Livet normaliseres litt mer dag for dag. Jeg sover godt. Måltidene er bedre.Tryggheten kjennes god. Jeg depper ekstremt lite. Armen er enklere å bruke, og litt mindre vond og ubehagelig. Jeg har fullført 4 hele skoleuker med armen i fatle. 2 uker igjen. Selv om det føles lenge, så kjenner jeg veldig på det at tiden går fort. Rart hvordan dagene bare flyr så fort bra humør og agendaen tar all tiden. Lite grunn for grubling over feil og mangler. Anoreksien har fått seg en betydelig motstander, som i grunn har opptatt all plass. Det gjør den enda. Jeg har innsett at livet er viktig. Jeg vil jo bli frisk for å fungere i hverdagen. Optimalt. Armen ble et stort vendepunkt. Det har gjort at jeg setter mer pris på at ting er som de skal. Det kan kanskje også bidra til at jeg vil se kroppen min gjennom andre øyne(?) Om ikke akseptere den med det første, så i allefall forstå at det kroniske kun er ødeleggende. Osteoporose, dårlige organer og lave blodverdier er minst like ille som en brukket arm. Det er ikke bare det fysiske som skal bemerkes. Det innvendige fortjener også å ha det bra. Jeg er 20. Enda ung, samtidig som livet mitt burde vært en del lenger fram enn nå. Hensyn til sykdommen og begrensninger til livet er en vane, og den er ikke verdt det. Mens jeg venter på at armen gror skal jeg nyte dagene. Jeg skal ha det fint, og jeg skal føle meg privilgiert over at det alle mulighetene jeg har. Ikke minst; alt jeg har oppnådd!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skal si at mamma er verdens beste. År for år feirer vi morsdagen for å markere dette litt ekstra. Derfor betyr slike dager mye for meg. Spesielt etter at jeg fikk anoreksi og var innlagt. Det er da jeg innså hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å sette pris på ting. Alt mulig. Smått som stort. Mamma er uten tvil en person som har støttet og vært der for meg hele livet. Vi har et fantastisk mor- og datterforhold. Hun har bidratt til at jeg har blitt den selvstendige og sterke jenta som jeg er i dag. Det er jeg henne evig takknemmelig for. Vakre mamma’n min!
I dag har jeg tatt røntgen og vært til kontroll på sykehuset. Jeg fikk både skryt og ros for at jeg har vært så flink å bruke fatle. Har kun tatt det av maks to minutter i forbindelse med klesskift de gangene jeg har dusjet. Derfor var det gode resultater som ventet på meg. Bruddet gror fint, og kanskje til og med raskere enn antatt. Etter 3 1/2 uke er alt bra igjen, totalt 6 uker. Ettersom prognosene mine var supre så får jeg begynne med fysioterapi ganske tidlig. Jeg trenger kun å bruke fatle for å avlaste skulderen, men vil nok allikevel bruke det en del for å være på den sikre siden. Samtidig som jeg skal trene opp armen med noen enkle bevegelser daglig. Kommer nok til å vente med gåturer, bilkjøring og jobb en stund til. Det føles enda litt utrygt. Nå har jeg tatt av nederste del på fatlet og skriver for første gang med høyre arm etter bruddet. Det er uvant og noe smertefullt, men det går. Jeg bruker defintivt mye mindre tid nå… Det er herlig!
Jeg hadde bestemt meg for å holde humør og positiviteten oppe, men det var enklere sagt enn gjort! Med kun en venstrearm til disposisjon, så måtte det by på utfordringer. Til tider større enn jeg kunne takle, også. Det gjorde noe med selvtillitt og selvfølelse. Å gå fra selvstendig til pleietrengende på 1-2-3. Å føle at man hverken strekker til for seg selv eller andre. Å kjenne på en tapt verdi. Et ord; grusomt. Det tøffeste ble den første fridagen og helg. Mamma jobbet, og gutta dro på timeslange skiturer. Jeg turte knapt å bevege meg, og hvertfall ikke utenfor døra. Alene, alene, alene. Bare det gjorde meg sliten og tappet for energi. Noe som resulterte i depresjon og mye tankekjør. Hva er feil i livet? Hvorfor er jeg syk? Hviorfor er jeg skadet? Hvorfor meg? Er det fortjent? Ja. Svaret jeg kom fram til hele tiden. Det fikk meg til å gråte. For mange salte tårer. Det tærte på og gjorde ordentlig vondt. Dypt inni meg. Løsningen ble søvn. Unormalt mye søvn. Eneste grunnen til at jeg sto opp var for å få i meg måltidene. Pepperkaker eller en eller annen proteinbar. Å se knekkebrødene knuse på fjøla eller miste halve yoghurtinnholdet er ikke gøy. Det enkle er det beste! Så fort helgen var omme tok jeg noen viktige tak. Jeg fikk hjelp med dusj og stell. Dermed var jeg klar for skolen. Det føltes godt å se litt fin ut igjen. Samtidig som det var en befrielse å møte så mange fantastiske fjes. For skolen var et sårt savn. Å være der igjen løftet meg opp 1000 hakk, og plutselig var ikke hverdagen så grå lenger. Jeg pratet ut med venner og familie. Det hjalp virkelig. Kanskje sette pris på de små gleder? Armen vil jo bli bedre en dag. Det tar bare litt tid. Hvor ille er vel det? Etter at klokheten ble dratt frem nyttet det å gå videre. Fokus; bli bra igjen! Allikevel nyte tiden og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg klarer å lage mat og spise den. Det tar bare litt ekstra tid. Jeg klarer å skrive på data. Det tar bare litt ekstra tid. Jeg klarer å stelle meg. Det tar bare litt ekstra tid. Jeg kan gå turer, jobbe og kjøre bilen min, etterhvert. Det tar bare litt tid.. Tid! Det er nøkkelen. Det er ikke synd på meg. Jeg har fortsatt 1 arm og 2 ben. Jeg bor hjemme og får hjelp og transport. Men jeg er allikevel så selvstendig som overhodet mulig. Det krever litt mer tålmodighet enn jeg er vant til. Det kan jeg godta. Jeg er jo fortsatt meg! Sånn er det bare. Situasjonen kan jeg ikke noe for, og da er det greit. Jeg er ferdig med å sikte mot dypet. Der finnes det ingen gevinst…
Det tok nøyaktig 10 timer fra jeg falt på glattisen til det ble konstatert brudd sent i går kveld. Det var ikke meningen at det skulle skje, og hvertfall ikke på selve bursdagen til pappa. Jeg har aldri brukket noe før. Selv med min unormalt høye smerteterskel hadde jeg konstante smerter og ubehag. Feiringen må vi nesten ta igjen i kveld. Det positive er i allefall at jeg fikk arrangert bursdagsfest og overraskelsesbesøk. Så alle planene gikk gjennom. Når det gjelder armen min, så er det høyre skulder og overarm. Falt rett på den med skolebagen oppå. Det gir sine konsekvenser. Jeg får ikke bevege meg ut på gåturer, og jeg har en god pause fra jobben kan man si. Skolen blir nok utfordrende, men jeg får henge i så godt det lar seg gjøre. Ellers så er det er nesten umulig å lage sin egen mat og det tar evigheter å spise den. Det gir meg ikke mye lyst og motivasjon akkurat, men jeg er jo nødt til å få inn det jeg pleier. Med en venstre hånd går også bloggingen pinlig sakte, så jeg blir nok lite aktiv i tiden fremover. Det er uvant at andre synes synd på meg, og det er uvant å føle seg så hjelpesløs. Må man så må man. Mamma hjelper med klær, dusjing og tannpuss. Bare det sette håret opp krever to fungerlige hender. Heldigvis klarer jeg å sove. Jeg forsøker å holde humøret oppe tross denne kjipe situasjonen. Fokuset ligger på at armen og skulderen skal bli bra. Det er mer enn nok for meg! Foreløpig vet jeg ikke hvor lenge jeg må ha bandasjen, men legen ville ha meg inn til kontroll om 1-2 uker. Med osteoporose og anoreksi tar nok legningsprosessen litt tid…
Dagen begynte tidlig.. I dag har nemmelig pappa bursdag! Jeg stod opp og gikk en tidlig tur før jeg ordnet i stand og stelte meg. Bilen var skikkelig isete, så jeg tok beina fatt og tuslet avgårde til jobben hans. Det viste seg dessverre at han satt i møte. Derfor braste jeg inn blant kollegaer og overrasket med bursdagssang og gratulasjon. Bursdagshatt også. Du kan tro han ble sjokkert! Pulten hans dekorerte jeg med flagg, dagens avis (der han er avbildet) og diverse pynt. Pluss en sjokolademuffins han kan kose seg med. Senere blir det en rolig familiefeiring med oss fire foreløpig!
Selve dagen er egentlig i morgen, men vi valgte å feire i går. Det ble en utrolig vellykket feiring! Etter nesten 2 uker planlegging så var det godt med totalt avkobling på jobben. Det blir på mange måter et fristed der jeg kun kan fokusere på salg og kunder. Noe jeg alltid trives godt med. Selv om det resulterte i at jeg var hjemme 2-3 timer før selskapet, så rakk jeg både lunsj og middag. I tillegg til å rydde en god del, stelle meg og klargjøre talen. Gjestene var bedt inn til 18:00. Det ble full middagsservering med finnebiff og et kakebord bestående av en bestilt marsipankake, en bestilt wienerstang og mammas berømte ostekake. Sanghefter hadde jeg stått for. Dermed ble stemningen ved bordet hevet noen hakk. Heldigvis stemte både rim og ord med hverandre, så det ble ingen pinlige pauser. Talen min hadde jeg innøvd x antall ganger, så jeg stod der bare og pratet til pappa. 100% fra hjertet. Kan si jeg merket følelsene presse på. Som avslutning utbringte jeg en skål, før vi tok fatt på sangen min. Som avslutning fikk pappa åpne gavene; en hjemmelaget og en kjøpt. Den dyreste noensinne, men så verdt det. Årsaken var egentlig at jeg hadde planer om å kjøpe sammen med Aleksander, men siden han trakk seg litt plutselig, og jeg hadde funnet hva jeg ville gi, så ble det bare sånn. Men det var nok den beste løsningen. For jeg synes nok det var mest riktig at alt skulle være fra meg. Det ble mange måter en del av opplegget mitt. Pappa ble superfornøyd med sitt nye videokamera. Et av de bedre til Sony. I tillegg hadde jeg laget en DVD med masse gamle bilder. Jeg har sittet noen dager med scanning der jeg har beskårt bilder og redigert en skikkelig meg-til pappa film. Godt fornøyd med resultatet som jeg viste fram som minikino for gjestene. Ellers så holdt vi på til nesten 01:00. Da var det godt å legge seg. Pappa kom med gode tilbakemeldinger. Mest av alt tror jeg han var positivt overrasket, og nesten litt sjokkert. Han ante jo ingenting. Dessuten er det tydelig at han fikk en verdig hyllest. Det er så fint at man kan ha slike minner å se tilbake på. 50 år er jo en milepæl, og en alder som bør markeres. Man har på en måte levd et halvt liv, mer eller mindre. Da jeg var barnehagebarn så tenkte jeg alltid på 50-åringer som pensjonister, men det har endret seg betraktelig med årenes løp. Det kjennes utrolig bra å ha en så sprek far som er 50!
Det har vært en hektisk uke med mye planlegging og innkjøp. Pappa fyller 50 år til Mandag, og vi skal ha feiring i morgen kveld. Derfor kommer mine kreative sider fram med både taler, sanger og gaver. Jeg har aldri brukt så mye penger på en gave noensinne, men jeg er overbevist om at han blir fornøyd, og da er den jo verdt det. Jeg har forsøkt å gjøre ting så overkommelig som mulig. Men jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig. Det er klart jeg må styre litt og bruke ekstra krefter for en sånn dag. Pappa er verdens beste og jeg mener dette er årstallet det skal markeres skikkelig. I følge ”to-do”-lista mi så gjenstår det enda litt. Derfor er greit at jeg som oftest har fri på Fredager. I tillegg til at jeg faktisk stod opp 08:00 i dag, og ellers har jobbet halve natta. Merkelig med den inspirasjonen som kommer så fort man har lagt hodet ned på puta… Da detter det inn glupe ideer med alle slags kombinasjoner på ord som rimer. Er heldigvis så heldig at tiden strekker til. Jeg kommer meg gjennom til kvelden, så nå skal det bli godt med en tur ut for å få luftet tankene litt.
”Satser du ikke, vil du aldri vinne” er sitatet jeg har fulgt hele livet. Det gjelder alt jeg gjør. For uansett hvor stor innsatsen er, så vil det alltid være verdt satsningen. Til syvende og sist. Derfor prøvde jeg likeså kalenderlykken i fjor, der jeg deltok på en haug med julekalendere. Det tok tid, men det var jeg godt inneforstått med. Der jeg satt inne med ørsmå håp om å vinne dag for dag. Noe jeg til slutt gjorde.. På bursdagen min, 20 Desember, vant jeg en parfyme fra Bruno Banini. På julaften vant jeg hovedpremien til Verket Interiør, en lampe. Dermed fikk jeg hentemelding i går. Lampen plukket jeg opp på vei hjemover isted. Nå er pappen fjernet og lampen står på gulvet. Den er virkelig tung og man kjenner det er godt materiale. Samtidig som den er riktig så fin. Jeg gleder meg til å finne det perfekte sted der jeg kan sette den! Det gir en slags iver og motivasjon når jeg oppnår små seire, selv om det ikke direkte omhandler anoreksien. Det er på en måte en del av dette med å sette pris på små gleder.
Selv om jeg enda ikke er ferdig med anoreksien, så er jeg i det minste friskmeldt fra omgangssyken. Det har vært en tøff helg som har krevd sitt. Man merker at det tærer litt ekstra på når en sånn sykdom blusser opp. Ikke nødvendigvis fordi det er hardt i forhold til det kroniske, men fordi jeg generelt har vært så sliten, slapp og dårlig. Som igjen har medført at jeg ikke har hatt krefter eller orket å gjøre noe som helst, omtrent. Det har til og med blitt lite tv og internett, da det ble for krevende å sitte oppe å kjenne seg kvalm og uvel. Man kan på mange måter si det er et veldig sjeldent syn til meg å være, så det er derfor godt å være på beina igjen med energi og bra humør. Ikke minst å føle at kroppen er tilbake der den skal. Det er rart hvor fort man kan gå fra å være ekstremt dårlig til å føle seg så frisk. Skoledagen min gikk kjempebra og jeg har spist som jeg pleier. Nå ser jeg fram mot en ny og givende uke. Snart er termin 1 over, og mine første karakterer for 3. klasse skal settes. Jeg er storfornøyd med egen innsats, fordi jeg vet at jeg har gjort mitt beste uten å presse meg til det ytterste. Jeg har akseptert hva jeg får til, framfor hva jeg ikke får til. Bare å ha det i bakhodet har gjort så jeg automatisk har slått ned stresshormonet i kroppen betraktelig!
