Fordi jeg er noe!

Jeg er og har alltid vært en ærlig person, men jeg innser i etterkant at forrige innlegg kanskje ble litt for ærlig. Litt for pessimistisk til meg å være kanskje? Det er nok ikke mange som oppfatter meg som en person med slike tanker. Så skal det sies at noen tanker bare må ut, og at det som sitter i hodet ikke alltid er rosenrødt. Livet med sykdom er ikke rosenrødt. Livet uten sykdom er heller ikke rosenrødt. Det er ingen som seiler seg gjennom et liv uten å kjenne på utfordringer og motgang. Vel. Så er det jo i nedoverbakker ting går oppover, og også da vi innhenter lærdom, erfaringer og det som skal til for å forme oss. Jeg nevnte dette med rett fokus. Per dags dato innebærer det som sagt for meg ”å bli glad i seg selv”. Først tenker jeg hvor jeg skal begynne, men så slår det meg; jeg må hente fram positiviteten min. For å bli glad i meg selv må jeg se på hva jeg har å være glad for. Hvorfor er jeg stolt av Madelén? Hva er hun å være stolt av?

Jeg er en snill datter. Jeg er en god kollega. Jeg er en bra søster. Jeg er en hyggelig venninne. Jeg er en trygg sjåfør. Ok. Det er en begynnelse, men jeg må gå dypere. Hva er det jeg setter pris på sånn innerst inne? Jeg er fornøyd med mine blå øyne og hårfarge. Jeg er glad for at jeg aldri har hatt kviser. Jeg er takknemlig for at jeg er høy, langbeint og har brede skuldre. Altså kan speilbilde være noe mer enn negativt tydeligvis. Videre vil jeg påpeke at jeg er flink. Jeg er flink på skolen, flink til å selge på jobben, flink til å gjennomføre mål, flink til å mestre, flink til å hoppe i nye ting, flink til å overtale, flink til å komme i kontakt med mennesker, flink til å vise kjærlighet, flink til å innhente lærdom og bruke den riktig. Flink til mye også tydeligvis. I tillegg er jeg fornuftig, ressurssterk, til å stole på, og ganske så sta. Noe jeg har erfart er bra. Andre egenskaper jeg vil trekke fram er positiviteten min og humøret mitt. Det er sjelden folk ser meg sint, sur eller gretten. På russelua står det ”optimisten” og det er ikke uten grunn jeg ble døpt det navnet. Optimistisk ser jeg på livet. Tross denne forferdelige sykdom så er ingenting avgjort. Ingenting forhåndsbestemt. At jeg hele tiden sitter med denne troen viser også at jeg er sterk. Viljesterk. Jeg får gjennom det jeg sier jeg skal. Jeg bestemmer meg for noe og gjennomfører. Jeg skal bli frisk. Det skal jeg, og jeg jobber virkelig mot det målet. Jeg er overrasket over hvor mange plussider jeg faktisk greide å hente fram. Grunn til økt motivasjon. Grunn nok til å være stolt av Madelén. Litt sånn; vekk med janteloven. Fordi jeg er noe. Utropstegn. Jess, jeg kan!

 

 

 

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg