Jeg ble hun som hadde haugevis av venner, men som oftest var ensom.

Jeg ble hun som satt inne, selv om hun egentlig ville være ute.

Jeg ble hun som hadde smerter, selv når ingen kunne se det.

Jeg ble hun som ikke trengte hjelp når hun trengte det.

Jeg ble hun syke, fordi jeg var sta.

Jeg ble hun som ikke turte, selv om hun ville.

Jeg ble hun som smilte utenpå, men ikke innvendig.

Jeg ble hun som unngikk sosiale sammenkomster, selv om hun elsket å være sosial.

Jeg ble hun som spiste, selv når hun ikke tålte.

Jeg ble hun som såret andre, fordi hun ikke hadde noe valg.

Jeg ble hun som mistet all kontroll, selv om det var alt hun hadde.

Jeg ble hun usikre, enda hun var den mest selvsikre av dem alle.

Jeg ble hun som fikk helsemessige komplikasjoner, selv om hun gjorde alt for å opprettholde en sunn fasade.

Jeg ble hun som måtte selvskade seg selv, fordi hun følte det gav utløp for smertene.

Jeg ble hun som trente, selv når hun var for sliten.

Jeg ble hun som sov, selv når hun var ”våken”.

Jeg ble en livsglad jente som endte opp med å hate livet…..