Mamma ble jo strålende fornøyd med gaven; tøfler og pulsvarmere. Jeg hadde truffet på størrelse og farge. Egentlig var det planlagt som en morsdagspresang, men jeg hadde rett og slett ikke tålmodighet nok fram til 13 februar. Enda en liten stund. I mellommtiden skjer det ting her. Nå er jeg endelig i kontakt med RASP. Henvisningen er sendt, og je er innkalt på forvern nå til Mandag. Jeg håper og tror at jeg kan komme inn der så fort som mulig. Tiden flyr! Jeg kjenner at jeg har behov for en forandring og noe nytt. På dette stedet har jeg hatt en elendig start med mye surr og lite informasjon. De minnene og opplevelsene sitter fortsatt grodd fast i hjernebarken. Det er kun de negative  tilknytningene jeg klarer  fornemme. Jeg ønsker derfor at RASP kan gi meg en ny start der jeg vil få struktur og orden på livet mitt. Det er tydelig at jeg ikke kommer noe fremover kun på overlevelse.. Det blir litt opp til meg om hvordan dette skal gå! Jeg sitter med nøkkelen – selv om det høres helt absurd ut her og nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette går ikke veien. I dag var både lege og psykolog innom. De har sett hvor mye jeg sliter, og har ikke tro på at jeg kan være her lengre etter at jeg takket nei til SPIS. Derfor må det henvisninger til. I første omgang forsøker vi RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser) i hovedstaden. Det er en barne/ungdomsavdeling hvor også foreldre får delta. Pasientene er opp mot 21 år, og ikke eldre. Jeg tror det kunne vært givende og noe mer proft for meg. Har hørt mye positivt. Det er jo hodet som må snu, ikke vekta. Tallene har egentlig lite betydning om man bare har det vondt og er konstant plaget av et sånt lite spiseforstyrrelsesvesen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har seg nemmelig sånn at situasjonen er blitt forverret enormt mye den siste uken. Jeg depper, klorer og har det rett og slett ikke bra. Jeg unngår å snakke med leger, psykologer og pleierne, med mindre jeg MÅ. I tillegg er jeg blitt mye mindre mottakelig for besøk. Nå er jeg offisielt kommet inn i en egoistisk sirkel av hat og lengsel. Hatet for meg selv, og lengselen til et samfunn jeg en gang var en del av. Nå er jeg kun en tilskuer som ser på. Ser på alt og alle! Utenforsående og redd. Jeg er satt på vent. Hvor lenge? Det kan ingen si. Jeg er bakerst i en eviglang kø som knapt rikker seg. Dette unner jeg ikke min verste fiende en gang!

Det føles så ensomt og tomt – selv om jeg vet at jeg har verdens beste venner og en støttende familie trygt i nærheten! Det er noe jeg setter stor pris på, og takknemmeligheten kan ikke måles.

Her sitter jeg stille og fredelig og skriver. Skriver om alt og ingenting. Alt som har betydning for senere, men også alt som opptar meg i dette sekund. Alle de ordene jeg faktisk ønsker å dele, men som jeg pent må droppe. Dagen har ikke gått bra. Ikke i det hele tatt. Jeg har slitt meg gjennom tårer og blod så langt. I dag har det nemmelig vært ytterligere økning til den svære kostpalnen, og nå tør jeg bare ikke tenke på hvor mye mat jeg faktisk må presse ned i den forvrengte magesekken min. Det gjør noe med meg. Kroppen og hodet oppfører seg ikke særlig tilfreds. Jeg kjenner jeg blir sint, lei meg og frustrert – på samme tid. Alle de følelsene man får frem når man kun ønsker å knuse et vindu for så å hoppe ut, og løpe til et hvilket som helst sted. Det har ingen sammenheng. Når jeg har det som verst er det lite som hjelper. Selv ikke en milliard kroner kunne bedret dette. Igjen er det angsten og redselen som tar meg. Jeg takler ikke hvordan dette former meg. Jeg har begynt å sove i bukse, fordi jeg ikke greier å se på at bena mine fetes opp. Det går bare ikke! Et forvrengt kroppsbilde kan virkelig skade hjernen og humøret…  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg er ikke ”hvordan har du det?” et spørsmål lenger. Det blir nesten provoserende! Det er ikke noe realisme bak. Jeg hadde praktisk talt hoppet av glede og fortalt det til alle og enhver dersom jeg hadde det fint. Dersom jeg var lykkelig. Jeg ville smilt fra øre til øre. Jeg ville ringt halve kontaktlisten, og jeg ville shoppet en hel masse. Ettersom dette ikke er reelt så forstår dere sikkert at jeg ikke har det noe særlig bra. Jeg har mine dager, men i dag har det virkelig tatt av – i feil retning.

Jeg blir så lei av denne skuespillergreia. Jeg blir så lei av å late som alt er okei. Jeg er lei av å fremstå positiv, og jeg er lei av å tro på at det finnes en utvei. Jeg er så inderlig lei. Lei av at ting ikke går så fremover, og at jeg ikke kan se alvorligheten i noe. At jeg kun ser en normal/nesten overvektig jente. Jeg kan ikke ha noen drømmetanker. Dette er ingen drøm – det er virkelighet! Riktignok holder de positive drømmetankene meg oppe slik at jeg kan ha noen faste gleder i hverdagen, men samtidig så ødelegger det. For jeg blir så ettertrykkelig lei meg om jeg ikke får det som jeg ønsker.. Noe ønsker er bare for langt unna til at jeg klarer å se det som mulig, og gjennomførbart. Noe er bare så uklart at jeg ikke helt vet hva eller hvilken retning jeg blir ført. Målsettingen var jo med å dra meg ned i gropa, men samtidig tror jeg den kan være med på å løfte meg opp igjen også. Dette er en evig labyrint som jeg febrilsk leter etter utveien på. Det er litt nytteløst, men; jeg gir ikke opp!!!!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bursdagen min var en fantastisk bra dag! Dette er kusinen min og meg <3

Jeg kjemper og kjemper med all den styrke som jeg har – som Madelén har. Det kicket, ønsken og desperate ropet etter å kunne forlate sykehuset for å leve på egen hånd. For å kontrollere seg selv. For at man med hånden tett inntil brystet faktisk kan si; ”Ja, dette kan jeg klare”, ”Dette skal jeg klare!” – ”Nå kan ingen kontrollere meg mer – jeg er min egen kontrollør”. At alle bitene plutselig faller på plass og usikkerheten forsvinner. At hver dag faktisk er en ny mulighet og en ny start for å komme videre. For å komme videre i livet. Som forøvrig skal leves der ute. Ute i den store verden. Alt som skal oppleves. Alle som jeg skal bli kjent med. Alt jeg skal erfare, og alt jeg skal få til. Styrke, mot og engasjement. Iver, glede og sorg. Engstelser og depresjon. Ord blir fattige i forhold til denne utrolige erfaringen. For det er hva det er!

Ja. Ting er bedre! Helgene er en mye roligere tid her på posten. En del pasienter er permitert, mens leger og psykologer har fri. Deilig å nyte stillheten! Siden sist har jeg gått i gang med et nytt prosjekt; tøfler til mamma. Hun har plukket ut fargene. Er allerede ferdig med en tøffel. Nummer to mangler kun en lapp, så er den også ferdig. Da er det bare å sy dem sammen for så å tove de. Jeg er litt spent på disse, i og med at jeg nå har ”erfaring”. Jeg er blitt ganske så ivrig. Jeg tror det er bra å finne slike ting man kan trives med. Jeg kan strikke rett som det er. Kanskje du ser meg på en konsert hoppendeog glad med strikketøyet? Nei. Den var litt drøy, kanskje.. Ellers tror jeg kvelden blir bra. Har en snill pleier i dag. Dessuten får jeg besøk senere, også er det MGP. Ikke så verst Lørdagskveld 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ut i fra disse teite slankereklamene så skulle man nesten ikke tro hvor vanskelig det faktisk er. Ikke å gå ned. Det er det å komme opp igjen. Jeg har kjempet og prøvd å komme meg oppover i 2 måneder – akkurat i dag. Enda er jeg ikke halveis. Det kjennes så rart. Jeg skjønner ikke at jeg ikke går fort nok opp. Jeg fatter det bare ikke. Det er nesten urettferdig. Når ens behov er å legge på seg, burde det vært enkelt. Neida. Allikevel er det så vanskelig å tiltrå vekten Mandag morgen klokken åtte. Det er så vondt å se tallene. Det er så lite gøy å spise etterpå. Jeg opprettholder enda et sunt kosthold, selv om det i og for seg innebærer at jeg også må spise en større mengde. Midt på dagen er det et søtt mellommåltid. Der velger jeg alltid rosiner. Jeg har ikke noe særlig godt forhold til søtsaker i grunn. Når jeg faktisk får lov, så vil jeg ikke ha det. Merkelig det der…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden Onsdag har det skjedd mye i hodet mitt.Engasjementet og viljen til å fortsette på SPIS forsvant. Jeg innså at det ikke var et opplegg for meg, ettersom de ikke kan legge til rette for at jeg skal kunne ha det mest mulig normalt. Isteden dytter de på meg ting og tang jeg ikke er kjent med, og truslene på næringsdrikker og sonde er frempå alle døgnets timer. Derfor har jeg ikke vært der i går eller i dag, og jeg vil virkelig ikke tilbake dit. Det er et frivillig opplegg.. Jeg gav det en sjanse – og det var en dag. I utgangspunket så ønsket jeg ikke dette selv, så derfor ble det en såpass kortfattet beslutning. Dramatikk utspant seg her i går, uten at jeg kan utdype det noe mer.

Jeg er kanskje litt fanget i anoreksien – noe jeg er klar over. Allikevel så føler jeg at komfort og noe glede må til for at hverdagen skal gå etter planen. Jeg vil nødig ty til feige løsninger!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mange ganger har jeg tenkt tanken på å gi opp alt. Jeg har vært farlig nær, men jeg har aldri fullført det. Tenkt og følt at alt er nytteløst. At jeg ikke kommer noen vei – noen gang. Det som stopper meg er mamma, pappa og Aleksander. De som betyr mest! Dessuten; Å gi opp vil være å tape. Det å la anoreksien vinne. Hvor stort nederlag er ikke det? Ettersom jeg har en så forferdelig stor viljestyrke og behov for å klare alt, så er det ikke snakk om at jeg taper til fordel for noe som ”egentlig ikke eksisterer”. Av og til er det lettest  å tenke at man helst vil slippe alt. Slippe maset, dette stedet, maten og menneskene. Kun være hos seg selv og ikke tenke på noe annet, eller andre. Ikke la andre få innflytelse. Bare ha kontrollen selv. Det ville selvsagt vært det mest befriende og realistiske. Bestemme hva du skal gjøre, hvor du skal, hva du skal spise og hvem du vil være med. Hvor lang dagens joggetur blir eller hvor man skal dra på ferie. Åh. En gang var disse tankene realitet. Jeg kan bare ikke huske hvor langt tilbake i tid. Hvor lenge siden det var Madelén som bestemte og tenkte uten noen som helst ”et par meter ekstra”, ”noen kalorier mindre”, osv. Det å gjøre ting fordi man vil. Ikke fordi man blir styrt utifra hva som virker best inn på kroppen. Det er et sånt liv jeg må ende opp med. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen – men en gang. En gang i fremtiden! Håp og tro. Vil da lykken komme til slutt?

Jeg tror en viktig ting er å ta tiden til hjelp. Ikke forhaste seg. Ikke føle seg svak selv om det tar lang lang tid. Være forberedt. Heller oppnå et positivt resultat enn å slite med et halvbra resultat lenge. Jeg ser viktigheten av det. Tiden er min hjelper på veien. Den skal hjelpe meg, og sammen skal vi greie å bekjempe sykdommen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag er det tid for SPIS. Jeg har lovt å gi det en sjanse, så får vi se når dagen er omme – om det blir noe mer. Jeg har i allefall en positiv instilling, og det vet jeg er viktig! Jeg vil nok bli veldig skuffet om ting ikke innfrir til forventningene, så jeg har prøvd å dempe dem et hakk. Jeg både gruer og gleder meg – på samme tid. Veldig blandede følelser!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå