Interessert sa du?

Jeg har alltid elsket sport. Enten som tilskuer eller deltaker. Skisport har jeg vel fått inn med morsmelka, for langrennsgåingen startet i barnehagealder. Senere fikk jeg også slalåmski, og nå er jeg ivrig med twin-tip. Ski er bare noe av sporten som har formet meg. Da jeg var liten drev jeg både med friidrett og fotball. Friidretten lå vel ikke der mestringsmessig, så det ble en snar affære på knappe 1 år. Fotball derimot. Jeg elsket fotball, og drev aktivt i flere år. Da laget omsider ble oppløst var jeg allikevel såpass gammel at det ikke fikk store betydningen. Skulle jeg byttet lag, måtte jeg satse, og det hadde jeg hverken tid, evner eller lyst til. Da ble det heller ordinær trenining 4-5 ganger i uken, før til slutt ortoreksien overtok og alt gikk feil vei. Jeg mistet mer og mer interessen for sport og fysisk aktivitet. Kanskje ikke så rart når du heier inn Johaug i en stue fulll av psykiske pasienter og uinteresserte pleiere? VM-Oslo ble derfor ingen god opplevelse for meg. Da jeg ble utskrevet var jeg heller ikke interessert i å få med meg programmer som 71* nord, mesternes mester osv. Heller ikke Man-U-kamper, birkebeineren eller OL i Beijing året etterpå fristet. Jeg orket ikke å bruke tid på noe av det. Mitt ”hatforhold” var tydelig. Ikke ville jeg se på idrett, og ikke ville jeg delta i noe. Det verste var nok vintersporten. Skiene ble praktisk talt lagt på hylla. Pappa var selvsagt lei seg på mine vegne. Lei seg for at interessen hadde forsvunnet. Heldigvis motbeviste jeg noe i Februar 2014…

Fra en tid der anoreksi ikke eksisterte…

 

 

Ingen av oss hadde noen tanker rundt det kommende OL. Vi skulle ta det som det kom. Da jeg kom på skolen Mandagen etter spurte læreren om vi hadde fulgt med. Allerede da hadde jeg talt 17 timer. Verre skulle det bli. Jeg dro opp skjermen i timen og lot sendingene gå uten lyd mens lærererne iherdig pratet om reklame, hamsun eller samer. Jeg gjorde ferdig skolearbeid rundt nattestider. Jeg stresset livet av meg for å komme hjem, og løp faktisk opp trappa for å rekke startskuddet. Jeg har ofret søvn og stått opp langt tidligere enn jeg pleier. I frykt for å gå glipp av noe har jeg heller ikke vært med en eneste venn/venninne (!) Gåturer og andre ting har blitt planlagt nøye. Jeg hadde nemlig et bilag med alle klokkeslett på øvelsene. I begynnelsen var det skiskyting, alpint, hopp, kombinert og langrenn som gjaldt. Etterhvert ble nysgjerrigheten så stor og iveren så høy at både snowboard, isdans, curling, bob og skøyter også måtte med. Ja, så og is alt vil jeg tro. En skikkelig sportsidiot. Her i huset har vel jeg vært den som har fulgt mest med, faktisk. Haha. Det er lite jeg ikke har fått med meg. Både facebook og instagram bærer preg av det. Jeg tør ikke å telle antall timer som har gått med bak tv-skjermen. Da mamma og Aleksander var på vinterferie satt jeg og pappa i hver vår stol og fulgte med. Heiingen stod i taket, og misnøyen likeså hvis ting ikke gikk som ønsket. Jeg hadde min faste pute foran fjeset. Det ble fort mye spennende tv. Akkurat som bestilt. Det er helt klart gøyere å vinne med sekunder enn å lede med flere minutter. Så skal det sies at ingenting var så herlig som å sitte i stua til bestefar da kombinertgutta gikk inn til seier. Hvilket som bare er et av mange gode øyeblikk fra Sotsji. Fantastiske vertsnasjon. Jeg tok opp avslutningssermonien, så i dette sekund nyter jeg synet av tre gulljenter på pallen. Det er gøy å være nordmann etter dette OL’et. Uten tvil. Jeg er storfornøyd med innsats og prestasjoner. Tross at vi var litt uheldige underveis. Om det var smøretabber eller slitne utøvere er vanskelig å si. Northug er et kapittel for seg selv. Han får muligheter til å vise seg fram senere. Det er det nok flere som vil. Norge kan uansett ikke ta alle medaljene. Det ville bare blitt kjedelig. 

 

Jeg kunne nok sagt mye om OL, men jeg stopper her. Det er jo tross alt over. 4 år til neste gang. Det er litt vemodig, men garantert bra for meg. Nå trenger jeg helt klart å komme tilbake til hverdagen og det sosiale liv igjen. Det skal forsåvidt bli ålreit å se noe annet på tv-skjermen, også. Nei. Et sted føler jeg bloggen gikk over i feil kategori, så jeg får prøve å rette opp inntrykket. Tror neppe det kun er sportsfantister som følger med meg. Med dette innlegget ville jeg i utgangspunktet formidle noe. Formidle en realitet som gleder stort. Når jeg finner tilbake til gamle interesser jeg verdsatte før sykdommen – ja, da er jeg i ferd med å finne tilbake til den gamle jenta. ”Det er datteren min, det” var pappas ord. Jeg smiler innvendig! Kanskje er jeg ikke så langt unna henne allikevel?

 

 

 

 

 

  

Siste innlegg