Madelén (fra anorektiker til jurist – og journaliststudent)

Tankene hadde selvsagt ligget der. De hadde fulgt meg siden barneskolen og gjennom hele ungdomsskolen, men det var ikke før på videregående at jeg startet å lystre spiseforstyrrelsen. Vi skal tilbake til 2008. Desember 2008 var starten på min ortoreksi, og da jeg selv for alvor ble klar over at jeg hadde et problem. Jeg gikk i første klasse. Hvert år ble det arrangert julegrøtlunsj i kantinen. Selv har jeg aldri vært særlig fan av risgrøt, men satt meg ned for det sosiale. Deretter hentet jeg en porsjon som jeg toppet med kanel. Etter to skjeer var jeg uvel og kvalm, og plastbollen forsvant i søpla. Det var da jeg kjente det. Samvittigheten som tok tak i meg. Skyldfølelsen over to skjeer med risgrøt. Ubestemmelig innhold. Ubestemmelige kalorier. Livsfarlig. Jeg måtte på do, men turte ikke. Hva ville de andre tenke? De undret jo da jeg heiv fra meg lunsjen. Unnskyldningen om at jeg ikke var sulten kunne ikke passet dårligere. Nei. Toalettet var utelukket. Istedenfor kunne jeg bare ta en real treningsøkt etter skoletid for å gjøre opp ”skaden”. Og treningsøkt – det ble det. Joggetur i bitende kulde og snøstorm, fitnessball og tvungen styrketrening. Ekstremt, men ikke nok. Risgrøten var såklart gjort opp for lengst, men hva så? Hva med alt det andre jeg hadde spist? Hva med stillesittingen i sofaen når jeg burde trent? Hva med alle ”de gyldne” mulighetene jeg ikke hadde benyttet meg av?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hjernevirksomheten var virkelig i gang. Tankene strømmet på. Ideene kreative som aldri før. Jeg var nå kommet inn i en ond sirkel. En sirkel av kontroll. Frykten jeg ikke eide ble til frykten jeg bar på konstant. Redd for noe nytt. Noe nytt og ugjenkjennelig som nå bestemte over meg. Redd for og ikke adlyde.Totalt styrt innenfra. Presset etter å innfri. Et press som aldri slutt. Spiste kontrollert, trente mye, var med venner og familie, fikk beste karakterer – kort oppsummert; rakk alt, men; aldri bra nok. Jeg ble aldri bra nok samme hva jeg gjorde. Samme hvor mye innsats jeg la ned. Samme hvor mye skryt jeg fikk. Selvtillitten var herved forsvunnet. Totalt vekk. Og jeg; jeg hadde blitt offeret for ortoreksimonsteret, som senere skulle utvikle seg til et anoreksimonster. Ikke at det var noe bedre. 6 år etterpå sitter jeg her. Jeg er ikke like syk, men jeg er syk. 6 år har gått med til sykdom – årene jeg helst ville brukt til å leve som en skikkelig ungdom. Jeg kan kanskje ikke få tilbake disse årene, men det gjør motivasjonen desto større til å forbedre de neste… Nå går jeg 2015 optimistisk i møte!

Det er ytterst sjelden jeg spiser måltidene mine i selskap med familien. Jeg ender alltids opp for meg selv alene i tv-stuen nede. Rett og slett fordi det er hva jeg foretrekker, og ofte blir det på helt andre tider enn resten av flokken. Slikt må planlegges, og jeg vet at de hater å forholde seg til klokketider omkring dette. Plutselig skal man trene. Plutselig skal man et ærend. Plutselig er man ikke sulten. Plutselig skal man jobbe. Jeg skjønner det faktisk veldig godt. For normale mennesker spiser tross alt etter sult og metthet, og ikke innenfor et tidsrom slik jeg må. Det virker kanskje som stress, men for meg er det greit å ha noe å forholde seg til. Hvis ikke så bare glemmer jeg at jeg skal spise. Tro det eller ei. Det er ingen mekanisme eller følelse jeg får om jeg har spist, eller om jeg bør spise. Om det går 2 eller 10 timer er egentlig et fedd. Jeg blir verken mer sliten, humørsyk eller uvel av den grunn. Jeg pleier å si at jeg har en kropp som går på ren viljestyrke…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skal jeg være ærlig så hender det allikevel at jeg savner noe. Noe sosialt. Noe fellesskap. Da vi ble truet til å spise måltidene sammen i perioden før jeg ble innlagt – ja, det var jo hyggelig. Middagene i alle fall. De har sklidd veldig ut, og dratt seg såpass sent at det blir krasj med kveldsmaten. Da sier det seg selv at det ikke nytter for min del. Jeg har på en måte en limit for det seneste jeg klarer å spise uten å bli dårlig i løpet av natten. Den må jeg bare følge. Når kveldsen min ikke kan utsettes, så er det heller middagen som må få et fast tidspunkt igjen. Som jeg sa; jeg savner noe. Jeg savner at vi sitter og nyter en middag eller en lang frokost/lunsj i ro og mak. At vi sitter ved bordet og prater om alt og ingenting. I våres tok vi en avgjørelse. En avgjørelse vi har grublet altfor lenge på, men som trolig skal endre veldig mye. I veggene sitter (satt) det mye elendighet og vonde minner, så det gleder meg at kjøkkenet endelig ble erstattet. Gutta har stått på. Jentene har ryddet. Vi har til og med revet veggen inn til gjesterommet. Hvordan vi har levd? La oss bare si at tvangstanker ikke fungerer. Gardinene har ikke hengt på samme sted til enhver tid, og måltidstidspunktene har blitt etter hva som var ledig. Her måtte en altså tilpasse seg. Anoretisk syk eller ei. Matlagingen har tatt betraktelig lenger tid, da det har vært konstant rotete. Plutselig er en benk fjernet. Plutselig er oppvaskmaskinen ute. Plutselig er gulvet vekk. Plutselig er vasken full av sagmugg. Plutselig er alt av kopper og kar plassert i stua, og vel; det samme med matvarene. Heldigvis i skap. Søppelet, mikroen og elektroniske artikler fikk også ny plass. På gulvet. Ovnen ble erstattet med bordovn. Kjøleskapet har blitt dratt hit og dit. Boblejakke innendørs. Ørepropper i ørene. Elektrikere og rørleggere til alle døgnets tider. Drikkevann fra badet. Oppvask som i gamle dager. En helt annen måte å leve på, men som menneske så tilpasser man seg jo alt. Må dessuten ofre litt for at ting skal bli bedre – noe vi visste de ville bli. Et nytt og større kjøkken betyr mer matglede, at flere kan oppholde seg der og at vi kan få det samlingsrommet vi alle ønsker oss. For meg betyr det kanskje interesse for mat og kokkelering, også? At jeg ikke føler meg overvåket så fort noen kommer inn, og at det blir et sted jeg vil trives. Fram til nå har kjøkkenet vært et hat for meg. Det har kun vært et sted jeg oppholder meg fordi jeg må. ”Bli ferdig med det” liksom.

Hvitevarene har vi brukt en stund, men vi har tatt det litt etter litt. Det begynte med en enkel oppvask i oppvaskmaskinen og gikk videre til potetkoking og grandissteking, for så en generalprøve på julemiddagen; pinnekjøtt i dampovn. Med braksuksess. Pappa hadde aldri smakt bedre. Man kan si vi har tatt små steg på vei mot det nye kjøkkenet. Vår nye virkelighet. Jeg kjente det kriblet ordentlig i magen da alt omsider kom på plass. Gledestårene presset seg fram. Så mye arbeid har virkelig lønt seg. En fotobok bestående av hundretalls med bilder dokumenterer totalforandringen. Helt sykt. Jeg er så stolt. Stolt av oss alle. Resultatet ble så fint, så klassisk og så lekkert. Alt på samme tid. Ja. Jeg føler meg så hjemme, og det på bare få minutter. Faktisk føler jeg en trygghet og en glede, også. Akkurat som om en betongkloss er fjernet fra skuldrene mine. Akkurat som om en del av angsten plutselig forsvant. Heretter får jeg automatisk energi hver gang jeg beveger meg inn på kjøkkenet. Kanskje er det nå jeg skal finne fram videokameraet og bli en oppjålet ivrig kokkespire? Neida. Joda. Men altså; fra spøk til alvor. Sammen med resten av familien er jeg virkelig klar til å starte på nytt. Det mangler bare levering av spisebord og stoler, så er alt komplett. Jeg kalte prosjektet; kjøkkendrømmen, mens pappa kalte det; Prosjekt Madelen frisk. Får han rett? Selvfølgelig er det ikke hele løsningen. Det vet vi alle. Det ville vært hånlig å si, for så lett er virkelig ikke denne sykdommen. Jeg har ikke vært syk i 6 år, for så å bli frisk så fort et nytt kjøkken er på plass. Bare for å ta det realistiske. Allikevel sitter jeg med tro og tonnevis av håp. Friske tanker. Anoreksien på sin side er nedprioritert i kjøkkenprosessen. Den får ikke ta fra meg glede. Ei heller stjele kontroll. Den skal jeg ha. Allerede der vil nok mye løse seg, og jeg er overbevisst om at det er en avgjørende faktor til å få en del rutiner på plass. Til syvende og sist er det jo disse faktorene som skal sette meg sammen igjen! Under prosess – i prosess – ferdig produsert… Og vips; en ny og forbedret Madelén som kommer ut på samlebåndet!

Og bare for å bevise hvor utrolig flinke vi har vært kommer det et før- og etterbilde:

Jeg er hun som har uendelig mye kjærlighet å gi, men som ikke gir halvparten til seg selv.

Jeg er hun som tar i mot komplimenter, men som aldri tar de til seg.

Jeg er hun som konstant omtales som solstråle, men som kan være langsint (virkelig) i flere uker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er hun som har viljestyrke og når målene sine, men som likevel er en trassen treåring helt til hun får viljen sin.

Jeg er hun som er spontan, selv om hun planlegger til detalj.

Jeg er hun som er stolt, selv om hun er flau.

Jeg er hun som er selvstendig, selv om hun kan være avhengig av andre.

Jeg er hun som er prisbevisst, selv om hun kjøper de dyreste gaver.

Jeg er hun som er ubesluttsom, selv om hun vanligvis tar en avgjørelse på få sekunder.

Jeg er hun som scorer toppkarakter i alle teoretiske fag, men som ikke forstår en enkel praktisk oppgave.

Jeg er hun evige optimisten, men allikevel vel så realist.

Jeg er hun som alltid har rett, men som ytterst sjelden kan innrømme en feil eller to.

Jeg er hun med ressurser. Jeg er hun med egenskaper. Gode og dårlige. Det kommer an på hvordan du ser det. Fokuset må være her og nå. Fokuset må være hvem jeg er. Ikke hvem jeg var eller hvem jeg higer etter å bil. Det finnes jo bare en versjon av meg!

Bedre sent enn aldri. Det er alltid godt å legge seg ned med hodet på puta. Vite at dagen er over og at alle plikter er gjennomført. Vite at maten er spist. Vite at gåturen er gått. Vite at skole, jobb eller venner er unnagjort. Ja, rett og slett vite at jeg har ordnet det jeg skal. Jeg trenger en slik ”bekreftelse” for meg selv. Så er det allikevel noe. Når jeg ligger der så har jeg ofte masse energi. Akkurat som at jeg føler et behov omkring det ene og det andre. Jeg vil gjøre ting. Alt mulig rart. Slå gresset, vaske bilen, bake et brød, redigere en film. Ting jeg kunne gjort tidligere på dagen. Når jeg ligger i senga skal det ikke være sånn. Da har jeg ikke energi. Jeg er for trøtt. Allikevel får jeg ikke sove. Øynene er igjen, mens hjernen enda arbeider på fullt nivå. For mye tanker. Tanker som ikke forsvinner. Tanker som ikke kan tenkes bort. Tanker som plager mer enn de bidrar. Tanker som bare er der. Ting jeg planlegger? Ting jeg prøver å huske utenat? Ting jeg skal rekke? Ting jeg gruer meg til? Ting jeg gleder meg til? Sistnevnte er veldig innafor. Jeg er nemlig inni en svært så spennende periode for tiden, og akkurat det senker ikke hjerneaktiviteten og rastløsheten med det første. Jeg våkner jo helt tissetrengt og svett. Haha. Foreløpig er ting litt hysj-hysj, men jeg oppdaterer så fort jeg kan!

I mine øyne ser du lengsel

I mine øyne ser du usikkerhet

I mine øyne ser du spørsmålstegn

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lengsel etter den jeg var

Usikker på den jeg er

Spørsmål etter den jeg vil bli

Bra nok?

Jeg ble hun som hadde haugevis av venner, men som oftest var ensom.

Jeg ble hun som satt inne, selv om hun egentlig ville være ute.

Jeg ble hun som hadde smerter, selv når ingen kunne se det.

Jeg ble hun som ikke trengte hjelp når hun trengte det.

Jeg ble hun syke, fordi jeg var sta.

Jeg ble hun som ikke turte, selv om hun ville.

Jeg ble hun som smilte utenpå, men ikke innvendig.

Jeg ble hun som unngikk sosiale sammenkomster, selv om hun elsket å være sosial.

Jeg ble hun som spiste, selv når hun ikke tålte.

Jeg ble hun som såret andre, fordi hun ikke hadde noe valg.

Jeg ble hun som mistet all kontroll, selv om det var alt hun hadde.

Jeg ble hun usikre, enda hun var den mest selvsikre av dem alle.

Jeg ble hun som fikk helsemessige komplikasjoner, selv om hun gjorde alt for å opprettholde en sunn fasade.

Jeg ble hun som måtte selvskade seg selv, fordi hun følte det gav utløp for smertene.

Jeg ble hun som trente, selv når hun var for sliten.

Jeg ble hun som sov, selv når hun var ”våken”.

Jeg ble en livsglad jente som endte opp med å hate livet…..

Som elev ved ungdomsskole eller videregående står gymfaget obligatorisk på timeplanen. 2 timer ukentlig minimum. Vurdert etter prestasjon. Hva da når helsen svikter? Kjære ungdom. Kjære mor. Kjære far. Fortvil ikke, det finnes muligheter. Selv har jeg alltid vært glad i fysisk aktivitet. Interessen fikk betydning for innstasen og gym ble dermed et fag jeg gjorde det brukbart i. 5 fysisk og 5-6 teoretisk. Innafor. Jeg strevde jo ikke livet av meg for å lære dans eller basketball når jeg verken eide koordinasjon eller fingerferdighet. På ungdomsskolen brukte jeg pms som unnskyldning for å slippe unna. Tross at jeg aldri hadde hatt mensen før… Desperat? Kanskje. Ute etter gode karakterer? Hvertfall. Bedre å yte 100% i det jeg faktisk likte. På videregående ble fraværet mer viktig enn prestasjonen, men jeg klarte allikevel å holde meg der jeg skulle. Ja, faktisk slo jeg en supersmash og fikk 6’er i volleyball. Og den dagen jeg var på mitt verste løp jeg inn en 3000m raskest av alle jentene. I takt med prestasjonene økte gjerne kravene og interessen. Jeg ble ikke bare superivrig etter å gjøre det bra på karakterkortet, men også på hjemmefronten stod trening øverst. Med daglige joggeturer, styrketrening og fitnessballøvelser hadde jeg nærmest nådd superformen. Muskler, synlige blodårer og spinkle bein var bare noe av tegnene på at jeg var sykelig opptatt av trening. Min ortoreksi var ikke lenger noe jeg kunne hemmeligholde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg så problemet da jeg ble syk. Jeg så problemet da jeg ble utskrevet. Jeg så problemet da jeg søkte meg inn på videregående igjen. Hvordan i all verden skulle jeg ha gym nå? Det var mye rådgivningssnakk inni bildet. Mye fram og tilbake. Usikkerhet rundt det ene og det andre. Fra tidligere (før sykdommen) viste jeg om folk som hadde tatt gym kun på teori. Dette var også mitt ønske. Ønsket ble aldri innfridd. Høsten 2012, da jeg var tilbake og klar for tredje året, kom også vedtaket. Gym måtte gjennomføres både teoretisk og praktisk. Greit nok, tenkte jeg, ettersom rådgiveren sa at jeg hadde mulighet til å gå turer. Det store men kom da jeg fikk beskjed om at eksamen måtte fullføres både teoretisk og muntligpraktisk. Skulle jeg liksom turne eller ta styrkeøvelser foran sensor? Jeg som knapt orket å løfte bæreposene fra matbutikken. For så vidt var også mine daglige turer på 1/2 – 1 time – og ikke 1 1/2 time slik de ville blitt om jeg hadde fått til en slik ordning. I flere dager gikk jeg fortvilt. Måtte jeg ta opp gym senere? Måtte jeg ta et annet fag? Fikk jeg strykkarakter? Alle mulige ideer poppet opp. Negativitet. Noen dager senere hadde rådgiveren funnet løsningen. Jeg måtte søke fritak. En F på vitnemålet. Ingen skoletimer. Ingen karakter. Det første som slo meg var nei. Jeg var sterkt i tvil. Alt som stod i hodet mitt var å få nok en god karakter på vitnemålet. Det kunne jeg klare. Det ble noen runder med meg selv. Noen runder med fastlegen. Noen runder med mamma og pappa. Noen runder med skolen, igjen. Hva var fornuftig? Var det riktig å presse grenser? Kanskje bli sykere? Nei. Aldri. Derfor søkte vi. En søknad som måtte via rektor. En måned senere var den innvilget. Svart på hvitt stod det at gym var skadelig for meg. Faktisk dødelig. Ikke på grunn av den fysiske formen nødvendigvis, men mer på grunn av at jeg ikke hadde kontroll. Ikke kunne styre meg. Smaken av blod og følelsen når melkesyren tok meg – ja, den var ulidelig god. Farlig god. Farlig fristende. Bare å skrive det gjør at hele kroppen kribler. Det bor mye energi i meg. Jeg savner virkelig ordentlig trening. Løpe i friluft, løfte tungt eller ta situps til jeg spyr. Det må bli med tanken. Her og nå fungerer det ikke, og jeg får bare være fornøyd med F’en på vitnemålet!

 (Et bilde som illustrerer treningsgleden min – fra høst 2013)

Jeg ble syk i en alder av 15-16 år, og sykdommen ble oppdaget et par år etterpå. Klesskapet mitt rakk derfor å nå ungdomsavdelingen og voksne størrelser. Det består så å si av plaggene fra jeg var frisk; tettsittende plagg i 34, XS, og noe i S. Sistnevnte skyldes at jeg er høy (Gant-genserne drar seg veldig oppover?), og at jeg en gang hadde noe tilnærmet pupper. Kanskje en av de faktorene som understreket kvinneligheten min, og faktisk fikk meg til å framstå så gammel som jeg var. Om ikke litt eldre forhåpentligvis. Da jeg mistet vekt, mistet jeg også mye av identiteten min. Les; selvfølelse og rak rygg. Jeg ble tatt for å være yngre enn jeg var, og kunne sikkert sklidd inn på barneskolen om det ikke var for høyden min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Merkelig nok valgte jeg ikke de plaggene som satt optimalt på kroppen min. Jeg gikk heller for komfort. Det var derfor ikke barneavdelingen som ble destinasjon handel. Hvor nedverdigende ville ikke det vært for en på min alder? Istedenfor tok jeg til takke med de klærne jeg hadde fra før, og kjøpte kun det jeg trengte. Det hang sammen med at jeg vet at klærne ville passe i framtiden og at skapet var fullt nok fra før. Det har også med at interessen for klær og mote dabbet av, og synet av meg selv i prøverommet nærmest var brekningsfaktor. XS er alltid safe. Jeg visste jo at klærne ville passe, bare ikke hvor mye for store de ville være. Det er ikke bomkjøp i mine øyne. At ting henger har jeg ikke sett på som et problem, men selvsagt skjemmes jeg over det. Samtidig som at jeg har en greie med at jeg ikke vil kjøpe ”anoretiske klær” og kjøre klesbål i ettertid. Jeg har kun en anoretisk bukse, og den har jeg arvet av broren min, som den gang var 10 cm lavere istedenfor høyere. Buksen er i tommer 22, og ville muligens ikke passet en tiåring en gang. Denne buksen har jeg virkelig som mål å komme meg ut av. I tillegg til den skal også buksethigtsen kastes. Den vil passe i ettertid, men på grunn av omstendighetene, anoretiske bilder og alt den har gjennomgått, så fortjener den å forsvinne når jeg nærmer meg et friskere liv. Dessuten ser jeg fram til at klærne en dag vil sitte tettere på kroppen min. At kjolene/skjortene faktisk ikke sklir ned fra skuldrene, og at Levis i 25 eller jobbuksa holder seg oppe uten belte. De to sistnevnte er definitivt en målsetting. Absolutt realistisk og noe jeg har tro på. Hittil i år har jeg kun kjøpt en høstdunjakke, og det fordi jeg behøvde den. I realiteten trenger jeg jo ikke kjøpe ny garderobe, nettopp fordi jeg kan vokse meg inn i min ”gamle”. Ja, for jeg vet at en dag skal jeg få gleden av å føle meg som en skikkelig attraktiv dame, igjen. Det tar bare litt tid, men i mellomtiden kan jeg jo late som;

Til tross for fem timer på øyet våknet jeg blid og uthvilt. Man kan trygt si at energinivået var noe helt annet enn hva det pleier kl 11 en Lørdags morgen. Denne dagen er nemlig den dagen jeg må tidligst opp i uken, så det pleier og merkes. Vel. Ikke i dag. Istedenfor å halvsove på badet brukte jeg tiden fornuftig, stresset minimalt og rakk attpåtil å fikse frokost. Til og med å spise den. Ja, selv en fotoshoot rakk vi. Jeg som endelig har somlet meg til å skaffe ny dressbukse måtte ha det dokumentert. Den er litt stor, selv med buksethigts under, men ettersom 34 var minste størrelse så får det gå. Jeg løser det meste med et belte og en strikk i livet. 34 var jo klesstørrelsen min før jeg ble syk, så fordelen da er at jeg kan vokse inn i buksa og forhåpentligvis aldri ut av den. Det er bra. Har lett lenge etter å finne en bukse med fin passform (les; smale ben). I tillegg er den myk i stoffet, og komfortabel å ha på. Når jeg er på jobb trives jeg godt i slike ”løse bukser”, da jeg er mye i bevegelse. Dessuten synes jeg den matcher godt til skjorte. Det skal også sies at jeg føler meg veldig fin i dette antrekket. Presentabel og seriøs selger. Det liker jeg. Med sykdommen har jeg lært hvor viktig selvfølelse er, og det finnes ingenting i verden som er bedre enn de gangene jeg er fornøyd med meg selv. Deilig så lenge det varte. Nå har jeg nemlig hoppet inn i mitt ultimate koseantrekk klar for å slappe av med en gigantisk tekopp. Egentid er bra tid!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble en hjemmehøstferie på meg, og det angrer jeg ikke på. Det å ta en pause fra hverdagen er en pause fra hverdagen – samme hvor jeg er. Batteriene er ladet opp og jeg kjenner meg mer enn klar for høst og vinter. Boblejakka er til og med funnet fram. Brukt er den også. Tidligst i formiddag. Jeg merket godt den overgangen fra varmt til en del kaldere kan man si. Er man frysepinn fra før – ja, da blir man hvert fall frysepinn med mindre isolasjon på kroppen… Det skal sies – men nok om det. Jeg oppsummerer heller ved å si at høstferien var veldig bra, familievennlig og fylt til randen av økonomijobbing. Må nesten skryte litt av meg selv, der. Frivillig er faktisk noe jeg er god på. Å vite at man kan sammenlignet med at man må er noe jeg liker. Det blir for så vidt ”må” til slutt allikevel….

I dette tilfellet en stor innlevering, en stor heldagsprøve og en teoriprøve. Innleveringen fikk jeg i dag, mens de to sistnevnte venter neste uke. Fem kapitler. Sånt resulterer i jobbing. Intet mindre enn et par timers jobb hver dag. Ikke for å slite meg ut, men for å holde meg inni ”gamet”. Jeg har jo bare dette ene faget – en gylden mulighet for min del. Konsentrasjon på et område er absolutt fornuftig. Nødvendig, mener jeg. Helt klart en stor faktor til at næringsøkonomien går så bra, og at jeg orker å jobbe så mye som jeg gjør. Ja, for det føltes herlig år repetere litt igjen, og enda mer herlig føltes det at jeg faktisk forstår omtrent alt – mer eller mindre. Sånt gjør meg stolt. Jeg blir nemlig oppgitt når jeg ikke skjønner, men det er dermed ikke sagt at jeg gir opp. Jeg leter til jeg finner svar. Knoter og vrir hjernen. ”Tålmodig” som jeg har blitt.. Om det er googling eller kalkulering er det samme. Tidligere var jeg litt mer sånn at hvis jeg ikke forsto, så orket jeg ikke å bruke tid på det. Det ble for slitsomt. For krevende i forhold til konsentrasjonen. Nå derimot merker jeg at mange av mine gode og friske egenskaper er på vei tilbake. Ting skjer i et fornuftig tempo, i en fornuftig mengde og med en fornuftig innsats. Sett fra min side. Drivkraft, ståpåvilje og iver har jeg full kontroll på, selv om det er lite som skal til før det bikker over. Det vet jeg. Ja, for jeg har blitt litt farlig glad i dette faget. Det er nesten så jeg koser meg når jeg bryner meg på utfordrende oppgaver. Bare nesten. Jeg trives i min egne boble. I min egne tilværelse. Altfor godt. Plutselig er tre-fire timer forsvunnet sånn helt ut av det blå. Fokus, altså. Det må til. Oppi alt dette kommer jo også forventningene. Jeg sa at så lenge jeg gjorde mitt beste så er jeg fornøyd – og det stemmer fremdeles. Det er bare at jeg merker lettere nå om jeg faktisk har gjort mitt beste, eller kunne ytt litt ekstra. Den samvittigheten der. Skillet mellom god nok og faktisk god nok. Kunne noe vært bedre? Ikke helt enkelt det der. Særlig også når læreren har høyere forventinger enn hva jeg selv til tider tør å ha. Jeg angrer ikke for at jeg oppfører meg som en nysgjerrig, klok og hardtarbeidende elev – men det synes jo. Allerede etter fire uker kom strofen; ”Ja, om du vil kan du absolutt klare å få seks i dette faget”. Som om det skal få meg til å ta til takke med hva som helst. Jeg blir bare ekstra motivert. Skikkelig lysten på å prestere. Oppnå resultater. Som jeg sa; Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.  Retter sagt; vil. Fordi jeg vet jeg har ressurser til det. Uten at det skal høres for sykt ut. En del av meg trenger denne feedbacken. Vite at jeg kommer videre. Mestring er det som bygger selvtillit. Og tro meg; jeg trenger all den selvtillit jeg kan få. Særlig de dagene sykdommen er litt ekstra på angrepssiden. Da trenger jeg og minnes at jeg faktisk er bra nok, god nok og flink nok. At jeg kan klare det jeg vil. Optimist – lenge leve!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris