Da jeg ble syk påtok jeg meg en ufrivillig rolle. Offerrollen. Hun alle syntes synd på. Hun som ble avhengig av alt og alle. En ugjenkjennelig kopi av meg selv. Hun jeg ikke ville være. Hun jeg overhodet ikke lignet på. Ugjenkjennelig, som jeg sa. Jeg har alltid likt å skille meg ut, men ikke på et sånt grunnlag. Å skille seg ut fordi man evner å være selvstendig er en annen ting enn om man skiller seg ut fordi en sykdom overtar. Kan/vil sammenlignet med må. Jeg har ofte kjent på det. Kjent på det at jeg vil ting. Jeg lar meg ikke overtale. Jeg lar ikke andre ta styringen. Slik er jeg bare ikke. Så har jeg innsett en ting. En viktig ting. Nemlig det at jeg ikke trenger å være erklært frisk (selv om NAV allerede har gjort det) for å jobbe meg ut av offerrollen. Det at jeg sakte men sikkert normaliserer livet er et viktig steg. Et avgjørende et. Ja. For det er normalt å jobbe. Det er normalt å gå på skole/studere. Det er normalt å være venner. Og det er mye mer som er normalt, også.
I slike normale settinger tillater jeg meg selv å være en i mengden. Jeg er en av selgerne på Elkjøp, en av skoleelevene, en i vennegjengen, en hvilken som helst jente på gata, rett og slett. ”Hun syke” er liksom ikke en betegnelse mer. For som mange har sagt før meg; jeg er ikke en sykdom eller en diagnose – jeg har en sykdom og en diagnose. En vesentlig forskjell. En viktig forskjell. Jeg heter jo ikke Madelen Syk Skare Olsen, akkurat. Skal jeg hele tiden lene meg på sykdommen så vil ingen kunne se meg som noe annet. Da vil de dømme meg. Dømme meg som svak. Som så mange ganger tidligere er dette betegnelsen jeg overhodet ikke vil bære. Jeg vil ikke vise meg som svak. Jeg vil vite at jeg har alle verdens ressurser, muligheter og energi. Jeg vil vite at jeg kan utrette noe, at jeg kan være suksessfull og selvsagt vite at jeg evner å nå målene mine. Offerrollen fikk sin motstander tidlig. Nemlig krigeren. Hun som fighter. Hun som brenner så sterkt for noe at ingenting kan vippe henne av pinnen. Det er meg.
Mange spiseforstyrrede setter gjerne ”det å bli mor” som et krav og en slags motivasjon til å bli frisk. Ja, og da må jo kroppen fungere ganske så optimalt, så det sier seg selv at det målet innebærer knallhard jobbing. Der er ikke jeg. Dit kommer jeg heller aldri. Nå sier jeg noe jeg aldri har sagt før. Offentlig. Jeg har nemlig ikke planer om å bli gravid. Noensinne. Mest sannsynlig kan jeg ikke bli det, uansett. For meg har det lenge vært utenkelig å få egne barn, men det betyr derimot ikke at jeg blåser i kroppen. Kroppen min skal i aller høyeste grad tilbake til en stabil posisjon. Styrket. Den dagen jeg kan melde meg på halvmaraton, birken eller hoppe i fallskjerm – og gjennomføre, ikke minst. Ja, da er jeg fornøyd. Da har jeg nådd sånne mål som for meg betyr noe. Mål som viser at kroppen er i stand til hva som helst. At den er noe å bli imponert over. Om den er fruktbar eller ei, spiller ingen rolle. Standpunktet tok jeg i frisk tilstand. Jeg var 7 år. Og vel. Det er godt å se at verden går fremover og at et slikt standpunkt blir mer og mer sosialt akseptert. Jeg er nemlig ikke alene. Ei heller splitter pine gal fordi jeg ikke gjør slik som samfunnet forventer. Nå for tiden hører jeg støtt og stadig om folk som har samme oppfattelser som meg. Jeg leser artikler og blogger på internett. Her er Kristina sitt fantastiske blogginnlegg som delvis bekrefter at valget er et riktig valg for meg. Jeg er ikke egoistisk av den grunn. Sykdommen har ikke bestemt noe som helst. Jeg er karrierekvinne, og vil ikke adoptere mine nydelige filipinere før jeg passerer 35 år. Det vil glede meg stort. Ferdig snakket.
Så hva tenker jeg? Vel. Mens mange som sagt er imponert over kroppens evne til å bære fram et barn (for det er jo en bragd), så er jeg utfra egne erfaringer ekstremt imponert over kroppens evne til å overleve. Jeg har vært gjennom en del påkjenninger og smerte de siste 6-7 årene. Både fysisk og psykisk. Jeg var så langt nede at jeg aldri trodde jeg ville reise meg igjen. Nettopp fordi den eneste utveien var… Ja, dere vet. At jeg enda sitter her er i følge mange et under. Undertegnede, også. Pappa omtaler stadig kroppen min som et hus. Huset jeg bor i. Huset som jeg enda former. Grunnmuren har rast mange ganger, jeg skal innrømme det. Ikke før etter utskrivelsen har den holdt seg stabil og stått der. Med litt støv på vel og merke. Det resterende huset mangler mye. En grunnmur er et utgangspunkt og noe jeg kan bygge videre på, men ikke noe som kan være for alltid. Vegger, vinduer og tak skal fremdeles på plass. Inngangsdøren kommer ikke før til slutt. Den dagen jeg omsider kan ta alle inn i varmen, og ønske dem velkommen til ”Casa Madelén”. På ekte. Det kaller jeg en solskinnshistorie.
Jeg skal verken beklage eller forsvare mitt fravær på bloggen, da det har sine naturlige forklaringer, og det er ikke; tidsmangel. Etter jeg ble utskrevet i 2011 har generelt blogging og inspirasjon vært vanskelig. Dels fordi bloggen var et ”sykehustidsfordriv” og dels fordi jeg ikke har så mye nytt å dele fra livets 365 dager. Rett og slett. Samt at jeg ikke vil være en superblogger, men heller en som vil formidle. ”Blogge fordi jeg vil, ikke fordi jeg må” Bloggen startet som egenterapi, men utviklet seg raskt til å bli en informasjonskanal der jeg kan være til hjelp og støtte for syke eller pårørende. For meg betyr den rollen mer enn bloggerollen. Jeg er fremdeles nøye og nogenlunde perfeksjonert, så jeg tenker selvsagt kvalitet. Kvalitet i klær. Kvalitet på hvem jeg er. Kvalitet i skolen. Kvalitet i jobb. Kvalitet på det jeg leverer her. Derfor må jeg vri hodet litt hva angår denne bloggen, og det hender ofte jeg tyr til en notatbok hvis tankene løper løpsk. Det gjorde de ikke i dag, og jeg har for så vidt ingen resultater, nyheter eller preferanser å dele. Jeg kommer jo videre, men; Sykdommen er fremdeles sykdom. Hverdagen er stort sett seg selv lik. Formen er så å si den samme, og humøret dilter etter. Det er alltid noe som jeg mestrer, og det er alltid noe jeg kunne gjort bedre. Det er alltid en sjanse jeg tok, og det er alltid en sjanse som gled forbi. Det er alltid et plusstegn, etterfulgt av et minustegn. For min del fokuserer jeg på førstnevnte. Det er bare slik jeg er, og det er bare slik jeg må være for å komme meg gjennom. Gjennom dagene. Gjennom sykdommen. Gjennom motbakkene, men også gjennom oppturene. Ja, gjennom livet generelt. Jeg sier ikke at det er enkelt, og jeg sier ikke at jeg er solstråle til enhver tid, men jeg sier at en positiv innstilling er hva som fungerer. For meg, i alle fall.
Jeg er og har alltid vært en ærlig person, men jeg innser i etterkant at forrige innlegg kanskje ble litt for ærlig. Litt for pessimistisk til meg å være kanskje? Det er nok ikke mange som oppfatter meg som en person med slike tanker. Så skal det sies at noen tanker bare må ut, og at det som sitter i hodet ikke alltid er rosenrødt. Livet med sykdom er ikke rosenrødt. Livet uten sykdom er heller ikke rosenrødt. Det er ingen som seiler seg gjennom et liv uten å kjenne på utfordringer og motgang. Vel. Så er det jo i nedoverbakker ting går oppover, og også da vi innhenter lærdom, erfaringer og det som skal til for å forme oss. Jeg nevnte dette med rett fokus. Per dags dato innebærer det som sagt for meg ”å bli glad i seg selv”. Først tenker jeg hvor jeg skal begynne, men så slår det meg; jeg må hente fram positiviteten min. For å bli glad i meg selv må jeg se på hva jeg har å være glad for. Hvorfor er jeg stolt av Madelén? Hva er hun å være stolt av?
Jeg er en snill datter. Jeg er en god kollega. Jeg er en bra søster. Jeg er en hyggelig venninne. Jeg er en trygg sjåfør. Ok. Det er en begynnelse, men jeg må gå dypere. Hva er det jeg setter pris på sånn innerst inne? Jeg er fornøyd med mine blå øyne og hårfarge. Jeg er glad for at jeg aldri har hatt kviser. Jeg er takknemlig for at jeg er høy, langbeint og har brede skuldre. Altså kan speilbilde være noe mer enn negativt tydeligvis. Videre vil jeg påpeke at jeg er flink. Jeg er flink på skolen, flink til å selge på jobben, flink til å gjennomføre mål, flink til å mestre, flink til å hoppe i nye ting, flink til å overtale, flink til å komme i kontakt med mennesker, flink til å vise kjærlighet, flink til å innhente lærdom og bruke den riktig. Flink til mye også tydeligvis. I tillegg er jeg fornuftig, ressurssterk, til å stole på, og ganske så sta. Noe jeg har erfart er bra. Andre egenskaper jeg vil trekke fram er positiviteten min og humøret mitt. Det er sjelden folk ser meg sint, sur eller gretten. På russelua står det ”optimisten” og det er ikke uten grunn jeg ble døpt det navnet. Optimistisk ser jeg på livet. Tross denne forferdelige sykdom så er ingenting avgjort. Ingenting forhåndsbestemt. At jeg hele tiden sitter med denne troen viser også at jeg er sterk. Viljesterk. Jeg får gjennom det jeg sier jeg skal. Jeg bestemmer meg for noe og gjennomfører. Jeg skal bli frisk. Det skal jeg, og jeg jobber virkelig mot det målet. Jeg er overrasket over hvor mange plussider jeg faktisk greide å hente fram. Grunn til økt motivasjon. Grunn nok til å være stolt av Madelén. Litt sånn; vekk med janteloven. Fordi jeg er noe. Utropstegn. Jess, jeg kan!
Forholdet startet for mange år siden. For 22 år siden for å være nøyaktig. Da jeg kom til verden. Allerede den dag startet utviklingen. Utviklingen og veien fram til den jeg i dag har blitt. Siden den gang har jeg hatt et forhold. Et forhold på godt og vondt. De seneste årene mest vondt, dessverre. Jeg snakker om forholdet til meg selv. Eller rettere sagt; hatet til meg selv. Jeg har brukt nesten hele ungdomstiden min (mer enn 1/4 av livet) på å hate meg selv. Hate hvem jeg er. Hate hvordan jeg ser ut. Hate meg selv for ting jeg ikke får til. Hate alt. Rett og slett. Så leser jeg en strofe som får meg til å tenke. I Det Nye er det en artikkel med Jenny Skavlan og mange andre superkvinner. Usminket. Den rene versjonen. Sannheten. Strofen sier; ”Det eneste forholdet du garantert har livet ut, er forholdet du har til deg selv, så sørg for at det er et godt et”. Et godt et, ja. Det hørtes fint ut. Jeg ble så inspirert at jeg stod opp midt på natten og postet en selfie på instagram. For hver likes som tikket inn økte selvtilliten et hakk. Jeg ble nesten litt høy på meg selv, og overvåket profilen 24/7. Sist jeg sjekket klokken var den fem og det var blitt lyst ute. Hva forteller egentlig dette meg? Jo. Det forteller at mitt forhold til meg selv i bunn og grunn baserer seg på andre. Hva andre tenker om meg. Hvordan andre ser på meg. Det er via deres aksept jeg får aksept til meg selv. Ordet selvtillit er et ord jeg forbinder med personen ”Madelén”. Den jenta som er inni. Den jenta som alltid kan prestere. Den jenta som kan gi til alle andre. Det er hun jeg kjenner på. Hun jeg er trygg på. Skikkelsen i speilet er bare en skikkelse. En person jeg sjelden gidder å titte ordentlig på. I-lands problem. Jeg finner bare feil. Enten så er hoppbakkenesen for framtredende, ørene for utstående, halsen for kort eller munnen for stor. Og hvis jeg i tillegg da er så heldig og får anoreksiens tanker svirrende om ”for stor kropp” så har vi vel nådd toppen av kransekaka. Jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne ha dette gode forholdet til meg selv. Det betyr ikke at jeg må elske meg selv eller bli egotripper, men jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Slik pappa så pent sier. Slik han har så pent rett i. Selvaksept altså. Jeg vil aldri komme meg videre ellers. Rett fokus må til!
Det ble en noe overraskende morgen. Det ”umulige” skjedde. Jeg ble trukket ut til skriftlig eksamen. Klokken ti tikket det inn melding fra læreren om at alle hadde kommet opp utenom en (og den ene var ikke meg) Selv om jeg sa at jeg skulle ta eksamen med ”knusende ro” så var det nettopp dette jeg ikke klarte. Stressnivået nådde nye høyder kan man si. Selvsagt kan jeg få en hvilken som helst god karakter på eksamen. Det vet jeg. Bare en ting; verken hjernen eller kroppen er/var i noe særlig eksamensmodus. Tanken på å sette seg ned med pensumbøker gjorde meg mildt sagt litt kvalm. Vel. Noen ting er tydeligvis ikke frivillig. Halvsvimete, stresset og noe irritert stod jeg opp, tok på et maskarastrøk og røsket med meg førerkort og nøkler. Skallet til og med i døra på vei ut. Hallo blodig leppe. På skolen fikk jeg bekreftelsen. Der hang det. Svart på hvitt. Madelen Skare Olsen. Økonomi og Ledelse. Eksamen Torsdag 22 Mai. Usannsynlighet hadde blitt omgjort til realitet. Frøken frihet omgjort til frøken innesperret? Videre løp jeg (ja, jeg løp) opp trappene og ankom klasserommet mer distre enn på lenge. Jeg beklaget min forsinkelse, og bad samtidig læreren om å følge meg ned til kontoret. Jeg har hele tiden fått vite at jeg må være forberedt og innforstått med eksamensrisikoen ved å ta vgs over flere år, men allikevel. Jeg hadde på en måte et håp. Et håp om at jeg ikke måtte. Utenfor kontoret var det ventetid, og det hjalp dårlig på tålmodigheten min. Da jeg omsider kom inn la jeg hele livshistorien på bordet typ; ”Hei. Jeg heter Madelén. Jeg har hatt kronisk anoreksi i 6 år…..” Det første hun sa til meg var ”ro ned”, og jeg er sikker på at hun sa det 5 ganger i løpet av samtalen. Vi gikk gjennom alt av eksamener fra tidligere, og heldigvis. Heldigvis stilte hun seg like uforstående til dette som meg. ”Jeg skal ordne opp, jeg”. Hørte jeg riktig? Slapp jeg eksamen? Jeg var overveldet. Ja, jeg er overveldet. Slike snille mennesker (foruten om venner og familie) visste jeg knapt eksisterte en gang…
Jeg ble liksom Madelén igjen etter sist heldagsprøve var ferdig, og kunne ikke sett for meg en ny runde med øving. Jeg la ned alle krefter og ressurser til den. Selv om jeg måtte så hadde jeg vært jeg lite lysten på å hente de samme kreftene på ny. Tror også det er godt for mitt vedkommende. I løpet av uken som var rakk jeg nemlig innom intet mindre enn 4 venninner. Skal si jeg vet å utnytte tiden riktig hvis samvittighet spiller på lag og ellers muligheten byr seg. Det sosiale liv gjør så mye med meg. Jeg blir så glad. Så full av energi liksom. Nå som jeg med sikkerhet vet at jeg slipper skriftlig eksamen er jeg enda mer fri. Det er en god følelse. Nå kan jeg puste rolig ut, og legge bort pensumbøkene i økonomi. Skoleåret mitt er ferdig. Videregående er et tilbakelagt kapittel. Et frisk kapittel. Lykke på jord. Herlighet som jeg smiler nå. Og som om ikke det er nok. Jeg ble også innkalt til et noe der-og-da-møte på NAV. Jeg skal ærlig si at jeg ikke forstod vitsen ettersom arbeidsavklaringspengene er over i slutten av Juni. 10 minutters prat med en vel så hyggelig kundebehandler var allikevel greit. Nå skal jeg stå på mine egne ben. Tjene til livets opphold på egen hånd. 4 år med stønad er over. For denne gang. Det føles mer som en lykke, enn hva det føles som en usikkerhet. For meg har AAP og NAV vært forbundet med sykdom og uavhengighet. En kategori jeg helst vil ta pause fra. Men; det skal sies. Det at vi har et velferdssystem er ingenting jeg tar for gitt. Jeg er evig takknemlig for det tilbudet jeg har fått og kronene jeg fikk innvilget. Det har vært en livsviktig hjelp for meg i en tung periode, og jeg hadde aldri hatt sjansen til å jobbe tilsvarende, samt fokusere på skole. Nå som skolen er over er lyset i tunellen enda klarere. Jeg har fått et grunnlag, og jeg ser for første gang på lenge hva jeg vil tape på sykdommen. Hvor mye den vil koste meg hvis den vedvarer, riktig nok. Dette har vært en reise. På godt og vondt. Nå ser jeg fram til å komme meg tilbake i arbeidshverdagen, og endelig fokusere på Madelén igjen.
Det finnes de som har det verre/bedre enn meg. Det gjør alltid det, og det vet jeg. Jeg gransker stadig andre. Jeg synes lett synd på andre, og jeg misunner lett andre. Allikevel. Jeg må ta meg selv litt i nakkeskinnet her. Hva hjelper det egentlig at jeg tenker på dem som har det verre eller bedre enn meg? Rettere sagt; hvordan hjelper det meg? Hva godt får jeg ut av andres ulykke, sykdom, glede eller suksess? At jeg skal være så takknemlig for at jeg ikke har det verre? At jeg skal være utakknemlig fordi noen har det bedre? Er alle andre det rette sammenligningsgrunnlaget? Nei. Selvfølgelig er det ikke det. Og jeg; jeg blir hvert fall ikke friskere av å tenke sånn. Det er ikke en egoistisk tankegang, men heller en realistisk. Ja, for hvordan kan jeg få det bedre? Det er kun jeg som kan ordne opp i min tilværelse. Det er kun jeg som kan bedre mitt liv. Det er kun jeg som kan nå mine mål. Det er kun jeg som kan realisere mine drømmer. Hvordan? Jo. En klok mann (Erik Bertrand Larsen) (Boka ”bli best” er min nye guilty pleasure) sa; ”sammenlign deg med deg selv” Og det; det er nettopp hva jeg har tenkt til. Jeg kommer som sagt ingen vei ved å tenke på hvor godt eller vondt jeg har det sammenlignet med andre, eller hva jeg har som ikke de har og motsatt. Maten på bordet, penger til materielle goder, en fantastisk familie/venner og verdens beste jobb er motivasjonsfaktorer så til de grader. Selvsagt tar jeg ingenting for gitt, og det skal jeg ikke heller, men for å komme videre må jeg kanskje utvide horisonten noe. Lete litt. Livet mitt er slik som det er nå, men hva da? Jeg skal som sagt verken juble eller grine over ting. Det jeg skal derimot er å motivere meg selv til hvem jeg kan, vil og skal bli. Hva jeg ønsker. Hva jeg vil få ut av livet mitt. Jeg må sammenligne det livet jeg har nå med det livet jeg forventer/ser for meg. Hva mangler i mitt liv? Hva skal til for at jeg trives i hverdagen? Hva skal til for at jeg på dødsleiet er tilfreds når jeg tenker tilbake på mine 80-90-100 år? Svaret er deifinitivt ikke overlevelse og sykdom….
Det er tydelig at jeg sovnet et sted mellom 1 og 2 klasse – i den perioden vi skulle velge fag. Engelsk. næringsøkonomi, s-matte og rettslære ble valgene. Det var så vidt jeg hang med (grunnet ortoreksi) gjennom 2 klasse, og jeg angret for at jeg hadde valgt fag jeg måtte jobbe så hardt med. Særlig når mange av vennene mine sklei rett gjennom praksisfagene med femmeren lett i boks. Mens jeg… Jeg jobbet livet av meg for å stå igjen med samme karakter. Og ja, jeg fullførte. Jeg fullførte til jeg stupte. Praktisk talt. Og da jeg trodde jeg var i mål var jeg ikke det. 3 klasse bestod også av programfag. Jeg som kun ville fortsette med rettslære måtte tro om igjen. Et av mine tidligere fag måtte jeg velge, samt at jeg fikk lov til å kjøre på med noe nytt. Jeg valgte media. Da kunne jeg få litt ”pusterom”, samt at jeg kunne gjøre noe litt annerledes og gøy. Journalist har nemlig alltid vært andrevalget hva angår utdanning. Enda bedre var det at læreren faktisk da hadde jobbet som journalist. Interessen og innsatsen min ble det igjen ingenting å si på. Så jeg tok ferdig rettslære og media sammen med de andre fellesfagene som historie, norsk og rle. På to år. Til de som lurte ble resultatene slik; Seks i alt utenom rle (som jeg da merkelig nok presterte til seks i muntlig). Mitt siste programfag ble en tankerunde utenom det vanlige. Ville jeg ha engelsk? Nei. Engelsk er gøy i praksis, men på skolebenken har det aldri vært noen favoritt. Ville jeg ha s-matte? Nei. For det første fikk jeg ikke noe utbytte da jeg ikke behøvde det for videre studier, og for det andre var jeg ikke i nærheten av frisk, fokusert og interessert nok til å forstå det. For det tredje var læreren helt umulig, og jeg fikk aldri ordentlig svar på det jeg lurte på. Flaks at jeg ikke kom opp i eksamen 2 året sier nå jeg. Så da sto jeg der da. Kun næringsøkonomi igjen. Jeg må ærlig si at jeg var negativ. Svært så negativ. Jeg kom meg så vidt helskinnet gjennom regnskapsåret, så hvordan jeg skulle gjøre meg som økonom? Tja. La oss bare si at forhåpningene ikke var større enn 4’er. Og det er elendig til meg å være bare så det er sagt, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke har fått dem. Jeg har et par irriterende ”forfølgere” fra 1 klasse. Hvorvidt jeg gidder å gjøre noe med den realitet tviler jeg sterkt på. Å se fremover funker så mye bedre!
Jeg møtte opp i økonomien en augustdag i 2014. Det var 9 andre gutter der pluss meg. Kun det. Læreren kjente jeg ikke. Hadde verken sett eller hørt om han. Økonomi hadde jeg ikke hatt på 5 år. Jeg husket ikke hva dekningsbidrag var en gang. Hadde knapt sett et excelark siden. De fire første ukene var et sant mareritt. Hadde lyst til å gi opp det hele. Samme hva jeg gjorde så forstod jeg ingenting. Jeg spurte og gravde, og sakte men sikkert kom jeg inn i det ved hjelp av notater, mye lesing og intens jobbing. Min første prøve skulle være allerede en måned etterpå, og den fikk jeg 5/6 på. Da var vi i gang, og siden har det bare gått bedre og bedre. Jeg har jobbet grundig med hvert bidige kapittel, og jeg har fått igjen for innsatsen min. Nå sitter jeg her da. Smilet er gigabredt og tårene presser på. Selv om jeg visste det, så er det stort å få bekreftelsen. I dag fortalte nemlig læreren meg at jeg får 6’er. Faktisk den første han noensinne har delt ut i dette faget. Wow. Siste prøve var det ingenting å si på. Ingenting. Ikke så mye som en feil. Jeg kunne ikke gjort det bedre. Herlighet. Jeg er så stolt. Og hvem hadde egentlig tro på meg fra start? Jo. Det var pappa. Pappa sa allerede første skoleuken at jeg ville ta dette lett. Lett var det ikke, men lett skulle det bli. Fordi jeg hang så godt med. Pappa sin tro gikk over til å bli min tro. Min tro gikk over til å bli min interesse, og nå min store glede. Hvis jeg var ruset på glede forrige Tirsdag, så er jeg hvert fall det nå. Da må det være lov å skryte litt. Være litt tilfreds med seg selv. Gi et klapp på skulderen for egen innsats. Hva dette året har gitt meg. Hva dette året har bevist for meg. 4 år eldre har jeg sittet og gjennomført time etter time. Ikke en eneste time fravær. Faktisk ikke en eneste time i løpet av hele tredje klasse. Snakk om vilje.
Jeg hadde et valg; jeg kunne gi opp, eller jeg kunne kjempe meg videre. Jeg valgte å kjempe videre. Jeg valgte å danne et grunnlag for fremtiden. Nå har jeg klart det. Læreren gav meg (som eneste i klassen) valget om å levere inn siste innlevering, og fordi jeg er pliktoppfyllende og ønsker mest mulig trening, sånn i tilfelle eksamen; så heiv jeg meg over den. Praktisk talt. Men som jeg skrev tidligere; sannsynligheten er jo minimal, og mot alle odds skal jeg i teorien ikke komme opp. Så egentlig kan juble i dette sekund. Jeg er meget sikker på at jeg er ferdig med VGS nå. Og ja. Det er faktisk sant. Fullført etter beste evne MED anoreksi. 3 år på mitt 3’dje VGS-år. Hva så? Jeg hater å si det, men; noen ganger må jeg bare ta i mot den hjelp og støtte jeg kan få. Svelge stoltheten for et øyeblikk. Innse at andre vet bedre. Jeg hadde slitt meg fullstendig ut hvis jeg skulle tatt alle fagene over et år. Jeg vet jo det. En slik mulighet var derfor alfa og omega for meg. Det viktigste var å gjennomføre, men jeg skal jo ærlig innrømme at slike gode resultater betyr mye. Kanskje ligger jeg litt bak mine jevnaldrende, men det får så være. Noe må man ofre hvis man skal komme seg videre. Alle steg teller. Jeg poster dette innlegget for å vise at det er mulig. Det er mulig å fullføre hvis man bestemmer seg det. Sykdom er en dum unnskyldning. Faktisk er det ingen unnskyldning. Det er bare en hvilepute altfor mange legger seg på, og det gjør det desto vanskeligere å reise seg. Har man et mål, et ønske eller en ambisjon, så har man også drivkraften som skal til.
Herlighet. Hvilken glede. Hvilken lykke. Jeg er ferdig. I mål. Finito. Opp klokken 07:45 halvsvimete (noe mitt sovende bilde på instagram fint kunne bekrefte), men det skulle allikevel ikke stå på fornuften. Jeg husket både å ta med meg sittepute, saft og ørepropper. Førstnevnte var gull. For det første sliter jeg med osteoporose (som en av mange symptomer på anoreksien), for det andre har jeg pådratt meg en forstrekning i nedre del av korsryggen, og for det tredje har jeg tidligere slitt dagesvis med kramper etter de foregående fagdagene. Stolene på skolen er så steinharde. Særlig for en knoklete en som meg. Drikke og ørepropper derimot er selvskreven. Så mye som litt hosting er nok til at jeg irriterer meg. Det er ingen hemmelighet at jeg er en tyrann om morgenen, noe som fint kan bekreftes fra mine medsammensvorne. Alt som irriterer mindre er et plusstegn i boka. Det er for så vidt sjelden det blir så tidlig som dette, så jeg skal ikke klage. Er nok bare uvant. Jeg har tross alt hentet inn noen timer søvn etter jeg kom hjem. Det hjelper på det meste, og særlig humør. Humøret er desto bedre av det faktum og den realitet at siste fagdag ved Horten VGS er over. Jeg har ytt all min innsats og mer kan jeg ikke gjøre før karakteren i økonomi er satt. Jeg sitter her nokså trøtt, overlykkelig og med blandede følelser. Prøven (min siste prøve i år) gikk kjempefint. Akkurat som forventet. Og hva forventet jeg? Det kan vel alle andre enn meg svare på. Haha. Håper bare ingenting kan rasere det grunnlaget jeg nå har bygget opp. Jeg brukte tross alt to timer på å google informasjon og sette meg inn i bedriften i forkant, og da i tillegg til alt jeg har lest, gjort haugevis av oppgaver og rablet ned alt mulig relevant og urelevant. Jeg har virkelig lagt ned innsats. Og ja, jeg fikk behov for det meste. All oppgavetrening og lesing i forkant sparte meg for mye tid, og det jeg fant ut om bedriften hjalp meg til å begrunne svarene godt. Nei. Jeg underdriver når jeg sier kjempefint. Megastrålende eller superbra beskriver nok bedre. Det skal godt gjøres å finne noen feil, og det skal godt gjøres at læreren kan kicke på noe som helst på min 25 siders (5000 ords) besvarelse. Regnet til og med over alt manuelt i tilfelle modellen skulle bestemme seg for å levere meg noen artige tall.
Jeg har helt klart fått noe igjen, og akkurat det skulle bare mangle. Over en måned innestengt på sitt eget rom. Skal en være litt ironisk og dramatisk samtidig. Kanskje er jeg nærmest utdannet økonom her jeg sitter? Det føles i alle fall slik. Måtte som sagt utslaget bli tilsvarende. Disiplin er det nemlig ikke mangel på hos denne frøkena. Nå er det kanskje like greit at det er over. Ingen tvil om at det koster å prestere, men for mitt vedkommende hadde det koster det mer å angre. Jeg bruker langt mer krefter, tid og energi om jeg skal tenke på hva jeg kunne gjort annerledes/bedre framfor å prestere mitt beste når det gjelder. Kanskje høres det ut som et press for noen, men jeg sitter ikke igjen med en slik oppfattelse. Hele livet har jeg nemlig vært vant til å sette mål og krav til meg selv. Jeg har vært vant til å ta selvstendige beslutninger basert på hva jeg mener er riktig. Det er ingen sykdom i verden som kan påvirke meg der, og dermed var det eneste riktige å gå ”all inn” for skole. Sier jeg noe, så blir det sånn. Med et par år ekstra har jeg nok overgått resultatene en smule, men aldri mer enn at ”mitt beste er godt nok”. Det blir spennende å se hva som skjer….
21 April har stått plantet i hodet mitt siden skolestart i August. Denne siste (og viktigste) prøven var min siste ”bekymring”, og nå finnes det ingenting i verden jeg kan gjøre for å forbedre eller forverre noe som helst. Derfor; bort med bekymringer. I alle fall for en periode. De er det for mange av i hverdagen uansett. Jeg får ta ting litt som det kommer. Eksamen ser unnsansynlig ut for mitt vedkommende, så vi legger den delen på is inntil videre. Nå får jeg endelig tid til å lande litt, nyte finværet og roe ned. Jeg skal utnytte det, for hvem vet hvor lenge det varer? Hvor lang tid det tar før stresset innhenter meg og jeg er i gang med nye prosjekter og massiv planlegging? Jeg vet ikke, jeg. Men faktisk er det greit sånn. Det er helt greit å kjenne at jeg har ressurser på andre områder. Det er helt greit at jeg bruker tiden min til noe som ikke innebærer Excel. Til å begynne med må den inngrodde skrotten leve litt. Litt oftere enn at den passerer terskelen to ganger daglig. Litt mer sosialt liv. Litt mer ting jeg liker. Og hvem vet; kanskje enda litt lenger utenfor komfortsonen? Faktisk var det første gang jeg skrev det ordet uten å få frysninger. Jøss. Jeg er tydeligvis bare så sinnsykt gira på alt mulig. Det føles som adrenalinet står ut av meg, og energinivået ingen ende vil ta. Optimisten har aldri vært sterkere. Tanken om at VGS på papiret nærmer seg slutten – ja, det åpner alle muligheter. Alle. Det er derfor jeg føler at denne ”være syk greia” ikke er verdt det. Har liksom ikke tid. Jeg merker at jeg nesten har nådd 100% kampvilje, og jeg merker at jeg ikke er redd for å komme dit heller….
Påsken er på hell, og allerede en ny uke er i gang. Jeg har både gitt og fått, men må dog innrømme at givergleden i meg er stor. Kjempestor. Derfor tok jeg på meg rollen som årets påskehare og ordnet med overraskelsesegg til både lillebror, bestevenninne og besteforeldre. Til mamma lagde jeg hjemmelagde dekorerte gule sjokolademarsipanegg. Når noen blir så glad, så gjør det noe med meg. Virkelig. Vunnet har jeg også. Både kinobilletter, en hemmelig overraskelse fra Rema 1000 og et påskeegg med sminke til intet mindre enn en verdi av 1530,- Sykt. Jeg har definitivt flaks og vinnerlykke, altså. Og herlighet så glad jeg blir. Løper rundt som et lite barn i flere minutter. Så jeg kan vel konkludere med at det å gi og det å få – det er en bra kombinasjon. Ellers vil jeg si at jeg hadde en like bra påske som forespeilet/antatt. Bypåske fungerer fint for meg, selv om jeg helst skulle tatt på skiene og vandret milehvis hver dag. For der har du egentlig den ekte meg. Vel vel. Foreløpig klarer jeg ikke å gjøre opp for såpass med trening, så da blir den vrien. Men; Det blir realitet en dag det, også. Bare jeg vil det nok. Så ja. Bypåske alias hjemmepåske. Like bra. Jeg prøvde nå å dele tid med familien så godt det lot seg gjøre. Les; istedenfor å sette med ned med noe altfor hverdagslig. Vi har spist frokost sammen. Vi har spilt spill og sett filmer. Vi har vært på besøk. Vi har gått turer. Vi har nytt solen ved strandkanten. Jeg merker virkelig nå at våren er kommet. Solbrillene er fast tilbehør, og snart får jeg vel bytte ut boblejakken med noe lettere. Det merkes også veldig på humøret mitt at solen daglig titter frem. Akkurat som om jeg får litt ekstra energi. Energi til å smile. Smile har jeg flere grunner til. Kanskje den nest viktigste av dem alle; at jeg snart er ferdig med vgs. En gang for alle. Prestert etter mine beste evner. Men; uten støtte i ryggen hadde det vært umulig. Familie og venner er tross alt hva som er smilet verdig!
Status er at det gjenstår litt, men ikke mye. Bare en heldags neste neste uke (og jeg har øvd/jobbet med oppgaver helt vilt mye, så bedre forberedt kan jeg ikke bli) og forhåpentligvis null eksamen. Jeg har det rette antallet eksamener fra videregående. Men; så lenge en er med i trekningen så er det alltids en risiko. Vel. Den tid, den ”sorg”. Eksamen er en helt frittstående karakter og ingenting jeg uroer meg over. Det er heldags jeg må fokusere på slik at jeg får den karakteren jeg fortjener for i økonomifaget. Jeg føler jeg virkelig har jobbet hardt, og selv gjort mer enn jeg skal. Det har sine fordeler, og det har sine ulemper. Ulempene er at jeg til stadighet har ofret fritiden min, og at jeg til tider kan bli litt gretten og sliten hvis jeg sitter for mange timer med excel. Fordelene derimot. Jo, de er at jeg kjenner på mestring og følelsen av at jeg lykkes. Lykkes med noe jeg i utgangspunktet ikke hadde trodd. Fått interesse for noe jeg i utgangspunktet ikke var sånn superinteressert i. At jeg har jobbet jevnt minker også stressnivået betraktelig. Istedenfor å lese 10 timers dager som en gal de siste ukene, så kan jeg lese litt nå og da, og allikevel føle meg klar. Mer enn klar. Er litt rastløs. Gleder meg til bare å bli ferdig med det. Jeg lander nok ikke helt før prøven er i boks. Jeg gjør nok ikke det. Den sosiale meg har vært og er litt på pause merker jeg. Samvittigheten slipper ikke helt tak. På mange måter er jeg kanskje litt fanatisk til tider. Jeg jakter litt for mye på godfølelsen og den følelsen av at jeg skal fortjene ting, før jeg i realiteten unner meg dem. ”Det venter en premie ved mål”. Noe sånt. Ikke helt dumt, heller. Noe må jo drive meg. Det må bare ikke ødelegge for det ”andre livet mitt”. Uten at det må misforståes. Jeg er jo sosial, aktiv og alt det der – bare ørlite grann mindre enn for noen uker siden.
Ellers kjennes alt veldig bra. Jeg føler ferien har gitt meg energi og nye uante krefter. Tror til og med jeg har fått et par røde småsolbrente kinn, jeg. Det er som sagt litt spenningsmomenter fremover, men jeg har ikke glemt at jeg også må stå i hverdagskampen. Den er utvilsomt viktigst, og vil aldri havne på ”vent”. Samme hva situasjonen er. Samme hvor opptatt jeg ”føler” jeg er. Samme hvor tøft og håpløst livet er. Jeg er ferdig med å overbelaste kroppen. Jeg er ferdig med å sulte meg til støv. De sykeste dagene er talte. De friske venter. I mellomtiden tar jeg vare på den gode tiden og setter pris på småting og hverdagsgleder. Samtidig som jeg lever i ”nuet”. Så godt det lar seg gjøre i alle fall!
