Jeg skal verken beklage eller forsvare mitt fravær på bloggen, da det har sine naturlige forklaringer, og det er ikke; tidsmangel. Etter jeg ble utskrevet i 2011 har generelt blogging og inspirasjon vært vanskelig. Dels fordi bloggen var et ”sykehustidsfordriv” og dels fordi jeg ikke har så mye nytt å dele fra livets 365 dager. Rett og slett. Samt at jeg ikke vil være en superblogger, men heller en som vil formidle. ”Blogge fordi jeg vil, ikke fordi jeg må” Bloggen startet som egenterapi, men utviklet seg raskt til å bli en informasjonskanal der jeg kan være til hjelp og støtte for syke eller pårørende. For meg betyr den rollen mer enn bloggerollen. Jeg er fremdeles nøye og nogenlunde perfeksjonert, så jeg tenker selvsagt kvalitet. Kvalitet i klær. Kvalitet på hvem jeg er. Kvalitet i skolen. Kvalitet i jobb. Kvalitet på det jeg leverer her. Derfor må jeg vri hodet litt hva angår denne bloggen, og det hender ofte jeg tyr til en notatbok hvis tankene løper løpsk. Det gjorde de ikke i dag, og jeg har for så vidt ingen resultater, nyheter eller preferanser å dele. Jeg kommer jo videre, men; Sykdommen er fremdeles sykdom. Hverdagen er stort sett seg selv lik. Formen er så å si den samme, og humøret dilter etter. Det er alltid noe som jeg mestrer, og det er alltid noe jeg kunne gjort bedre. Det er alltid en sjanse jeg tok, og det er alltid en sjanse som gled forbi. Det er alltid et plusstegn, etterfulgt av et minustegn. For min del fokuserer jeg på førstnevnte. Det er bare slik jeg er, og det er bare slik jeg må være for å komme meg gjennom. Gjennom dagene. Gjennom sykdommen. Gjennom motbakkene, men også gjennom oppturene. Ja, gjennom livet generelt. Jeg sier ikke at det er enkelt, og jeg sier ikke at jeg er solstråle til enhver tid, men jeg sier at en positiv innstilling er hva som fungerer. For meg, i alle fall.
