Jeg vil aldri kvitte meg med den følelsen. Følelsen av at noen er der for meg. Følelsen av at noen bryr seg om meg. Følelsen av at jeg blir ivaretatt. Kanskje var det ikke før jeg fylte 20 at jeg forstod hvor mye jeg verdsetter dette. Hvor mye jeg verdsetter familien min, vennene mine, jobben, skolen, tryggheten – ja, livet generelt. Påsken også. Jeg nyter den virkelig blant gule omgivelser kan man si. Sover kanskje litt vel lenge og legger meg kanskje litt vel sent, men dog kjenner jeg på familiesamvær og feriefølelsen. Nå får jeg sannelig mulighet til å lade batteriene. Bli klar til siste innspurt. Forstuet (grusomt vond) ankel er også grunnen til at dagene foregår hjemme. Uten at det er feil. Jeg leser krim, løser kryssord og spiser fra mitt gigantiske lilla påskeegg med et stort glis i behold. Takket være mamma. Snille, gode mammaen min som alltid tenker på meg. ”Aldri for gammel” – det liker jeg.
Påsken betyr familietid, men også oppladning og egentid. Jeg liker godt å være i mitt eget selskap. Jeg liker roen rundt meg. Jeg liker at det er så stille. Da føler jeg meg så fri. Friheten er god. Det føles så skjønt. Det føles så bekymringsfritt. Kun meg ene og alene. Ensom, men ei deprimert. Sittende så fredfull, rolig og avslappet. I en verden der folk verken kan hate, beskylde eller mistenke meg. En verden så realistisk der og da, men som til syvende og sist kun er et sted jeg tilfeldigvis har dumpet inn i…
Boken heter ”Mørke Hjerter” og er en påskegave fra mamma – kan virkelig anbefales!
Å være aktiv blogger nytter ikke når både inspirasjon, kreativitet og tid uteblir. Jeg fyller stort sett opp dagene, og utnytter dem til det fulle. Skolen tar selvsagt mye av tiden – også fritiden, men heldigvis blir fokuset rettet mot eksamen etter påske. Det gir straks mer fritid da det enda er en stund til. Nå kommer ferien vel fortjent. Virkelig. Hardt arbeid og skikkelig innsats har lønt seg – med ”mitt beste” som regjerende hele veien. Jeg kan prise meg lykkelig over de resultatene jeg har oppnådd. Ikke har jeg gått i bakken, heller. Ellers prøver jeg å bidra så godt jeg kan slik at jeg kan ha et sosialt liv ved siden av. Beklageligvis er jeg ikke så flink som jeg skulle ønske, men jeg har dog hatt en kjempeframgang. Prioriteringslisten er snudd på hodet, og jeg ser at hyggetid i ny og ne er godt for meg. Enten det er besøk, cafeturer eller andre ting. I det siste har humøret kanskje blitt hakket bedre vil jeg påstå. Jeg legger skylden på det fantastiske været, fordi jeg vet at kroppen min blir strålende fornøyd med energitilskudd og d-vitamin. Det har på mange måter vært en lang og slitsom periode siden høsten. Med anoreksien i tillegg blir det fort mye. Kroppen tåler jo svært lite. Latterlig i en alder av 21 kan man si. Bristede ribbein, betennelser og forstuede ankler er bare noe av uflaksen min. Psykisk har jeg også gått på mange smeller og ofte kjørt meg tom. Det verste er at jeg ikke innser dette før jeg faktisk har truffet veggen, og det krever desto mer tid å hente seg tilbake, da. Slik er det når en kjører på pur viljestyrke og stahet. Kanskje bra til å begynne med, men på lenger sikt gir det sine konsekvenser. Jeg jobber stadig med denne påminnelsen om at jeg må roe ned og nyte dagene. Håpet motiverer, og optimismen gir meg styrke. Å leve i nuet virker så befriende, og det skal sannelig ferien få bidra til!
Det er kun mine forventninger jeg trenger å innfri. Det er kun mine krav jeg trenger å mestre, og det er kun mine mål jeg trenger å oppnå. Ingenting annet gjelder. Skulle jeg lystret alle andre kunne jeg like gjerne skrevet ”tapt” med store bokstaver. Fortapt. Det er lavmål. Gi opp er rett og slett ikke meg. Sta derimot. Jeg er et selvstendig individ med egne valg og fri vilje. Det føles fantastisk, og det er fantastisk. Av og til må jeg minne meg selv på denne friheten. Ikke bare som en husk, men også som en tankevekker. Det innebærer jo noe. Viktigst av alt betyr det at jeg skal holde styringen. Ikke sykdommen. Jeg skal føle at jeg kjemper. Jeg skal kjenne det dypt inn i hjerterota. Fordi jeg vil. Ikke fordi jeg må. Kun da har jeg sjanse til å finne tilbake til viljesterke Madelen. Lettere sagt enn gjort, men allikevel ytterst nødvendig og ønskelig!
De seneste dagene har nærmest flydd forbi. Det føles som jeg har levd i mitt egne univers i min egne lille verden. Trygt plassert i en sveitsisk villa med stakittgjerder og rosebusker. Utenfor sivilisasjonen. Alene, men ikke ensom. Der man lever uten å leve. Dette gir meg assosiasjoner tilbake i tid. Tiden der jeg levde i en boble. Tiden der følelsene var fraværende og tankene hang i et brudeslep mange meter bak meg. Tiden der autopiloten sto på. Ja – nei. Høyre – venstre. Kle på deg – spis – sov. En tid som var dominert av anoreksien, og i ettertid dannet grunnlaget for en rekke ubrukelige og tvangspregede vaner. Ja, jeg kjenner meg igjen, og det skremmer meg. I denne boblen er jeg som en mumi innesperret i en av de mange templer i Egypt. Jeg vandrer og vandrer men finner ikke veien ut. Allikevel vandrer jeg. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg gjør det automatisk. Slik vandring fungerer dårlig i det daglige liv. Jeg må tillate meg selv å puste og kjenne på de små bitene i livet – ikke bare hoppe fra steg til steg. Kanskje har jeg hatt altfor mye å gjøre og stresset litt vel mye rundt? En sann unnskyldning, og en unnskyldning som jeg egentlig ikke synes holder mål. Samtidig som det er en unnskyldning og en påminnelse om at jeg ”som alle andre” trenger frisk luft, frihet og påfyll med energi. ”Orker ikke, for sliten, rekker ikke, vondt her, vondt der” – holder ikke. Nå får jeg ta meg selv i nakken og komme meg ut av komatilstand. De neste dagene skal gi meg mer enn de tar. Jeg skal virkelig kjenne at jeg nyter dem, og jeg skal tilbake i en eksistensiell tilværelse!
På Fredag var det fagdag i media. Jeg hadde planlagt når jeg skulle stå opp, når jeg skulle dra, hvor jeg skulle parkere, gå tur og hvor lenge jeg skulle bli værende. Ned til minste detalj med andre ord. Uheldigvis gikk ikke alt som jeg trodde. Jeg forsov meg og ble veldig stresset da jeg egentlig ikke hadde et minutt ekstra. Da jeg gikk på badet fikk jeg beskjed om at jeg måtte bli kjørt på grunn av pappa sine planer. Flinke meg unnlot å fortelle om Tønsbergturen. Hvordan skulle jeg planlegge nå? Gå tur og samtidig komme meg til Tønsberg? Bussideen kom fort på banen. Jeg som ikke hadde kjørt buss på over tre år. Allerede da snurret hode mitt rundt. Jeg trodde jeg skulle svime av. En blanding av sovetåke, kvalme og ubesluttsomhet herjet. Pappa gav meg småpenger og jeg ilet avgårde. Frøken ”mildt sagt stresset”. Gåturen ble halvtimen det tok å komme seg til bussen. Så fort som jeg gikk kunne jeg rekke begge deler. Svett og fin gikk jeg inn på bussen. Allerede da var to ting unnagjort. Fire forsåvidt. Jeg slapp å tenke parkering og kunne med god margin rekke å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. Det viser seg at jeg er ganske effektiv under press. En stresset morgen ble dermed en ganske ok og innholdsrik dag, men dog med energien på bunn. Jeg sovnet momentant da jeg kom hjem. Sjelden har jeg vært så sliten…
For meg er forutsigbarhet lik trygghet. Å holde seg på det komfortable plan. En av de verre tingene jeg blir utsatt for er når ting ikke går som planlagt. Uforutsette hendelser. Jeg kan riktig nok være spontan og vågal på mange områder, men oftest er det planleggingsmennesket i meg ofte regjerer. Jeg gjør sjelden noe uten en plan, både tidsmessig og innholdsmessig. Perioden med ortoreksi dyttet meg over ende, og jeg har kjempet hardt for å bli noe mer normal siden den gang. Jeg får ikke lenger dårlig samvittighet om klokkeslett ikke overholdes, og jeg takler å droppe eget opplegg om jeg plutselig må noe annet. Selv om sistnevnte er hard. Meget hard. Jeg er ikke et neimenneske. Da heller ikke til meg selv. Å si nei føles noen ganger som et slag i magen. En form for mislykkhethet som er med på å dra meg nedover. Jeg liker å si ja og jeg liker å gjennomføre de tingene jeg sier jeg skal. Jeg utsetter aldri med mindre jeg må. Må i et veldig stort anførselstegn. Fornuft er nok en egenskap jeg må tillegne meg litt mer. Noen ganger trenger jeg ikke å være en superwoman, og av og til går ikke alt som planlagt. Enten det er min feil, tilfeldighetene eller uheldigheten som spiller et puss!
Jeg har alltid elsket sport. Enten som tilskuer eller deltaker. Skisport har jeg vel fått inn med morsmelka, for langrennsgåingen startet i barnehagealder. Senere fikk jeg også slalåmski, og nå er jeg ivrig med twin-tip. Ski er bare noe av sporten som har formet meg. Da jeg var liten drev jeg både med friidrett og fotball. Friidretten lå vel ikke der mestringsmessig, så det ble en snar affære på knappe 1 år. Fotball derimot. Jeg elsket fotball, og drev aktivt i flere år. Da laget omsider ble oppløst var jeg allikevel såpass gammel at det ikke fikk store betydningen. Skulle jeg byttet lag, måtte jeg satse, og det hadde jeg hverken tid, evner eller lyst til. Da ble det heller ordinær trenining 4-5 ganger i uken, før til slutt ortoreksien overtok og alt gikk feil vei. Jeg mistet mer og mer interessen for sport og fysisk aktivitet. Kanskje ikke så rart når du heier inn Johaug i en stue fulll av psykiske pasienter og uinteresserte pleiere? VM-Oslo ble derfor ingen god opplevelse for meg. Da jeg ble utskrevet var jeg heller ikke interessert i å få med meg programmer som 71* nord, mesternes mester osv. Heller ikke Man-U-kamper, birkebeineren eller OL i Beijing året etterpå fristet. Jeg orket ikke å bruke tid på noe av det. Mitt ”hatforhold” var tydelig. Ikke ville jeg se på idrett, og ikke ville jeg delta i noe. Det verste var nok vintersporten. Skiene ble praktisk talt lagt på hylla. Pappa var selvsagt lei seg på mine vegne. Lei seg for at interessen hadde forsvunnet. Heldigvis motbeviste jeg noe i Februar 2014…
Ingen av oss hadde noen tanker rundt det kommende OL. Vi skulle ta det som det kom. Da jeg kom på skolen Mandagen etter spurte læreren om vi hadde fulgt med. Allerede da hadde jeg talt 17 timer. Verre skulle det bli. Jeg dro opp skjermen i timen og lot sendingene gå uten lyd mens lærererne iherdig pratet om reklame, hamsun eller samer. Jeg gjorde ferdig skolearbeid rundt nattestider. Jeg stresset livet av meg for å komme hjem, og løp faktisk opp trappa for å rekke startskuddet. Jeg har ofret søvn og stått opp langt tidligere enn jeg pleier. I frykt for å gå glipp av noe har jeg heller ikke vært med en eneste venn/venninne (!) Gåturer og andre ting har blitt planlagt nøye. Jeg hadde nemlig et bilag med alle klokkeslett på øvelsene. I begynnelsen var det skiskyting, alpint, hopp, kombinert og langrenn som gjaldt. Etterhvert ble nysgjerrigheten så stor og iveren så høy at både snowboard, isdans, curling, bob og skøyter også måtte med. Ja, så og is alt vil jeg tro. En skikkelig sportsidiot. Her i huset har vel jeg vært den som har fulgt mest med, faktisk. Haha. Det er lite jeg ikke har fått med meg. Både facebook og instagram bærer preg av det. Jeg tør ikke å telle antall timer som har gått med bak tv-skjermen. Da mamma og Aleksander var på vinterferie satt jeg og pappa i hver vår stol og fulgte med. Heiingen stod i taket, og misnøyen likeså hvis ting ikke gikk som ønsket. Jeg hadde min faste pute foran fjeset. Det ble fort mye spennende tv. Akkurat som bestilt. Det er helt klart gøyere å vinne med sekunder enn å lede med flere minutter. Så skal det sies at ingenting var så herlig som å sitte i stua til bestefar da kombinertgutta gikk inn til seier. Hvilket som bare er et av mange gode øyeblikk fra Sotsji. Fantastiske vertsnasjon. Jeg tok opp avslutningssermonien, så i dette sekund nyter jeg synet av tre gulljenter på pallen. Det er gøy å være nordmann etter dette OL’et. Uten tvil. Jeg er storfornøyd med innsats og prestasjoner. Tross at vi var litt uheldige underveis. Om det var smøretabber eller slitne utøvere er vanskelig å si. Northug er et kapittel for seg selv. Han får muligheter til å vise seg fram senere. Det er det nok flere som vil. Norge kan uansett ikke ta alle medaljene. Det ville bare blitt kjedelig.
Jeg kunne nok sagt mye om OL, men jeg stopper her. Det er jo tross alt over. 4 år til neste gang. Det er litt vemodig, men garantert bra for meg. Nå trenger jeg helt klart å komme tilbake til hverdagen og det sosiale liv igjen. Det skal forsåvidt bli ålreit å se noe annet på tv-skjermen, også. Nei. Et sted føler jeg bloggen gikk over i feil kategori, så jeg får prøve å rette opp inntrykket. Tror neppe det kun er sportsfantister som følger med meg. Med dette innlegget ville jeg i utgangspunktet formidle noe. Formidle en realitet som gleder stort. Når jeg finner tilbake til gamle interesser jeg verdsatte før sykdommen – ja, da er jeg i ferd med å finne tilbake til den gamle jenta. ”Det er datteren min, det” var pappas ord. Jeg smiler innvendig! Kanskje er jeg ikke så langt unna henne allikevel?
Sitter klærne finere hvis andre bemerker det? Ser plutselig sminken litt bedre ut? Er ikke håret lenger en katastrofe? Alt du innbilte deg var trolig ikke sannhet. Ofte har jeg, som veldig mange andre, opplevd det. Jeg føler meg sjelden fin nok før jeg får en bekreftelse. Latterlig nok ikke fra meg selv, men fra en helt annen person. Det kan være familie. Det kan være kollegaer. Det kan være venner, men det kan også være mannen i gata som bemerker min flotte nye boblejakke eller min fantastiske bil. Litt skryt i seg selv er en god medisin for meg. Hvorfor skal det være slik? Å si noe positivt til speilbildet mitt burde vært en godkjennelse. Å si jeg er fin fordi jeg føler meg fin burde vært en godkjennelse. Å unne meg noe ønskelig burde vært en godkjennelse. Å være fornøyd fordi jeg har gjort noe bra burde vært en godkjennelse. Slikt fortjener jo en klapp på skuldra. Ikke fra de jeg daglig omgås med. Istedenfor skal tilfredsheten og aksepten komme fra meg. Helt på ekte. Det er surrealistisk at det skal være så vanskelig. Jeg kan si det. Jeg kan håpe det. Jeg kan tenke det, men jeg vet alvorlig talt ikke hvordan jeg skal mene det. Janteloven er nok bedre venn med meg enn jeg tror, og det er skremmende. Det faktum gir allikevel ingen grunn til å stanse. Daglig gjennomgår jeg en kamp mot det ene og det andre. Allikevel er det min psykiske helse jeg velger å fokusere på. Uten den på beina er jeg maktesløs. Maktesløs mot alt. Mot å bli frisk, mot å fungere i livet og mot å ta vare på meg selv. Hvorfor gjøre utseende en tjeneste når ingen andre er tilstede? Hadde jeg ikke hatt sysler som skole, jobb og sosialt liv ville hverdagen vært ganske grå. Det sier litt om selvhatet jeg sliter med. Tro det eller ei så er det der den største jobben ligger. Heldigvis kan ting endres. Jeg må legge inn et ekstra gir og satse. Med viljestyrken min kan jeg fint klare det. Om jeg ikke blir mest fornøyd, så vil jeg i det minste godta meg selv i akseptabel betydning!
Mestring får ikke stå på hvem jeg er, men på hva jeg gjør. Jeg har hatt en vei å gå der. En lang vei, men enda går jeg mine optimistiske skritt. Jeg erfarer for hver dag som går. Mine krative evner kom såvidt til syne etter at jeg ble innlagt. Jeg er en rastløs sjel som fort blir utålmodig. Med unormalt mye fritid kunne det bare gå en vei. Jeg måtte bli mer åpen for å prøve ut nye ting. På nyttårsaften 10->11 lærte jeg å strikke (!) Noe som resulterte i en haug med prosjekter, som igjen resulterte i pannebånd, pulsvarmere, lapper (til pute) og tovede tøfler. Når en ikke kunne dra ut til byen for å handle gaver passet det perfekt med en slik løsning. Mamma pynter seg ofte med sitt lilla ulltilbehør, mens pappa stadig hopper inn i tøflene. Det er koselig å se at ting blir brukt. Det blir neppe mer strikking for min side. Den sysselen la jeg fra meg så fort jeg forlot RASP. Jeg takler det rett og slett ikke på grunn av de skrekkfulle minnene jeg sitter igjen med. Den delen er og forblir fortid for meg. Like greit. Jeg har istedenfor funnet andre ting jeg trives med. Fullverdige flotte og hjemmelagde julekort ble mitt neste møte med kreative evner og tålmodighet. Eplekaker ble mitt neste møte i kampen for å holde ut på kjøkkenet. Derfra utviklet det seg, og allerede da pappa fylte år i Januar kunne han åpne en ekte kjærlighetsgave fra meg. Kan tro han ble glad. Det skal egentlig ikke så mye til for å glede med noe eget. Det er i allefall hva jeg har funnet ut med årenes løp. Fatene var trekt i blå Monet-servietter matchende serviset deres, og stearinlysene var klassiske med enkle blomstermotiv. Fra å være gjennomsiktig glass, hvite lys og helt normale tørkeservitter ble det en stor forandring. Det kunne vel strengt talt vært kjøpt i en interiørbutikk (?) Jeg er overrasket over meg selv, men jeg er også hjertens takknemlig for min kjære venninne som hjalp til og lærte meg opp. Ikke bare skal det stå på læring, men også interesse. Hun beviste for meg at alle ting jeg oppnår (spesielt de kreative) er mer enn essensielt for en god selvfølelse… Det tar jeg til videre inspirasjon!
