Lettere med andres aksept!

Sitter klærne finere hvis andre bemerker det? Ser plutselig sminken litt bedre ut? Er ikke håret lenger en katastrofe? Alt du innbilte deg var trolig ikke sannhet. Ofte har jeg, som veldig mange andre, opplevd det. Jeg føler meg sjelden fin nok før jeg får en bekreftelse. Latterlig nok ikke fra meg selv, men fra en helt annen person. Det kan være familie. Det kan være kollegaer. Det kan være venner, men det kan også være mannen i gata som bemerker min flotte nye boblejakke eller min fantastiske bil. Litt skryt i seg selv er en god medisin for meg. Hvorfor skal det være slik? Å si noe positivt til speilbildet mitt burde vært en godkjennelse. Å si jeg er fin fordi jeg føler meg fin burde vært en godkjennelse. Å unne meg noe ønskelig burde vært en godkjennelse. Å være fornøyd fordi jeg har gjort noe bra burde vært en godkjennelse. Slikt fortjener jo en klapp på skuldra. Ikke fra de jeg daglig omgås med. Istedenfor skal tilfredsheten og aksepten komme fra meg. Helt på ekte. Det er surrealistisk at det skal være så vanskelig. Jeg kan si det. Jeg kan håpe det. Jeg kan tenke det, men jeg vet alvorlig talt ikke hvordan jeg skal mene det. Janteloven er nok bedre venn med meg enn jeg tror, og det er skremmende. Det faktum gir allikevel ingen grunn til å stanse. Daglig gjennomgår jeg en kamp mot det ene og det andre. Allikevel er det min psykiske helse jeg velger å fokusere på. Uten den på beina er jeg maktesløs. Maktesløs mot alt. Mot å bli frisk, mot å fungere i livet og mot å ta vare på meg selv. Hvorfor gjøre utseende en tjeneste når ingen andre er tilstede? Hadde jeg ikke hatt sysler som skole, jobb og sosialt liv ville hverdagen vært ganske grå. Det sier litt om selvhatet jeg sliter med. Tro det eller ei så er det der den største jobben ligger. Heldigvis kan ting endres. Jeg må legge inn et ekstra gir og satse. Med viljestyrken min kan jeg fint klare det. Om jeg ikke blir mest fornøyd, så vil jeg i det minste godta meg selv i akseptabel betydning!

 

 

 

 

 

Siste innlegg