner på dette med ”å komme seg videre”. Komme seg videre til det livet jeg så sårt ønsker. Og nettopp det er hva jeg holder på med. 18 August (om under en uke!) går jeg i gang med min siste runde på Horten Videregående noensinne. Ikke fullt så heavy som tidligere, men nok til at rutinene igjen faller på plass. Det å ha noe å gå til er i grunn veldig ålreit. Jobben blir på en måte ikke nok da jeg enda må holde igjen med tanke på kreftene og formen. Akkurat det håper og tror jeg skal bedre seg dette året. Ja, for jeg har mye ambisjoner og forventninger. Ting må gå veien, og det er det kun jeg som kan sørge for. Sommerferien har jeg virkelig utnyttet, og jeg føler meg overfylt av energi!
Jeg lever i Norge, et av verdens rikeste land. I alle fall hva det sies. Jeg har tilgang til alt jeg vil. Jeg har penger til alt jeg vil (innenfor rimelighetens grenser) Jeg har fast jobb. Jeg har så å si fullført obligatorisk skolegang. Jeg har familie. Jeg har venner. Og skal jeg telle hvor mye materielle ”gleder” jeg har, så vet jeg neimen ikke hvor jeg skal starte. For ja. Jeg er heldig. Jeg er virkelig det. Allikevel så utnytter jeg livet feil. Jeg bruker opp kreftene mine, og jeg bruker dem feil. Uten at jeg selv merker det. Akkurat som at den ene tingen som er viktigst for meg; jo det er sykdom. Luksusproblem vil de overfladiske kalle det. Med galgenhumor skulle jeg gjerne gjort det. Vært så ironisk og latt som at alt bare var latterlig enkelt. Luksusproblem, du liksom. Slik er det altså ikke. Jeg lever ikke på noe rosa sky. Rosene kommer med torner på, og ofte stikker de. Det gjør vondt. Sykdommen sitter dypere enn som så, og det psykiske påvirkes mer enn man skulle tro. Den kan jeg ikke kontrollere bare med ønsketenking. Uansett hvor bra jeg har det. Uansett hvor mye jeg har, eller får til. Uansett…
Sykdom kan ramme hvem som helst. Problem er derfor feil å si. Problemer kan en mange ganger lage selv, helt i motsetning til sykdom. Det er ikke valgfritt. ”Ingen velger sykdommen – sykdommen velger deg” En realistisk porsjon livsvisdom jeg ofte har hørt bli sagt. Psykiske problemer og ordet spiseforstyrrelser er egentlig et misvisende ord, for det virker så midlertidig. Akkurat man lett som en plett bestemmer tidsperspektivet helt selv. ”Gå til en psykolog – og etter x antall timer er hodet ditt ”riktig” igjen”… ”Spis det du frykter til du ikke eier frykt for den maten lenger”.. ”Legg på deg slik at kroppen når en forsvarlig BMI”… Den tiden det tar – den tiden tar det liksom å bli frisk. Mange kan underskrive på at det ikke er så lett. Jeg sier ikke at det er umulig å tenke tidsforløp. Til en viss grad kan en bli lei og finne ut at nok er nok, men faktisk er det en tilvenningsprosess å nå det friske. Jeg kjenner ingen, og da mener jeg ingen, som har bestemt seg for å bli frisk en eksakt dag og deretter levd ”lykkelig alle sine dager”. I så fall er det løgn. For omverdenen, greit nok. For seg selv, verre. Innbille seg og tro på noe som ikke er sant. Hvorfor ikke bare akseptere at ting tar tid? ”Å ta tiden til hjelp” er ikke bare et ordtak, men også en brilliant rettesnor. Den psykiske delen skal nemlig også på plass. Kanskje er ikke ordet ”psykiske problemer” så feil allikevel? Jeg velger allikevel å holde meg til sykdom. Psykisk sykdom med forstyrret selvbilde er en bra beskrivelse. Hjernen trenger tid til å venne seg til ting, og det sies at det tar omtrentlig 60 dager å opparbeide seg en ny vane. Å bryte ut av tvang og rutiner er dermed en tidkrevende og langvarig prosess som ikke skjer over natten. Dessverre. Til mitt store hat. Jeg skulle veldig gjerne ønske det var sånn. Ønske som foreldrene mine gjorde i 2010; at så fort jenta var innlagt og ”fetet” opp – ja, da var hun frisk. Frisk for alltid. Fri fra spiseforstyrrelsen klør. Æsj. At jeg ikke kunne gi dem den gleden. Rettelse; meg selv den gleden. Jeg håper ofte. Håper at den ene dagen hvor motivasjonen er på topp – ja, da er jeg frisk. Da kan jeg ta en joggetur, bestille utenlandsreise og invitere venner på en kjempestor grillfest. Helt på måfå. Listen med muligheter virker endeløs. Så vet jeg en ting, da. Mulighetene blir ikke mulig før begrensningene forsvinner. Og vel. Disse begrensningene forsvinner ikke før utfordringene gjennomføres. Alle som en. Mestring på mestring. Delmål på delmål. Tross at det kun er små steg, så er det steg. De får være små så lenge det er hva jeg trives med og hva som opprettholder min gode tilstedeværelse. Jeg er kanskje ikke den tynneste lenger (noe som ikke er meningen heller), men tynn nok til at det gjør noe. Og som jeg sa; ingen fremgang kommer på 1-2-3. Jeg kan like gjerne holde tålmodigheten oppe, framfor å ty til håpløse desperate løsninger. Jeg vet jo godt (av erfaring) hvor stress fører meg….
Jeg vil ikke provosere, men jeg vil vise at det nytter å nå målene sine. Syk som frisk. Ja, for det gjør det. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom det ene og det andre med sykdommen tett om brystet. Det viktigste jeg har hørt opp gjennom er nettopp dette med ”at man ikke kan vente med å leve til man blir frisk”. Jeg tok hun fra IKS på ordet. Jeg har tatt lappen, nesten fullført videregående, gått tilbake i jobb og ellers funnet tilbake til venner og familie. Fremdeles har jeg også andre mål. Ting jeg også ønsket å oppnå før jeg ble syk, og også en del av den personen jeg var og enda er. Det er derfor jeg vil trekke fram skole. Et av mine mange viktige mål. Flere av leserne mine tenker sikkert her at perfeksjonismen tar overhånd og at jeg forventer seksere i alt jeg gjør. Ja, det er vel og bra det, men jeg overlever også uten. Jeg lever etter begrepet; gjøre mitt beste. Samtidig som jeg går inn for det jeg liker…
Akkurat når det kommer til skole, så er det noe jeg alltid har vært glad i. Jeg har alltid hatt ambisjoner om å gjøre det best mulig. Et sted overtok sykdommen, og det tok en innleggelse å innse at en 6- ikke var en minuskarakter. Selvsagt var jeg bekymret for å gå tilbake på skolen. Nei. Nå lyver jeg. Det var de rundt meg som uroet seg. Jeg gledet meg bare. Gledet meg til å ha noe å gå til, prestere og vite at jeg kom videre. Null fravær pluss 6’ere i muntlig og flere fag. Det var ikke forventet, men absolutt høyst ønsket. Om noen ikke tåler min suksess, fordi de mener jeg er for syk til å gjøre suksess eller oppnå noe friskt, så får det så være. Alle har vi våre synspunkter. Jeg har også mine. De handler om mer enn der-og-da-tenking. Det finnes et liv etterpå, og selv om man er syk så må man fokusere fremover. En dag skal jeg forhåpentligvis ikke være syk lenger. Hva da? Da vil jeg ha en god utdannelse og mulighet til å være i en jobb jeg trives og brenner for. Hva som er bra for meg vet kun jeg. Hva som gir meg glede vet kun jeg. Glede er forbundet med positive resultater. Nemlig. Gjør man noe man liker, så yter man også deretter. En kan sammenligne skolen for meg som fotball for en som vil bli fotballproff. Da går man ”all in”. Man gir seg ikke på mållinjen når det betyr som mest. Det gjorde heller ikke jeg med karakterene mine. Jobbet siden ungdomsskolen, for så å ta til takke med 4’ere eller dårligere på vitnemålet? Det ville i mitt syn vært å gi opp Madelen, og overhodet ikke bevist at jeg gjorde mitt beste. ”Mitt beste” er også en del av behandlingen. Ikke bare vise at jeg kan, men også at jeg vil. Jeg trenger ikke å forsvare at jeg er skoleflink. Jeg ville blitt sykere om jeg ble fratatt muligheten når jeg visste at jeg hadde mer å gi. Nei. Da hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Aldri, noensinne. Kun følt meg mislykket. Rett og slett dum. Ingenting setter meg ut, og som de fleste sikkert har fått med seg; sykdommen har tatt nok. Jeg går på siste faget med stor iver og glede. Jeg ser fram til å jobbe med økonomi dette året, og gleder meg til sommeren 2015 hvor jeg kan krysse videregående av ”to-do”-listen. Det blir stort. Snakk om milepæl….
Såfremt situasjonen og anoreksien ikke forverrer seg så blir jeg ikke bli lagt inn. Av egen vilje kommer jeg heller aldri til å gå med på noe. Skjer ikke. Alle erfaringer tilsier at det er rett for meg. Det fungerte ikke da, og det vil ikke fungere nå. Jeg er ikke dum, bare realistisk. Jeg har klart meg over 3 år på hjemmebane – noe for så vidt ingen trodde. Selv ikke enkelte i familien visste om denne jenta ville takle livet på egen hånd. Det måtte hun jo. En av mine største motivasjoner til å opprettholde næringsinntak og somatisk helse er jo nettopp dette med at jeg aldri skal tilbake dit. Jeg holder foreløpig mye tilbake. Det må være en viss beskyttelse så lenge jeg enda syk. En dag vil jeg kanskje gå dypt i detaljene, men foreløpig kan jeg kun si at jeg sitter igjen med unødvendige fysiske komplikasjoner. Kanskje som må følge meg livet ut. Det får være nok. Jeg angrer ingenting, men skulle gjerne vært foruten opplevelsene og ”arrene”. Nei, for altså; Sykehuset gav ingenting positivt til verken meg eller familien – kun livredning, frustrasjon, konstant selvskading, våkenetter og måneder med kamp. Mot hva da? Jo. Mot helsevesenet. For å få meg ut. Det ville vært tryggere slik. Visst hvor jeg var til enhver tid, hva jeg gjorde og hvordan det sto til. Tenk når barnet ditt plutselig blir røsket fra deg? Tenk når alt man eier og gleder seg over plutselig forsvinner? I løpet av minutter snus altså livet totalt….
Vi underskrev en kontrakt. ”Når du er på BMI 16 er du fri”, sa overlegen. Det skjedde aldri. Jeg var ikke i nærheten en gang. I Tønsberg hadde jeg vært på overtid, så jeg måtte videre. Videre i psykiatrisystemet. Overført på tvang. Tvang! Hvilken glede gir vel det? Fastvakt, rullestol og begrensninger. Ikke tannpuss når jeg ville. Ikke tisse når jeg ville. Alt krevde tillatelse. Tillatelse til hva? Oppføre meg som en normal person? Jeg scoret høyest i både depresjon, suicialitet og psykiske vansker da jeg ankom RASP ved hjelp av et utfylt papirskjema. Overlegen ville vedta både tvangsdusjing, tvangsmedisinering og det som ellers kunne settes tvang eller forbud foran. Til slutt ble det for mye. Alt ble for håpløst, og ingen så noen utveier for meg. Beklager Madelen, men vi kan ikke hjelpe deg – og det var det siste jeg hørte da jeg gikk fra RASP en vårdag i Mai. Oppdrag mislykket, rett og slett. Hva så? Det visste jeg jo. Det var jeg forberedt på. Motarbeidelsene hadde vært mange og framgangen minimal. Faktisk lik null. De grammene jeg gikk opp den ene uken gikk jeg ned neste. Slik gikk altså dagene – livet. Frivillig etter 4 måneder var ikke frivillig så lenge jeg var truet til å være et sted jeg ikke trivdes, og tvunget til å gjøre ting jeg ikke ville. Så for å gjøre en lang historie kort så ble jeg utskrevet lenge før hva som var aktuelt, på en helt annen vekt enn hva folk anså som forsvarlig. Det var jo andre jenter som ”gladelig” heller ville motta plassen min, og når det sto på så lange ventelister så kunne de ikke bruke opp tiden sin på meg. Jenta med kresenhet, allergier og intoleranser. Jenta som levde på næringsdrikker. Jenta som satt alene på rommet sitt. Jenta som konstant var deprimert. Jenta som skadet seg – som den eneste blodige pasient. Jenta som aldri deltok på noe sosialt. Jenta som sendte stygge blikk. Jenta som bannet, skrek og var frekk. Jenta som ignorerte. Jenta som krevde alt hun ikke kunne få. Jenta som ikke møtte opp til møter. Jenta som trigget de andre (med historier) ved matbordet – de gangene hun fikk sitte der. Jenta som bet. Jenta som ingen kunne holde styr på. Jenta som ingen klarte å hjelpe.
Kort tid etterpå ble jeg videresendt til psykolog på sykehuset. Det samme fengselet som jeg tidligere hadde levd innesperret i. Denne gangen med pappa ved min side. Moralsk støtte, og mulighet til å dra hjem så fort timen var over. Allikevel så føltes det ikke bra. Nok en gang var politiavhøret i gang. Graving på graving. Lete etter feil. Feil ved min oppvekst. Det samme hver gang. Dessverre skulle det vise seg at jeg heller ikke her kom framover. Istedenfor måtte jeg avbryte. Etter 8 timer. En ting var at psykologen var så utålmodig at hun gav meg opp. En annen ting var at veien til bulimi hadde blitt faretruende kort, og at jeg igjen hadde fått større utfordringer enn hva jeg trodde jeg var i stand til å takle. Jeg stoppet før ting utviklet seg i feil retning, og måtte jobbe hardt med meg selv for å komme tilbake på rett spor. Dette er siste gangen jeg snakket med en psykolog. Selv om det endte dårlig den gang så har jeg på ingen måte gitt opp, og utelukker ikke muligheten til å finne en ny. Når det er sagt så ligger det allikevel mye skepsis og tvil inni meg. Se an, vurdere, føle seg tilfreds og samtidig ivaretatt. Det blir en vrien og tidkrevende oppgave…
Det finnes ingen oppskrift nå, og det fantes ingen oppskrift den gang. Så lenge alle blir tatt under samme kam og pålagt samme opplegg så sier vel det seg selv. Jeg ble motvillig dratt inn i noe jeg verken hadde tro på eller lyst til. Jeg var ikke villig til å gjøre slik andre beordret meg til. Stabeist. Slik har jeg alltid vært. Selvstendig, også. Alltid visst mitt eget beste. Bedre enn alle andre. Hvorfor legge innsats i noe som alle andre enn meg mente var riktig? Nei. For jeg var og er ikke som alle andre. Jeg likner kanskje, og har mange like trekk grunnet sykdommen, men ærlig talt; jeg er meg. Kun meg. Et selvstendig unikt individ – og derfor må jeg behandles deretter, hvis ikke så går det ikke. Hittil har jeg ikke møtt på noe helsevesen som er villig til det, og vel; da må jeg jo ta saken i egne hender. Koste hva det koste vil, så får det ta den tiden det tar. Sånn er det bare. Det er ikke snakk om utsettelser. Jeg ber selvsagt om hjelp hvis jeg står fast og virkelig trenger det. Sykdommen er ingen unnskyldning. Den skal ikke gå på bekostning av andre ting. Jeg kaster ikke bort tid. Ei heller ikke til tullete og rigid behandling når det ikke skaper framgang. Jeg vil nødig leve som en jojo resten av livet, og være inn og ut av sykehusets dører. Inn som dødelig, og ut som tilnærmet ”frisk”. Hva er vel det for noe? Jeg har behov for et forutsigbart liv som er formet i tråd med hva jeg ønsker og hva har behov for. I mellomtiden ser jeg heller det å nyte livet som noe av det viktigste og mest fornuftige jeg gjør. Bare dette med skole, jobb og venner gir meg så ekstremt mye!
Jeg vet ikke med dere, men jeg har den oppfattelsen at mange forhåndsdømmer oss. At de tenker at vi anorektikere er oppmerksomhetssyke og kun hører hjemme i sykehusbehandling med sonde i nesa. Hvor mange glemmer samtidig ikke da at anoreksi er en psykisk sykdom? Kanskje mange enda ikke vet det. Mat er kanskje medisin i en periode, men hva videre? På sykehuset fikk jeg ingen psykologi overhodet – kun et avhør ukentlig som enten innskrenket eller bedret rettighetene mine. Jeg sier ikke at sykehus ikke hjelper. For noen er dette et livsviktig opphold, mens for andre er det unødvendig. Det varierer. Det finnes ulike grader av sykdommen, og det er som sagt ulikt hvordan hver enkelt responderer. Jeg er på ingen måte stolt over at behandlingen ikke førte fram, så det er med stor usikkerhet, men også styrke (skal dere vite) at jeg publiserer dette på bloggen. Det hører vel praktisk talt hjemme her – som en del av historien min. En del av det vonde og ”usagte”. Eller, det jeg helst ikke vil snakke for mye om. Skammen forbundet med råskapen og ærligheten. Men ettersom tiden går, så løser også disse spenningene seg. Jeg er langt mer åpen. Åpen for å snakke om fortid. Nettopp fordi jeg vet det er fortid. Denne elendigheten eksisterer jo ikke lenger, og forhåpentligvis møter jeg den aldri igjen. Jeg har kommet så mye lenger siden den gang. Nettopp fordi jeg nå er innstilt på å kjempe – i egen regi og på eget initiativ. Ting går så mye bedre, og jeg har et liv jeg faktisk er glad og takknemlig for. Jeg føler ikke lenger at ting er uoppgjort. Avgjørelser er tatt, og valgene er endelige. Det er ikke synd på meg. Overhodet ikke. Selvfølgelig har jeg en vei å gå, og det vet jeg. Allikevel er det en vei jeg har tro på. Jeg ser et lys i enden av tunnelen, og dit skal jeg komme!
Alt er mer overkommelig etter at temperaturen sank noen grader. Det er enklere å gå turer. Å merke vinden i håret er aldeles herlig. Maten går bedre. Væskeinntaket går bedre. Jeg sover bedre. Hele timer, faktisk. Gjøremålene lar seg fullføre. Hukommelsen er mer på plass. Hodepinen er mer eller mindre forsvunnet. Humøret har stabilisert seg. Generelt går ting mer min vei, og jeg føler at orken er tilbake. Initiativlysen, energien og viljen, rettere sagt. Jeg vil gjøre ting, framfor å sitte inne og vente på at det bikker over til mørke – slik jeg nærmest har gjort den siste uken. Jeg håper som de fleste andre at finværet og varmen holder seg, men det finnes grenser. De som vil ha stekende sol og over 30 grader kan få dra til syden. Jeg trives godt med variasjon og norsk klima, og bare for å si nevne noe; shortsen er fremdeles på!
Sanger med visdom gir meg noe. Coldplay og ”Fix you” var min reddende engel under innleggelsen. Den holdt liv i meg, og minte meg på at alt en dag ville bli bra. Uansett hvor dystert og umulig ting virket der og da. Stadig henter jeg styrke fra musikken. Colbie Caillat kom for kort tid siden med en kjempeviktig påminnelse. Ting mange tar litt for gitt. Også jeg. I sangen ”try” tar hun et oppgjør… Ikke bare med den retusjerte fotomodellverdenen, men også med den daglige verdenen vi lever i. Hun forsøker å nå fram til verdens kvinnelige befolkning. Ikke bare meddeler hun et viktig budskap, men hun formidler det også på en helt fantastisk måte. Med videoen forteller hun en sann historie der jeg er sikker på at mange kan kjenne seg igjen. Flere sminkede kvinner forvandler seg i løpet av få minutter til å bli sitt ufiltrerte jeg. Akkurat som at stoltheten øker – tross at masken er vekk. Å se det flotte smilet deres – ja, det varmer meg. Det er så genuint varmt og ekte. ”Smilet er jo tross alt det vakreste smykket vi bærer” Er ikke det motiverende, så vet ikke jeg… For hva er det verste som kan skje når vi ikke prøver? Blir vi bedre likt? Føler vi oss som en million dollar? Huden er kanskje uren og håret er kanskje et kråkereir – men allikevel… Jeg tror neppe man blir upopulær og hatet av den grunn. Alle er vi opptatt av personen bak fasaden. Det er den personen vi skal være stolte av. Husk det! Jeg tok utfordringen, og selv om dette vanligvis er ukomfortabelt dro jeg på butikken iført koseshortsen (fra barneskolen), bølgete urettet hår og null mascara. Helt naturlig. Som den personen jeg er vant med når jeg våkner. Hvorfor ikke bli akseptert slik, også? Det var absolutt ingen som sendte meg merkelige blikk på grunn av dagens utseende. Og etter at ”try” har duret fra spotify offentliggjør jeg stolt bildene;
Som anorektisk syk finner jeg det lite passende å reise til syden, og som sagt kommer jeg neppe til å gjøre det. Forklaringene er mange. Bena hovner opp i varmen, og jeg får ødemer. Maten er fremmed, og jeg finner ikke noe å spise. Varmen generelt gir meg hodepine og svimmelhet. Ikke er jeg flink til å ta til meg væske heller, og blir fort dehydrert eller får antydninger til besvimelser og ”stjernesyn”. Det vil nok ta mange mange år å bestille en slik reise. Selv etter jeg er frisk også. Syden er for så vidt ikke min drømmedestinasjon heller. Ville nok prioritert en skikkelig storby framfor det. Egentlig hadde jeg og Aleksander Paris og Tour De France i planene, men det lot seg ikke gjøre. Ikke dette året. Av alle andre grunner enn anoreksien. Derfor reiser jeg ingen steder i år, men egentlig er det bare deilig. Å være hjemme så å si uten forpliktelser- ja, det er definisjonen ferie og avslapning for meg. Og litt jobb innimellom gjør bare susen. Jeg er ikke en person som må ”komme seg bort” for å føle på friheten. Den legger seg over meg når jeg føler at pliktene er ikke-eksisterende, og jeg i bunn og grunn kan være spontan og gjøre akkurat som jeg vil.
Jeg sitter halvnaken og blogger – brun, sminkeløs og fin. For altså; hva har skjedd? I omtrent en uke har det vært rene syden her hjemme. Bare det å gå turer er et kjempeork, og hvis jeg skal ha noe på butikken (noen hundre meter gangavstand) – ja, da tar jeg bilen. Min daglige mosjon er på ingen måte tvangstrening. Kun et forsøk på å komme seg ut, og det gjør jeg bare hvis jeg er i aktivitet/har noe å gjøre. Helst liker jeg å late inne i den kjølige kjellerstuen eller sove på et iskaldt rom. Å sole seg er ikke et tema en gang. Strandturer? Glem det! Varmen tar på og gjør meg virkelig dårlig. Jeg har knapt sovet om nettene, slitt med å få i meg mat, hatt ekstreme kramper, kastet opp og svettet som en gris. Til tross for dette har ikke helsetilstanden forverret seg. Jeg har mine tips og triks som holder meg i live gjennom heten, men det innebærer dog en del kjappe og late snarveier. En må rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen, bare. Den varer ikke for evig, heldigvis. Så er det jo en greie med at jeg får nyte finværet litt, også. Kanskje se det som det nærmeste jeg kommer en ”liten sydenferie” imens. Har alltids cabrioleten (eller en isblokk) når jeg virkelig trenger å kjøle meg ned….
Ofte føler jeg på kroppen om noe ille hender. Jeg kan bli plutselig kvalm eller få et skikkelig tak i magen som automatisk holder meg tilbake. Det er skummelt å si at man tror på intuisjoner og skjebner i disse dager, nettopp fordi mange er så skeptiske. Og vel. Det er jeg også. Jeg er en veldig realistisk person og tror ikke på så mye annet enn meg og min egen overbevisning. Min egen intuisjon får jeg vel si. Hvis noen forteller meg noe så er det sjelden at jeg ikke dobbeltsjekker på en eller annen måte. Det har ikke noe med tillitten til andre å gjøre, men med tillitten til meg selv å gjøre. Igjen; stoler jeg ikke på meg selv, så klarer jeg ikke å stole på andre. Merkelig det der. Og når jeg først snakker om min ”tro”, så kan jeg jo nevne at jeg er en drømmende person. Jeg tror ikke det er uten grunn, og er sikker på at drømmene må bety noe. Ikke til detalj, men sånn helhetlig. De handler om realisering. Selvrealisering og lærdom. Som en slags veiledning og rettsnor i livet. Så var det disse marerittene, da. De ble hyppig for fem-seks år siden, da jeg ble syk. Nå i ettertid kan jeg lese tilbake på loggførte mareritt, og jeg ser klart en advarsel, som igjen gir en forståelse av sykdommen. Tankene kan også kobles veldig opp til dette. Jo mer jeg tenker på noe, jo mer sannsynlig er det at jeg møter på noe liknende i løpet av natten…
Marerittene følger helt klart en rød tråd, og er en slags bekreftelse på min ”reise” som syk. En negativ drivkraft. I begynnelsen handlet marerittene om at jeg ble forfulgt og at noen var etter meg. Dette føler jeg er symbolet på anoreksiens jag som snart skulle ”innta posisjon” og overta styringen av meg. Fra jeg begynte på BUPA og fram til høstferien hadde jeg konstante mareritt om bulimi/overspising, og jeg våknet ofte opp av at jeg var så svimmel at jeg måtte kaste opp væske. Dette har helt klart en sammenheng med at de presset på meg behandling og enorme kostlister – uten at jeg fulgte noe av det. Av en eller annen merkelig grunn snudde disse ”marerittene” seg veldig brått. Da ferien var passert var skolen og jobb historie – og det for en lang periode. Jeg fikk heller ikke gå turer eller gjøre noe sosialt. Tankene om at jeg ville forsvinne var ekstremt store, og jeg gav kun uttrykk for at jeg ville dø. Hver natt var noe nytt. Enten ble jeg dyttet utenfor en skrent, holdt under vann eller skutt. Alltid var det ”noen” som stod for dette, og dermed kan det virke som at jeg egentlig ikke ville dø selv. Jeg gav riktig nok uttrykk for det, men det var kun fordi jeg ikke så noen annen utvei. Det var bare det enkleste, for å slippe unna problemer, utfordringer og angst. Rømme, rett og slett. Hadde jeg virkelig ønsket å dø så er det jo jeg som hadde hoppet frivillig, dykket under vann og trukket av. For det var nemlig såpass brutale marerittene skulle bli under innleggelsen, og lenge holdt de på. De pågikk faktisk helt fram til selvmordsforsøket og overdosen i Mars, tre måneder senere. Uff. Jeg grøsser når jeg skriver dette, men er samtidig takknemlig over at det ikke endte slik. Kort sagt; tilfeldighetene seiret, og jeg levde videre. Levde videre i mareritt som kun bestod av ensomhet, labyrinter og låste dører. Mange skulle tro det var barnemat, men for meg var dette det verste. Å gå seg vill, være utestengt fra omverdenen eller lete etter en utvei som aldri fantes symboliserte hvor innelåst jeg var. Lukket inne på psykiatrisk avdeling – ufrivillig. Der og da var det faktisk hva som forårsaket denne følelsen, og selv om jeg ikke er under tvang lenger så er det lite som fordufter med et knips. Nå er det ”anoreksiens klør” som opprettholder denne følelsen, og som frarøver den friheten jeg kunne hatt, men som jeg ikke tillater meg å ha. Marerittene er ikke like mange, og ikke like ofte, men de er der. Umulig å kontrollere. Allikevel skal det sies; det er ingenting som er så deilig som å våkne opp i frihet – fra en svett natt innesperret i sin egen seng!
