Tolker mareritt

Ofte føler jeg på kroppen om noe ille hender. Jeg kan bli plutselig kvalm eller få et skikkelig tak i magen som automatisk holder meg tilbake. Det er skummelt å si at man tror på intuisjoner og skjebner i disse dager, nettopp fordi mange er så skeptiske. Og vel. Det er jeg også. Jeg er en veldig realistisk person og tror ikke på så mye annet enn meg og min egen overbevisning. Min egen intuisjon får jeg vel si. Hvis noen forteller meg noe så er det sjelden at jeg ikke dobbeltsjekker på en eller annen måte. Det har ikke noe med tillitten til andre å gjøre, men med tillitten til meg selv å gjøre. Igjen; stoler jeg ikke på meg selv, så klarer jeg ikke å stole på andre. Merkelig det der. Og når jeg først snakker om min ”tro”, så kan jeg jo nevne at jeg er en drømmende person. Jeg tror ikke det er uten grunn, og er sikker på at drømmene må bety noe. Ikke til detalj, men sånn helhetlig. De handler om realisering. Selvrealisering og lærdom. Som en slags veiledning og rettsnor i livet. Så var det disse marerittene, da. De ble hyppig for fem-seks år siden, da jeg ble syk. Nå i ettertid kan jeg lese tilbake på loggførte mareritt, og jeg ser klart en advarsel, som igjen gir en forståelse av sykdommen. Tankene kan også kobles veldig opp til dette. Jo mer jeg tenker på noe, jo mer sannsynlig er det at jeg møter på noe liknende i løpet av natten…

 

Marerittene følger helt klart en rød tråd, og er en slags bekreftelse på min ”reise” som syk. En negativ drivkraft. I begynnelsen handlet marerittene om at jeg ble forfulgt og at noen var etter meg. Dette føler jeg er symbolet på anoreksiens jag som snart skulle ”innta posisjon” og overta styringen av meg. Fra jeg begynte på BUPA og fram til høstferien hadde jeg konstante mareritt om bulimi/overspising, og jeg våknet ofte opp av at jeg var så svimmel at jeg måtte kaste opp væske. Dette har helt klart en sammenheng med at de presset på meg behandling og enorme kostlister – uten at jeg fulgte noe av det. Av en eller annen merkelig grunn snudde disse ”marerittene” seg veldig brått. Da ferien var passert var skolen og jobb historie – og det for en lang periode. Jeg fikk heller ikke gå turer eller gjøre noe sosialt. Tankene om at jeg ville forsvinne var ekstremt store, og jeg gav kun uttrykk for at jeg ville dø. Hver natt var noe nytt. Enten ble jeg dyttet utenfor en skrent, holdt under vann eller skutt. Alltid var det ”noen” som stod for dette, og dermed kan det virke som at jeg egentlig ikke ville dø selv. Jeg gav riktig nok uttrykk for det, men det var kun fordi jeg ikke så noen annen utvei. Det var bare det enkleste, for å slippe unna problemer, utfordringer og angst. Rømme, rett og slett. Hadde jeg virkelig ønsket å dø så er det jo jeg som hadde hoppet frivillig, dykket under vann og trukket av. For det var nemlig såpass brutale marerittene skulle bli under innleggelsen, og lenge holdt de på. De pågikk faktisk helt fram til selvmordsforsøket og overdosen i Mars, tre måneder senere. Uff. Jeg grøsser når jeg skriver dette, men er samtidig takknemlig over at det ikke endte slik. Kort sagt; tilfeldighetene seiret, og jeg levde videre. Levde videre i mareritt som kun bestod av ensomhet, labyrinter og låste dører. Mange skulle tro det var barnemat, men for meg var dette det verste. Å gå seg vill, være utestengt fra omverdenen eller lete etter en utvei som aldri fantes symboliserte hvor innelåst jeg var. Lukket inne på psykiatrisk avdeling – ufrivillig. Der og da var det faktisk hva som forårsaket denne følelsen, og selv om jeg ikke er under tvang lenger så er det lite som fordufter med et knips. Nå er det ”anoreksiens klør” som opprettholder denne følelsen, og som frarøver den friheten jeg kunne hatt, men som jeg ikke tillater meg å ha. Marerittene er ikke like mange, og ikke like ofte, men de er der. Umulig å kontrollere. Allikevel skal det sies; det er ingenting som er så deilig som å våkne opp i frihet – fra en svett natt innesperret i sin egen seng!

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg