Om jeg er raus? Tja. Jeg vil da si det. Spør du de hjemme hos meg vil nok svarene variere veldig. Av og til, av og til ikke. Jeg bruker virkelig ingenting ekstra. Det er ikke det at jeg tviholder på kronene mine, men av prinsipp er jeg opptatt av at det blir riktig. En feilaktig femmer plusset på beløpet på handlekvitteringen, er for meg en femmer ekstra. En unødvendig femmer. Det er ikke det at jeg får så himla mye nytte av den femmeren, men jeg gidder da ikke støtte oppunder dagligbransjen, som allerede har god nok inntjening fra før. Prinsipp. På samme måte som når jeg klager på ting. Om det er plastikk i kyllingkjøttdeigen, metallisk smak på fun-lighten, dyr i hvetekimen, udelikate bær i syltetøyet eller frukt- og grønt som ikke innbyr til kjøp, så sier jeg ifra (og jeg har fått gavekort i alle tilfellene!). Som den ivrige forbruker jeg er. Ikke for å være trassen, men av prinsipp. Dessuten setter produsentene pris på tilbakemeldinger, på samme måte som vi nede på Elkjøp blir glad når kundene sier fra. Enten det er ris eller ros. Slik må det være hvis ting skal gå rundt, for de fleste bransjer lever jo nettopp av kundene sine. Vel. Nok om det. Nå spolte jeg litt av her. Poenget var ikke å rakke ned på meg selv som kunde, heller. Jeg vet å skryte av folk, og jeg vet å betale ekstra for service og kvalitet. Det er derimot bare sånne prinsipielle ting som gjør meg litt irritert. Som feks parkeringsautomater. Jeg går heller 10-15 minutter hver vei fremfor å parkere på en betalingsplass, om det er innenfor betalingstid. Må le litt av meg selv der. Jeg har jo en sparebøsse i bilen til nødstilfeller, men da snakker vi nødstilfeller. Som feks snøstorm, rett før stengetid eller ekstra mye å bære på. Hvis tiden eller det praktiske får bestemme overgir jeg meg veldig ofte. Da må frøken prinsipp gå å legge seg. Og jeg må innrømme at jeg hater det. Jeg hater samvittigheten som sniker innpå meg når jeg ”kunne ha spart”, men ikke gjorde det. Hvor mange beklageseg-telefoner har ikke mamma tatt fordi jeg glemte å avbestille et blad, og dermed har fått purregebyr? Vel. Mange. Og ofte ender det opp med et nytt abonnement, bare for å få slettet purringen. Neida. Joda. Blader finner man vel glede og inspirasjon i uansett.
I mine øyne er det en markant forskjell på det å være raus mot familie og venner, og det å være raus mot alt annet som man ikke må være raus mot. Det skal allikevel sies at jeg er nøye. Så fort jeg legger ut for noe så krever jeg tilbake, og motsatt. Jeg hater å ”låne penger” av mamma, og heldigvis skjer det sjeldent, men det finnes tilfeller der jeg for eksempel har glemt bankkortet eller er fri for kontanter. Og det finnes tilfeller der jeg må legge ut fordi ”noen” plutselig ber meg handle ditt eller datt. Det er greit så lenge man betaler tilbake så fort som mulig, men hvis det går i glemmeboken har jeg tendens til å glemme beløp. Alt under samlet verdi på 5000,- kaller jeg småbeløp. Og blir det for mange slike går jeg i surr. Faktisk er jeg over gjennomsnittet ærlig, og betaler heller tilbake mer enn det jeg skal om jeg er i tvil. Det samme gjør vel mamma og pappa også. Sånn sett går det vel litt opp i opp antar jeg. Slik må det jo bli når jeg har det så fint og bra hjemme. Vi vet dessuten å belønne hverandre. Er jeg snill og lager fotobok får jeg ofte betalt, mens jeg selv betaler tilbake i vinflasker og six pack. Det er gjerne sånn at det frister lite å vaske bil enkelte (kalde) dager, og noen ganger blir dekkskift bare stress for min del. Foreldrene mine hadde stilt opp uansett, men det er jo noe med det at de også kan føle seg litt nyttige. Jeg forventer og får nemlig nok. Alt av matvarer, proteinbarer og sanitærartikler betaler jo de, og jeg har heller ingen husleieutgift. Mine utgifter baserer seg på bil, diverse fritid, tyggegummi og sukkerfrie pastiller. Sistnevnte hadde jeg egentlig sluttet med, da jeg en periode slet ekstremt med magen. Ekstremt. Allikevel startet jeg opp igjen. En tur til grensen, og det var gjort. Oppfulgt av 10 kroners på spar, eller plutselig småpenger i hånden. Nå derimot holder 1 boks til 3-4 ganger, ikke bare 1 gang – og det hjelper. Er forsåvidt ikke avhengighet det står på heller, men mer at det er godt å ha noe å knaske på. Tyggegummi har jeg pratet om før. Jeg pusser tenner 3 ganger daglig, tar flour morgen og kveld, og har tyggegummi som supplement utenom. Det går mye, men ikke mer enn jeg tenker er nødvendig med tanke på å forebygge karies. Kanskje er jeg litt fanatisk hva angår tannhelse, men heller det enn å slite med tannhelsen i senere tid. Jeg hadde nok med visdomstannen, og enda venter to til. Og det koster. 3500,- pr tann kunne gitt meg så mye mer, men som jeg sa sist; enkelte ting er ikke valgfritt. Eller. De er jo det, men jeg betaler heller for å slippe å lide. Jeg føler på mange måter jeg har utsatt meg selv for nok.
Så det er en ting. Hva jeg ellers bruker penger på? En kinoforestilling annenhvert år, en cafékopp hver fjerde måned, et par klesplagg i året og sånn sms-veldedighet innimellom. Jo. Og gaver. Det er vel det som beviser at jeg er raus. Morsdag, farsdag, bryllupsdag, bursdag eller jul. Eller ingen anledning. Bestemor og bestefar måtte til slutt be meg slutte handle gaver til dem på kjøpesentertur, for de pengene jeg fikk skulle nemlig jeg finne meg noe for. Haha. Jeg elsker å handle gaver, eller overraske familien. Mine kjære tre. Det går fort i tusenlapper når jeg bestemmer meg for å handle. Gavene skal være fine, men ikke sånn fine som i ”oi, den der var fin, men trengte jeg den?” eller ”oi, den var fin, men den gamle funker jo fortsatt” De skal også være praktiske. Nytteverdien er minst like viktig for meg som alt annet, og jeg betaler for å få det jeg vil ha. Joggesko, hjemmeelektronikk, designet badehåndkle, boblejakke, skinnveske og mansjettknapper er bare noen av gavene jeg kommer på i farten. Noe kreativt, men noe nyttig også. For ikke snakke om bruker jeg gaver til å bøte på samvittigheten. For å få bort den dårlige, eller for å sitte igjen med en ekstra god en. Her forleden sendte jeg mamma og pappa på konsert med Jarle Bernhoft, etterfulgt av en herlig middag. De ble så glade, og faktisk tror jeg at jeg ble enda mer glad. Hvorfor ikke, liksom? Jeg har en inntekt som er 100% finansiert av meg selv (ikke nav at all), og få utgifter, som sagt. Det er selvsagt ikke bare viktig for meg å glede andre, men også vise min takknemlighet. Mamma og pappa har som sagt stilt opp (og stiller opp) til alle døgnets tider, mens Aleksander viser at han er en snill og omsorgsfull bror, sånn av og til. Blunkesmilefjes.
Nå kommer jo julen, og hektisk vil det bli. Veldig hektisk, men jeg gleder meg. Jeg blir som et barn 1 Desember, og drar fram det jeg kan av kalendere, pynt og pepperkaker. Og nisselue på jobben. Som eneste. Litt trist, men greit nok. Da kan jeg føle meg litt ekstra spesiell. Julekjolen tok det meg for så vidt nøyaktig 7 minutter og tre skift å kjøpe, og adventsgaveønsket til min mor er hørt. Gaven ligger på kjøkkenet. *Glemthvadeter* Det som gjenstår er det vanlige; pynting, rydding, baking (kokosmakroner, syltetøykaker og brune pinner tenker jeg) og gaver. Jeg elsker jo å handle gaver som dere sikkert har forstått. Ikke gjerrig der altså. Det blir sjelden noe budsjett, da jeg kun kjøper til familie, og that’s it. I år bestemte jeg og Aleksander oss for å spleise på en skikkelig dyr og fancy gave til mamma og pappa. Enn så lenge står den på gjesterommet med to store tepper over seg. Bred, lang, og sinnsykt tung. Det var så vidt vi fikk den inn i hus, men takk og lov at jeg er sterk og har en rygg som holder. Og takk og lov for at jeg hadde golf og ikke beetle. Planen er å kjøpe mer, men det kan vente. Jeg har allerede i tankene hva det skal bli. Aleksander derimot. Der må jeg gå inn i tenkeboksen, men han skal så klart få en del overraskelser han også. Hvorfor vi velger å kjøpe en del pakker er fordi vi kun er oss 4 på julaften. Pappa blir litt lei seg om det er for få gaver under treet. Haha. Er jo litt sånn når man passerer 18 og plutselig bare sitter igjen med gavekonvolutter i tillegg til det foreldrene (som jeg vet hva er) og søsken (som jeg også vet hva er) gir. Jeg synes det er litt trist skal jeg være ærlig, men men. Jeg er vel ikke så veldig opptatt av gaver skal jeg være ærlig. Det er samholdet med familien som er hyggelig for meg. I fjor åpnet vi jo ikke gaver før etter 21. Jeg var på jobb tidlig og sov fram til ettermiddagen, gikk tur og gjorde meg festklar. Vi hadde jo ikke noe barn og forholde oss til, og det har vi heller ikke i år, så da kan vi like gjerne gjøre som vi vil. Tradisjonen er å være sammen, ikke spise eller åpne pakker til et eksakt tidspunkt. Og i tradisjon tro blir det ikke pinnekjøtt på meg som resten av familien. Jeg kjører marinert kalkun, så da har jeg allerede fått svart dere som lurte på det. Som jeg sa; så lenge vi er sammen. Derfor tenker jeg også at hva man spiser heller ikke har noe betydning. Julaften skal være en fin dag. Ikke en dag full av uenigheter og dårlig humør. Tro meg; det orker ingen.
Og formen til susehuet er langt bedre. Tror ikke jeg skal gå innpå hva denne hjernerystelsen har gjort med meg, men er sikker på at de på jobben har fått seg en god latter….