Mange spiseforstyrrede setter gjerne ”det å bli mor” som et krav og en slags motivasjon til å bli frisk. Ja, og da må jo kroppen fungere ganske så optimalt, så det sier seg selv at det målet innebærer knallhard jobbing. Der er ikke jeg. Dit kommer jeg heller aldri. Nå sier jeg noe jeg aldri har sagt før. Offentlig. Jeg har nemlig ikke planer om å bli gravid. Noensinne. Mest sannsynlig kan jeg ikke bli det, uansett. For meg har det lenge vært utenkelig å få egne barn, men det betyr derimot ikke at jeg blåser i kroppen. Kroppen min skal i aller høyeste grad tilbake til en stabil posisjon. Styrket. Den dagen jeg kan melde meg på halvmaraton, birken eller hoppe i fallskjerm – og gjennomføre, ikke minst. Ja, da er jeg fornøyd. Da har jeg nådd sånne mål som for meg betyr noe. Mål som viser at kroppen er i stand til hva som helst. At den er noe å bli imponert over. Om den er fruktbar eller ei, spiller ingen rolle. Standpunktet tok jeg i frisk tilstand. Jeg var 7 år. Og vel. Det er godt å se at verden går fremover og at et slikt standpunkt blir mer og mer sosialt akseptert. Jeg er nemlig ikke alene. Ei heller splitter pine gal fordi jeg ikke gjør slik som samfunnet forventer. Nå for tiden hører jeg støtt og stadig om folk som har samme oppfattelser som meg. Jeg leser artikler og blogger på internett. Her er Kristina sitt fantastiske blogginnlegg som delvis bekrefter at valget er et riktig valg for meg. Jeg er ikke egoistisk av den grunn. Sykdommen har ikke bestemt noe som helst. Jeg er karrierekvinne, og vil ikke adoptere mine nydelige filipinere før jeg passerer 35 år. Det vil glede meg stort. Ferdig snakket.
Så hva tenker jeg? Vel. Mens mange som sagt er imponert over kroppens evne til å bære fram et barn (for det er jo en bragd), så er jeg utfra egne erfaringer ekstremt imponert over kroppens evne til å overleve. Jeg har vært gjennom en del påkjenninger og smerte de siste 6-7 årene. Både fysisk og psykisk. Jeg var så langt nede at jeg aldri trodde jeg ville reise meg igjen. Nettopp fordi den eneste utveien var… Ja, dere vet. At jeg enda sitter her er i følge mange et under. Undertegnede, også. Pappa omtaler stadig kroppen min som et hus. Huset jeg bor i. Huset som jeg enda former. Grunnmuren har rast mange ganger, jeg skal innrømme det. Ikke før etter utskrivelsen har den holdt seg stabil og stått der. Med litt støv på vel og merke. Det resterende huset mangler mye. En grunnmur er et utgangspunkt og noe jeg kan bygge videre på, men ikke noe som kan være for alltid. Vegger, vinduer og tak skal fremdeles på plass. Inngangsdøren kommer ikke før til slutt. Den dagen jeg omsider kan ta alle inn i varmen, og ønske dem velkommen til ”Casa Madelén”. På ekte. Det kaller jeg en solskinnshistorie.
