I forbindelse med julen vil jeg komme med en liten påminnelse (ikke tolk dette feil fordi det er en slik som meg som skriver dette!) Julen er tid for tradisjoner og familie, men også mat. Skremmende mye mat. Usunn, som sådan. Og det er en utfordring for mange, vet jeg. Ikke bare oss med anoreksi. Vi har i det minste en unnskyldning til å kjøre trygt. Verre for andre. Allikevel må jeg si noen ord. Når det kommer til julen så skal du spise og kose deg fordi det nettopp er det du gjør; spiser og koser deg. Du gjør det for din egen del. Du spiser ikke en ekstra porsjon pinnekjøtt for onkel Kåre om du egentlig er mett, og du trenger heller ikke smake på hvert slag av småkakene til bestemor om du føler at nok er nok. For ikke å snakke om hvis du ikke liker noe. Det er ikke sånn at fordi verten har stått 3 timer på kjøkkenet og tilberedt et eller annet så må du smake. Liker du ikke, så liker du ikke. Er du mett, så er du mett. Mange misforstår det der. Julen handler ikke om høflighet, eller om hva andre skal tenke om deg. Du er like mye sjef i ditt eget liv i Desember som det du er de 11 andre månedene. Det skal ikke være sånn at man må doble treningen eller leve en dag på salat, fordi man ikke turte å si nei/si fra. Det blir bare for dumt. Og ja. Det er fullstendig lov å være sunn eller trene i julen, også. Om noen synes det er rart, så er det deres problem. Ikke ditt. Her er det ingen fasit. En skal rett og slett gjøre slik en selv føler og har behov for. Mitt beste tips er å leve i nuet, og være tilstede i øyeblikkene. Det gjør godt for det meste.
Før jeg ble syk elsket jeg pinnekjøtt. Elsket med stor E. Nesten flaut å si det. Det var faktisk slik at min onkel som alltid lager ribbe, medisterkaker og medisterpølser, kun lagde pinnekjøtt til meg. Jeg sa klart og tydelig fra at jeg ikke liker noe annet, og om jeg kun hadde fått ribbe, kaker og pølser servert hadde jeg ikke spist noen ting. Så klar i talen var jeg. Den hjemmelagde karamellpuddingen derimot, som jeg heller ikke likte. Den stod jeg bare over. Jeg har vel aldri hatt den dessertmagen folk snakker om, så akkurat det var ikke noe poeng. Aldri vært begeistret for søte desserter heller (men hvetebakst derimot!!!!). Og dessuten hadde jeg vel inntatt greie porsjoner med pinnekjøtt i forkant. En så spesiell rett som pinnekjøtt var nemlig ikke noe hverdagskost, og da gjaldt det å utnytte måltidet til det fulle. Tenk at en som var så glad i pinnekjøtt nå må backe kjøkkenet hver gang det tilberedes(?) Jeg blir rett og slett kvalm av den stramme lukta. Trist. Når jeg er frisk, håper jeg virkelig at jeg kommer meg tilbake til mangehundrekaloriers pinnekjøttmiddagen. Kalkun er greit det, men liksom ikke så spesielt… Uansett. Enn så lenge må jeg bare holde meg til det jeg føler jeg kan takle, og det jeg føler meg tilfreds med. Som sagt; julen er ikke en tid for dårlig samvittighet og negativitet. Og dessuten. Skal jeg spise pinnekjøtt en vakker dag – da skal jeg søren meg nyte det også. Punktum.
Julefeiring på farssiden 2013, kveldsmåltid fra den rosa boksen.
Nå er ikke dette innlegget ment å handle om mine tidligere julevaner, eller ment som kritikk eller pekefinger til noen. Jeg har full forståelse for at julen betyr utskeielser, og det er selvfølgelig greit. Alt med måte, som vi sier, sa og har sagt tidligere. Og viktigst av alt; ikke gi opp! Ingen skal måtte bøte på med dårlig samvittighet i julen. Spist er spist, og forbrent er forbrent. Det kommer nye dager og nye muligheter, og det er ikke lenge til 2017 banker på døren. Jeg har ingen forsetter i år, heller, men jeg har et par ønsker. Jeg ønsker at 2017 skal bli et år der jeg får mer kontroll på sykdommen, og der jeg kan utnytte flere av mulighetene mine. Det er mye jeg har satt på vent, og det er faktisk denne vent jeg ønsker å avslutte. En gang for alle.
Jeg hadde siste legetime den 30 november. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta noe sjekk før nyåret, men i og med at frikortet kun varer ut året, så måtte jeg. Mamma og pappa betaler og da kan jeg jo spare dem noen kroner. Dessuten har pillene herjet fælt med meg så jeg skyldte legen å fortelle det. Han ble veldig utrolig og tok derfor EKG av hjertet og blodprøver. EKG viste litt ymse resultater, men var uforandret fra sist. Heldigvis. Blodprøvene har jeg ikke fått tilbakemelding på, så da er de bra. Eller bra og bra. Bra utfra mine verdier kan man si. Uansett. Er alltid så hyggelig på legekontoret mitt. Liker så godt de ansatte der, og føler meg veldig ivaretatt. Nok en gang slo jeg og legesekretæren av en prat under blodprøvetakingen. Vi pratet om alt fra hvilket pinnekjøtt som var best i test til hva slags juleforberedelser vi foretok oss. Hyggelig å høre at noen deler min store entusiasme for julen, og som den entusiast jeg er kan jeg ikke få nok tips. Bærums Verk anbefalte hun. Med en gang tenkte jeg; ”sikkert fint, men nei”. Det går en hel dag, det er et stykke unna, og det er kaldt. Jeg fryser. Veldig. Men. Jeg gikk jo glipp av julemarkedet i byen på grunn av jobb, og jeg synes på en måte julemarked hører julen til. Husker jo hvor vanvittig fint det var på Aker Brygge i 2008. Så, ja. Etter noen dager hadde hjernen kvernet ekstremt. Skal, skal ikke? Jeg kjente på en måte litt samvittighet også. Samvittighet over at Desember bare flyr meningsløst avgårde. Jeg visste jo hvor lyst mamma hadde til å dra, og selv må jeg innrømme at fristelsen var ganske stor. Dessuten måtte det være en eller annen fridag i almanakken min. Jeg ventet derfor på skiftplan før jeg bestemte at det ble Torsdag, og selvfølgelig sa mamma ja. Hun er nemlig hakket mer ivrig enn meg når det kommer til å finne på ting. Og som den trygge sjåfør jeg er tok reiseveien på strak arm, men hadde nok ikke forventet at vi skulle havne langt uti gokk. Om man kan si det sånn. 1 time og 20 minutter brukte vi, pga innsnevringer og fartsbegrensning på motorveien. Men det stresset meg ikke. Jeg tok hele dagen med knusende ro, for vi hadde holdt av godt med tid. Pluss at vi måtte rekke å forevige minnene før det ble mørkt. Er det noe som er viktig for vår familie så er det bilder. Og bilder ble det. I nydelige omgivelser. Vi reiste derfor nokså tidlig, 13:00, og var hjemme 21:00 på kvelden. En lang og innholdsrik dag. Da skal det også sies at vi rakk en gåtur på stedet (alltid fint å orientere seg litt), kafétur og også mathandling for en hel uke (elsker å besøke nye matbutikker). Effektivt skal det være, og litt sliten skal man bli.
Så. Hva jeg syntes om markedet? Ved første øyekast trodde jeg vi var kommet til eventyrland, og fikk på mange måter fornemmelser til Rørosbyen fra ”Jul i Blåfjell”. Det var sånne trange gater med trehusbebyggelser, små smug og juledekorasjoner og lys så langt øyet kunne se. Butikkene var helårsåpne, mens bodene kun var forbeholdt juletid. Det var så mye fint å se. Alt fra glassting til gallerier, og boder med diverse smaksprøver, delikatessemat, pyntegjenstander og fine julegaveideer. Hadde vi ikke vært ferdig med julegavene fra før, så hadde vi definitivt blitt det der. Og smaksprøvene. De var det ingenting å si på. Mamma elsker smaksprøver, så det passet jo henne midt i blinken. Det var sylte, bøkerøkt skinke, svinekam med tre ulike bbq-saus, chili con carne med ris, italienske krutongbiter, tortillachips, rømmedressing, pepperkaker, mandariner, kjærlighetspinner og mer til. At hun i tillegg fikk ned en dessertpannekake med is på slutten av dagen er utrolig. Selv spiste jeg ingen smaksprøver. Det hender jeg spiser bær og slikt på butikken, men det er på en måte der grensen går. Jeg liker ikke tanken at andre ser at jeg spiser. Av det vi ble tilbudt i går er det en ting jeg som Madelén uten anoreksi kunne smakt på, og det var fenalår. Fra frittgående. Økologisk. Auerstad gård i nærheten av Røros. Sikkert så mye bedre og saftigere enn den på butikken. Men. Den dagen kommer. Tro meg. Også var det pepperkaker da. Jeg som tidligere elsket pepperkaker har faktisk ikke kjøpt en eneste boks i år. Det skyldes kvalmen. Dessverre. Et hjerte liksom. Til tross for at jeg har prøvd flere ganger. Jaja. Det kunne vært verre.
Men tilbake til turen… På slike turer blir det alltid litt handling, både av spiselige og uspiselige ting. Til min bursdag blir det til familien lutefisk med bacon fra frittgående gris, og på julebordet blir det sylte av frittgående gris. Dyrt, men verdt det. Kjøpt av bonden himself. Dyrevelferd er ikke min hjertesak, men jeg tenker det er viktig å bidra med det man kan. Dessuten merker man smaksmessig om dyret har hatt det bra eller ei. I tillegg til kjøttvarer handlet vi en eksklusiv italiensk olivenolje, en noe dyr bbq-olje og krydderblanding som kan brukes til alt fra fisk, kylling og kjøtt. Det ble også en gave på papps, en ny lysestake og litt julepynt på treet. Laget i porselen, forresten. Mamma kjøpte et par gaver til meg, og jeg kjøpte en gave til henne. Jeg fikk en almanakk for 2017 og en porselensfigur formet som en liten pakke med lokk og sløyfe. Det er på en måte en kakeboks, men jeg synes personlig den er for fin til å ha noe oppi. Den passer seg mye bedre som dekor på glassbordet mitt. Av meg fikk mamma kvalitetsgodteri; lakris dyppet i hvit sjokolade med bringebærtrekk. Kulene lå oppi en rosa eske som det sto ”kjärlek” på. Den perfekte gave til mammaen min. Det er bare så hyggelig at vi kan gi, og vise at vi setter pris på hverandre. Og det er bare så hyggelig at vi kan dra på slike turer som dette. Heldigvis slapp jeg å fryse beina av meg…
Sånn ellers står det bra til, og jeg er blitt meg selv igjen. Jeg gleder meg over hverdagen, og jeg setter pris på de små ting. Siste nytt er at jeg har vunnet i et par julekalendere. Valgfri stor pizza på Peppes (for å tippe eksakt riktig håndballresultat – psyko!) og luken til ArtDeco (makeup som mamma skal få til jul) Foreløpig bare to gevinster, så håper det blir flere. Sammenlignet med i fjor, innsatsen min og tiden jeg har ofret denne måneden er det vel egentlig ikke noe å skryte av. Jeg deltar jo i alt mulig. Mestergrønn, Moods Of Norway, Opel, Norgesenergi, Nidar, Christiania Glasmagasin – for å nevne noe. Tresifret tall hver dag. Selvfølgelig fordi det er gøy, men også fordi det er en sjanse til å vinne noe spennende. Det som ikke er så gøy er alle nyhetsbrevene og telefon”terroren” i ettertid, men det er vel prisen man betaler når man deltar. Krysser derfor fingrene for noen hyggelige beskjeder i innboksen fremover. Er jo ikke halvveis til jul en gang, så mulighetene er definitivt der…. Min dyreste gevinst? En lampe til en verdi av 3499,- hovedpremien Verket Interiør (litt vittig) 24 Desember (2014) Herlighet. Jeg får så mye spørsmål om hvordan og hvorfor jeg vinner så mye. Men dere…. Det handler ikke om flaks. Eller kanskje litt. Allikevel. Den viktigste oppskrift; ”Satser du ikke, vil du aldri vinne”. Helst håper jeg å stikke av med noen hundre tusen på flax. Lov å håpe! Blunkesmilefjes.
For snart 24 år siden, en kald søndagsnatt kom jeg til verden på Tønsberg sykehus. En liten alienskapning med lyseblå store tallerkenøyne. X kilo tung. 54 cm lang. Så rart. Så rart at jeg en gang har vært så liten. Rart, og trist på samme tid. Fordi tiden går så fort. Så altfor fort. Jeg er ikke lenger så liten, på samme måte som jeg heller ikke er så stor. Stor fordi jeg enda er rimelig uerfaren i denne vide verden. Det er enda så mye jeg vil oppleve, så mye jeg vil se. Mulighetene er mange, men alternativene få. Nettopp fordi jeg er syk. Jeg har en sykdom som er dødelig – og før eller siden vil den ta meg. Ikke nå, men det vil skje. Om jeg ikke snur. For. Jeg ble skapt av to mennesker som elsker meg over alt på jord. De har gitt meg verdens beste oppvekst, kjærlighet i bøtter og spann, trygge omgivelser og sunne rammevilkår. Uansett hvor gammel jeg blir så vil jeg alltid være den lille jenta. Den lille jenta som trenger sine foreldres omsorg, og som behøver å kjenne at hun blir satt pris på. Vårt bånd er helt unikt, og det finnes ingenting i verden som kan erstatte det. Og når jeg tenker på vårt gode forhold og unike relasjon så kommer angeren frem. Jeg angrer for all den tid jeg har kastet bort, og savner sårt at vi kan være den familie vi var for åtte år siden. Mye er selvfølgelig likt, men noe er også forandret. Det er derimot sagt at det ikke kan forandres tilbake. Det er opp til meg. Det er opp til meg å ta i mot og bruke den støtte (og motivasjon) jeg har i disse fine folkene.
Man sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, og det er sant. Den kan ikke det. Men, men, men. Jeg får glede når jeg handler ting jeg ønsker meg, og jeg må virkelig si at tredemøllen er helt fantastisk. Jeg mener. Den saken på 90 kg som supergutta bar opp to trapper. Tok en trekilometer i går mens jeg så på den supersøte kalenderen, Snøfall, på Ipad’en. Herlighet jeg var helt svett da jeg var ferdig, så neste gang skal jeg ta på meg treningstøy og ha vinduet oppe. Selv om det er midt på vinteren. Bortsett fra det var alt bare fryd og gammen. Møllen er døpt Bolt. Oppkalt etter verdens raskeste mann. Bilder kommer etterhvert. Tredemøllen føles stabil, veldig trygg, er detaljert, ekstremt stilig og gir meg akkurat den glede jeg var ute etter. Litt irriterende med kaloriforbrenning i tall, men det er noe jeg venner meg til. Ble på ingen måte tirret av det, og da går det fint. Skulle noe annet skje (med tanke på tvangsrutiner og overtrening) er det full pause. Det vet jeg, for det er avtalen jeg har med pappa. Tenkte først at det ville bli kjedelig å gå på, men tok meg selv underveis i å tenke at ”dette aldri måtte ta slutt” Så gøy hadde jeg det. Den møllen var virkelig verdt investeringen sin. Fremover er planen å benytte den, men ikke så mye at jeg går glipp av frisk luft eller blir lei. Sistnevnte blir jeg trolig aldri. Et av julegaveønskene mine er derfor sko jeg kan bruke på møllen. De skal være forbeholdt innebruk. Kan jo ikke riste de for steiner hver gang. Selvsagt kan jeg kjøpe slike sko selv. Det koster ikke all verdens. Poenget er bare det at jeg må jo komme opp med noen ønsker til mamma, pappa og Aleksander. Hvis ikke blir det bare gavekort og kroner på kontoen til bursdag og jul. I år har jeg bare spreke (og fornuftige) ønsker; løpejoggesko, turbukse, turtøy, miniryggsekk og fjellsko står på listen. Noen lengter visst etter fjelluft og naturskjønne omgivelser. Haha. Det kjennes litt godt å ha noen konkrete ønsker. I motsetning til tidligere hvor jeg bare har tenkt at det ikke er så farlig hva jeg får, og jeg selv har endt opp med å handle mine egne gaver for så å kreve penger tilbake av familien i ettertid. Effektivt, men ikke alltid så gøy. Satser vel nå på at jeg får til en søndagshandel med brodern neste helg. Uansett. Jeg blir glad når jeg får fine gaver og andre har brukt penger eller tid på meg, samtidig som jeg blir glad av å bruke tid og penger på andre. Det skrev jeg for så vidt et langt innlegg om for kort tid siden, så utdyper ikke det mer. Årets julekalender (utenom flax) er det nemlig ikke min lommebok som har stått for, men mamma og pappas. Vi var jo i Tønsberg forrige uke, og selv om det var ment som julegaveshopping ble det tid utenom til å kikke. Og til å handle. Til min kalender. Jeg har fått så mye fint. Først maleutstyr og det som hører med. Jeg har alltid vært rastløs, men etter jeg ble syk nådde denne rastløsheten nye høyder. Jeg har prøvd mye forskjellig, men det er på en måte ingenting som har tatt over konsentrasjonen og tankene mine 100%. Husker jo godt jeg malte på ungdomsskolen, og hvor mye jeg likte det. Fem pluss fikk jeg dessuten på blomsterbildet mitt. Eneste gode karakter i k&h. Har lenge vurdert malekurs, men aldri kommet så langt. Men helt ærlig. Hvor vanskelig kan det være? Jeg har nå det som trengs for å komme i gang pluss litt til, og følger allerede et par malere på instagram. Sånne som maler på fri hånd og følelser – uten mål og mening. Det vil jeg og. Jeg har to lerret foreløpig. Det første prosjektet mitt blir et maleri til mamma og pappas nye soverom. Det skal være i duse blåfarger med grånyanser og lilla. Neste prosjekt er til treningsrommet. Det skal være et lekende bilde med sterke farger. Bildene skal bli til mens jeg maler. Det er det som er så spennende. Jeg tenker å starte på prosjektene over jul, for det er da jeg føler jeg har tid. Det skjer liksom så mye i Desember, og dessuten ønsker jeg holde fokuset på jul denne måneden. Pluss familie. Og kun det.
Andre gaven jeg fikk i kalenderen var fargebok og fargeblyanter, som jeg for øvrig hadde fra før. Hadde bare lyst på en bok fremfor et hefte. Neste var en noe eksklusiv dagkrem til min sensitive hud. Huden er daglig utsatt, og i dette kalde været er det ekstremt viktig med beskyttelse og fuktighet. Den forrige kremen vant jeg i en konkurranse, og den var nå oppbrukt. Av en eller annen grunn er det alltid mamma som sponser meg med sminke, renseservietter og hudkrem i hverdagen. Som dere vet så sliter jeg med å unne meg selv ting, og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal gidde å bruke penger på det og det. Og når jeg er som jeg er, er det godt å ha en mor som forstår mine behov. Den gaven fikk meg litt til å tenke på noe koselig mamma har fortalt. Da jeg var liten smurte hun inn mine små kinn med kuldekrem. Så søtt. Men. Gaven i går var tidenes høydare. Jeg hadde siklet på genseren siden jeg så på VIC. Verdens fineste julegenser. Og påskegenser, for så vidt. Med kaniner og dutter på. Elsker den. Ikke bare fordi den er fin å se på, men fordi jeg har fått den av verdens beste foreldre. Det er det som varmer hjertet mest!
Julen kom tidlig i år, og jeg trengte vel belønne meg selv litt. Det har som mange av dere vet vært mye tøffe tak for meg, og jeg har til tider vært veldig lite optimistisk. Sa hun som hadde en russelue med ”optimisten” på. Det er slitsomt når det er sånn, og særlig fordi veien videre mange ganger virker usynlig. Nå ser det endelig ut som mye har løsnet og jeg er mer klar for julehygge enn jeg trodde jeg ville bli. Hvert år kjøper jeg julegave til meg selv, og i år ble det to. Vervenfestivalen (som alltid er prioritet) og tredemølle. Ja. tredemølle. Spontant. Jeg la en utskrift på kjøkkenbordet før jeg dro på jobb på Fredag. ”Pappa! Skal jeg slå til?” Det var noe å spare på kjøpet. Ikke mye, men noe. Og det kun på Black Friday. Hvorfor jeg spurte pappa er fordi jeg enda bor hjemme. Det har særlig med plass å gjøre (eller bare ikke; vi har jo et treningsrom!). Samt at han er meget klok, og virkelig kjenner meg. Han vet hva jeg trenger på en måte. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde han ville si nei, men det gjorde han ikke. Og….. Meldingen ti sekunder senere var enda mer overraskende. ”Men du bør heller kjøpe ……” For den var mer stabil, hadde ipadmulighet, bluetooth, flere instillinger, bredere bånd, høyere hastighet og bedre støtdemping. Sistnevnte veldig lurt med tanke på mine skjøre knær og løse kneskåler (som jeg alltid har hatt!) Neida, så. Han bestilte, og jeg betalte. Sprakk budsjettet greit, og må vel innrømme at to månedslønner nå er fordunstet. Ikke at det andre alternativet var dårlig (eller billig for den sags skyld!), men det er jo greit å investere litt ekstra i noe som skal vare. Jeg er på ingen treningsnarkoman, men tenker mye på helsen, og ser at dette er veldig praktisk for meg. Jeg går tur HVER dag. Alene eller med noen. Samme hva slags vær det er. Samme hva slags føre det er. Samme hvor kaldt eller varmt det er. Samme hvor jeg er. Samme når på døgnet. Det vil si på is, når det er dårlig brøytet, under julemiddagen, når det øsregner, når det er 20 minus eller 30 varmegrader, osv. Det finnes ingen begrensning. En tredemølle vil gjøre livet mitt så mye enklere. Aldri mer fall på isen, håper jeg. Aldri mer heseblesende turer der jeg så vidt klarer å karre meg fram med snø til knærne, og aldri mer turer der jeg ender opp like svett som jeg ville gjort etter en løpeøkt. Mulig jeg ikke helt har forsvart meg godt nok her nå. Jeg har jo fremdeles anoreksi og skal jo ikke trene for å forbrenne. Det vet jeg også, men jeg har jo ikke taklet seks år på hjemmebane uten kontroll? Kontroll på hvordan jeg skal kombinere sykdom, trening, matinntak og hverdag. Jeg kjører meg ikke i bunn, for da vet jeg utmerket godt hva som skjer. Det er ikke noe alternativ engang. Jeg vet det er fort gjort at ting kan gå litt skeis, men da gjelder det å være streng, men også bevisst. Treningen skal fremdeles være begrenset, og helst noe lystbetont. Faktisk føler jeg ikke tvang rundt gåturer, yoga, pilates og styrkeøvelser – og det et er bare så herlig. Nettopp fordi jeg vet hvor viktig trening er for kroppen. Særlig min. Skjelettet mitt trenger virkelig all den styrke det kan få. Dessuten er fysisk aktivitet viktig for så mangt, og særlig viktig er den for det psykiske. Trening/mosjon reduserer stress, gir energi, bedrer søvnkvalitet og også forholdet til egen kropp. Hver gang jeg er hos legen får jeg høre hvor viktig bevegelse er. Han nevner det oftere enn han nevner at jeg må opp i vekt. Alt ligger nå til rette for at jeg kan trene litt innenfor rimelighetens grenser, og jeg ser jeg mange muligheter fremover. Trening er en av mine største motivasjoner til å bli frisk. Når jeg begynner å komme meg mer kan jeg bruke tredemøllen som en skikkelig gulrot. Veier jeg mer, kan jeg trene mer. Spiser jeg mer, kan jeg trene mer. Dermed har jeg noe av svaret på hvorfor jeg skal gå opp i vekt og øke kaloriinntaket. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært vanskelig å motivere seg, men akkurat dette med trening tenner en så sterk ild i meg at jeg nesten gir blaffen i anoreksien. Nesten.
Slenger med noen illustrerende bilder fra Color Fantasy, sommerferien 2013.
Da jeg var yngre elsket jeg nemlig trening og gym, og det som ellers hørte med. I mine yngre dager drev jeg aktivt fotball, men var også innom friidrett. Alt annet ble hobbybasis, og særlig langrenn var en stor lidenskap. Jeg gikk milevis. Twin tip var også en stor favoritt, men ikke noe jeg fikk bedrevet like ofte. Det er noe annet å spenne på seg skiene og gå ut døren, framfor å ta bilen fatt og kjøre til et sted for å kjøre. Nå savner jeg begge deler. Foreldrene mine nekter meg vel ikke akkurat, men jeg har bare ikke den store interessen og gleden lenger. Twin tip føler jeg dessuten er litt uaktuelt. Tross at jeg er en trygg alpinist så er det ikke sikkert andre viser hensyn i bakken. Med den benskjørheten her har jeg på en måte ingen ekstra kort i ermet. Jeg har kun en rygg, to bein og to armer. Samtidig så føler jeg at jeg er litt dum som ikke tør også. Sannsynligheten for at noe skjer er jo liten. Skal jeg vente med å leve livet til jeg blir frisk? Det er hele tiden spørsmålet jeg må stille meg selv. Tja. Okei. Så er kanskje ekstremsport, eller bare noe så latterlig ufarlig som twin tip, litt utenfor min rekkevidde. Langrenn er vel hakket tryggere kan man si. Det eneste som der kan være et problem er at jeg lett blir ”bitt av basillen”. Jeg er veldig flink til å overgå meg selv, og dårlig i å ta igjen for det. Det vil si; Jeg er flink til å forbrenne mer enn jeg klarer å spise. Mamma vil så gjerne at vi skal på skitur. Ikke sånn appelsin- og kakaotur, men en tur der vi kjenner melkesyren i beina. I fjor prøvde vi skøyter uten suksess, så i år må vi gjøre noe annet. Noe som ikke er fullt av risiko. Jeg fikk jo nye ski (og kjøpte ny skidress) like før sykdommen slo inn, og jeg har knapt fått brukt noe av det. Alt passer. Til meg. Det er jo ikke sånn at jeg må slite meg ut på en tremila med familien. Vi kan jo kanskje halvere den, eller noe sånt? Men… Inntil snøen kommer nøyer jeg meg med min nye bestevenn. Den står utenfor på Torsdag!
Om jeg er raus? Tja. Jeg vil da si det. Spør du de hjemme hos meg vil nok svarene variere veldig. Av og til, av og til ikke. Jeg bruker virkelig ingenting ekstra. Det er ikke det at jeg tviholder på kronene mine, men av prinsipp er jeg opptatt av at det blir riktig. En feilaktig femmer plusset på beløpet på handlekvitteringen, er for meg en femmer ekstra. En unødvendig femmer. Det er ikke det at jeg får så himla mye nytte av den femmeren, men jeg gidder da ikke støtte oppunder dagligbransjen, som allerede har god nok inntjening fra før. Prinsipp. På samme måte som når jeg klager på ting. Om det er plastikk i kyllingkjøttdeigen, metallisk smak på fun-lighten, dyr i hvetekimen, udelikate bær i syltetøyet eller frukt- og grønt som ikke innbyr til kjøp, så sier jeg ifra (og jeg har fått gavekort i alle tilfellene!). Som den ivrige forbruker jeg er. Ikke for å være trassen, men av prinsipp. Dessuten setter produsentene pris på tilbakemeldinger, på samme måte som vi nede på Elkjøp blir glad når kundene sier fra. Enten det er ris eller ros. Slik må det være hvis ting skal gå rundt, for de fleste bransjer lever jo nettopp av kundene sine. Vel. Nok om det. Nå spolte jeg litt av her. Poenget var ikke å rakke ned på meg selv som kunde, heller. Jeg vet å skryte av folk, og jeg vet å betale ekstra for service og kvalitet. Det er derimot bare sånne prinsipielle ting som gjør meg litt irritert. Som feks parkeringsautomater. Jeg går heller 10-15 minutter hver vei fremfor å parkere på en betalingsplass, om det er innenfor betalingstid. Må le litt av meg selv der. Jeg har jo en sparebøsse i bilen til nødstilfeller, men da snakker vi nødstilfeller. Som feks snøstorm, rett før stengetid eller ekstra mye å bære på. Hvis tiden eller det praktiske får bestemme overgir jeg meg veldig ofte. Da må frøken prinsipp gå å legge seg. Og jeg må innrømme at jeg hater det. Jeg hater samvittigheten som sniker innpå meg når jeg ”kunne ha spart”, men ikke gjorde det. Hvor mange beklageseg-telefoner har ikke mamma tatt fordi jeg glemte å avbestille et blad, og dermed har fått purregebyr? Vel. Mange. Og ofte ender det opp med et nytt abonnement, bare for å få slettet purringen. Neida. Joda. Blader finner man vel glede og inspirasjon i uansett.
I mine øyne er det en markant forskjell på det å være raus mot familie og venner, og det å være raus mot alt annet som man ikke må være raus mot. Det skal allikevel sies at jeg er nøye. Så fort jeg legger ut for noe så krever jeg tilbake, og motsatt. Jeg hater å ”låne penger” av mamma, og heldigvis skjer det sjeldent, men det finnes tilfeller der jeg for eksempel har glemt bankkortet eller er fri for kontanter. Og det finnes tilfeller der jeg må legge ut fordi ”noen” plutselig ber meg handle ditt eller datt. Det er greit så lenge man betaler tilbake så fort som mulig, men hvis det går i glemmeboken har jeg tendens til å glemme beløp. Alt under samlet verdi på 5000,- kaller jeg småbeløp. Og blir det for mange slike går jeg i surr. Faktisk er jeg over gjennomsnittet ærlig, og betaler heller tilbake mer enn det jeg skal om jeg er i tvil. Det samme gjør vel mamma og pappa også. Sånn sett går det vel litt opp i opp antar jeg. Slik må det jo bli når jeg har det så fint og bra hjemme. Vi vet dessuten å belønne hverandre. Er jeg snill og lager fotobok får jeg ofte betalt, mens jeg selv betaler tilbake i vinflasker og six pack. Det er gjerne sånn at det frister lite å vaske bil enkelte (kalde) dager, og noen ganger blir dekkskift bare stress for min del. Foreldrene mine hadde stilt opp uansett, men det er jo noe med det at de også kan føle seg litt nyttige. Jeg forventer og får nemlig nok. Alt av matvarer, proteinbarer og sanitærartikler betaler jo de, og jeg har heller ingen husleieutgift. Mine utgifter baserer seg på bil, diverse fritid, tyggegummi og sukkerfrie pastiller. Sistnevnte hadde jeg egentlig sluttet med, da jeg en periode slet ekstremt med magen. Ekstremt. Allikevel startet jeg opp igjen. En tur til grensen, og det var gjort. Oppfulgt av 10 kroners på spar, eller plutselig småpenger i hånden. Nå derimot holder 1 boks til 3-4 ganger, ikke bare 1 gang – og det hjelper. Er forsåvidt ikke avhengighet det står på heller, men mer at det er godt å ha noe å knaske på. Tyggegummi har jeg pratet om før. Jeg pusser tenner 3 ganger daglig, tar flour morgen og kveld, og har tyggegummi som supplement utenom. Det går mye, men ikke mer enn jeg tenker er nødvendig med tanke på å forebygge karies. Kanskje er jeg litt fanatisk hva angår tannhelse, men heller det enn å slite med tannhelsen i senere tid. Jeg hadde nok med visdomstannen, og enda venter to til. Og det koster. 3500,- pr tann kunne gitt meg så mye mer, men som jeg sa sist; enkelte ting er ikke valgfritt. Eller. De er jo det, men jeg betaler heller for å slippe å lide. Jeg føler på mange måter jeg har utsatt meg selv for nok.
Så det er en ting. Hva jeg ellers bruker penger på? En kinoforestilling annenhvert år, en cafékopp hver fjerde måned, et par klesplagg i året og sånn sms-veldedighet innimellom. Jo. Og gaver. Det er vel det som beviser at jeg er raus. Morsdag, farsdag, bryllupsdag, bursdag eller jul. Eller ingen anledning. Bestemor og bestefar måtte til slutt be meg slutte handle gaver til dem på kjøpesentertur, for de pengene jeg fikk skulle nemlig jeg finne meg noe for. Haha. Jeg elsker å handle gaver, eller overraske familien. Mine kjære tre. Det går fort i tusenlapper når jeg bestemmer meg for å handle. Gavene skal være fine, men ikke sånn fine som i ”oi, den der var fin, men trengte jeg den?” eller ”oi, den var fin, men den gamle funker jo fortsatt” De skal også være praktiske. Nytteverdien er minst like viktig for meg som alt annet, og jeg betaler for å få det jeg vil ha. Joggesko, hjemmeelektronikk, designet badehåndkle, boblejakke, skinnveske og mansjettknapper er bare noen av gavene jeg kommer på i farten. Noe kreativt, men noe nyttig også. For ikke snakke om bruker jeg gaver til å bøte på samvittigheten. For å få bort den dårlige, eller for å sitte igjen med en ekstra god en. Her forleden sendte jeg mamma og pappa på konsert med Jarle Bernhoft, etterfulgt av en herlig middag. De ble så glade, og faktisk tror jeg at jeg ble enda mer glad. Hvorfor ikke, liksom? Jeg har en inntekt som er 100% finansiert av meg selv (ikke nav at all), og få utgifter, som sagt. Det er selvsagt ikke bare viktig for meg å glede andre, men også vise min takknemlighet. Mamma og pappa har som sagt stilt opp (og stiller opp) til alle døgnets tider, mens Aleksander viser at han er en snill og omsorgsfull bror, sånn av og til. Blunkesmilefjes.
Nå kommer jo julen, og hektisk vil det bli. Veldig hektisk, men jeg gleder meg. Jeg blir som et barn 1 Desember, og drar fram det jeg kan av kalendere, pynt og pepperkaker. Og nisselue på jobben. Som eneste. Litt trist, men greit nok. Da kan jeg føle meg litt ekstra spesiell. Julekjolen tok det meg for så vidt nøyaktig 7 minutter og tre skift å kjøpe, og adventsgaveønsket til min mor er hørt. Gaven ligger på kjøkkenet. *Glemthvadeter* Det som gjenstår er det vanlige; pynting, rydding, baking (kokosmakroner, syltetøykaker og brune pinner tenker jeg) og gaver. Jeg elsker jo å handle gaver som dere sikkert har forstått. Ikke gjerrig der altså. Det blir sjelden noe budsjett, da jeg kun kjøper til familie, og that’s it. I år bestemte jeg og Aleksander oss for å spleise på en skikkelig dyr og fancy gave til mamma og pappa. Enn så lenge står den på gjesterommet med to store tepper over seg. Bred, lang, og sinnsykt tung. Det var så vidt vi fikk den inn i hus, men takk og lov at jeg er sterk og har en rygg som holder. Og takk og lov for at jeg hadde golf og ikke beetle. Planen er å kjøpe mer, men det kan vente. Jeg har allerede i tankene hva det skal bli. Aleksander derimot. Der må jeg gå inn i tenkeboksen, men han skal så klart få en del overraskelser han også. Hvorfor vi velger å kjøpe en del pakker er fordi vi kun er oss 4 på julaften. Pappa blir litt lei seg om det er for få gaver under treet. Haha. Er jo litt sånn når man passerer 18 og plutselig bare sitter igjen med gavekonvolutter i tillegg til det foreldrene (som jeg vet hva er) og søsken (som jeg også vet hva er) gir. Jeg synes det er litt trist skal jeg være ærlig, men men. Jeg er vel ikke så veldig opptatt av gaver skal jeg være ærlig. Det er samholdet med familien som er hyggelig for meg. I fjor åpnet vi jo ikke gaver før etter 21. Jeg var på jobb tidlig og sov fram til ettermiddagen, gikk tur og gjorde meg festklar. Vi hadde jo ikke noe barn og forholde oss til, og det har vi heller ikke i år, så da kan vi like gjerne gjøre som vi vil. Tradisjonen er å være sammen, ikke spise eller åpne pakker til et eksakt tidspunkt. Og i tradisjon tro blir det ikke pinnekjøtt på meg som resten av familien. Jeg kjører marinert kalkun, så da har jeg allerede fått svart dere som lurte på det. Som jeg sa; så lenge vi er sammen. Derfor tenker jeg også at hva man spiser heller ikke har noe betydning. Julaften skal være en fin dag. Ikke en dag full av uenigheter og dårlig humør. Tro meg; det orker ingen.
Og formen til susehuet er langt bedre. Tror ikke jeg skal gå innpå hva denne hjernerystelsen har gjort med meg, men er sikker på at de på jobben har fått seg en god latter….
Omsider begynner jeg å ligne en normaltstresset Madelén igjen. Endelig. Sett bort fra den tragiske tiden på post 3 og Rasp har Oktober/November 2016 vært noe av det verre. Ekstremt tøft og ekstremt grusomt. Jeg har presset meg til ytterpunktene. 110%. Men nå. Nå klarer jeg ikke mer. Bivirkninger rammer 1-10 av 100, og jeg var innenfor. Slag og tak i brystet. Migrene. Kvalme. Oppkast. Leggkramper. Hevelser. Ytterligere søvnplager. Det var noe av kneika, og den var jeg delvis over etter 1 uke. Kvalmen har ingen ende tatt, og jeg har stadig kjent på en hjertefrekvens langt utenom det normale. Greit nok. Kvisen(e) jeg fryktet fikk jeg aldri. Takk og lov. Allikevel må jeg si stopp nå. Kun av hensyn til kroppen min. Det er langt verre om jeg fortsetter å kjøre den på et slikt bunnivå. Jeg har den siste tid kjent at dette her har gått på helsen løs, og med organer som allerede er svekket nok kan det umulig være bra for meg å opprettholde en hverdag så langt nede. Jeg sa at det å ”fucke med hormoner” er skummelt, og det står jeg inne for. Hormonene har vært et av hovedproblemene. Folk har dårlige dager. De står opp med beina på feil side av sengen en gang i ny og ne. Ikke hver dag. Slik som jeg har gjort. Så fort jeg har våknet, kommet meg ut av sengen har rabalderet vært løs. Hylt på vei opp. Ingen hei eller smil. Det har kun vært kjefting. Kjefting over ting de andre ikke har gjort, som jeg mener de burde gjort, men som jeg egentlig normalt sett hadde gjort selv. Det har vært kjefting over at bilen står 1 cm for langt til venstre, at eggeplommen ikke er brukt opp, at kameraet er gått ut på lading, at tallerkenen står feil plassert eller at jeg utålmodig skal ha hjelp og assistanse der og da. Og når det ikke skjer, da griner jeg. Griner? Seriøst. Det er ikke likt meg. Det er ikke sånn jeg er. Den uroen. Den utålmodigheten. Den negativiteten. Jeg orker det ikke. Da lever jeg heller med bekymringer og kampinnsats. Jeg har kjent på hele kroppen at jeg har hatt vondt. Konstant. I hver eneste kroppsdel. I hvert eneste ledd. Stresset til det unaturlige. Jeg blir så sliten av sånt. Jeg var så preget at jeg knapt gadd å stå opp på fridagene mine. En 23 år gammel jente skal ikke ha det sånn. Derfor. Nok er nok. Jeg må ha gleden tilbake. Nå har jeg testet. Jeg kan ikke ødelegge julen på grunn av noe dumme piller. Vi får heller se på nyåret når jeg besøker fastlegen igjen. I mellomtiden må jeg mobilisere gamle og nye krefter. Smilet er i alle fall på plass igjen, og faktisk er jeg veldig mye mer rolig innvendig enn hva jeg pleier. Denne høsten har nok også gjort meg mer bevisst. Bevisst på egen adferd. Nå trenger jeg bare å lande. Ordentlig. Det skal bli godt.
Det er selvfølgelig viktig å tenke at benskjørheten skal bedre seg, men akkurat dette ble ikke sånn jeg så for meg i det hele tatt (og det er mitt valg å slutte) Jeg trodde pillene skulle være en hjelp samtidig som jeg heiv innpå kalorier og kom opp i vekt. Men som de sier; ”Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det”…. Alt jeg sitter igjen med er hormonutbrudd, besvimelser (!!!), unnasluntring (veie opp mindre med vilje, glemme deler av måltidene), apatiske holdninger og depressive tanker. Faktisk har jeg vært såpass depressiv (noen dager) at jeg har vært inne på tanken om jeg ikke orker dette livet. Ikke at jeg planlegger noe, men jeg har på en måte tenkt at om jeg skulle bli påkjørt eller tilfeldigvis bli dårligere, så gjør det ikke noe. Det er slike tanker som skremmer meg. Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg aldri kommer til å være noe villig til å bli frisk(ere) så lenge jeg går på p-piller. Dessverre. Og dette var tross alt minste dosering på markedet. Jeg er ganske lei meg for at det ikke funket. Og jeg er ganske lei meg for å meddele denne beskjeden. Jeg hadde et håp, og jeg gikk skikkelig målrettet inn i forsøket, men nei. Dette her ble bare feil. Nå har jeg i alle fall prøvd, så da kan jeg i det minste si at det ikke var riktig for meg. I dag skulle jeg startet på brett nummer 2, men slik blir det altså ikke. Ikke i 2016. Og det er det beste for alle parter. Pappa har ettertrykkelig bedt meg om å slutte flere ganger, men som den sta person jeg er skulle jeg gjennom en hel omgang. Og i løpet av den omgangen har jeg vært en trasssen treåring ganger tusen, og ugjenkjennelig person med stor u. Aleksander tror jeg aldri har opplevd søsteren sin mer deprimert og syk. Om jeg kan bruke det siste ordet. Isj. Hadde jeg filmet og lagt meg selv ut ville alle trodd jeg spilte tidenes dramascene. Så hva skal jeg si? Takk til familien min som har taklet å leve side om side med meg. Nå er jeg ferdig. Helt ferdig. Snart venter en fin måned. Min favoritt. Jeg ser fram til Desember, og gleder meg enormt til det som følger med julen, familiekos, venninnetid, og alle kundene som strømmer inn på Elkjøp. Julebordet gav dessuten veldig mersmak, og jeg føler meg utrolig privilegert og takknemlig som får omgås så herlige kolleger. Det er ikke så mye som skal til for å lure smilet frem. Forhåpentligvis kan dette bare gå oppover. Nå er jeg nemlig ikke ruset på negativitet lenger, og det både synes og merkes!
Jeg har deltatt alle årene, men akkurat i fjor sto jeg over. De få gangene mamma og pappa faktisk skal bort synes jeg godt jeg kan stille opp som sjåfør, og i 2015 falt en av deres festligheter på datoen for mitt julebord. Valget var ikke enkelt. Jeg ville jo gjerne dra, og jeg kunne sikkert dratt, men tenkte det ville blitt litt mye stress. Stelle seg. Spise. Ut. Hjem. Skifte. Spise. Skifte. Ut. Vente. Hjem. Dere skjønner greia. Dessuten liker jeg å ha muligheten til å ta meg et glass eller to. Nå er det jo slik at alkohol ikke er spesielt bra for oss med osteoporose, men akkurat det kunne ikke brydd meg mindre. Jeg drikker såpass sjelden (og tåler veldig lite!!!). Typ på julaften, nyttårsaften, bursdagen min og som jeg skriver om her; julebord. Det er noe med det å være den eneste som ikke har promille. Selv om man fint kan ha det gøy uten alkohol, så føler jeg vel at (etter jeg ble syk) har trengt litt ekstra oppkvikkere for å holde humøret oppe. Et slikt arrangement som julebord er et slikt arrangement som krever smil og latter – i bøtter og spann.
Jeg hadde ikke hastverk med å bestemme meg ettersom jeg ikke skulle bestille noe. Det er jeg for kresen til, faktisk. Og det er ikke bare sykdommen skyld i, for slik har det alltid vært. Men. Det er jo ikke for å spise at jeg drar ut. Her dreier det seg om samvær, og det er det som betyr noe for meg. ”Den beste tiden er den du deler med andre”, eller hva? Det og møtes sånn er så fint. Det er så herlig å treffe superkollegaene på ”utsiden” og snakke litt annet enn jobbprat. Dessuten inngår det som en sosial greie for min del. Jeg trenger det. Jeg trenger å slippe bekymringene for en kveld. En kveld gjør nemlig så mye. Som jeg sa hadde jeg ikke hastverk med å takke ja, men jeg valgte allikevel å holde det åpent. Mye kan jo skje, og vel. På Tirsdag skjedde nemlig noe som kunne snudd om på hele avgjørelsen. Jeg holdt på å sette ut prislapper oppi høyden (som den apekatt jeg er), da en kunde kom bak, jeg skatt (selvsagt!) og datt bakover ca 1 m med hodet rett ned i det steinharde gulvet. Jeg ble liggende noen sekunder, før jeg reiste meg og ikke forsto et kvekk av hva han sa. Jeg var virkelig helt borte. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde slått hodet. Hardt. Jeg kunne kjenne kulen bule ut av bakhodet mitt, og på hånden så jeg blod. Tydelig. Ryggen føltes fin, merkelig nok. Heldigvis hadde jeg tatt meg i mot med hodet og krummet ryggen i fallet. Litt hell i uhell der, altså. Takk og pris. Å brekke ryggen er alt jeg frykter. Alt. Jeg kom meg omsider til hektene igjen, og fikk etter hvert mer klarhet i hva kunden lurte på. Noe om et spill. Deretter gikk jeg til avdelingsleder og fortalte hva som hadde skjedd. Hun skjønte vel at jeg var rimelig ute av meg, så vi tok oss en tur på pauserommet. Hun tok raskt kontroll over situasjonen, var rolig og veldig behjelpelig. Akkurat hva jeg trengte da jeg ikke greide gjøre rede for meg, og alt av tårer bare presset på. Alternativet var å dra hjem. Mamma instruerte pilates. Jeg hadde egen bil. Klokken var fem. Jeg jobbet til åtte. Altså kunne jeg kjørt hjem, men det anså jeg som risikosport. Og jeg ville neppe avbryte mamma midt i sin treningstime. Ei heller be noen kjøre meg hjem. Da hadde jeg bare følt meg dum. Så farlig var det liksom ikke. Jeg fikk derfor hentet meg inn igjen nokså svimmel, men heldigvis ikke ute av stand til å jobbe. Ble verre da jeg kom hjem…
Det var/er visst bare en liten hjernerystelse, selv om det i og for seg er ille nok. Jeg kjenner jo smådunk i hodet fra tid til annen, blir lett svimmel og smådement. Skal jeg ta til meg det mamma sa; ”det er dumt du tar sånne sjanser når du vet hva du risikerer!”, eller skal jeg gå rundt vel vitende og tenke at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre jobben min (?) Haha. Jeg vet ikke jeg, men det har definitivt vært litt ekstra krevende på jobb i disse dager. Ingen tvil om det. Jeg er ikke en som vanligvis kjenner på det å bli sliten eller ha hodeverk, så det er nokså uvant kan man si. Har heldigvis hatt en oppladningsdag i dag så håper jeg er klar (og gleder meg stort) til både jobb og julebord i morgen. Jeg må nesten bare ta ting som de kommer, og satse på at formen holder mål. Møte opp skal jeg uansett. I min røde julete kjole. Mamma blir sjåfør. Å ligge i sengen eller sitte pal i sofaen, gjør meg bare sykere, og det er absolutt ikke noe alternativ. Slik tenker jeg omkring denne sykdommen også. Jeg er jo så sta. Ingenting får sette meg ut. Ingenting. Ikke slike hjernerystelser som dette en gang. Jeg har det så mye bedre fysisk og psykisk når jeg kommer meg ut, samme om jeg fungerer 70% eller 100% på det aktuelle tidspunkt. Denne jenta jakter nemlig på motivasjon og livsglede, og den finnes kun utenfor husets fire vegger. Så enkelt!
Det er selvfølgelig tendenser til humørsyke fra meg, men ikke på langt nær så ille som forrige uke. Virker som kroppen har tilvent seg pillene, og at jeg er over den verste kneika. Det var det jeg visste. Det gjelder å holde ut. Samme hvor grusomt det er når det står på som verst. Takk til tålmodigheten min, som jeg ikke visste jeg hadde. Det andre ubehaget takler jeg. Så lenge jeg ikke blir hemmet noe ekstra i dagliglivet kan jeg nemlig godta det meste. For ikke å snakke om hvor utrolig deilig det er slippe en del av bekymringene. Nattesøvnen min er bedret betraktelig, og det på bare få dager. Utropstegn. Vel uansett. Dette innlegget skal få handle minst mulig om mitt pilleforbruk, så vi går videre til dagens tema som er; hår. Det har seg nemlig sånn at jeg fort får en slags identiteskrise når det gjelder håret mitt. Bare det blir en halv cm for langt ligner jeg hun jenta som var innlagt på en prikk. Hun syke. Derfor overskriften. Å se seg selv i speilet blir som å se seg selv ca 5 år tilbake i tid, nettopp fordi ansiktet mitt ikke har eldet seg en dag. Folk gjetter at jeg er alt fra 16-25 i alder om jeg spør. Vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ei, men det å få tilbakemelding på at jeg har fått langt hår er defintivt ikke et kompliment for meg. Jeg tar det virkelig i verste mening og blir nesten litt stresset av å høre det. Jeg hater å få assosiasjoner til den vonde tiden og kunne selvsagt ikke la det gå lenger med ”post-3-håret”, som jeg kaller det. Jeg er ikke så nøye på det med frisør, så jeg lar med glede mamma ta seg av klippingen. Det skal sies at hun har gått frisørlinjen. Ergo er det ikke noen sak å bestille time hos henne. Samme dag jeg spurte sa hun ja. Drop in. Vi avtalte etter jobb. Forrige gang var jeg veldig misfornøyd med lengden, så for meg var det viktig å ta litt om gangen, heller i flere omganger. Den første runden ble knapt nok synlig. Eller. Den ble synlig, men ikke synlig nok. Skal jeg først klippe meg kan jeg like gjerne gjøre det ordentlig, og planen var jo at jeg skulle slippe å gjøre det før jul igjen. Dessuten vil den lengden jeg nå har klipt gi meg en fin lengde om en-to måneder. Perfekt.
Det er alltid litt uvant, men det ble bedre da jeg fikk rettet ut håret. Jeg føler sveisen gjør meg litt mer voksen, og hakket mer seriøs. Faktisk er det ikke så galt å møte på speilbildet sitt når det man møter på andre siden er ok. Stakkars mamma. Jeg skylder henne vel en liten unnskyldning. Har lett for å overreagere (den vanlige meg) når det kommer til utseendet. Vi satt tross alt til klokken ble over ti, så jeg skjønner godt at den kjeftingen min ikke passer seg sent på kvelden når hun er sliten nok fra før. Og det er derfor hun skal få noen ord i dagens innlegg. Mamma er nemlig en dame jeg kan skryte uhemmet av. Ikke bare er hun vakker og klok, men også enormt snill og omsorgsfull. Hun vil alltid det beste for andre, tross at det går på bekostning av hennes prioriteringer, tid og ønsker. Mammaen min. Jeg vil så gjerne vise henne hvor mye jeg setter pris på henne, men sannheten er at det greier jeg ikke 30% en gang. Å nå opp til hennes standard er bare umulig. Hun er virkelig en super inspirasjon og et fantastisk forbilde, og jeg tror det viktigste jeg gjør er å vise at jeg er takknemlig, klemme henne og si ”jeg er glad i deg” noen ganger daglig. Så ja. Selv om alt var fint kort tid etterpå, så syntes jeg hun fortjente en ekstra påkjønnelse etter jeg var ferdig på jobb. For… Gaver som faller i smak. De er jeg mester på å kjøpe, og heldig for meg var fruen meget fornøyd. Og enda mer heldig for meg var hun blid som en sol da hun stod utenfor jobben min. Heldigvis er det bare jeg som er langsint i familien vår – og det holder i massevis!
Har lenge irritert meg over størrelsen på bildene her på bloggen, og har nå forhåpentligvis greid å ordne opp i det. Håper det er til litt mindre irritasjon for dere, også. Blunkesmilefjes.
Jeg har fått mye morsomme tilbakemeldinger etter utblåsningene mine, og det er jo godt å høre at flere har prøvd før meg. De tre første dagene var nok verst. Jeg gikk med konstante kramper i brystet (på hjertesiden), kastet opp og hadde en hodepine ut av en annen verden. Ubehaget er der nå og da, men det går bedre. Torsdagen derimot. Den kan diskuteres. Det er ingen tvil om at disse pillene også virker inn på det psykiske. Jeg stod opp med null energi. Kroppen føltes blytung og igjen ville jeg bare legge meg ned i senga igjen. Heldigvis hadde jeg fri denne dagen, så jeg fikk brukt noen ekstra minutter på å våkne. Jeg nevnte hormonbombe, gjorde jeg ikke? Vel. Det første som skjer når jeg ser pappa er at jeg ber han logge på nettbanken. Ikke om 1 minutt. Nå. Det er nemlig noen fakturaer jeg er usikker på om stemmer. Ting ser ut som de skal, og jeg tasser opp til kjøkkenet. Planen er å koke gresskar og lage mos. Mamma må dele gresskaret. Ikke etter hun har vært på do. Nå. Jeg hyler på henne flere ganger. Faktisk helt til tårene står ut av meg. Hun skjærer opp, men er ikke rask nok. Her må jeg overta. Problemet er bare at gresskaret er steinhardt (fordi jeg droppet ovnsbakingen først) og dermed må jeg bruke litt kraft. Jeg hiver det bokstavelig talt i bakken og blir enda mer rasende når det ikke åpner seg. Mamma overtar. Igjen; ikke rask nok. Omsider får vi kuttet opp bitene og satt de på kok. Hun foreslår at vi skal gjøre en kjapp tikronershandel på Spar før vi går tur. Hun må bare på do først. Igjen; det orker jeg ikke vente på. Jeg steller meg opp i gangen og hyler. Helt til tårene kommer. Jeg er rett og slett helt rabiat der jeg står, og jeg kjenner på kroppen at det gjør vondt. Hjertet presser, svetten pipler og rastløsheten vil ingen ende ta. Det er et underverk at vi kommer oss ut døra. Men. Tror dere ikke at mamma har glemt nøklene oppe? Jeg skriker enda mer. Vel nede ved bilen er det mørkt. Husnøklene er funnet, men bilnøklene. De er i veska. Hun leter, og jeg blir enda mer utålmodig der jeg står og tripper. Vel framme ved butikken er jeg superstresset. Jeg løper med vognen og hiver oppi varer, faktisk går det hull på en av dem. Jeg får helt noia når mamma stopper opp for å kikke, og enda mer noia når jeg ser på klokken. Ti på ni. Vi må ut. Nå. Selvfølgelig skal vi betale, logge ut parkering og kjøre til en annen parkeringsplass. Selvfølgelig skal mamma skifte sko, legge vesken i bagasjen og lete etter tyggegummipakningen. Tre ekstra minutter der altså. Jeg går i forveien, men hun løper ikke etter. Jeg har et rimelig hurtig tempo og hyler på at hun bak må skynde seg. Ingen respons. Hun går, bare. Jeg blir etter hvert så stresset at jeg løper 500 meter, og hører bak meg; ”Hvor skal du?” ”Hjem”, sier jeg. Og det er nettopp dit turen går. Jeg går hjem i sinne, med tårene rennende. Helt på autopilot, uten å ense bilene eller noe annet. Kun meg. Kun rett fram. Jeg har så mye sinne i kroppen. 20 minutter senere føler jeg meg lettere. Jeg beklager til mamma, og vi får skværet opp. Det hjelper å få ut det som sitter inni, men det er hardt når det står på. Jeg blir jo så ekstremt sliten av meg selv, og det verste er kanskje denne følelsen av at jeg vil gi opp hele tiden.
Gårsdagen var bedre. Jeg sto opp med mye energi i kroppen, og gjennomførte både jobbvakt og handling. Humøret dalte ikke før etter jeg kom hjem. En liten diskusjon utviklet seg til å bli en real konflikt med sinne, banning, tårer og blodige fingre. Nå er det faktisk sånn at vi ikke er sikre lenger på disse pillene. Pappa beordret meg nærmest til å slutte, mens mamma (som er ekstremt bekymret for kroppen min!) mener jeg må endre fokuset til å tenke at dette er bra for meg. Ikke spesielt enkelt. Selv vil jeg jo (etter alvorsprat med legen!) bedre bentettheten og styrke skjelettet, men jeg må innrømme jeg blir usikker. Det er som om alt inni meg rakner, og som om jeg går med vondter, raseri og depresjon 24/7. Jeg visste at jeg hadde temperament, men på langt nær så ille som dette. Og jeg griner plutselig av den minste ting; hvis jeg ikke får viljen min, hvis jeg blir utålmodig eller hvis noen er uenig med meg. Så uhørt og så barnslig. Jeg blir så flau. Jenta som ikke griner av en eneste film. Tydelig er det å kødde med hormoner et sjansespill. I mitt tilfelle; ikke bra. Det visste jeg jo på forhånd, også, som jeg skrev her. Jeg forstår godt at folk stopper med p-piller. Faktisk leste jeg om en dame som sluttet etter 10 år fordi det var i ferd med å ødelegge forholdet. Ikke at jeg har noe forhold, men jeg har jo en hverdag jeg skal gjennom. Nå føler jeg meg rett og slett veldig delt her. Jeg vil fortsette, men føler det går på bekostning av tre uskyldige personer. Verdens beste personer. Er det verdt det? Og hvor bra er dette stresset på hjertet mitt når det er oppi makspuls konstant? Jeg er delt som sagt. Jeg får jo i meg pillene liksom. Foreløpig har jeg ikke fått en eneste kvise eller mensen (mine verste mareritt), for den sags skyld, og da er det egentlig litt det samme med andre komplikasjoner. Men igjen; skal jeg kun tenke på meg selv? Det er ikke noe alternativ å bytte p-piller, da disse inneholder den minste mengden østrogen på markedet, og mer vil ikke legen gi meg. Det er like greit når jeg tenker meg om. Hvis jeg blir helt tyrann av noe som tilsvarer en minipille, hva vil skje om jeg får noe sterkere? Tør ikke tenke tanken en gang.
Bildet over sier alt. Utmattet. Hadde håpet jeg skulle la dette temaet ligge litt, men det er jo noe med det å oppdatere på hvordan ting går. Jeg som alltid er positiv klarer liksom ikke helt å være positiv når alt jeg møter er motstand. I dag skal uansett sies er en annen dag. Jeg har sovet lenge. Godt. Dyp søvn. Sovepiller er et under. Kroppen har virkelig mye energi og humøret er på plass. Tålmodigheten også. Har enda ikke utagert for at mamma kjøpte en ekstra brokkoli på butikken isted. Haha. Jeg må helt klart nyte denne dagen, for den føles uvirkelig akkurat nå. I dag er jeg bare på topp, og akkurat det trengte jeg etter en nokså røff uke. Vet ikke hvordan ting vil utarte seg, men det vil gå i berg og dalbane. Jeg prøver uansett forberede meg mentalt på alt… Verre enn i går kan det umulig bli. På en måte er det en betryggelse!
Omsider er en ny uke her, og den er på ingen måte ønsket. I dag starter mitt lille eksperiment. I dagevis har jeg googlet, lest forumer og funnet ut alt som er å finne ut. Det som går igjen er kvalme, migrene, nedstemninger/depresjoner, vektøkning (vann i kroppen), kramper og kviser. I tillegg står det at de med nedsatt leverfunksjon ikke skal ta p-piller (og det har jo jeg fått som følge av spolormen) samt at man øker sjansen for blodpropp. Så mange som 10-15 av 10 000 kvinner som går på hormoner får blodpropp. Det er mye det. Tror dere ikke det skremmer livskiten ut av meg? Mer enn redselen for å ha anoreksi, faktisk. Ja, også er det dette med mensen da. Herlighet. Jeg hadde mareritt om det i natt. Vel. Går ikke inn på detaljene der, så nok om det. Jeg fikk mensen for første gang sensommeren 2008, og hadde den fram til Februar 09. I løpet av den tiden kom den uregelmessig og varte ikke mer enn maks 2 dager. Jeg trengte kun minitamponger og ingenting annet. Kanskje noen ikke vil kalle det en mens en gang. Pms var nemlig ikke noe jeg la spesielt merke til, men jeg husker godt at jeg var veldig slått ut. Det å miste blod gjorde meg veldig svimmel og jeg fikk det man kan kalle besvimelsestendenser. I min tilstand, på undervekt, vet jeg faktisk ikke hvor bra det er å få tilbake mensen. Jeg vet den hjelper på bentettheten, men det er jo det eneste. Jo mer jeg grubler, jo mer usikker blir jeg. Skal jeg være ærlig, så er det vanskelig å motivere seg til dette her. Virkelig. Det føles så unødvendig og nytteløst, og jeg lyver ikke hvis jeg sier at jeg vil gi opp. Samtidig så sitter det en fornuftighetsperson på ryggen min; ”Du kan ikke brekke ting lenger” – ”Husk at kroppen skal være med deg livet ut”. Den type gloser. Arbeidsvakten i går gav meg ikke det frirommet jeg pleier å ha, ettersom bekymringene og tankekvernet virkelig holdt på. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye jeg har gruet meg. Jeg visste det at når jeg utsatte pillene i 6 dager så ville jeg ha mye tid til å dvele fram og tilbake. Men…
Jeg begynte på min første pille (kl 20:27) i går, slik jeg lovet dere og meg selv. Det var virkelig med en klump om halsen. Foreløpig har jeg ikke merket de største ubehag annet enn noen tak i brystet, litt leggkramper og en del brekninger i går kveld. Da jeg våknet derimot føltes det som jeg hadde influensasymptomer i hele kroppen, og sinnet mitt stod i taket. Begynne å grine for sølt yoghurt på kanten av blenderflasken? Kjefte fordi mamma spør to ganger om hvor mye penger jeg trengte til å handle i butikken? Frøken hormonbombe, ja. Ikke mye likt meg. Kanskje er det tilfeldig? Jeg tror ikke det, men mulig noe kan være innbilning. Mamma er heldigvis ekstremt tålmodig og vet hva som er den ekte meg. Hun er helt formidabel, og hun støtter meg så bra. Faktisk gjentar hun flere ganger at jeg kan stoppe om jeg vil (et pillebrett til over 300,- ikke betyr all verdens), og det sier mye om henne. Hun vil virkelig ikke at minstejenta si skal ha det vondt, og det på tross av hva helsevesenet sier. Men igjen. Jeg vil få det vondere om jeg ikke gir dette en real sjanse. Jeg har på en måte satt en grense, men føler ikke den er overskredet enda. At jeg må kaste opp litt i ny og ne kan jeg takle, men ikke flere ganger daglig. Da vil det gå utover kroppen min. Jeg kan heller ikke godta å minke på næringsinntaket, og viktigst av alt; jeg slutter på dagen om det skulle dukke opp en kvise. Samme hvor liten den er. Også er det dette med energinivået. Jeg har ikke hatt så lite enerig siden når da? Jeg kan ikke huske sist. Alt jeg ville da jeg sto opp var å legge meg igjen. Det er nemlig skikkelig ille å være på jobb når man føler at kroppen ikke henger med. Krysser fingrene for at det er litt mer futt i meg de neste jobbdagene. ”Det kommer en dag i morgen….” – sa gullfisken.
Nå føler jeg det ble litt mye negativitiet her, og det er overhodet ikke meningen. Det er bare veldig vanskelig for meg å være positiv til noe jeg ikke aner utfallet av enda. Allikevel velger jeg å holde humør og mot oppe, og som en liten motivasjonsboost så spontanbestilte jeg meg en skinnjakke i natt. Jeg har aldri eid en skinnjakke før, og har egentlig tenkt det var litt harry, samtidig som jeg har etterlyst en. Skinn er jo tøft til det meste. Jeg ville ha en variant som så litt ut som ”noe ikke alle har” og forelsket meg ganske raskt i detaljene til den som heter Jofama by Kristine (lenk). Jeg har sett den før, men aldri vurdert å kjøpe den. Utseende er som sagt en ting, men kvalitet en annen. Skal jeg først ha skinnjakke så går jeg for det jeg tror er best, uten at jeg blakker meg, selvsagt. Tok den siste som var igjen i størrelse 34 (XS) som også er størrelsen jeg brukte før jeg ble syk, og håper den passer. Hvis ikke gjør den det om noen kilo. Haha. Vet at jeg ikke bør nevne størrelse her, men får så mye spørsmål fra folk som gjerne vil bestille ditt og datt, og da kan det jo være en pekepinn. De som blir trigget av at jeg nevner min størrelse, vil alltid være hårsåre. Sånn er det bare. Som blogger skal man ikke utlevere for mye, men man kan heller ikke prate rundt grøten. Det er en balansegang, det der. Så, ja. Da blir det spennende å se hva som dukker opp på postkontoret. Glemte også å nevne at dette også er en belønning. Her om dagen gikk jeg til innkjøp av et flaskegresskar, fordi det kun selges på denne tiden av året. Jeg har alltid vært nysgjerrig på smaken, og lagde på Søndag masse puré. Noe gikk til suppe, og noe gikk til sunn kake. Kaken var jeg fast bestemt på å spise selv, og det gjorde jeg. Smaken var uvant (et snev av krydderkake?), men absolutt godkjent. Ikke så søt som eplekaken, sist, heldigvis. I tillegg var den supersaftig og utrolig fin i konsistensen. Mamma og pappa var enige. Det kjennes godt at jeg greide stå i utfordringen (tillegget), og i kveld blir det et nytt stykke. Ingen tvil om at kaken forsvinner fort, så jeg vurdere å lage en ny. Sånn før gresskarsesongen er over.
Nei. Tror jeg gjør ferdig timelistene også stopper jeg her. Blir fort litt ivrig når jeg først setter i gang med skrivingen. Den har nemlig gått i ett siden jeg kom inn døren, og nå er det like før jeg pådrar meg kramper i hendene. Det skal bli godt med et boblebad på denne skrotten, og ikke minst; roe ned….
